søndag og sånt [polyamorøs heimstaddikting]

Teite ting:

1. det finnes ikke et eneste menneske i verden som e […] og […] og […] og det e plagsomt. (det e en avansert versjon av adlibs, ja (æ huske ikke ka dem hete på norsk), beste versjonen vinn en kaffe på 4 roser?)

2. Æ må ha vært på 4 roser da æ fastslo staden min for wordpress. Det e fint (om enn et litt dårlig tegn).

3. Æ tvitra om det, men min kjære far mene at om æ skal drive på å være så slem med folk, burde æ i det minste sørge for å få betalt for det. Æ hadde mest lyst til å si «[this one was really big in these little like folk clubs in the west village; they loved me there, yes indeedy.] I would go to the open mic night and you know, alienate everybody and then try and get a beer out of one of them» men æ vet ikke om min kjære far ville satt pris på interne vitsa fra livealbum av Ani DiFranco. (Koffor ikke brenne alle broan før du søke jobb, så får du et klarere bilde på kor du kan gå?)

4. Æ kom nettopp på at æ elske poesi. (men om det kommer må det jo også ikke ha vært der?) Og om æ hadde hatt ork skulle æ funnet fram en link til noe trist, og Oblivion. Men det får skje en anna gang.

5. Mer høykultur! Men all høykulturen av kunsttypen e vel stengt på mandaga – æ skjønne ikke det der? – så æ får vente til tirsdag. Og så skal æ være flink resten av uka. Gode plana.

6. Æ innså at æ egentlig burde gjort som man tydeligvis gjør når man blogge og sagt «æ fikk tre eksemplara av Nordnorsk magasin, men æ treng jo bare ett av dem, så… GIVEAWAY!» Æ har bare to igjen, så vi kan si at Ida vant giveaway-en æ ikke huska at æ burde holde. Alle dokker andre får kjøpe den og nyte mine vakre artikkelskrivekunsta (æ fikk et kompliment for artikkelen før vi så «Min duoddarat,» men æ e fortsatt litt redd for at HHW skal komme og stirre olmt på mæ (æ tror ikke han e av den typen, men paranoia og sosial angst kler mæ?)).

7. Syv daga i uka, og sånt. Snakke om min kjære far, han fikk en komma en-to Mohn-milliona til å arbeide med «Utvikling av estetisk terminologi på nord- og sørsamisk på basis av tradisjonelle vurderingsformer». Han e én av fem som fikk mer enn én million, så hurra!

Ogsåvidere.

ps: noen har havna på bloggen min etter å ha søkt på «gjensidig forelskelse» – stakkars menneske. Noen andre har havna her etter å ha googla sideoppsidened – æ like dæ:)

Lese kaffen som en metafor? Nei.

Æ hadde litt lyst til å skrive: Det nærmeste æ kommer frelse e øyeblikket når1 æ løfte kaffekoppen til munnen første gang. Men det virke nærmest blasfemisk. Dessuten vet æ ikke om æ tør å bruke så store ord om det.

Den andre inngangen æ vurderte va: æ e ikke et menneske som kline med kæm som helst, æ plassere mæ et sted mellom anstendig og prippen2, derfor e det ofte sånn at det nærmeste æ kommer kjærtegn e øyeblikket når æ legg leppan mine rundt koppen med kaffe du lage til mæ.

(æ klare ikke holde fingran unna mæsjøl, e oppfølgeren, æ pirke på mitt eget ansikt til enhver tid; ikke fordi æ e uimotståelig, men fordi æ ikke kan sitte stille. æ tar mæ på leppan, kinnet, øreflippan, æ prøve å memorere mitt eget ansikt, fingran mine vil vite kordan æ hadde sett ut om æ miste synet. Og den eneste gangen noen andre e involvert e når æ drikk kaffen du lage, når æ hvile den halvfulle koppen mot underleppa, lar varmen fra koppen gli inn i fingertuppan, når tungespissen væte leppan og æ kan kjenne varmen fra kaffen som fortsatt sitt i.3)

Æ vurderte å si: Kanskje har æ samme forhold til baristi som folk flest – eller, «folk som faktisk snakke om sånt» e vel rettere – har til frisøra. Den personen du stole på vil ditt eget beste, som kan fortelle dæ ka du treng bedre enn du sjøl kan beskrive det? Æ e ikke sånn: hår voks ut, det har æ aldri tenkt så mye på, men kaffen skal gi mæ sjelefred, da må man stille noen krav, da kan man forvente ett og anna. Æ ber ikke om at enhver kaffe æ drikk blir laga som et forsøk på å frelse4 mæ, men æ tror ikke det e for mye å be om at du legg litt arbeid, litt innsats i det. Æ kreve ikke et kunstverk i hver kopp, det e en uventa bonus, men tenk litt på at æ skal drikke det du lage; æ velge å bruke pengan mine hos dæ, æ blir glad om du gjør en innsats som vise at du sett pris på det.

Eller: Æ velge å slippe dæ nærmere innpå mæsjøl enn nokka anna.

(snakke om hår: æ va hos frisøren for en uke siden, og klipte mæ korthåra igjen (kortere i hvert fall, korthåra va æ vel i utgangspunktet), og æ hadde helt glemt, æ gjenoppdage det hver gang, den følelsen av vind som blås lett mot nakken, når det e trekk kor som helst (i sofaen på C8), og det kjennes som et kjærtegn fra noen, nokka, flau bris og lett nytelse, alt det der)

Men kordan kan man si sånt og fortsatt bli tatt alvorlig? (… som om det e nokka æ tenke på?)

1det skjer hver gang, når-et e berettiget.

2…ikke egentlig ord æ forbind med mæsjøl. heh.

3Det e en skikkelig upassanes vits her om å svelge ting, men æ prøve å unngå den…

4Æ freudian-slippa mæ til å skrive frelske, det hørtes egentlig litt fint ut, en mellomting mellom frelse og elske, med spor av forelske(lse).

Av og til har æ litt skam(følelse). Litt.

Ansvarsfraskrivelse: Æ skylde på de veldig rosa neglan mine for det her innlegget.

Ting æ ikke burde innrømme: … Eller, nei, vent.

Foranledning til ting æ ikke burde innrømme: Æ har et stambord på De 4 roser, det ene bordet som æ like best av alle sammen i lokalet (æ har plassert mæ på de fleste av dem på ett eller anna tidspunkt, tror æ nok). Om du har vært der e det plassert rett ved trappa opp til toalettan og restauranten, sånn at man sitt og ser mot mot disken (om man e mæ og har stamplassen sin sånn at man sitt med ryggen mot døra inn til klesbutikken, men det e logisk, for det føles rart å sitte med ryggen til inngangsdøra). Uansett.

Ting æ ikke burde innrømme: Utrolig bra plassering for å stirre på folk mens dem henvende sæ til menneskan bak disken. Utrolig bra plassering for særlig å… observere enkelte, øhm, dela av anatomien mer inngåanes enn æ egentlig bruke å gjøre.

Videre ting æ ikke burde innrømme: Jente med mørke strømpebukse og i overkant korte, muligens i overkant trange, lyse dongerishorts. Der har du tingen sin altså.

Sjølinnsikt/Konklusjon: Æ e godt på vei til å bli en gammel gris, sjøl om man kanskje skulle tro at man minst må ha bikka tredve for at det skal være mulig.

(mulig korrigering: Æ stirre like mye på omtrent alt og alle da, men noen ting e enda litt mer.. påstirrbar. Ja.)

Om språk, litteratur og ka æ vil si.

Det e to ting, som egentlig e to side av samme sak, men som samtidig e to vidt forskjellige saka, og æ vet ikke helt kordan æ skal få forklart dem uten at det tar veldig mange ord, og æ vet ikke kordan æ skal få forklart dem uten at det blir feil. Men æ kan kanskje ikke tenke på om det blir feil, æ må bare prøve? Det e vel sånn det e.

Det første punktet e en del av Health month, som e nokka æ har holdt på med en stund nu, Ida har et blogginnlegg her som forklare det hele mye bedre enn æ kunne gjort – og det eneste poenget med akkurat det e at en av reglan mine de siste månedan har vært at æ vil gi folk komplimenta. Æ skal bli flinkere til å fortelle folk de fine tingan æ tenke om dem, fordi det hende at æ e sammen med noen en dag og tenke at æ like smykket demmes eller den nye hårklippen eller klærne dem har på sæ, men så sir æ det ikke. Og det e jo i grunnen ganske teit, fordi æ stort sett bare glemme å si det, eller: æ tenke ikke over at dem kanskje blir glad for å høre det.

Uansett, flere komplimenta til folk æ like, eller til folk æ omgås (det e jo gjerne to side av samme sak, heldigvis), og her om dagen overraska æ både mæsjøl og favorittbaristaen min da æ fortalte han at æ likte den nye hårklippen hannes, så det går sæ til. (dokker skulle forresten sett ansiktsuttrykket hannes, og de små forvirra bevegelsan han gjorde med hendern, fint va det, og litt gøy.)

Poenget med akkurat det e at æ også øve mæ på å skrive hyggelige eposta til folk som gjør ting æ like. I hvert fall noen av dem.1 Æ syns all form for kommunikasjon e ganske skummel, fordi æ e lettskremt, men æ har konkludert med/overbevist mæsjøl om at om æ sende folk en epost for å si hyggelige ting e det litt begrensa kor skummelt svaret kan være (det e en god del arbeidsvegring/latskap som gjør at epost tidvis e skummelt).

Og poenget med akkurat det e at æ på fredag sendte en sånn hyggelig epost, kort og presis (akkurat det va en prestasjon, fordi æ hadde litt lyst til å skrive side opp og side ned om akkurat koffor æ like alt den her personen gjør). Og så fikk æ et svar som satte mæ litt ut, fordi æ ikke tenkte over at de hyggelige tingan kanskje kunne gå begge veia. Og fordi æ – vent, pokker, det her va den tredje greia, ja, det e tre ting som heng sammen, pokker – i det siste har vært ganske dårlig på å tro at æ e flink til ting.

Hurra, nu høres æ et som et menneske uten sjøltillit. Det e ikke så ille, men greia e kanskje at æ har slitt litt med å forklare ovenfor mæsjøl koffor æ fortsatt skriv på dialekt. Æ slit litt med å se at ting æ sir e fornuftig, fordi æ til enhver tid vet at æ burde kunne forklare mæ bedre enn det æ gjør (eller i det minste mer presist og kortfatta). Æ vet at æ kan være flink, men i det siste har æ ikke følt mæ flink e vel egentlig kortversjonen.

Men så fikk æ det gjensidige komplimentet fra et menneske som til stadighet får mæ til å tenke «æ kommer aldri til å bli så smart» og så må æ øve mæ, igjen og igjen, på å forstå at sjøl om æ aldri kommer til å bli smart på måten enkelte menneska e smart, så e æ smart på helt andre måta. En del av min smarthet e basert på ting æ ikke tenke over, fordi dem e åpenbar for mæ, men så e det ikke så mange samiske akademikerbarn i verden, så æ har et utrolig heldig utgangspunkt – og det utgangspunktet føles av og til som juks, men det e det jo ikke. Og æ treng ikke å unnskylde mæ for kunnskapen æ besitt (bare) i kraft av å være mine foreldres barn. (æ har litt lyst til å slette det her avsnittet, fordi det føles selvutslettende på feil måte – æ tror ikke alt æ e e på grunn av foreldran mine, men dem har hjulpet på)

Og så, i det som e det tredje poenget, som heng sammen med alt det her, eller som kanskje e grunnmuren i det her, e uttrykksformen min. Ikke bare den dialektbaserte skriftlige, men i det hele tatt, i bruken av humor2, i de personlige inngangan til alt, i det subjektive som bestandig e inkludert, i måten æ ordlegg mæ på, bruken av tegnsetting, alle de her detaljan. (Og det høres ut som om det e to ting, men komplimenta e den ene og manglanes tillit til mæsjøl e den andre og dialektbruk/uttrykksform e den tredje, sjøl om de to sistnevnte kanskje virke å henge sammen – dem e del av samme Venn-diagrammet.)

Og alt det dukka opp igjen da æ leste forrige ukes Bokmagasinet, i Klassekampen, særlig i Kaja Schjerven Mollerins essay om George Orwell, men også i dela av det Tue Andersen Nexø sa om Lars Bukdahl.

Eller jeg tenker på en av de mest gripende passasjene i «The Road to Wigan Pier» (1937), Orwells dystre rapport om arbeiderklassens levekår i gruvesamfunnene i Yorkshire og Lancashire – passasjen går som følger (les hele, da vel, den er ordentlig fin):

Hun så opp idet toget passerte, og jeg var nesten nær nok til å fange blikket hennes. Hun hadde et rundt, blekt ansikt, det vanlige utslitte ansiktet til en slumjente som er 25 og ser ut som hun er 40, takket være aborter og et liv i slit; og i det øyeblikket jeg så henne, hadde ansiktet det mest fortvilte og håpløse uttrykk jeg noen gang har sett. Det slo meg da at vi tar feil, når vi sier at «det er ikke det samme for dem som det ville vært for oss», og at folk som er vokst opp i slummen, ikke kan forestille seg noe annet. For det jeg så i ansiktet hennes, var ikke et dyrs uvitende lidelse. Hun visste godt hva som skjedde med henne – forsto like godt som jeg hvilken grusom skjebne det var å ligge der på kne i den bitende kulden, på de sleipe steinene i en slumbakgård, og pirke med en pinne i et avløpsrør som var tettet igjen av skit.

Orwells stil er forbilledlig klar. Alle som har prøvd, vet hvor vanskelig og tidkrevende det er å skrive så presist, så enkelt. For Orwell var dette et politisk valg. Han har noe han vil si, og han vil at flest mulig skal forstå det. (min utheving)

(det va, for ordens skyld, bare de siste setningan som va poenget mitt, men så skriv ho «(les hele, da vel, den er ordentlig fin)» og æ gjør som æ får beskjed om, og det virka upassanes å kutte det fra sitatet.)

Poenget e, med alle de påfølganes sitatan også, at æ nesten så mæ nødt til å tenke over kordan æ skriv – uten at det, som du muligens har evna å lese så langt, har hatt noen effekt på kordan æ faktisk uttrykke mæ; vi får håpe det kommer etterhvert – for om æ e redd for at folk ikke skal forstå mæ, så e det æ som e problemet.3

Vår egen tid preges i større grad av spesialisering, det finnes ikke lenger så mange som i prinsippet kan skrive om alt, og selv i en bredere offentlighet enn den strengt akademiske er det gjerne sjargong og såkalt fagspråk som råder. Tematisk sett spriker Orwells forfatterskap i alle mulige retninger, men et av temaene han aldri forlater, er kritikken av abstrakt språkbruk, vage og innforståtte vendinger. Problemet med et slikt språk er ikke bare at det er unnvikende og uforpliktende – det er også forførende.

Hvor ofte har man ikke lest en tekst – la oss si en avis eller et tidsskrift – og tenkt: Dette var jammen ubegripelig, men det er vel et komplisert resonnement, da? Orwells poeng er enkelt: Hvis du først mener noe, må du tørre å si det rett ut, tørre å ta feil, tørre å skape uenighet. I essayet «Politics and the English Language» (1946) lister han opp følgende skriveregler (og ja, slikt blir man selvbevisst av):

1) Bruk aldri døde metaforer
2) Bruk aldri et langt ord når et kort ord duger
3) Hvis det er mulig å stryke et ord – gjør det
4) Bruk aldri passiv form når du kan bruke aktiv
5) Bruk aldri sjargong eller fagterminologi når du kommer på et vanlig ord som er like godt

(æ slo forresten fast, da æ gjenleste teksten for å finne de tingan æ ville sitere – hvilket va sånn cirka 1/3 av den… – at æ tror æ må øve mæ på å bruke parantesa på måten Kaja Schjerven Mollerin bruke dem; mine parantesa skal bestandig romme så mye, men det e vel det man har fotnote for?)

Det sies at det forferdelige med å søke sannheten, er at du finner den. Når du har funnet den, står du ikke lenger fritt til å overse den. Vissheten om dette preger det meste Orwell skriver. Han er ingen gravejournalist, men han lukker aldri øynene for fakta, og uansett hvor få opplysninger han sitter inne med, nøler han ikke med å konkludere, hvis han har en følelse av at det han tross alt vet, forteller ham nok.

Det e ikke det at æ e redd for si ting, men det virke som en hendig påminnelse: du treng ikke vite alt for å konkludere med ting, så lenge du vet nok, så lenge du ikke e redd for å ta feil (men det e æ jo, bestandig). Herregud, det høres skummelt ut, OK? Tenk å skulle mene ting sånn, uten egentlig å ha et bunnsolid grunnlag for å mene det (tenk om æ skulle… synse til mæ 2209 ord om media i Tromsø? :D?), det virke som nokka man burde la være, stort sett. Eller, nei, det virke som nokka man vil la være, men som man burde gjøre – det e kanskje sånn det må være?

Trikset e vel å ikke være skråsikker, men samtidig unngå å bli for omstendelig (æ slit), å ikke si «det kan jo kanskje hende om man ser på sånn og sånn at det muligens kunne henge sammen med ting og greier sånn at det eventuelt til sammen muligens kan tyde på at nokka tilsynelatanes,» men den magiske grensa mellom «æ reagerte» og «det her e bare føleri, så det kan du ignorere.»

Jeg leste et sted om Orwell at han var god til å hate. Enig. Han er en kompromissløs kritiker, men bare fordi han faktisk har tro på at folk kan ha det fint sammen. Til tross for all urettferdigheten han ser rundt seg, er Orwell virkelig ingen misantrop. Han har tatt en avgjørelse: Det gjelder å leve i verden, og ikke på siden av den. Jeg er svak for den dobbeltheten. Det er befriende å lese et forfatterskap det hviler et så stort alvor over, når man så ofte ellers må forholde seg til alvorsvaksinerte folk – det er litt slitsomt, er det ikke, når du enkelte dager ikke engang kan skru på radioen uten å høre noen prøve å snakke kvikt og underholdende om Adolf Eichmann? – og det er like befriende å lese et forfatterskap som også har plass til så mye humør og varme.

Det va sånn cirka der æ ramla litt inn i en eksistensiell krise, for om æ e nokka, så e æ alvorsvaksinert. I det minste tilsynelatende. (Eller kanskje helt på ordentlig.) Men æ vil ta ting på alvor. Bare ikke hele tida. Og kor e den magiske grensa i det? Æ tror æ trør over ganske ofte, æ tror æ gir inntrykk av at æ ikke tar ting alvorlig, fordi æ syns det e morsommere å le.

Jo, Orwell har en helt unik stemme, men han var også bare en ganske vanlig fyr som brukte hodet og hadde hjertet på rett sted. Dét er frigjørende, er det ikke? I hvert fall for de av oss som ikke vet alt om alt, men som likevel gjenkjenner urett når vi ser den, ute i den store verden […].

Jo, og det fine med slutten (det der e siste avsnitt, æ tok bare bort den siste setninga fordi den hang sammen med første avsnitt og det har æ ikke sitert, men dokker burde egentlig lese hele greia; gå på biblioteket og finn Klassekampen fra forrige lørdag, sånn at vi kan møtes og snakke om kor fint vi syns Kaja Schjerven Mollerin skriv – det hadde vært hyggelig!) e at æ, sjøl om æ fortsatt va i den eksistensielle krisa, tenkte «det kan æ få til; det e det æ prøve på allerede.» Æ skal bli den samiske George Orwell! Bare ikke egentlig. Men æ håpe æ har hodet på rett sted – folk sir det til mæ, til stadighet, så æ skal slutte å tro at æ ikke har det – og at æ kan skrive ting på riktig måte. Æ treng ikke å være en samisk Orwell, det får mer bombastiske menneska ta sæ av, men æ skal slutte å være så redd for å være den samiske Gaski?

Og på den ene sida, så hadde det der vært et briljant sted å avslutte blogginnlegget, men samtidig så leste æ mæ videre og fant Tue Andersen Nexøs tekst om Lars Bukdahl, og æ vet ingenting om noen av dem, men æ likte følgende avsnitt:

Lars Bukdahls særegne skrivestil, hans lange setninger og mange parenteser, er bare et overflatespørsmål. Det viktige er dette: Han er den kritikeren i Danmark, som med størst konsekvens har akseptert at anmelderen ikke er en kulturell autoritet lenger. Han snakker ikke på vegne av den allmenne smaken, men dyrker i stedet sine særegenheter som en styrke. Han er en entertainer, en formidler av det leseren ellers ikke ser – og en stemme man kan bryne sine egne opplevelser av litteratur på.

Og om æ ikke skal bli Orwell, så tror æ kanskje æ skal satse på å bli en samisk Bukdahl, en Bukdahl basert på det ene sitatet (siden han, for alt æ vet, kan være en skikkelig drittsekk bortsett fra det med de lange setningan og mange parantesan). Men æ vet ikke om man kan bli nokka samisk og samtidig ikke ville bli sett på som en autoritet? Men samtidig, så lenge egenpresentasjonen min aldri sir at æ e en autoritet, så e det nu vel ikke min feil ka folk les inn i ting?

(Kaja Schjerven Mollerin, En for alle – alle for en; Tue Andersen Nexø, Først som tragedie…, Bokmagasinet, Klassekampen, 19.03.2011)

1Æ har enda ikke falt for fristelsen til å sende Espen Hauglid en epost uten anna innhold enn verdens største hjerte, fordi det hadde vært litt mer creepy enn sjarmeranes, siden det faktum at det betyr «æ elske alt du skriv på Etterbørs-siden» stort sett bare e åpenbar for mæ. Eller Kjetil Wiedswang for den del, fordi «æ blir så glad av å lese kommentaran dine sjøl om æ av og til ikke skjønne nokka som helst av det dem handle om, men av og til nevne du Karthago og andre nerdate ting, og det syns æ e fint tusen takk» høres bedre ut inni hodet mitt. I 2012 skal æ øve mæ på å ikke ha et creepy forhold til folk som jobbe i DN, æ love.

2som æ vil si ikke e bevisst i form av at æ skriv for å være morsom, men bevisst i form av at æ syns leseren/lytteren burde få noen muligheta til å smile litt, av mæ eller av min spøk på andres bekostning; om stoff e for tørt e det ikke gøy å lese, og kanskje heng det også sammen med at æ e redd for at æ ikke e smart nok til å være kjempetørr, eller at æ rett og slett har for bløt humor til å være så tørr i lengden, en av to, nokka sånt.

3Æ e, for ordens skyld, ikke masochistisk nok til at æ skal påta mæ all skyld for feiltolking, altså – æ bidrar, men det e ikke bestandig det e æ som e uklar. Som i tilfella kor folk faktisk tror at æ mene at kommunen ignorere samiske barn og eldre. Eller kor noen tror æ faktisk mene at Jorma Puranen burde kunne norsk nok til å forstå ordspillet i trestammers møte (æ leste gamle blogginnlegg og blei påmint nokka som skjedde for to år siden).

burning letters in the snow, reading each one in the light from the last…

Æ blei nettopp så satt ut av nokka – æ sitt på De 4 roser1 og skal egentlig skrive en tekst til (eller en tekst til til) festivalavisa til No Siesta, Fiesta!, æ starte om et øyeblikk – at æ måtte stirre litt på datamaskina, for så å skru av iPoden og hente mæ litt mer vann. Litt som når man ser skumle filma og treng en pustepause i midten – bortsett fra at det her ikke va skummelt sånnsett.

Therese fortalte mæ for ikke så lenge siden at ho hadde bestemt sæ for å slutte å overtolke alt, og æ lo av ho, fordi det høres like sannsynlig ut som at ho skal slutte å like gamle ting – men æ like ideen. Eller at man i det minste e oppmerksom på sånt, at man kan tillate sæ å overtolke ting, men at man også vet at det e det man gjør, at man kan tenke «kanskje e det sånn og sånn og [himmelvid teori], men det e nok mer realistisk at det va sånn, [Occam’s razor].»

Og reaksjonen på den lille greia va i overkant, det va ikke nokka stort, det va bare veldig uventa, og min overtolkende hjerne gikk fra a – å lese – til b – å tolke – og tolkninga e ikke så ille, egentlig; eller: det e ikke så ille å tolke ting, men noen ganga e hodet mitt litt mer litterært enn resten av mæ føle et behov for å være, så æ så automatisk for mæ nokka som va milelangt fra det æ antar va den intenderte meninga. Og så blei æ litt satt ut, og æ tror æ rødma, helt for mæsjøl, også måtte æ hente mæ litt mer vann, mens æ tenkte på nokka helt anna.

Verden e vanskelig, men litt fin også e poenget. Det og at æ virkelig må gjøre ferdig festivalavisteksten:)

1 i et kort øyeblikk holdt æ på å skrive Kaffe&Lars – det føles veldig galt, men litt rett også.

uten sammenheng forøvrig, eh?

I dag e æ litt hemmelig forelska i alt, bortsett fra det faktum at øyan mine renn som besatt hver gang æ prøve å fokusere på en dataskjerm i mer enn to minutt av gangen. Æ velge å tro at det e vintervær og søvnmangel som gjør det (sjøl om æ sov ganske lenge natt til i dag).

Ellers øve æ mæ på å ha bedre holdning, men det går ganske dårlig – sjøl om æ gjør mæ strakere i ryggen hver gang æ oppdage at æ heng litt ekstra. Men det e så vanskelig å være oppmerksom på sånt, dessuten e det ganske slitsomt å lese en avis mens man e strak i ryggen, æ gidd ikke sitte og holde den opp foran øyan heller.

Æ tenkte litt på julekort, mest på en sånn abstrakt måte, det e tvilsomt at æ sende nokka til noen, men æ har litt lyst. Det e jo ikke snakk om ordentlige julekort, æ vil sende et til Dagens Næringsliv kor det ikke står nokka, men bare e tegna et enormt hjerte (eller kanskje æ kunne skrive «god jul, søtnos» for at det skal bli ekstra absurd). Det kan man kanskje ikke gjøre, eller, man kan jo, men. Æ vet ikke, æ vil tegne hjerta rundt ting.

Også har æ litt lyst til å tegne hjerta rundt folk, men mest uspesifikke menneska; folk æ knapt vet navnet på – eller faktisk ikke vet navnet på, sånn som han ene fyren som heng på 4 roser nesten like mye som mæ – kanskje mer, nesten? – og smile til alle de pene jenten. Han ser litt forsoffen ut, stort sett, æ like det (æ satt og så på en fyr på undergrunnen i London, han så litt full ut, mens han satt der og gynga lett, og smilte til sæsjøl av alt og ingenting; han ligna nesten på Tom Hardy, det va ikke så dumt), litt forsoffen og litt som en person som kan flanere. Æ skreiv det, i Nano-en min, «[…] flanerte også hjem, selv om hun ikke hadde lest mange nok romaner til å vite at det var det hun gjorde.» Æ e veldig glad i flanering, og det e vel ikke til å komme unna at en lett forsoffen flanør hadde vært sånn cirka drømmetypen min (bortsett fra at æ muligens hadde gått fra vettet etter to uke, men i teorien! Egentlig vil æ ha en edruelig forsoffen flanør, det e der det ligg – æ like folk som virke forsoffen uten å drikke).

Egentlig handle det jo hverken om han som smile (men ikke til mæ, æ øve mæ på å ikke være bitter, sukk) eller om Tom Hardy-lookaliken, det handle om et uspesifikt ønske om en helt anna livssituasjon enn den her (haha, prøv å syng det til melodien til «Det handle om å leve/elske»). En håpløs idé om muligheten for å endre på alt (fordi en verden kor æ flanerte gatelangs i en storby med en edruelig forsoffen type ville være en verden som ikke e lik den æ e i nu), og en konsekvent usikkerhet om kordan man finn sånt (kordan blir æ en medflanerende halvpart?). Det e egentlig en håpløst komplisert måte å si at æ vil ha en kjæreste (i julegave! … eller ikke), men det e ikke akkurat det heller, æ vil ha nokka anna, nokka spennanes, something new and different for us. Men en liten del av mæ vil at noen andre skal ta ansvar for det, noen skal dukke opp (out of left field, e det ikke det dem sir?) og gjøre verden ny og bedre, morsommere. Nokka sånt.

Herrefred, det æ egentlig skulle si når æ starta det her blogginnlegget va at æ endelig har knødd mæ til å starte på forrige lørdags DN, men at æ ikke kom stort lenger enn side 2-kommentaren til Kjetil Wiedswang før æ blei distrahert av kor godt æ likte den.

Julehandelsskeptikere faller i tre grupper:
a) De som ikke forstår seg på økonomi.
b) De som forstår seg for mye på økonomi.
c) Menn.

Æ e et naturtalent når det gjeld distraksjona, særlig de totalt irrelevante. Hurra. (æ har forsåvidt litt lyst til å tegne hjerta rundt Kjetil Wiedswang, men det tror æ ikke e sømmelig å si, sukk)

Æ skal gå min vei nu og slutte å skrike foran dataskjermen (æ tørke tåra for dæ, bloggen, snakk om dedikasjon!).

øh. egentlig skulle æ skrive om.. savn, eller nokka sånt.

Æ vil skrive nokka akkurat nu, æ vil jakte på julestemning ett eller anna sted, men æ e litt trøtt (æ tror i hvert fall det e derfor øyan mine renn som om æ har sett verdens tristeste film) og æ e litt usikker på ka æ vil, ka æ skal (æ skal oversette nokka tekst, det skal æ, men først skal æ spise middag, det skal æ også), og æ tenke stort sett bare på ting som e ganske teit og veldig urealistisk.

Æ brukte november til å skrive en roman, på bokmål. Det e en veldig dårlig roman, og for øyeblikket hete den Kautokeino Calling fordi æ gikk tom for idea og den trengte en tittel, men den e på femti tusen – 50000 – ord, så det e forsåvidt også en veldig kort roman, men æ har skrevet den, den handle om folk som ikke finnes (stort sett) og den har en handling. En handling som man kunne skrevet om på ti tusen ord, antakeligvis, men likevel. Æ har aldri skrevet nokka så langt før, og æ har i hvert fall aldri skrevet nokka så langt som faktisk e sammenhenganes. Æ vet ikke helt ka æ skal gjøre med den, og æ vet ikke om æ vil la noen lese den (det finnes kanskje tre-fire persona som kan få lese den, om dem vil, men utover det e æ skeptisk), men den e der, den ligg på harddisken min og eksistere. Det i sæ sjøl e nok til at æ blir litt overraska hver gang æ tenke på det.

Slutten av november brukte æ i London sammen med mora mi, det va gøy. Bortsett fra at vi brukte omtrent like lang tid på å komme oss fra London som vi brukte på å være i London, og det va ikke planlagt. Æ har fått nok av Gatwick, og æ e enda ikke ferdig med å være skeptisk ovenfor Arlanda, men æ har stort sett bare kjærlighet for Gardemoen. Og SAS. Æ hjerte SAS. Æ vurdere fortsatt å skrive et kjærlighetsbrev til SAS, bare fordi æ kan – det e jo tross alt det lengstvaranes forholdet i livet mitt, sånn cirka. I London kjøpte æ for første gang mer klær enn bøker, og æ kjøpte muligens også mer klær enn sjokolade, litt avhengig av om sokka kommer inn under definisjonen klær. Æ kjøpte flere par sokka/leggvarmera enn klær ellers, tror æ.

Og ellers like æ julekalendra (æ har sjokoladekalender hjemme, hurra; Dagens Næringsliv har en slags adventskalender/julenedtelling som Kjetil Wiedswang1 står for, hurra; De 4 roser har en kaffekunstvideokalender som dem legg ut på facebook, hurra) og julegava (sjøl om æ slit litt med noen av dem, foreldra altså, dem e nokka herk gavemessig).

Og favorittbaristaen min på 4 roser har plutselig anlagt bart, og æ e helt fascinert. Æ tror kanskje det e en greie på gang, det virke som om flere av de ansatte har betydelig mer synlig skjeggvekst enn dem hadde i november. (Også har dem ansatt en ny barista, og ho e skikkelig søt, men det e nu neither here nor there)

(Å gud, æ innså nettopp kæm favorittbaristaen minne om nu når han har bart. Det e nokka galt med mæ. Men æ e i det minste konsekvent. Og nu kommer æ til å tenke andepenis resten av dagen, akk og ve!)

It was no thing to be always left behind
from the ship that would sail with everyone on it
I said give me the land, I know what I want
and where I’m wanted

[Sarah Harmer – Late Bloomer]

1Æ holdt på å si at Kjetil Wiedswang e favoritten min, men så kom æ på Espen Hauglid, og så kom æ på Kjetil B. Alstadheim, og Audun Vinger og Per A. Risnes og Kåre Bulie og han som skriv om bila som æ ikke huske ka hete (Karl Eirik Haug!), og så kom æ på Bjørn Gabrielsen og så blei det bare tull, for bortsett fra den langvarige åpenbare favoritten like æ alt og alle, siden æ e en enkel sjel og ganske billig (om enn bare på veldig sære spesifikke områda).