æ dånedimpe litt, inni mæ

På et tidspunkt, sånn cirka rundt tolv på kvelden, kanskje litt etter, sendte æ en melding til Gunhild og Thoralf: «Æ sitt i samme sofa som Terje Dragseth, Das Beckwerk og Øyvind Rimbereid. Livet mitt har nådd sitt litterære høydepunkt så langt:>» – det æ ikke visste da, men som skjedde kanskje tre kvarter seinere va at sistnevnte herre klarte å erklære «men det betyr at jeg eier deg», korpå han stoppa opp og innså kor upassanes det va og æ svarte «det va kanskje litt tidlig å begynne med sånt.» Hvilket igjen fikk mæ til å innse at når noen sir nokka upassanes, så e æ tydeligvis nødt til å svare med nokka minst like upassanes, stort sett uansett kæm som sir det. Dog må det sies, om enn ikke av andre grunna enn at Rimbereid virke som en sympatisk mann og æ ikke har lyst til å fjerne all konteksten fra den upassanes setninga hannes, at æ sa «æ e vel førerhunden din for kvelden» etter at æ lovte å følge han bort på Perez (etter at den fjerde personen, kanskje, hadde sagt at «ja, vi skal bort dit, det e veldig enkelt å finne fram, klare du det?»). Det fine va jo at når vi kom på Perez, så sa æ til Morten «nu kan æ fortelle alle vennan mine at æ har gått en tur med Øyvind Rimbereid.» (for så å følge opp med «alle vennan mine kommer til å si «kæm e det?'») Uansett. Beckwerket tok mæ i hånda når han gikk, sa «mademoiselle» og om æ hadde vært av dånedimptypen, så hadde æ dånedimpa. Beckwerket hadde vært på Rødtind (tror æ) i dag, så æ måtte jo si at han, på sine få daga i Tromsø, hadde vært på flere fjelltura enn æ har tatt i hele livet mitt. Det e litt imponeranes.

Ellers kan æ krysse av «ende opp på hotellromnachspiel (om enn klokka to) med [folk] og [upassanes substansa]» på den store lista over ting æ må gjøre før æ dør, hvilket jo e litt gøy. Og mens æ venta på siste nattugla, havna æ i prat med ei jente som etterhvert sa «æ like luhkkaen din», hvilket fikk mæ til å konkludere at ho va et vettig menneske. Kåfjordsame og alt, ho ga mæ til og med en klem da ho skulle av bussen, det va litt søtt. Og æ så Knut Nærum, men antasta han ikke; hørte på Kjell Askildsen, blei kjempesjarmert; heia på vinneren av poesislammen; innså at æ virkelig ikke vet kæm Anniken Annexstad e, men at æ ikke syns nokka særlig om ho (navnet e sånn at æ først tenke «ho ja» for så å innse at æ ikke helt vet koffor æ tenke det. Sånt plage mæ); snakka drit om [universitetsansatt], hvilket va uendelig tilfredsstillanes; fortalte Lars O. Haugen 1. at æ likte Waterboys-anmeldelsen hannes i Finnmarken i sommer (det va verdt det bare for å se ansiktsuttrykket hannes), 2. at æ e ordkalottfrivillig og litteraturgroupie1. Det førte til en absurd samtale som endte opp med dronta og geirfugla (eller? Ka dem het? Dem som døde ut fordi dem va for dum til å leve). Vakkert va det.

Og når æ gikk av nattugla og vandra hjemover, mens æ så opp mot stjernan og tenkte på det foreleseren min sa om Iser og stjernehimmelen (stjernan e bestandig de samme, det e kulturan som variere ka du ser i mellomromman mellom stjernan, sånn e det også med teksten, de blanks som finnes der vil fylles ut av leseren, og sjøl om teksten e den samme, vil blanks være forskjellig fra person til person) og reint generelt reflekterte litt over verden og kor fornøyelig den e («om dokker noensinne spille konsert i Tromsø love æ å komme»), så stoppa æ opp, snudde mæ rundt og stirra rett opp på Orions belte. Æ e så dårlig på stjernehimmelen, æ huske aldri ka som e kor (eller ka som e ka), men Orions belte e bestandig en sikker vinner, og det føltes som den perfekte avslutninga på kvelden. (sånn bortsett fra at æ kommer til å avslutte kvelden med å ligge i senga og lure på om æ e trøtt og utsulta, eller om æ har fått i mæ nok passiv røyk til å være litt høy. Sove skal æ uansett)

1Det høres forsåvidt også både upassanes og noget suspekt ut, men æ sa det ikke bare til han (og det kunne vel ikke falle mæ inn å legge an på Morten), og det va nesten logisk. Nesten. Æ e kanskje bare litt upassanes av mæ.

(ps. det va ei dame på VT som sa «vent, e du Siri med bloggen? Æ havna faktisk innom der i dag […] samisk og lesbisk […]» og æ innså plutselig at æ føle mæ ukomfortabel med å være erklært lesbisk. Elisa prøvde å få mæ til å erklære mæ biseksuell, men det føles heller ikke rett. Æ tror æ e erklært forvirra, kan ikke det også være en kategori? (eller, som æ innså at æ e ifølge fjasboka mi: kjønnsløs og uinteressert. (bortsett fra at det jo også e feil, for æ e jo tross alt ikke uinteressert, æ e bare. lat? nu skal æ slutte å snakke))) (Nu blir vel Thoralf glad?) sannsynligheta for at æ e en smule høy føles mye større etter det avsnittet der, sukk

Siri skriv raskere enn sin egen skygge

I dag lo æ av Ole Robert Sunde når han holdt på å ta et glass Mozell og blei reint forfær fordi han ville ha champagne, så sa æ «det e jo derfor æ står her og posere med mozellen, så folk vet ka dem får» – æ snakke som æ snakke til stakkars danska, svenska og en og anna forvirra nordmann, æ smile og sir hei smile og sir hei smile og sir værsågod smile og sir vil du ha et program smile og sir hei smile og sir hei, står i salen, går ut, lukke døra, peke noen i retning toalettet, spør lydmannen om æ skal få lukka døren mellom kafeen og rommet foran kinosalen, lure litt på koffor han ene VT-fyren gjør narr av mæ, sukk sukk sukk, får lukka døren, sitt der med et glass vann, Marius kommer og sir «koffor e du ikke inne?» æ svare at det e så slitsomt å smile til folk – men æ klare ikke å slutte. Æ smile og hilse på menneska som aldri hadde sett mæ hadde det ikke vært for den røde t-skjorta, æ tar ansvar og rydde glass, br om en mugge vann, smile pent og smile litt ekstra når æ høre noen sir «og Siri e jo kjempeflink», smile til UKON etterpå, før han skal ha konsert, sukke henført underveis (vurdere å si «æ tenkte at alle de slemme tingan du sa handla om mæ», innser at det e sånt som bare e logisk inni hodet mitt, for æ mene det ikke på den måten), går bort til han etterpå (etter å ha demontert Ordkalotten-skiltgreia æ holdt på å smelle i hodet på mæsjøl, oi sann) og sir «æ gjør aldri sånt her, men æ har et intenst behov for å fortelle dæ at æ syns det va helt fantastisk» (holdt på å si «kan æ få en klem?» Bieffekt av Utropia-jobbing, tror æ), stikk av fordi æ nesten dør av sult (tenke på en ting med det, men den treng en kontekst, vi kommer tilbake til det), går og går, smile og smile, æ snakka til Susanne Christensen (æ e nesten creepystalkeraktig, men ikke helt, bare sukk, så henført, æ vil si «æ tror kanskje du e helten min», sjøl om æ sa nokka hakket mer upassanes da æ prata med Tor Håvard da æ traff han (da han traff mæ), han lo, han gjør ofte det). Æ gjør et ærlig forsøk på å få Beckwerket til å vandre opp på Kjølen, blir beint fram oppriktig glad da æ ser at han tydeligvis har kommet sæ vel opp og ned fra Tromsdalstinden, æ ler av mannen som stille sæ bak UKON (Ulf Karl Olov Nilsson, for et fantastisk navn) og peke på arket hannes, for å vise kor på sida han e, smile for mæsjøl av Amir Or der han gynge rytmisk (æ stjal stolen hannes, oi sann), smile for mæsjøl av alle folkan som sakte men sikkert forsvinn ut av VT, som om dem ikke vil høre dikt om mannen som gråt foran både det ene og det andre, som om dem ikke vil høre dikt om alkoholisme, om ka far gjorde (Ingenting) – UKON altså, hjertet mitt e bare så stort og det blir så fullt og æ sitt i salen, æ sitt og kjenne at æ ikke helt vet ka æ skal gjøre, kor æ skal gjøre av mæ (alle de slemme bitan handla om mæ, tror æ, æ vet ka det sir om mæ, men det e ikke det æ mene) – og det va så vakkert og æ innså nokka forferdelig om mæsjøl, men mest av alt syns æ Kjell Askildsen virke som en fantastisk fyr, det va nesten så æ ville spørre om æ kunne få klappe han på hodet, eller nokka. (Æ og Morten lo av hodeforma og tanken på å lugge Øyvind Berg, bare fordi frisyren hannes ber om det, men lugging med kjærlighet eller nokka sånt, æ tror det va en samtale som blei vel abstrakt.) Æ smilte til folk og æ smilte for mæsjøl og æ spiste to ganga i løpet av dagen og den andre gangen va æ så sulten at æ ikke klarte mat, you know how it goes, men kanskje e det fordi hjernen min e full, hjertet mitt e fullt, æ smile og smile og smile og det første æ gjorde i dag (etter at æ hadde skrevet en bokanmeldelse) va å lakke neglan mine rød sånn at dem skulle matche frivilligt-skjorta mi. Det sir nokka, æ vet ikke ka, men det sir det.

(og kveldens siste replikkveksling va himmelsk, om enn fra feil kilde.
«Med et sånt antrekk ber du nesten om å bli angrepet av ulven.»
«Man kan jo håpe.»
«… æ mente fordi du har rødhette.»
«æ skjønte faktisk såpass.»)

forelska i verden, mest av alt. (og litt i Beckwerket, på en sånn abstrakt måte)

Eeeeee! Kjære dagbok!
Æ e sjarmert, sjarmert og sjarmert! Og skeptisk til menn med bart! Men veldig veldig veldig for både arkitekta1 og Das Beckwerk, eller Beckwerket. Sukk, æ likte Beckwerket. Sjøl om han så ut som en cellegiftbehandla Holocaustfange. (muligens den mest upassanes metaforen noensinne. Muligens også en han sjøl hadde satt pris på, tatt i betraktning at dela av fyren virka å basere sæ på å være en drittsekk. Gud at æ like sånt. Gud som æ like sånt.) Og, øh, æ brukte kanskje litt tid på å sukke henført etter Susanne Christensen. Bare fordi ho eksistere. Og Amir Or dansa, sjøl om det kanskje ikke va rette ordet for den rytmiske gynginga. Og håret til Øyvind Berg gjør mæ i godt humør! Og æ smilte pent til gud og hvermann (inkludert en fyr som, æ kødde ikke (for man kødde ikke med sånt), så ut som en blanding av Inge og Emmanuel. Du verden! Om han i tillegg hadde hatt sjarmen til. Øh, tanken min stoppa plutselig). Æ prøvde å selge Knut Nærum til folk, og va plutselig semibekymra hønemor, hvilket, vel. Sånt skjer. Og æ lure fortsatt litt på kor gammel du egentlig tror æ va, men det e ikke viktig. Æ skal sove og æ skal elske og eksplodere i bittesmå bita av litterær lykke. Og æ skal nerde. For det e det æ e flinkest til.

«Æ drikk ikke – bare sprit.» (og dessuten skal æ satse på en uriaspost, men det e faktisk en semi-viktig tanke som fortjene et litt bedre medium enn mine frenetiske halv to-tanka som e veldig på halv tolv, så. Consider this a warning.)

1Grunnen til at det første æ sa når æ hørte at han va arkitekt va «vil du tegne huset vårres i Tana?» va fordi det egentlig va ironisk. Det gikk dog litt dårlig når han svarte «det hadde vært kjempegøy, men æ tvile på at æ har tid». Pyttsann!