halvgjort og håpløs [ikke veldig flatteranes]

I dag e æ stressa og psykosomatisk. Æ har en vag følelse av hjerteflimmer og en definitiv følelse av at æ har glemt omtrent alt æ burde huske, pluss at all kommunikasjonen min blir helt feil. Egentlig har æ så god kontroll som æ kan ha på alt æ skal gjøre til festivalavisa, men den i kombinasjon med andre ting gjør at æ føle mæ halvgjort og håpløs.

Folk e vanskelig å forholde sæ til og æ glemme at æ har tendensa til å uttrykke mæ på måta som ikke akkurat kan sies å være glassklar; i går kveld hadde æ kontroll, men i dag forsvant den.

I går kveld prøvde æ nokka nytt, og det fungerte overraskanes bra. Æ fikk en iPhone til jul, og sånn cirka dagen etterpå va den grodd fast i hånda mi. Det e djevelsk praktisk, men æ e et ekstremt fragmentert menneske om æ ikke passe på mæsjøl, og æ e ikke veldig flink til å passe på mæsjøl.

Så i går kveld dro æ på kafé (eller på 4 roser), uten hverken datamaskin eller iPhone (men med iPoden, selvfølgelig). Æ leste noen avise, en del i How the Garcia Girls Lost their Accents av Julia Alvarez, æ skreiv ned teite ting i en skrivebok og fine sitata i en anna («English was then still a party favor for me – crack open the dictionary, find out if I’d just been insulted, praised, admonished, criticized.» «He grinned, dimples making parenthesis at the corners of his lips as if his smile were a secret between us.» «Perhaps if Rudy had acted a little more as if lovemaking were a workshop of sorts, things might have moved more swiftly toward his desired conclusion. But the guy had no sense of connotation in bed.»), æ hørte på Ára og Kris Delmhorst sin Strange Conversation, æ satt og så ut vinduet og tenkte på alt og ingenting, og det va så forferdelig fantastisk at æ vet ikke ka.

Æ hadde glemt at æ trives veldig fint inni mitt eget hode i perioda, og æ klare ikke helt å slappe av når æ vet at hele verden e en tynn touchscreen unna til ethvert tidspunkt. For det kunne jo hende det har skjedd nokka, kanskje noen har svart på en epost, kanskje noen har sagt nokka fint, kanskje Norsk tipping ringe sjøl om æ ikke har tippa lotto noensinne. Man vet aldri, men æ skal øve mæ mer på å klare mæ uten den kunnskapen i lengre perioda av gangen. Og æ e så rastløs at det må skje under tvang, ved å legge igjen alle tingan som kan distrahere mæ og forlate dem, for ellers kommer æ til å komme på bare en ting æ må undersøke, og så går alt ad undas igjen.

Det e vanskelig å være lett å distrahere, men æ tror æ skal gjenta eksperimentet – det finnes ingen som syns æ e så uunnværlig.

æ visste du kom til å være her

På lørdagsmorran tok æ bussen til byen, halv ti, og på bussen traff æ May-Lise. Det første May-Lise sa da ho så mæ va «æ visste du kom til å være her.» Og æ smilte og vi snakka om påskeferie og sånt, fine ting.

Æ får høre det av og til, en gang i blant, med jevne mellomrom – «æ visste du kom til å være her,» som oftest på bussen, men av og til ellers også. Og ikke på sånne plassa kor man med sikkerhet kan anta at æ kommer til å være (det e ikke så ofte noen sir det om dem kommer inn på 4 roser og æ sitt der (her)), men steda kor man kunne bli genuint overraska over at vi plutselig va, samtidig.

«Æ visste du kom til å være her,» og det e nokka beroliganes i det. Det e visstnok det æ arva hos grandonkelen min (tror æ det va).

søndag og sånt [polyamorøs heimstaddikting]

Teite ting:

1. det finnes ikke et eneste menneske i verden som e […] og […] og […] og det e plagsomt. (det e en avansert versjon av adlibs, ja (æ huske ikke ka dem hete på norsk), beste versjonen vinn en kaffe på 4 roser?)

2. Æ må ha vært på 4 roser da æ fastslo staden min for wordpress. Det e fint (om enn et litt dårlig tegn).

3. Æ tvitra om det, men min kjære far mene at om æ skal drive på å være så slem med folk, burde æ i det minste sørge for å få betalt for det. Æ hadde mest lyst til å si «[this one was really big in these little like folk clubs in the west village; they loved me there, yes indeedy.] I would go to the open mic night and you know, alienate everybody and then try and get a beer out of one of them» men æ vet ikke om min kjære far ville satt pris på interne vitsa fra livealbum av Ani DiFranco. (Koffor ikke brenne alle broan før du søke jobb, så får du et klarere bilde på kor du kan gå?)

4. Æ kom nettopp på at æ elske poesi. (men om det kommer må det jo også ikke ha vært der?) Og om æ hadde hatt ork skulle æ funnet fram en link til noe trist, og Oblivion. Men det får skje en anna gang.

5. Mer høykultur! Men all høykulturen av kunsttypen e vel stengt på mandaga – æ skjønne ikke det der? – så æ får vente til tirsdag. Og så skal æ være flink resten av uka. Gode plana.

6. Æ innså at æ egentlig burde gjort som man tydeligvis gjør når man blogge og sagt «æ fikk tre eksemplara av Nordnorsk magasin, men æ treng jo bare ett av dem, så… GIVEAWAY!» Æ har bare to igjen, så vi kan si at Ida vant giveaway-en æ ikke huska at æ burde holde. Alle dokker andre får kjøpe den og nyte mine vakre artikkelskrivekunsta (æ fikk et kompliment for artikkelen før vi så «Min duoddarat,» men æ e fortsatt litt redd for at HHW skal komme og stirre olmt på mæ (æ tror ikke han e av den typen, men paranoia og sosial angst kler mæ?)).

7. Syv daga i uka, og sånt. Snakke om min kjære far, han fikk en komma en-to Mohn-milliona til å arbeide med «Utvikling av estetisk terminologi på nord- og sørsamisk på basis av tradisjonelle vurderingsformer». Han e én av fem som fikk mer enn én million, så hurra!

Ogsåvidere.

ps: noen har havna på bloggen min etter å ha søkt på «gjensidig forelskelse» – stakkars menneske. Noen andre har havna her etter å ha googla sideoppsidened – æ like dæ:)

Lese kaffen som en metafor? Nei.

Æ hadde litt lyst til å skrive: Det nærmeste æ kommer frelse e øyeblikket når1 æ løfte kaffekoppen til munnen første gang. Men det virke nærmest blasfemisk. Dessuten vet æ ikke om æ tør å bruke så store ord om det.

Den andre inngangen æ vurderte va: æ e ikke et menneske som kline med kæm som helst, æ plassere mæ et sted mellom anstendig og prippen2, derfor e det ofte sånn at det nærmeste æ kommer kjærtegn e øyeblikket når æ legg leppan mine rundt koppen med kaffe du lage til mæ.

(æ klare ikke holde fingran unna mæsjøl, e oppfølgeren, æ pirke på mitt eget ansikt til enhver tid; ikke fordi æ e uimotståelig, men fordi æ ikke kan sitte stille. æ tar mæ på leppan, kinnet, øreflippan, æ prøve å memorere mitt eget ansikt, fingran mine vil vite kordan æ hadde sett ut om æ miste synet. Og den eneste gangen noen andre e involvert e når æ drikk kaffen du lage, når æ hvile den halvfulle koppen mot underleppa, lar varmen fra koppen gli inn i fingertuppan, når tungespissen væte leppan og æ kan kjenne varmen fra kaffen som fortsatt sitt i.3)

Æ vurderte å si: Kanskje har æ samme forhold til baristi som folk flest – eller, «folk som faktisk snakke om sånt» e vel rettere – har til frisøra. Den personen du stole på vil ditt eget beste, som kan fortelle dæ ka du treng bedre enn du sjøl kan beskrive det? Æ e ikke sånn: hår voks ut, det har æ aldri tenkt så mye på, men kaffen skal gi mæ sjelefred, da må man stille noen krav, da kan man forvente ett og anna. Æ ber ikke om at enhver kaffe æ drikk blir laga som et forsøk på å frelse4 mæ, men æ tror ikke det e for mye å be om at du legg litt arbeid, litt innsats i det. Æ kreve ikke et kunstverk i hver kopp, det e en uventa bonus, men tenk litt på at æ skal drikke det du lage; æ velge å bruke pengan mine hos dæ, æ blir glad om du gjør en innsats som vise at du sett pris på det.

Eller: Æ velge å slippe dæ nærmere innpå mæsjøl enn nokka anna.

(snakke om hår: æ va hos frisøren for en uke siden, og klipte mæ korthåra igjen (kortere i hvert fall, korthåra va æ vel i utgangspunktet), og æ hadde helt glemt, æ gjenoppdage det hver gang, den følelsen av vind som blås lett mot nakken, når det e trekk kor som helst (i sofaen på C8), og det kjennes som et kjærtegn fra noen, nokka, flau bris og lett nytelse, alt det der)

Men kordan kan man si sånt og fortsatt bli tatt alvorlig? (… som om det e nokka æ tenke på?)

1det skjer hver gang, når-et e berettiget.

2…ikke egentlig ord æ forbind med mæsjøl. heh.

3Det e en skikkelig upassanes vits her om å svelge ting, men æ prøve å unngå den…

4Æ freudian-slippa mæ til å skrive frelske, det hørtes egentlig litt fint ut, en mellomting mellom frelse og elske, med spor av forelske(lse).

Av og til har æ litt skam(følelse). Litt.

Ansvarsfraskrivelse: Æ skylde på de veldig rosa neglan mine for det her innlegget.

Ting æ ikke burde innrømme: … Eller, nei, vent.

Foranledning til ting æ ikke burde innrømme: Æ har et stambord på De 4 roser, det ene bordet som æ like best av alle sammen i lokalet (æ har plassert mæ på de fleste av dem på ett eller anna tidspunkt, tror æ nok). Om du har vært der e det plassert rett ved trappa opp til toalettan og restauranten, sånn at man sitt og ser mot mot disken (om man e mæ og har stamplassen sin sånn at man sitt med ryggen mot døra inn til klesbutikken, men det e logisk, for det føles rart å sitte med ryggen til inngangsdøra). Uansett.

Ting æ ikke burde innrømme: Utrolig bra plassering for å stirre på folk mens dem henvende sæ til menneskan bak disken. Utrolig bra plassering for særlig å… observere enkelte, øhm, dela av anatomien mer inngåanes enn æ egentlig bruke å gjøre.

Videre ting æ ikke burde innrømme: Jente med mørke strømpebukse og i overkant korte, muligens i overkant trange, lyse dongerishorts. Der har du tingen sin altså.

Sjølinnsikt/Konklusjon: Æ e godt på vei til å bli en gammel gris, sjøl om man kanskje skulle tro at man minst må ha bikka tredve for at det skal være mulig.

(mulig korrigering: Æ stirre like mye på omtrent alt og alle da, men noen ting e enda litt mer.. påstirrbar. Ja.)