dans

by

en dans fra ytterkantan inn i sjela

Har dokker hatt den der følelsen, når du trør ut av et rom og plutselig e bevisst verden på en måte du ikke va før du gikk inn der, før du opplevde det du nettopp har opplevd? Når hvert skritt kjennes viktig, vektig, nokka med vekt i, du merke bevegelsan dine på en helt ny måte, du ser på verden og blir helt Obstfelder, her er så underlig men du vet du e på riktig klode likevel?

Æ så Vidas extremas på Vinterlysfestivalen for en uke siden, og æ gikk ut av rommet med den der følelsen, æ brukte dobbelt så lang tid eller gikk dobbelt så fort, æ vet ikke, på turen fra kinoteateret til nærmeste middagssted fordi æ måtte kjenne beinan mine røre sæ, et skritt av gangen, kanskje ikke sakte men sikkert, men presist og oppmerksomt, fordi æ nettopp hadde brukt en time på å se på folk bevege sæ bevisst, koreografert, men likevel fritt, plutselige utbrudd av poesi i bevegelsan, men ikke sånn som det va sist æ va på poesidanseteater,

heller mer som det som sitt igjen fra Alexander den store, da æ så den (om igjen og om igjen), sjøl om det va mindre poesi og mer breakdance, for her tolke dem jo dikt, eller breake dikt, e dikt, om man kan joike et menneske må man vel også kunne breake en strofe?

Vidas extremas, en dans på livets ytterkanter e regissert av Jon Tombre (som e en av kanskje fire norske teaterregissøra æ faktisk huske navnet på, så stort inntrykk gjorde han, tenk), basert på en idé eller en grunntanke fra Nicolai López og Christina Hætta, med teksta av blant anna Sigbjørn Skåden (og tre persona til som æ ikke vet kæm e), og med fem guatemalske breakera og skuespillera, to samiske skuespillera og en samisk rapper, Nils Rune Utsi eller SlinCraze.

Men det e jo knapt nok poenget, eller kanskje det e poenget, æ vet ikke, folkan som e involvert e åpenbart viktig, æ tror det bestandig e en lang rekke tilfeldigheta som gjør at nokka kunstnerisk skjer, og æ tror særlig det e tilfelle i situasjona som det her, alle de her delan av det som handle om kæm folk e, kor dem har møtt hverandre, kordan dem heng sammen, kordan urfolk heng sammen, ka og kæm man e komfortabel med, og kordan man kan få publikum med på det hele.

Og publikum har åpenbart vært med på det, siden dem har fått positive anmeldelsa i Klassekampen(!), Dagbladet(!) og Scenekunst.no(!), (særlig de to første der e vel ikke akkurat kjent for å være superengasjert i samisk scenekunst sånn til vanlig), og det skjønne æ godt.

Fordi det her e settinga mi: æ sitt på første rad, fordi da vi gikk inn i salen sa dem at vi gjerne måtte sitte ganske langt framme og æ gjør som æ får beskjed om, ved siden av en lokalavisreporter fra Rana blad som tydeligvis ikke har tro på allerede eksisterende pressebilda, og derfor tar sine egne, med et enormt speilreflekskamera som sende oransje lys over hele scenen, og som bråke sånn som speilreflekskamera gjør, sånn som e ekstra tydelig når det ikke e lyda ellers, særlig på tidspunktan når det eneste som skjer på scenen e stille bevegelsa, eller breakdance uten lydspor. Men slapp av, noen i salen har tatt med sæ babyen sin! Et voila, lydspor! Æ har aldri møtt en mer snakkesalig baby, og om det va kor som helst ellers ville æ vært så sjarmert at æ døde på mæ. Men babya som ikke e gammel nok til å både fokusere øyan sine og å vite katti dem burde forholde sæ forholdsvis rolig har ingenting på voksenteater å gjøre, sjøl om æ innser at det e fordomsfullt av mæ.

Sånn til vanlig e æ John Cage med det meste, eller æ øve mæ i hvert fall på å være John Cage (altså 4’33», pianostykket kor lyden e det som måtte foregå i salen ellers, for det skjer ingenting med pianoet), men det gjeld som oftest folk som hoste og den uunngåelige duringa av en ivrig vibreranes telefon, ikke folk som bruke halvparten av tida på å fotografere skamløst og den andre halvparten på å slette og velge ut bilda (æ vet ikke kordan John Cage stilte sæ til lysforurensning, men det e nu en bestanddel det også).

Og det va settinga æ så stykket i, med et lyd- og lysspor farga av valg utenfor teaterets muligheta (med mindre det skal være en snakkanes baby med alle plassan, dét hadde vært et imponeranes kunstnerisk valg), og likevel va ikke det poenget, bare e et sidespor, dog et uunngåelig et, folk e så slitsom av og til, men etter forestillinga skreiv æ følgende på facebook (æ lime det inn her like mye fordi æ vil ha det et sted som føles varigere enn facebook):

Det eneste æ ønske mæ e kjekke unge menneska som breakdance på teaterscener. For alltid. Dajan hey, dajan ho, dajan hey, dajan ho – «det var irriterende å ikke skjønne hva de sa, når man ikke så teksten siden vi satt så nært scenen» og æ sa ikke «muhto it don darbboš áddet, galgat dovdat» for det har æ lært og mer samisk vi vil bestandig ha mer samisk eller mer spansk eller mer, og æ har vent mæ til å leke John Cage når det må til, alle delan av lyden i salen e samspill alt må med sånn e livet, men æ kan gjøre unntak for snakkende babya og fotograferende lokalavisreportere (det finnes offisielle PRESSEBILDA av en grunn, for at det enorme kameraet ditt og det stygge oransje lyset hver gang du skal ta bilde ikke ødelegg opplevelsen for andre, for helvete), men det handle ikke om å forstå, det handle om å oppleve, du må bare se på, bare se ka det blir og det blei så mye, dajan hey dajan ho dajan hey dajan ahte it don jáhke mun dovddan Sigbjørna sáni vaikko goas ja gos de bohtet? Dieđusge dovden, og det va SlinCraze som sa det og æ tenkte på Jon Tombre og æ tenkte på Alexander den store og kjekke unge menn på scenen som breakdance og så mye død og vold det finnes i verden, dadjen hey dadjen ho og i det scenen gikk i svart va det nokka i mæ som brast, birgejin birgejin birget, æ va der vi va der vi ser hverandre og æ sier hey og sier ho og sier hei, takk, giitu, okti vel, eambo, giitu, æ vet du ikke va der men setet ved siden av mæ va ledig og æ hadde sagt hei om du kom.

og æ vet ikke kæm det va æ skulle ønske æ hadde ved siden av mæ (noen som e høy/svær nok til å blokkere en utsendt lokalavisreporter?), men æ gikk ut derfra med sånt et ønske om fellesskap i etterkant, sjøl om æ droppa den gratis treretters middagen æ kunne fått og rukket om æ gikk litt fort, fordi tanken på å skulle smalltalke om nokka som helst va utenkelig og æ ville bare bo litt mer inne i Vidas extremas, æ ville være bevisst ka som skjer med bevegelsa, sjøl om det gikk over, det gjør bestandig det, også de der øyeblikkan med vekt i forsvinn etterhvert ut i intet, og du sitt igjen med bare en følelse av kordan det va mens dem va der,

og selvfølgelig va breakeran favorittan mine, æ har en forkjærlighet for dans i alle forma og fasonga, men særlig den som e uforståelig kul, på Riddu Riđđu for cirka tusen år siden, tror æ det va, refererte æ til det å se på Nicolai López breakdance som å se på vann bevege sæ (postscript: det va tydeligvis etter å ha sett Alexander den store, så så god e hukommelsen min), det va nokka sømløst i det, en bevegelighet æ i bunn og grunn ikke kan begripe men elske å beundre – og det samme va tilfellet med danseran her, æ ville ha mer breaking hele tida, dem kunne ha gjort bare det, bare breaka med diktan projisert på veggen bak sæsjøl i en hel time og æ ville sannsynligvis fortsatt ikke vært fornøyd, æ vil bestandig ha mer. Men æ så på dem, og det va til å gråte av, diktan handle om alt som e jævlig, på mange måta, sytten dikt om forsvinning sier dem, og vi tell ned, underveis, det e en videoprojekson på scenen som tell ned diktan og som oversett dela av det når det e på et språk folk kanskje ikke kan (som spansk, og samisk), og det fungerte skikkelig bra, bortsett fra at scenografien va bygd opp sånn at når man satt på første rad va øverste rad av sceneromsbygginga akkurat høyt nok oppe til at den dekka til dela av teksten. Men æ har da lært å sette pris også på kunst på språk æ ikke kan, så det va i og for sæ helt greit.

Og uansett va det ikke så farlig å bestandig skulle skjønne alt som kom ut av munnen til skuespilleran og breakeran, når æ like gjerne kunne se på munnen som sa ordan, det va ikke så avanserte kostyma på alle, de tre breakeran va kledd i svarte bukser og hvite skjorter, med rød leppestift og neglelakk, ting som gjør menn ekstra synlig, til og med når dem dele scene med en mann som e malt helt blå, som en slags Nightcrawler i X-Men, og det va fascineranes!, og den blåmalte mannen sammen med kvinnen i den blå kjolen, og påkledninga og sminken satte stemninga på en veldig effektiv måte, man treng liksom ikke forvente Ibsenrealisme og standard teatralitet når det første man blir møtt med e en blåmalt mann, koffor ikke bare bryte med sånt først som sist.

Æ vet ikke helt ka de to samiske skuespilleran gjorde der, æ skulle til å beskrive demmes rolle, men æ vet ikke helt ka den va, for æ tvile på at det va å trekke opp gjennomsnittsalderen (som va min første tanke nu), Mary Sarre va en slags moder/Maria-figur, som glei sakte gjennom rommet og sa dypsindige ting, mens Iŋgor Ántte Áilu Gaup hadde horn og vandra mer enn han glei. Det va uansett Nils Rune Utsi (aka SlinCraze) som imponerte mest og fikk mæ til å gråte litt, og han satt nu stort sett bare på et sted hele forestillinga.

Æ så en dokumentar om han på filmfestivalen, Arctic Superstar, og den va fin, så æ hadde et positivt inntrykk av fyren, og æ vet jo at han e flink, sjøl om æ ikke har hørt så mye på samiskspråklig rap, men det e åpenbart, og det blei enda mer åpenbart når han satt på scenen, for der breakeran har en imponeranes kontroll på det kroppslige har han samme imponeranes kontroll på stemmen, og det e en fryd å høre på uansett ka han sier. Så å få han på en scene, å få skrella bort de verste hiphop-taktan (som e nødvendig staffasje, åpenbart, i sin setting, men likevel staffasje), å bli presentert for bare han, og særlig i de siste diktet, det kor han sier «dajan hey, dajan ho» og min første tanke va «Sigbjørn!» fordi det tydeligvis e sånn æ gjenkjenne den samiske samtidslitteraturen, og kombinasjonen av det diktet, de frasan (det høres ikke imponeranes ut, æ vet det, dajan hey, dajan ho, men når nokka bæres fram med tyngde kan alt bli tungt), måten dem blei sagt på, alt som kom før, alt det bygde sæ opp til, før æ visste ordet av det gråt æ, og så lo æ litt av mæsjøl fordi æ skjønte at det kanskje ikke va noen andre som kom til å forstå akkurat koffor æ gråt – det handle om folkemord og forsvinning og jævelskap, og det e ganske jævlig, men ikke på gråtemåten – men det va vakkert, og da det va slutt slutta vi knapt å klappe. Vi va ikke så mange i salen, dessverre, men vi klappa for minst det dobbelte, og æ tror hjertet mitt hadde vokst så det kunne fylt opp en hel seterad aleina,

og det finnes så mye å utsette på så mange forskjellige ting her i verden, folk som i større eller mindre grad ikke tenke over kordan demmes teateropplevelse påvirke andres teateropplevelse, men det finnes nesten ingenting å utsette på det som skjedde på scenen, til og med det som kanskje føltes som tomrom va OK, det treng ikke å være fullkomment, det e ofte bedre når det ikke e det, og æ e så glad for at æ fikk se det, at æ fikk oppleve den sammensmeltinga av en hel haug med folk æ like og beundre, at æ kan vite ka dem har laga sammen, og å vite at de her folkan finnes i verden, å vite at setet ved siden av mæ va tomt og kor mange menneska æ kunne tenke mæ å ha hatt ved siden av mæ der, æ kunne sagt hey eller hei til alle sammen, æ kunne sagt hey og æ kunne lagt til at æ e glad du finnes i verden, du og æ og Vidas extremas, æ e glad vi finnes, alle sammen.

by

å være tilstede, å oppleve bevegelser

En av fordelan med å ha blitt mer vant til å se dans (i en veldig gradvis tilvenning, fordi det e begrensa med danseforestillingeni min verden) e at æ i større grad ramle inn i dansen like ofte som æ ramle ut av den. Å lære sæ finkultur e å lære sæ å la den flyte forbi når det går sånn, uten skam. Noen ganga med sorg, fordi du ramle inn igjen og oppdage at du gikk glipp av nokka du ville se, men alt flyt, som han sa den gamle grekeren, og du lar dæ flyte med.

Til og med i en forestilling kor æ tilbrakte størstedelen av de femti minuttan med action på scenen stirranes med åpen munn, og noen ganga henrykte gisp. Som va æ en femåring på sirkus med syklanes klovna og akrobata i prinsessekjole. Æ va ikke det, æ va en henrykt toogtredveåring på Leahkit, danseforestillinga som e et samarbeid mellom Hallgrim Hansegård fra Frikar og Torgeir Vassvik (fra sæsjøl).

Men ja, æ satt der, i femti minutt cirka, og kjente kordan hjertet mitt banka hardere og hardere, pulsen spredde sæ utover i kroppen, og de eneste gangan æ ramla ut va når æ forsøkte å komponere en setning til det uunngåelige blogginnlegget. Æ har glemt alle nu, men pulsen sitt i, æ gikk ut fra salen og kjente mæsjøl i hvert skritt, skjelven av lykke, med et ønske om å se det igjen, se det på nytt. Flere nyansa, mer detalja, mer samspill, e det forskjell fra dag til dag, kæm vet, endre det sæ underveis – æ vil være forberedt på de plutselige bevegelsan som av og til kom, dunket i den ene, hoppet i det andre, æ vil se og se og se. Og lytte.

For dem som ikke har fått det med sæ (sjøl om æ antar at Venn-diagrammet over folk som følg med på Beaivváš sine forestillinge og folk som les bloggen min e en sirkel) e Leahkit en undersøkelse av møtet mellom tradisjonell norsk folkedans og joik (samisk, åpenbart), men som Hansegård forklarte i etterkant (eller som æ forstår forklaringa hannes) va det ikke et bevisst «hei, la oss prøve et kulturelt møte på tvers av tradisjona» men hannes ønske om å undersøke de transelignanes tendensan i hallingdans (som æ ikke har et begrepsapparat for, ufornorska som æ e), som det finnes historisk grunnlag for (men dem blei fornorska, sa han, på 1800-tallet, gjort til scenekunst, ikke suggesjonsgrunnlag), og når han ville ha musikk som kunne passe til, så tenkte han på musikken Vassvik lage, fordi den gjør nokka lignanes. Med andre ord, et organisk norsk-samisk samarbeid.

Det e vanskelig for mæ å skrive nokka fornuftig om en danseforestilling, fordi språket mitt ikke fungere på den måten æ vil, æ sitt her foran datamaskinen og veive med fingran i et feila forsøk på å forklare, men æ kommer aldri lenger enn til å snakke rundt det, synes æ, kordan grip man fatt i folk som har så kontrollerte bevegelsa.

Fra første øyeblikk, når Hansegård kommer på scenen – ikledd nokka som ser ut som svart skinn, et slags motorsykkelantrekk, men mindre polstra, mindre stivt (sikkert praktisk for en danser) – sett æ mæ fast i måten han røre på sæ, på samme måte som æ stadig gjør med scenekunst, særlig dans, men av og til teater, æ blir så imponert over folk som klare å bevege sæ så konstant med vilje, så bevisst. Han tenne et bål og æ nistirre på hendern hannes, det ser så vilkårlig ut, men føles intendert. Det e ikke musikk, bare lyden av bålet som knitre, og etterhvert av bevegelsan hannes – og æ kommer på, igjen, kor ukomfortabel og samtidig tiltrekkanes æ synes den lyden e, det e bare mennesket på scenen som lage lyd, og den e kanskje musikalsk (av og til i hvert fall), men den e en bivirkning av det som e poenget (kanskje?) for en danser: bevegelsen.

Han hold på en stund, og æ stirre, med halvåpen munn (dokker får unnskylde min historiske presens, det her e visst det nærmeste æ kommer sport), æ e helt med på alt, æ kunne sannsynligvis brukt femti minutt på å se på Hansegård interagere med et bål, uten anna lydspor (sjøl om det hadde vært litt upraktisk også, siden mannen ved siden av mæ insisterte på å ta med sæ en pose M på danseforestilling – det e sannsynligvis sånt som skjer når kulturhussalen til vanlig e kinosal (merk: æ va ikke på forestillinga sammen med mannen ved siden av mæ, det slo mæ at det kunne høres sånn ut. æ ville ikke dratt på en danseforestilling sammen med noen som tar med sæ godteri (med mindre det va kamferdrops, og så gammel e æ ikke (enda))), men etterhvert kom Vassvik også på scenen. Og dem varierte mellom å være i hver sin ende, hver sin sfære, og å være sammen, sjøl om Hansegård hele tida forholdt sæ til musikken, på tidvis utrolig imponeranes måta.

Mesteparten av mine danseforestillingsopplevelsa så langt har vært samisk, æ kan på ståanes fot komme på en håndfull forestillinge æ har sett, og majoriteten av dem e laga av enten Elle Sofe Henriksen eller Simone Rundberg Grøtte. Så det va åpenbart det samiske elementet som trakk mæ til den her forestillinga også, som del av den samiske (kulturopplevelses)smerten: om det skjer, så får vi det med oss/e det samisk, e vi der. Det va kanskje også derfor æ halvveis inni der tenkte «æ vil ha mer kolonialiseringshistorie», fordi æ trodde det kom nokka, og man kunne tolke det på den måten, men det va nok mest å lese mer inn i det enn det som va intendert. Dessuten vil æ jo ikke ha kolonialiseringa inn i alt, ikke egentlig, men det va den runebommelignanes tromma sin skyld, det og en plutselig bråhet i bevegelsa, i samspillet. Det kunne vært der.

Men det va forsåvidt ikke poenget, mer en bivirkning av all den samiske dansen så langt i livet mitt, mer en bivirkning av at æ les samepolitikk inn i alt. Uansett va æ oppslukt, æ holdt en hånd nærmest over hjertet nesten hele forestillinga, det dunka sånn, det va der, æ ville nærmere, æ tror i grunnen ikke æ hadde vært fornøyd med mindre æ kunne sitte på scenekanten og se på, samtidig som æ ville sitte lenger unna, æ ville ha et overblikk, æ satt på fjerde rad og det va for nært og det va for langt, og det va akkurat nok, egentlig, men æ tror kanskje ikke man noensinne kan komme nært nok scenetilstedeværelsen til Hansegård, kordan får en kropp til det der? Kordan kan et menneske gjøre sånt? Så mye fantastisk folk får til med sæ sjøl. (Han kunne i etterkant fortelle at han trene fem tima dagen, så det e forsåvidt ikke overraskanes.) Det slo mæ også at det va første gangen æ har sett en forestilling med en mannlig danser i hovedrollen, og det va nesten overraskanes, mest fordi æ etterhvert blei så skuffa over alt æ kan ha gått glipp av i verden. Mannlige dansera, altså, mer sånt.

Hansegård og Vassvik hadde en kort oppsummering i etterkant av forestillinga, for dem som ville høre litt mer, og æ e så glad for at æ gjorde det, sjøl om æ himla med øyan til mannen som mente at stev og joik kom fra samme historiske bakgrunn («sånn for lenge, lenge siden») (det kan jo godt hende, men æ blir automatisk skeptisk til «en gang var vi alle en»-tenkning, æ kan ikke nokka for det), og så himla æ litt med øyan av dama som mente at ho ante spor av strupesang i vokalen til Vassvik (bortsett fra at ho sa «sånn sibirsk sang», så æ synes det unnskylde himlinga mi) helt til han sa at det hadde ho helt rett i. Da lo æ litt av mæsjøl, men æ synes fortsatt æ har mitt på det tørre, fordi joik romme mye større nyansa enn de fleste tenke sæ, det va ikke som om det strupesangaktige brøyt med vokalen ellers.

Sidespor: det va en liten del av mæ som skulle ønske dem også hadde inkorporert beatboxing, rett og slett bare fordi det va dela av bevegelsan til Hansegård som minte mæ om breakdance (men som for alt æ vet godt kan være klassisk halling), og fordi det hadde vært et skritt nærmere å fylle ut lista over ting æ like å se på. Men nu e det jo ikke så mange som lage kunstuttrykk ens ærend for å glede mæ (sørgelig nok), så æ får satse på at det kommer seinere.

Etter en stund, kanskje halvveis ut i forestillinga (æ mista alt grep om tid og rom, i motsetning til dama som va sammen med mannen med sjokoladeposen, ho sjekka mobilen sin med jevne mellomrom og ga mæ stadig lyst til å kjølhale ho, eller i det minste be ho om å skru ned lysstyrken på skjermen, siden ho lyste opp hele salen), og æ huske ikke lenger ka som kom før, eller etter, men Hansegård sto midt på scenen, fortsatt ikledd kostymet, og æ vet ikke ka Vassvik gjorde, æ vet ingenting, fordi æ nevnte scenetilstedeværelsen, sant? Og han sto der, og så ut i mørket i salen, og æ vet at han ikke så nokka som helst (fordi dama med mobilen ikke hadde den framme akkurat da), men det føltes som om han så rett på mæ, sjøl om sannsynligheta e stor for at minst 70% av publikummeran tilstede ville sagt det samme, og det finnes ikke ord i verden som ikke får det her til å høres banalt og kjempepinlig ut, men så dro han av sæ jakka han hadde dansa i til da, også døde æ på mæ. Gurimalla for en kjekk mann.

OK, men poenget va at sjøl om akkurat det øyeblikket føltes som en frydefullt bisarr del av Magic Mike eller nokka (om Magic Mike va en kunstfilm som varte i syv tima … æ hadde sikkert sett den; æ tok mæ i å tenke at det hadde vært utrolig fornøyelig om det va litt sånn «overraskelse, ikke bare skal æ «utforske ei reise gjennom ulike måtar å vera til stades på», æ skal også gi dokker tidenes mest langsomme striptease!») (der har dokker en av grunnan til koffor æ aldri kommer til å bli en ordentlig scenekunstanmelder), så blei forestillinga enda bedre etter at han va halvnaken.

Fordi! Fordi det gjorde alle de små, intensjonelle bevegelsan mer synlig, det gjorde arbeidet han foretok sæ – og det e et utrolig imponeranes stykke arbeid! – lettere å følge med på (og nu veive æ med fingran i et forsøk på å finne språk for å beskrive detaljan, æ kunne sannsynligvis dirigert et symfoniorkester med det her); æ e ikke en fan av vilkårlig avkleddhet på scenen, uansett kjønn, men det e OK så lenge det føles forklart, grunngitt, og en av de første tankan æ hadde da han kom på scenen va at sjøl om æ forsto antrekket som sådan (æ likte kostyman), så virka det upraktisk i lengden – det e en av de der store navnan i teater eller litteratur eller nokka som sa det der med at du ikke skal introdusere en pistol i første akt med mindre den brukes i tredje, og det e kanskje det samme her: du introdusere ikke et klesplagg med veldig synlig glidelås på scenen med mindre den skal glides ned etterhvert.

Det kan hende æ må jobbe litt med formuleringa før æ når samme nivå som den personen æ ikke gidd å google (Tsjekhov? Homer? Ibsen? Noen va det, og det va sikkert en mann), men dokker vet nu. Kostymedesign e en av de her tingan æ sjelden tenke på, med mindre det e usedvanlig vellykka eller mislykka. Det samme gjeld lyssetting (og æ holdt på å si scenografi, men nei, scenografi e en av favorittingan mine med scenekunst, scenografi e tidvis viktigere enn alt anna på scenen, inkludert skuespillera), men også den va imponeranes bra. Sånn at æ la merke til det, tenkte «oi, det va et bra grep», lot mæ glede av at den gjorde like mye bra for scenen som en scenografi ville gjort i en mer utspjåka forestilling. (utspjåka med positivt fortegn, sjøl om det kanskje ikke går an, æ like forestillinge som spjåke, men æ like også dem som begrense sæ, e minimalistisk. det finnes ikke så mye æ ikke like om æ i utgangspunktet like det æ ser.)

Og så va det over, men det siste som skjedde va ulvejoiken og dansen og æ tror at om man hadde hata alt fram til da (uten at æ skjønne kordan det går an, men det e kanskje ikke alle som e like entusiastisk for undersøkelsa av folkedans, kæm vet med folk) så ville forestillinga vært verdt pengan bare for den delen, bare for de siste fem-seks-ti (æ va utfor tid og rom, for alt æ vet varte det i en halvtime) minuttan, for et klimaks! For en avrunding. Æ skjønte at det va over, men æ fikk mæ ikke til å begynne å klappe, æ satt bare der, med åpen munn og dunkanes hjerte og tenkte at det e bra fint når man miste å være så heldig å få to så bra kulturopplevelsa på fem daga, at det e et privilegium å kunne leve i verden når den innehold finkultur av den der sorten, tenk at det går an, for en flaks, for en lykke! Og så konkluderte æ med at æ bare blir mer og mer pompøs med alderen, så det kan jo bli interessant etterhvert.

(og etterpå snakka Hansegård Valdresdialekt (det vet æ bare fordi han sa han va derfra, æ høre ikke forskjell på folk), og så satt æ der med hjerteforma pupilla og tenkte ingenting, bare sukka henført, gurimalla for en kjekk mann.)

by

Å beveges av bevegelsa, samisk dans og Jorggáhallan.

Det va et øyeblikk der, da æ så Jorggáhallan for andre gang – tredje om du telle løsere – at æ holdt på å begynne å gråte. Det va ganske tidlig i forestillinga, etter at filmen va vist, da dem nærma sæ slutten av lihkahusat-delen. Æ satt der, og så på at Elle Sofe og Semen gikk omkring, klappa i hendern, hoppa opp og ned, sa «giitu. giitu. giitu.» og æ gråt nesten fordi æ tenkte «Æ skjønne det, nu, det med lihkahusat.» Rørelsen, den læstadianske – men kanskje ikke unikt læstadianske, tungetale og sånt e jo ganske vanlig i enkelte forma for kristendom – den kor et menneske blir så overvelda av Gud at dem må gi uttrykk for sin takknemlighet, kor dem gjør det ved å klappe i hendern, ved å hoppe opp og ned, alle de her tingan æ har forstått som en abstrakt konstruksjon. Æ har ikke hatt vanskeligheta med å forstå at det skjer, som sådan, men æ har ikke fått tak på kordan det må føles. Og så satt æ der og så Jorggáhallan og tenkte «det e sånn det e.» Det må være sånn det føles, enten for den som e i rørelsen, eller den som får observere det, og æ skulle ønske æ kunne visst det for lenge siden, at æ kunne spurt bestemora mi om det før ho døde, æ lure på alt det der religiøse, det æ bare såvidt har vært borti.

Æ traff Elle Sofe på teater på lørdag, Ida lurte mæ plutselig med på Glassmenasjeriet (det va ikke så vanskelig, ho sa «vil du være med på teater?», æ svarte «ja.» Æ e ganske lettlurt), og Elle spurte ka et menasjeri egentlig e, vi kunne ikke svare, og til slutt sa æ «du treng ikke vite det, du skal bare føle», for det e det ho har fortalt mæ, æ tror ho har sagt det opptil flere ganga, hver gang æ vil forstå argumentere ho for at det ikke e nødvendig, du treng ikke forstå for å observere. Og det har blitt nyttig livsvisdom ikke bare når æ ser på dans, men uansett. Av og til hold det å ta sæ tida til å bare se, bare føle, å observere ting og forsvinne inn i sine egne konnotasjona, uten frykt for at man da har misforstått det [verket] man burde skjønne sæ på.

Æ skulle ønske æ kunne snakke om dans på den måten æ tenke at dans generelt fortjene, den måten samisk dans spesifikt fortjene – litt fordi æ tenke at om ikke æ tar ansvar for å formulere vettige tanka om den nye samiske dansen, så vet æ ikke om noen andre kommer til å gjøre det; ikke at æ e så viktig, men vi e så få, det finnes andre som e interessert, bevares, men finnes det noen med kunnskap?; ikke det at æ hevde kunnskap, heller, men nokka kan æ jo si, nokka har æ opparbeida mæ etter at æ oppdaga arbeidet – men det kan æ ikke. Æ e ikke kunnskapsrik nok om dans til å si det æ vil si, og det plage mæ av og til, men æ observere, æ øve mæ på å observere, det hjelpe på.

Og det æ ville si, både første gangen æ så Jorggáhallan, på Riddu Riđđu i sommer, den andre gangen, da dem spilte et lite utdrag kalt Boahkkángeassin på kunstnerkonferansen på Sametinget i september og den her gangen, e at æ tror samisk feminisme, om den finnes, finnes i det øyeblikket kor Elle Sofe tar tak i beltet til Semen og trekk, etter at han har trukket i hennes.

Det e, for ordens skyld, en gammel samisk flørteteknikk, guttan trakk i beltet på jenta for å få ho med sæ, og ho blei enten med, eller så nekta ho å rikke på sæ. Om ho virkelig ikke ville, men han hadde lyst, og ho va god fangst, kunne det hende at mora hannes kom til for å hjelpe til med trekkinga. Om ho va veldig populær kunne det hende at beltet hennes gikk i stykker, fordi så mange hadde dratt i det. Om ho virkelig ikke ville, kunne ho løsne på beltet og gå videre uten det, så han sto igjen med bare den delen han va minst interessert i.

Og det vise dem fram under forestillinga, en fin scene kor ho først e motvillig, men etterhvert blir med på leken, før ho trekk han i beltet og dem blir likeverdig, nokka som så går over i at han blir overivrig og drar i alle retninge, og ho løsne på beltet og går og sett sæ. Det e i det hele tatt en veldig fin illustrasjon av alle mulighetan beltetrekkinga innebar, alt som kunne skje, æ e usikker på kor utbredt det va, det e mulig det bare va en Kautokeino/Indre Finnmark-greie, men det e en fornøyelig historie, sjøl om det også e litt traumatisk, særlig om man har god fantasi og ikke helt klare å gi slipp på bildet av menn som trekk med sæ spede dame dit dem sjøl vil – den tynne linja mellom tradisjon og overgrep e ikke bestandig like komfortabel.

Det e alle de her tingan som tar bolig i mæ når æ ser forestillinga, en rekke idea om ka identiteten vårres består i, ka den har vært, kordan vi har rørt oss, rørt ved hverandre. Det e alle de tingan og en visshet om at så lenge samisk kulturs framtid innehold folk som Elle Sofe, så e det grunn til å ha håp, uansett. Måten ho klare å forene det som har vært av samiske kulturelle uttrykk med en kunstform som kan være så esoterisk som moderne dans, og å gjøre det til nokka som føles som om det sier nokka viktig, på nye måta, og som også e, om ikke allmenngyldig, så av allmenn interesse, nokka æ tror kunne vært åpent for nesten kæm som helst – med forbehold om at æ ikke kan bedømme sånt, åpenbart – bare dem torde å være villig til å observere og føle heller enn å ville vite og forstå. Det e ganske mye å ønske av menneska, eller kanskje bare av mæ, men det e så utrolig tilfredsstillanes å få det til at æ ikke kan anna enn å anbefale det.

by

dansa dikt og døde mødre. For dette er det verdt.

Æ huske ikke ka det siste æ skreiv va, hvilket antakeligvis betyr at det e for lenge siden æ har sagt nokka. Det blir sånn av og til, sjøl om æ vil si nokka, sjøl om æ vil si alt, så får æ ikke til. Æ vil blogge om Les miserables, æ har et halvferdig blogginnlegg ligganes om det (kortversjonen: ikke min type teater), æ vil definitivt skrive om Ordkalotten og æ vil kanskje skrive nokka om samlinga, æ vet ikke, æ vil vil vil si nokka om «For dette er det verdt», danseteaterforestillinga som hadde premiere under Ordkalotten. Men æ vet ikke ka æ skal si.

Ikke nødvendigvis om forestillinga som sådan, men kanskje om alt, om alt som heng sammen, eller om alt som ikke heng sammen, kæm vet. Æ e så himla velartikulert! (Æ sendte noen av blogginnleggan mine til foreleseren, fordi vi hadde en samtale om skriving, og sånt, og ho sa at æ har en tydelig stemme, men at dem e ganske pratsom, og det har ho jo rett i. Den kortfatta stramme stilen blir muligens aldri helt min greie. Æ skal ikke bli hverken Tor Ulven eller Raymond Carver, så det e sikkert like greit.)

Men jo, dansedikt. Æ så dem to ganga, fordi det e sånt æ gjør. Den første gangen va på premieren, og den andre gangen va sisteforestillinga, da to av danseran ikke deltok fordi mora demmes døde.

Det sto i programmet, i introduksjonsteksten, at ho va alvorlig syk, at ingen visste kor lenge ho kom til å leve, men dem håpa jo på til jul, man håpe vel alltid på «enda litt til», dem hadde kanskje håpa på etter forestillingsslutt.

Æ vet ikke, det va litt fælt å se på andre gangen, å vite akkurat ka som mangla og å vite at det mangla fordi noen va død. Men samtidig va det, og æ har sagt det her tre ganga og æ har sagt «sjøl om æ vet at det ikke e lov å si» hver gang, interessant å se kordan hele stykket endra karakter. Å se ka som mangla, eller kom til, da de to danseran mangla. Det må også sies at til forestillinga på onsdagen visste æ ingenting om den døanes mora, æ tror ikke dem hadde programmet ferdig til da, så det sto ingen plassa, det va bare noen som snakka før forestillinga, i et lydspor, forskjellige folk snakka om perspektiva på livet, om ting dem e takknemlig for, om alt dem har, noen hadde hatt kreft, levde uten den nu, satte pris på perspektivet det ga dem.

Det e fem poeta involvert, dem dreiv med varieranes grad av opplesing og fysisk performativ deltakelse, de fem e Henning H. Bergsvåg, Eirik A. Skrede, Marte Huke, Morten Wintervold og Olava Bidtnes. Æ hadde hørt to av dem lese før, de tre andre har æ bare hørt om, bortsett fra at æ leste Olava Bidtnes i sommer, og stadig sto foran poesihylla på Tana bibliotek og vurderte å lese Marte Huke. (Grunnen til at æ ikke gjorde det va at Fire årstider va så stor, reint fysisk. Ikke va den registrert heller, så æ hadde sikkert endt opp med å få den.) [presisering: Tana bibliotek har visstnok – muligens ikke overraskanes – ganske dårlig statistikk på poesiutlån, så det hende at dem ikke e så nøye på registreringa av poesibøker som kommer, men bare sett dem rett i hylla, sånn at om noen vil låne dem, kan det hende noen får beskjed om at «du kan bare beholde den boka, om du vil». Og det vil jo noen gjerne, så æ økte poesisamlinga mi med et sted mellom fem og ti titla, det e ikke dårlig når det gjeld norsk samtidspoesi.]

Kort oppsummert likte æ forestillinga. Lengre oppsummert så va konklusjonen etter første besøk «da æ så den første delen skulle æ litt ønske at [mannlig poet som ikke va Wintervold eller Skrede] va kjæresten min» (fordi æ gjør mitt beste for at alt æ sier om nokka skal være saklig og relevant). Litt lengre oppsummert likte æ helheten i stykket bedre etter andre gang, det va lettere å se hele greia under ett, første gangen va det mer sånn «den delen likte æ virkelig godt [ergo kjæresteønske?], den delen e æ litt ubestemt på», i tillegg til at det å se dans uten musikk, bare med stemme som bevegelsesbunn e ganske rart.

Så det va greit å vite ka som kom da æ så det andre gangen, at musikken stort sett dukka opp da det ikke va mye dansing som foregikk, å prøve å gripe fatt i kordan de to bestanddelan hang sammen, å se stemmen i dansen, og å høre bevegelsen i ordan. Det e vanskelig å forklare, men det va fint å observere.

Nu skulle æ prøve å trekke fram ka æ likte best, men æ vet ikke lenger, æ tror æ likte alt like godt, æ likte å se kordan den utageranes stemmen til Eirik A. Skrede («han e veldig glad i pederasta, e han ikke?») gjorde sæ bedre med en danser enn æ synes den gjør sæ aleina, når ho kunne ta plass sammen med den, og dem blei nokka større, men samtidig kanskje mindre påklistra. Og kor imponeranes det va at han huska all teksten utenat, at han resiterte, framførte, helt uten manus. (men at æ ikke skjønne koffor dressen hannes va så stor)

Æ likte Olava Bidtnes og den mannlige danseren, måten ho e så velorganisert, ser så ordentlig ut, en gammel dame som har orden på ting, og han va utageranes, han krevde plassen ho knapt snakka om i teksten, men som det va åpenbart at ho ville ha.

Og samspillet mellom Marte Huke og danseren hennes (æ har ikke navnet på danseran her og nu), dem va kanskje det paret som gjorde minst inntrykk der og da, men det sitt likevel igjen nokka, teksten hennes va bra, sjøl om æ ikke lenger huske den, æ lot mæ geleide med.

Og Morten. Æ vet ikke. Første gangen glemte æ å se på danseren som dansa mens Morten leste, andre gangen va ho ikke med, og Ida snakka om tomrommet det etterlot sæ, men æ fikk ikke helt tak på det likevel, Morten e så performativ i sæ sjøl? Æ vet ikke, men når æ tenke på det skulle æ kanskje ønske Morten hadde en mannlig danser, æ lure på kordan bevegelsesrom det hadde gitt i teksten, kordan det hadde vært, hos Eirik A. Skrede og Henning Bergsvåg va det performativt logisk (det hørtes ut som et bra begrep du) at det va kvinnelige dansera, akkurat som det virka performativt logisk med en kvinne sammen med Marte Huke, og hos Olava Bidtnes tror æ det fungerte best med en mann, men æ tror det kunne fungert uansett hos Morten. Æ vet ikke?

Det e uansett et stykke som hadde fortjent et sett mer sammenhenganes tanka enn akkurat det her, men dem sier jo at har du ramla av hesten e det viktigste å komme sæ på igjen, æ får satse på at det e sant og håpe på at æ blir mindre pratsom og mer meddelsom til neste gang, at æ kanskje klare å mene nokka, å si nokka. Eller kanskje æ må hive mæ på dansinga, kanskje æ må begynne å videoblogge og å bare forklare mæ med hjelp av bevegelsa. Det går sikkert bra, æ har ikke så mye å si for tida, uansett, æ bare bruke for mange ord.

tillegg, to daga seinere:

Æ leste gjennom igjen (æ like det æ sjøl skriv best av alt), og fikk litt dårlig samvittighet fordi æ ikke egentlig nevnte den første delen, den med Henning H. Bergsvåg og danseren med et ord (eller bare med noen få upassanes ord as is my wont), fordi den va så effektiv i å sette tonen for stykket som helhet, det va tid, utforsking av bevegelsa gjennom ord, det va en form for intimitet mellom to menneska som tidvis knapt rørte ved hverandre, det va nærhet i det, han sto på en stol og leste, ho rørte på sæ, så av og til ut som om ho va mest fascinert av kordan en kropp kan bevege sæ

(og det e det som e mest attraktivt i dans, for mæ tror æ, alle de små bevegelsan danseran gjør som for å bekrefte sin egen fysiske tilstedeværelse, den kroppskontrollen dem har, i motsetning til andre av oss som veive rundt og svaie uten at det e meninga, som aldri helt vet kor vi har arma og bein, som sitt feil og sitt urett og som altfor sjelden stoppe opp og tenke at det e et herrens mirakel – muligens bokstavelig – at vi har fingra, at vi kan ta på oss sjøl, på hverandre og æ har tenkt på det, at om æ skulle miste en sans, så ville æ mest sannsynligvis fått panikk om det va muligheten til å føle, til å kunne ta på ting, skarpe kanta, myke overflate, ka som helst)

det va et samspill i teksten, en tekst æ ville sammenligna med den første delen i Alle med lungar kopla saman, mest sannsynligvis fordi æ har lest ganske lite sånt, og dem fikk mæ til å tro på historien, på alt. Og det virke feil å ikke nevne det, sjøl om det va akkurat det æ mente med «da æ så den første delen skulle æ litt ønske at […] va kjæresten min», men det e kanskje ikke så lett å forstå for noen som ikke e inni hodet mitt. Og siden dokker ikke e det virka det like greit å klargjøre det nu, når æ kanskje har litt grep på ka æ tenke. (om æ noensinne har det)

tillegg slutt