«I knew there would be magic, but I turned at the last chance…»

det hadde vært fint å kjenne den typen menneske, en sånn person som kunne gått forbi 4 roser, sett mæ sitte i vinduet og stoppa opp, kommet inn, sagt hei sagt kan æ sitte, tenk å kjenne et menneske kor svaret bestandig hadde vært et uforbeholdent ja, kom, sitt, æ leste nettopp et dikt kan æ lese det til dæ, la oss kjøpe mer kaffe og snakke om ingenting – tenk så fint det hadde vært å ha noen, å kjenne noen sånn, så enkelt

men det hadde vært så komplisert å få til, for komplisert å komme fram til og finnes det egentlig noen du kunne ha likt så godt, at du bestandig ville sagt ja?

bestandig e i grunnen veldig ofte.

Marit Følstad og et ja eller nei til kunsten. Eller et kanskje?

Det her innlegget e litt springanes, det e fordi æ har skrevet det på fire eller fem forskjellige tidspunkt, derfor hoppe det fram og tilbake, fordi æ e lei av å pirke på det og nu vil æ bare legge det ut, det her e ikke tanka som treng å godgjøre sæ i en drøy måned, dem blir neppe smartere enn dem e.

Søndag 20. mai va æ på et kunstseminar. Det høres fint ut å si det, sånn passe pretensiøst, se ka æ like å gjøre, liksom. Faktum e jo at æ kom mæ til trappa på NNKM – Nordnorsk kunstmuseum – før æ vurderte å snu og bare gå tilbake på Kaffebønna, lese mer i D2 og ikke prøve å late som om æ e et menneske som kan gå på kunstseminar. Men æ tenkte «Nei, Siri, ta dæ sammen», og gikk inn. Ikke overraskanes (det skjer vel sånn cirka hver gang), viste det sæ å være riktig valg.

Nordnorsk kunstmuseum har hatt utstillinga «No Strange Delight» av Marit Følstad oppe siden januar (tror æ?), og den maiuka va siste visningsuke, og i den forbindelse arrangerte dem et tre tima langt seminar om kunsten hennes.

(og nu tenke æ at det e sånn et ordentlig blogginnlegg burde starte, så æ burde slette de fire første setningan, men æ forbehold mæ fortsatt retten til å tenke at æ skriv mest for mæsjøl, og for mæ e det viktig å huske at æ i et lite øyeblikk hadde mageknip av angst fordi æ skulle inn i en sosial setting æ ikke kunne forberede mæ på. Den gikk over da æ spurte kor seminaret skulle være, og tok heisen opp, da æ hadde hatt en halv samtale med noen (og brukte mesteparten av tida på å tenke «aaaa, koffor vet du kæm æ e?» fordi det e sånt æ gjør, sjøl når æ vet at folk vet kæm æ e), og fant en stol, satt mæ ned. Den mageknipen e en del av opplevelsen, æ e tydeligvis ikke for gammel til å glede mæ over mestringsfølelse i nokka ganske enkelt, i nokka forholdsvis teit. æ burde sikkert være så sikker på min egen kunnskap at æ ikke tenke på det, æ burde tenke mer på det at æ har kunnskap, sjøl om den ikke e innenfor akkurat det her feltet, men det æ vet e legitimt, og påfyll av tverrfaglig kunnskap e vel aldri anna enn positivt? Det kunne man tenkt, men det gjør æ jo ikke. Ikke på den måten i hvert fall.) (parantes slutt)

Charis Gullickson va ordstyrer og åpna gildet, og kunne fortelle oss at ho «hadde bestilt dårlig vær, for da kommer det flere folk, men så ble det for dårlig og jeg var redd for at flyet [til Marianne Hultmann] ikke skulle lande.» Det blåste nokka fantastisk, vindmåleren på brua sa 23 m/s lørdag kveld og 19 m/s på søndag. Men Hultmann va landa, så alt gikk bra. Det va forøvrig også ganske mange menneska tilstede, så værønsket må ha fungert.

Joakim Borda skulle både ha omvisning i utstillinga, samt snakke med Marit Følstad om kunsten hennes, og innimellom der skulle Marianne Hultmann, som e intendant ved Kunstforeninga i Oslo – og som hadde kuratert en utstilling med Følstad i 2010 – holde et innlegg om Følstad, og måten ho forholder sæ til tid på. Det siste punktet va vel det som i minst grad handla om det det skulle handle om, men forelesninga hennes besto av en rekke mer eller mindre interessante tanka – mest etter innfallsmetoden virka det som, innfallsmetode med notata – delvis om ideen om tid hos Følstad, men også om ho som kunstner generelt, med avstikkera innom både Caravaggio og forskjellige musikera.

Dagen starta egentlig med at Joakim Borda sa «Det er ikke kunst man kan forklare, den må observeres.» Og på den ene sida tenke æ at det e helt rett, men på den andre fikk æ mest lyst til å himle med øyan og si «din pretensiøse tulling, det e på grunn av sånt folk flest ikke tror dem kan se på kunst.» Enkelte av oss vil faktisk ha kunsten forklart også, om enn ikke fra ende til anna, men vi vil ha innfallsvinkla vi ikke hadde tenkt på, vi vil at noen skal påpeke at sånt heng sammen og om man sammenstille det og det så kan man oppdage nokka nytt. Vi vil ikke bli sendt ut i en utstilling med beskjed om å oppleve den helt på egenhånd. (Noen av oss har allerede gjort det, noen av oss håpa på å få nye opplevelsa av utstillinga ved å få en grundig gjennomgang av den. Det e dét æ forvente når nokka skal vare i nærmere en time.)

Og et sted underveis i seminaret noterte æ «Sontag – Kaja Schjerven Mollerin – kunst som sanselighet, ikke noe tolkbart» fordi Kaja Schjerven Mollerin hadde et essay i den lørdagens Bokmagasinet til Klassekampen om Susan Sontag, kor ho kommer innom det:

Møtet med et kunstverk er for Sontag en sanselig erfaring. Når hun i essayet «Mot fortolkning» – polemisk – går til angrep på fortolkningen, er det fordi enhver fortolkning leter etter noe bakenforliggende, etter hva en bok eller en film eller et maleri egentlig vil si, og slik risikerer å overse det aller første vi ser, hører, fornemmer i et møte med et kunstverk: selve kunstverkenes form. Sontag understreker dette, fordi hun også mener at vi ikke lenger kan ta den sanselige erfaringen for gitt. Vi lever, ifølge Sontag, i en kultur basert på overskridelse og overproduksjon, en kultur som bombarderer oss med inntrykk, og som sløver sansene, gjør oss numne og ignorante. Kunsten kan på sin side gjenopplive sansene våre, og dermed utvide området for hva vi ser, hører, føler, får med oss. Slik gjør kunsten oss til mer oppmerksomme, reflekterende og deltakende mennesker i verden, og slik blir også kunsten, for Sontag, et sted hvor vi kan erfare oss selv som hele. Mennesket er mer enn fornuft, anfører Sontag, det er også et sansemessig vesen, men i en tid preget av fornuftens herredømme, underkjenner man konsekvent den sanselige erfaringen som en måte å oppnå erkjennelse og kunnskap på. I en slik verden blir mennesket ufritt og fremmedgjort, dømt til å erfare seg selv fragmentarisk.

(og æ skreiv ned det sitatet nu, og oppdage at av og til e det den eneste måten æ oppfatte ting på, uansett kor ofte æ les dem, æ skreiv det ned og så på linja «i en tid preget av fornuftens herredømme» og tenkte at den vil æ gjøre nokka med. Æ vet ikke ka, men for en setning! [Det Sontag sier treff nokka æ føle æ har skrevet minst hundre ganga før: å øve mæ på å ikke tenke.])

I en verden kor alt heng sammen med alt føles det som nokka det kan være verdt å minne sæsjøl på: det e lov å bare sanse ting. (æ e muligens ikke den som treng å minnes mest på akkurat det, æ burde vel heller huske på at det e lov å prøve å være bare saklig, bare faglig, av og til i det minste.)

Følstad snakka om at verkan, at oppbyggninga av utstillinga, a + b + c, blir nokka mer når man så legg til + betrakteren, mer [interessant] enn kunstneren i utgangspunktet kan vite om utstillingen. På den måten virka Følstad både detaljorientert/pirkate og åpen for at alt kunne endre sæ – og det likte æ. Det e kanskje fordi det e en teori æ har hørt mye om i litteraturvitenskapen, men ikke har kobla til kunst før, ikke på den måten, sjøl om det vel e åpenbart at resepsjonsteori burde være en akseptabel forklaringsmodell for kunst også.

Æ tror det va Hultmann som sa at kunst e intuitivt, ho satte det opp som et motstykke til for eksempel kunstvitenskap – «der man føler at man leser side opp og side ned om verket» (og æ bare «bloggen min! \o/ – sånt som skjer når man gir den et navn som e en ofte brukt frase).

Det æ egentlig fikk mest nye tanka om va bruken av musikk/lyd i kunst/kunstutstillinge – det e nokka æ ikke har tenkt spesielt mye på før, men det dem snakka om føltes riktig, og va interessant. Nokka med ideen om kunst som musikk vs/og kunst med musikk. Kunst som musikk fordi begge dela e umiddelbar, e uunngåelig i enkelte sfæra, går du inn et sted kan du treffe på både kunst og musikk, du må forholde dæ til den. Det e et bevisst valg å lese en tekst, men om en kafé spille en CD, om en kafé har et kunstverk på veggen e det der, enten du forhold dæ aktivt til det eller ikke. (Æ vil legge til nokka om 4 roser her, om veggbildet til Marit Victoria Wulff Andreassen, fordi det e et verk æ forhold mæ både aktivt og passivt til, æ har brukt mye tid på å se på det, æ lar mæ fortsatt uroe av det, av og til, men samtidig e det en konstant tilstedeværelse i livet mitt – fordi æ e så mye på 4 roser, æ vet kordan det e, æ vet ka det e. Og noen ganga e det beste med å være på 4 roser å kunne se på andre som på en eller anna måte må forholde sæ til det verket.)

Også ideen om at lyd og verk må tilføre hverandre nokka va fin, Følstad nevnte at ho ikke kan eller vil bruke eksisterende musikk fordi folk har et forhold til det fra før av, det vil gjøre verket til nokka anna enn det ho ser for sæ, det vil innebære for mange ferdiglagde konnotasjona. Nokka av det samme va ho innom da ho sa at ho aldri øve på en performance eller et videoverk: «det blir alltid noe annet enn jeg hadde trodd og i det ligger magien.»

En av de tingan som æ vet e et ganske usympatisk karaktertrekk e at æ har en tendens til å forkaste meningan til folk om æ vet at dem på et tidspunkt har sagt nokka æ e uenig i. Så også med Borda, som – så vidt æ huske – anmeldte en [samisk] utstilling på Tromsø kunstforening for kunstkritikk.no og gjorde det på nokka æ synes va en ganske dårlig måte. Når æ tenke mæ om kan æ ikke huske ka det va med anmeldelsen som plaga mæ, men æ synes å huske at det va nokka der, stort eller lite, og det e nok til at æ i etterkant av seminaret lure på om æ egentlig gidd å ta det Borda sa alvorlig. Det e jo ikke en fruktbar måte å forholde sæ til verden på, æ skjønne det, æ kan ikke forkaste det som virke fornuftig bare fordi mennesket som sier det på et tidligere tidspunkt har sagt nokka æ på den tida va uenig i. Men æ gjør det (sjøl om Borda som sådan e et dårlig eksempel på sånt) med menneska æ nok burde forholde mæ til, enten æ e enig med dem eller ikke. Motargumenta e bedre enn å himle med øyan og ignorere det som blir sagt. Det e bare det at æ synes det e så mye enklere å himle med øyan og være ferdig med det. Men det e vel feigt, så æ burde slutte.

Æ sitt fast et sted mellom å ville leve et enkelt liv og å ville være et faglært menneske. Det høres så himla pretensiøst ut, men æ vil kunne gjøre det enkelt, si at «det her kunstverket traff mæ» – eller så vil æ gjøre det ordentlig og si «om man ser på verket [xyz] kan man se klare hentydninger til verk [æøå], samt en fortsettelse av en dialog som starter med kunstnerens tidligere verk [abc]», nokka sånt. Den typen argumentasjona. Men samtidig hørte æ på enkelte av de her folkan som deltok under seminaret, æ hørte dem si setninge som «[det der] minte mæ om Nietzsche» eller «kanskje man kan sammenligne utstillinga med et gresk drama, med katarsis» og æ satt der og va mest frista til å bryte ut med «da æ så på [verk x] tenkte æ på skrekkfilma, og [verk y] synes æ va mest interessant fordi det passa sammen med [detalj z som bare æ bryr mæ om].»

Men samtidig snakka Følstad om at ho like å forholde sæ til plantegninge før utstillingan, for å kunne se for sæ rommet; ho snakka om å fjerne listan i romman, fordi det å ha hvite vegga, trefarga liste og gråspraglate gulv distraherte fra det ho vil si; Hultmann snakka om kordan det å gå i en utstilling av Følstad på mange måta gjorde at man må forholde sæ til tida på en helt anna måte, at «high speed gör slowmotion» og det e «lustig», men også om bruken av svarte hull både metaforisk og spesifikt, for så å trekke linje til Caravaggios selvportrett av sæsjøl som Medusa, med den åpne munnen som kan symbolisere ka som helst – kanskje han gjespe, kanskje han rope, kæm vet – for så å snakke om Diamanda Galas og komponisten Julius Eastman. For så å si at Galas lage musikk man kan la sæ berøre av sjøl om ho kommer fra Milwaukee eller nokka sånt, med den klare implikasjonen om at det ikke e et sted man kan få stor kunst fra, at det skal litt til for at noen e født i Milwaukee og likevel lage musikk av typen Galas lage, og æ får så lyst til å frese. Æ blir som en irritert katt, æ vil bare flekke tenner, frese, snu og gå min vei, fordi æ ikke gidd den der tankegangen om at det e enkelte referansa som e god fisk, mens andre aldri kommer til å bli god nok. Man kan være født i Milwaukee og likevel bli vår tids Caravaggio, det virke unødvendig å skulle gjøre det til en dikotomi. (Og ja, Milwaukee-eksempelet e kanskje ikke det viktigste, det finnes andre ting man kan trekke fram langs de samme linjan, men æ har nylig vært i Milwaukee, æ falt for stedet på mange måta, det e fint, og æ blir frustrert når noen nevne det, den typen sted, i en bisetning og forkaste det på den måten.)

Æ vet ikke om æ e klar for å forholde mæ til den sjølgode kunstsfæren på den måten, gidd æ det?

Øyeblikk av «det e sånn det e» iblanda lange strekk med «men koffor sier dokker sånt?», om at Følstad ikke vil bruke Britney Spears (men The Smiths, The Cure, Joy Division e legitimt, depperock e lov, Blonde Redhead e kult, popmusikk e ikke lov, med mindre det e Bowie, men Bowie e kul. Britney Spears e fjortismusikk, e ingenting), frasa som «det e helt døvt» og «eller så blir man mongo.» Æ vil ikke styre andres språk – jo, æ vil, men æ vet at æ ikke kan – men æ slit med å forholde mæ til menneska som e eldre enn mæ som fortsatt tror at mongo e et godt ord for å beskrive nokka som helst.

Ida foreslo at æ kunne sagt «så du mene at det her verket e hørselshemma?» eller «tror du virkelig at kunst kan gjøre et menneske mentalt tilbakestående?», men det tenkte æ jo ikke på der og da, da tenkte æ bare «men … hæ?» (og klaga på twitter, as is my wont) og litt på at æ kanskje like kunsten til Følstad bedre når æ ikke måtte forholde mæ til Marit Følstad som person, sjøl om ho sa mye interessant også. Ho va flink til å snakke om kunst på mange måta, men så va ho ikke så … oppmerksom som æ skulle ønske?, om man kan si det sånn. Æ ville ha mer enn ho virka i stand til å gi – æ vil heller høre på noen med min type språk forklare Følstad enn å høre på Følstad sjøl?

Det som va med den utstillinga, med No Strange Delight, va at den hadde skapt rom æ likte å være i. Følelsen av utstillinga va mye sterkere enn hvert enkeltverk. Og æ likte nokka Knut Ljøgodt sa om museet: «her hos oss dyrker vi det gotiske» og noen – en mann, mannen til Følstad? – sa at han hadde lagt merke til at det e mange måner på museet. Og det har æ ikke tenkt på, men det e jo åpenbart, og det e kanskje derfor æ like NNKM.

Et essay av en musiker æ ikke huske navnet på – Magnus? – som omhandla det melankolske, men også humoren i det. Melankoli e å være emo med humor, fordi man dyrke det med vilje. Og det e jo mine favorittilstanda: en humoristisk melankolsk bitterhet, samtidig som æ også har – e tilbøyelig til – en enorm entusiasme. Æ like alt som får mæ til å le, men æ e ikke ukritisk. En kritisk latter? Kan man ha det? Kan man være det: kritisk og lattermild? Og koffor hete det lattermild, ka e mildt i latter? Om du tror æ e mild når æ ler har du misforstått nokka.

Kanskje blir det riktigere å si flirfull, særlig siden et flir visstnok e skarpere – man kan hånflire, men kan man være hånlig lattermild? Æ får ikke de to bildan til å passe sammen, men så e nu mine konnotasjona til det norske språket tidvis ikke lik andres. Æ vet ikke koffor, koffor klare æ ikke å koble skrible og skribent fra hverandre, sånn at æ bestandig ser for mæ det første når noen sier dem gjør/e det andre? Men det e vel uansett ikke så mange menneska som får til å være både hånlig og mild samtidig; kanskje det e det man bør prøve på, å bli hånmild?

Språket e uansett ikke rette metoden for å definere følelsa, e det ikke derfor vi har kunsten? (e det en unnvikanes konklusjon?)

Æ like å høre navnet mitt, måten det eksistere på

De ansatte på 4 roser e plutselig begynt å bruke navnan vårres, «en latte til Siri» sa ho nye søte med en forkjærlighet for gjennomsiktige toppa – du vet, den sorten jentan går med nu til dags – ho som ser litt tenåringskeitate ut, på den fine måten som gjør at æ vil gi ho gode råd om livet og se på mens ho leve det; «hadde du bestilt nokka, Ida?» spurte lille, søte Gry med det fantastiske smilet da ho kom med kaffen min her om dagen; i dag da æ kom inn døra og bestilte kaffe av ho Trine – det vil si at æ holdt på å gi ho penga til æ kom på at «den neste e gratis» uten egentlig å si så mye anna enn hei og hallo, for alle vet ka æ drikk – sto Arne der og sa «hei, Siri, hei, Siri» til æ forsto at det va det han sa og hilste tilbake. Æ vet ikke om dem har et kollektivt nyttårsforsett – eller om vi bare har nådd det punktet – men det e fint, det e nokka med å ha et navn og å høre folk bruke det, det høres litt rart og banalt ut, men det e kanskje ikke bare mæ likevel?, gleden i å vite at dem vet kæm æ e, æ e sett, æ e et menneske i verden og folk tenke på mæ – det e ikke så farlig om det bare skjer mens æ e tilstede, det hold.

Det e ikke det at æ savne å høre navnet mitt ellers, sjøl om æ like å høre det, æ e narsissistisk, det e vel legitimt?, æ huske han som sa det så det hørtes ut som om det hadde to r:a, men ikke helt, han gjorde r:en tydelig, det va fint; gleden i å høre noen si navnet mitt på samisk, forskjellen på de to. Bruken av fornavn føles av og til litt som måten gmail gjør det på, bare at der e det tidvis ukomfortabelt. Gmail mene at æ burde være på fornavn med alle folkan æ sende epost til, alle æ får epost fra, og æ e ikke bestandig enig. Greit med Ida, med Gøril, men æ vil kanskje ikke være på fornavn med menneska æ ikke kjenne – æ og Per, æ og Pål, æ og Sara Kari Nina Lene e ikke så godt kjent, det føles av og til for intimt – æ foretrekke etternavn på noen menneska, kanskje også mæsjøl, æ hete tross alt gaski de fleste plassa på nettet (men det e en forskjell på gaski og Gaski – Sistnevnte får mæ til å tenke på faren min, mest av alt). Etternavn e enklere, æ kontakta han Hansen, æ sendte en epost til Nora Olsen, æ prøvde å kontakte Vogt, etternavn e greit (av og til e det en helt anna type kjærtegn, av og til e det folk man bare kan bruke hele navnet på – æ vet at det ikke e bare mæ).

Æ e et menneske som like håndfaste bevis på sånt som kan bevises, æ like å høre ting bli sagt, og æ like å høre navnet mitt, alle måtan det eksistere på – det e litt fint å vite at æ e Siri når de 4 roser-ansatte snakke om mæ, til mæ; akkurat som det e fint å vite at æ av og til e Gaski – æ e som oftest gaski, sånn e et nettbasert liv – at folk vet kæm æ e, sjøl når æ ikke tror dem gjør det, sjøl når æ ikke har tenkt over det.

Æ eksistere og alt e spor i snø, hele livet e spor i snø – en grein som trekkes gjennom myk og lett nysnø – men måten kvistan knote sæ sammen blir til navnet mitt, det står Siri der. Enten det vare eller ikke finnes æ nu, det hold.

I want to hear you call my name
it’s too easy just to say it soft
I don’t like my language watered down
I don’t like my edges rounded off
[Ani DiFranco – Make Me Stay]

Det her e prologen til reisebrevet æ neppe kommer til å skrive.

Æ e tilbake i Tromsø. Det føles merkelig. Æ bevegde mæ endelig ut av huset i dag, etter å ha vært tilbake siden fredag – æ har sovet og sløva og ikke gjort nokka fornuftig – og det va så rart. Det eneste som har skjedd e at 4 roser har fjerna stambordet mitt og satt inn et enormt et – som dog tillate mæ å lage vitsa om at æ e ridderen av det runde bord, så … det jevne sæ ut – og at dela av Storgata e stengt uten at æ helt vet koffor. Men det føles som om æ har vært borte så lenge at alt burde være annerledes.

Det slår mæ nu at æ kanskje burde venta med å vende tilbake til etter at det nye kommunestyret va satt, så kunne æ kjent på skikkelige forandringe. (sukk.) (Det foregikk tydeligvis en eller anna slags feiring på 4 roser, det va i hvert fall mye politiske tryna å se – og bare sånne æ ikke stemme på – og Øyvind Hilmarsen smilte til mæ og æ skjønne ikke koffor men det får være som det vil. Æ e fortsatt ikke gammel nok til å syns at man til enhver tid skal komme overens med folk man e politisk uenig med.) (æ holdt på å være mye mer kategorisk, men æ va med i Utropia og æ likte studentstyreledera som e medlemma i Høyre, så det e kanskje ikke sant. Men det e forskjell på studentpolitikk og ordentlig politikk, sant?)

Det va digresjonen sin det.

Det æ skulle si før den politiske depresjonen kom og tok mæ va at det føles som om alt burde være annerledes, fordi æ har gjort så mye i løpet av de siste [knappe] fem uken, æ kunne like gjerne vært borte i tre måneda. Ikke det at æ kan forklare ka æ har gjort, siden æ stort sett har drukket kaffe, lest bøker og sett på kunst – hvilket ikke e all verdens forskjellig fra det æ vanligvis gjør i Tromsø, men æ har gjort det i plassa som ikke e her. Æ har sett på kunst i New York, Milwaukee, Chicago (æ skulle se på kunst i Portland, men så blei æ distrahert, men æ va i en kinesisk hage, det va en kunstopplevelse på sin egen måte det også), og æ har drukket kaffe hos uavhengige kaffebrenneri og kaffebara over hele landet (og så har æ vært på Starbucks. Ofte. Men æ tror kanskje det blei ganske likt til slutt, mest fordi æ stort sett drakk Starbucks i New York, men resten av turen gjorde æ mitt beste for å få med mæ den lokale koloritten og alt det der).

Og æ har vært på bokhandla ulik alt anna æ har vært i før, bortsett fra Powell’s, som fortsatt e sæ sjøl lik, heldigvis. Bokhandla med fire hylle – fra gulv til tak – med urfolkslitteratur, og seks hylle poesi; bokhandla med hyllemeter på hyllemeter med diverse zina, i varieranes grad av hjemmelagdhet, og resten av hyllemeteran dedikert til tegneseria av forskjellige typa; bokhandla som fokusere på feministisk/feminin litteratur, kvinnelige forfattera som normen; bruktbokhandla større enn de største bokhandlan æ har vært i i Norge (i Tromsø, men Norge også); bokhandla med absolutt alt Sherman Alexie har skrevet, kor Daphne Gottlieb va representert med nesten hele bibliografien sin, kor hele hylle va dedikert til steampunk, til «radical parenting», gjør-det-sjøl og kordan-leve-med-det-du-kan-dyrke-i-hagen-din; bokhandla, ja, men bokhandla kor æ kunne funnet mæsjøl på nye og sære måta.

Og æ blei sjarmert av ideen om å kunne leve et sted kor æ faktisk kunne dyrka ting, kor andre ting enn ville bær og kjedelige grønnsaker gror, utendørs, squash og tomata og krydderurte og fiken og epla og pæra og alt sammen – og det e ikke så eksotisk, egentlig, æ vet jo det, men tenk å ha muligheten til å gjøre sånt? Æ e ikke engang spesielt interessert i hagebruk og sånt, men ideen om å kunne dyrke fram ting som ikke e poteta e helt fantastisk. (æ e enkel å glede, æ vet det.)

Og æ føle mæ som en light-versjon av en drittsekk når æ e trist over å komme tilbake, men det slo mæ – igjen – at det e nokka som ikke e helt riktig i måten æ leve livet mitt på når æ e glad for å reise fra Tromsø og trist over å komme tilbake til Norge – når min første reaksjon da æ hørte norsk på flyplassterminalen i Newark va «æsj, hold kjeft.» (det hjelpe ikke på at det va [voksne] mannlige østlendinga, det e bestandig den minst sympatiske reintroduksjonen til norsk æ kan tenke mæ.) Æ har det fint i Tromsø, ja, men av og til tror æ det e mest fordi æ har havna i en status quo her, æ vet kordan Tromsø funke og æ vet kordan æ funke i Tromsø, men æ utfordre ikke mæsjøl, æ blir ikke utfordra.

Æ mene, æ har lyst til å bo i USA lenge nok til at æ savne Norge, ikke bare vennan mine. Æ har lyst til å bo i USA lenge nok til at æ klare å etablere en frokostrutine æ klare å holde mæ til – kontinuerlig reise hjelpe ikke på når det gjeld sånt. Æ har lyst til å bo i USA lenge nok til at æ blir genuint glad over å høre folk snakke norsk.

Men æ gikk på butikken etter å ha vært på 4 roser og traff en samisk bekjent, og det første han gjorde va å strekke fram hånda si, og vi håndhilste. Og det kommer æ vel aldri til å finne noen plassa i USA, og æ vet ikke om æ vil lære mæ å leve uten den typen rutineoppførsel heller.

Det skal ikke være enkelt, men det kunne gjerne vært litt enklere, ja.

Det e fredag og æ e usaklig.

Æ har bursdag imorra! Det e helt absurd kor æ glede mæ, særlig siden æ ikke har plana for dagen. Eller, æ har plana, men dem består i at æ skal henge på 4 roser hele dagen/kvelden, bortsett fra den lille tida æ skal gå på HT for å se siste forestilling av «En folkefiende,» hvilket, ja, om noen hold tellinga, e tredje gangen æ ser stykket.

I løpet av dagen har æ vært på Tromsø museum, for å høre på programslippet til Riddu Riđđu, æ har hengt på 4 roser med Gøril, og litt med Marcel Proust, fordi æ nyt mæ gjennom første bind av På sporet av den tapte tid, æ har fått to eposta om jobba æ har gjort som æ skal få penga for, æ har fått brev fra NFF om at æ må krysse fingran 7. juni (vel, «kryss fingran»-delen va implisitt), og i går vant æ en bok fordi æ likte Cappelen Damm på facebook. Æ ga bort nesten alle kontantan æ hadde til folk som trengte dem (folk æ kjenne som trengte dem), og glemte å hente ut flere i minibanken, så nu har æ god samvittighet og lite kontanta. Hvilket vel e veldig mye bedre enn om det gikk andre veien, så det går sæ til.

Og i hele dag har æ brukt en allkunne.no-button, fordi det virka rett og rimelig (min kjære mor mente det va passanes). Og æ har hørt Bernt Bjørn representere Totalteatret og resitere «Skiltskytter,» fordi – o jubel og stormende glede! – Totalteatret skal framføre dela av «Siste kveld med mamma» på Riddu Riđđu i sommer!

Æ fikk bursdagsgava fra Gøril – fordi æ maste mæ til å få dem i dag sånn at æ ikke treng å ta dem med mæ på teater imorra :D – og det va to bøker og to sesonga med TV-seria, og vi diskuterte fine ting som verden og folk og kjærlighet og va ganske misantropisk. Det va fint. Og æ fikk klage min nød over teite ting æ føle æ ikke burde klage min nød over, men som æ likevel hadde et behov for å klage på, og vi konkluderte med at enkelte ting e bedre enn andre – og at vi forsåvidt også e bedre enn andre. (æ hadde glemt kor befrianes deilig det e å klage sin nød til noen som har kjent dæ kjempelenge, alle de her tingan som e implisitt og som dem forstår likevel.)

Og sånn ellers brygge æ på et blogginnlegg om godeste Proust, men det e vanskelig fordi æ har lest cirka 150 side og så langt tror æ at æ har hatt lyst til å sitere nærmere sytti av dem. Æ slit litt med akkurat den reaksjonen fordi det føles så forferdelig stereotypt, æ les Proust og oppdage sannheten om mitt eget liv, lzm. Det e jo greit å vite at man kan passe inn i noen litteraturstudentstereotypia. Dessuten har æ konkludert med at det e fint at æ les han først nu, ellers hadde æ definitivt endt opp med å syns at det va en god idé å studere fransk, og det tror æ ikke hadde vært en god idé.

Sånn ellers har æ blitt et gående menneske, plutselig, uten at æ helt vet koffor – eller, jo, æ vet litt av det, det va derfor æ klaga min nød til Gøril – til en så stor grad at æ syns det virka fornuftig å gå tur i dag også, sjøl om det regna. Nu har det slutta, så æ vurdere det, men først må æ finne neglelakkfjerneren. Samt tenke litt mer på kordan farge som passe å ha på neglan når man fylle åttogtyve. Alle de store spørsmålan her i verden, altså.

halvgjort og håpløs [ikke veldig flatteranes]

I dag e æ stressa og psykosomatisk. Æ har en vag følelse av hjerteflimmer og en definitiv følelse av at æ har glemt omtrent alt æ burde huske, pluss at all kommunikasjonen min blir helt feil. Egentlig har æ så god kontroll som æ kan ha på alt æ skal gjøre til festivalavisa, men den i kombinasjon med andre ting gjør at æ føle mæ halvgjort og håpløs.

Folk e vanskelig å forholde sæ til og æ glemme at æ har tendensa til å uttrykke mæ på måta som ikke akkurat kan sies å være glassklar; i går kveld hadde æ kontroll, men i dag forsvant den.

I går kveld prøvde æ nokka nytt, og det fungerte overraskanes bra. Æ fikk en iPhone til jul, og sånn cirka dagen etterpå va den grodd fast i hånda mi. Det e djevelsk praktisk, men æ e et ekstremt fragmentert menneske om æ ikke passe på mæsjøl, og æ e ikke veldig flink til å passe på mæsjøl.

Så i går kveld dro æ på kafé (eller på 4 roser), uten hverken datamaskin eller iPhone (men med iPoden, selvfølgelig). Æ leste noen avise, en del i How the Garcia Girls Lost their Accents av Julia Alvarez, æ skreiv ned teite ting i en skrivebok og fine sitata i en anna («English was then still a party favor for me – crack open the dictionary, find out if I’d just been insulted, praised, admonished, criticized.» «He grinned, dimples making parenthesis at the corners of his lips as if his smile were a secret between us.» «Perhaps if Rudy had acted a little more as if lovemaking were a workshop of sorts, things might have moved more swiftly toward his desired conclusion. But the guy had no sense of connotation in bed.»), æ hørte på Ára og Kris Delmhorst sin Strange Conversation, æ satt og så ut vinduet og tenkte på alt og ingenting, og det va så forferdelig fantastisk at æ vet ikke ka.

Æ hadde glemt at æ trives veldig fint inni mitt eget hode i perioda, og æ klare ikke helt å slappe av når æ vet at hele verden e en tynn touchscreen unna til ethvert tidspunkt. For det kunne jo hende det har skjedd nokka, kanskje noen har svart på en epost, kanskje noen har sagt nokka fint, kanskje Norsk tipping ringe sjøl om æ ikke har tippa lotto noensinne. Man vet aldri, men æ skal øve mæ mer på å klare mæ uten den kunnskapen i lengre perioda av gangen. Og æ e så rastløs at det må skje under tvang, ved å legge igjen alle tingan som kan distrahere mæ og forlate dem, for ellers kommer æ til å komme på bare en ting æ må undersøke, og så går alt ad undas igjen.

Det e vanskelig å være lett å distrahere, men æ tror æ skal gjenta eksperimentet – det finnes ingen som syns æ e så uunnværlig.

æ visste du kom til å være her

På lørdagsmorran tok æ bussen til byen, halv ti, og på bussen traff æ May-Lise. Det første May-Lise sa da ho så mæ va «æ visste du kom til å være her.» Og æ smilte og vi snakka om påskeferie og sånt, fine ting.

Æ får høre det av og til, en gang i blant, med jevne mellomrom – «æ visste du kom til å være her,» som oftest på bussen, men av og til ellers også. Og ikke på sånne plassa kor man med sikkerhet kan anta at æ kommer til å være (det e ikke så ofte noen sir det om dem kommer inn på 4 roser og æ sitt der (her)), men steda kor man kunne bli genuint overraska over at vi plutselig va, samtidig.

«Æ visste du kom til å være her,» og det e nokka beroliganes i det. Det e visstnok det æ arva hos grandonkelen min (tror æ det va).