noen ganga skriv æ fordi æ skulle ønske du så mæ

«I kveld kan det komme te å bli seint» syng Vidar Vang på sangen «Tidlig mårra» på det nye albumet 8530 Bjerkvik, nokka som for øvrig har fått mæ til å tenke på da æ studerte litteratur og da æ gikk forfatterstudiet og vi snakka om heimstaddiktning og det allmenne i det superspesifikke, jo nærmere du skriv desto tettere innpå kommer alle andre, men æ huske ikke om vi lærte koffor? Det bare e sånn?

«Tidlig mårra» blir avslutta med et knapt minutts fuglekvitter, og første gangen skjønte æ ikke helt ka som skjedde (å høre fugla så tydelig med hodetelefona på?), men æ e da vant til kunsten, så nu like æ det. Æ va i Bergen, på Bergsem/årsmøte i Norsk filmklubbforbund (eller Norges filmklubbforbund, huske aldri) (hei, æ e blitt med i styret til filmklubben, har æ nevnt det?), i midten av mars, og da så vi blant anna Ryuichi Sakamoto: Coda – den gikk på TIFF tidligere i år, men æ rakk ikke å se den da, så æ va fornøyd med å få se den nu. Det handle om Sakamoto, som æ aldri hadde hørt om før, men som har laga filmmusikk og kunstmusikk og all anna musikk også, og det va en perfekt film. Fram til et visst punkt, det va helt rart, det va et øyeblikk kor han vandre ut av en dør, lukke den igjen, og æ nesten satte i å stortute over kor bra filmen va, men så fortsatte den i minst en halvtime til, og det virka litt unødvendig.

Æ vet for så vidt ikke om det va en perfekt film, æ har mine tvil, men æ blei så inhabil, æ satt nesten bare og tenkte «det her kunne like gjerne handla om Nils-Aslak [Valkeapää, red.anm.]», og måtte tørke litt tåra. Det va liksom det æ ville sagt til Sakamoto om han va der, «æ kjente dæ igjen, vi kjente en som dæ», som den gamle dama på ambassaden i Japan – den vi seinere va på besøk i og fikk plukke med oss paraplya fra alle de gjenglemte og æ tok en gjennomsiktig en, den e fortsatt i Tromsø, men æ tror aldri æ har brukt den etter det, Tromsø e så dårlig på paraplyvær – som hørte på en hel opplesing med dikt på samisk og engelsk, og joik, og ikke skjønte noen av delan (vel, kanskje joiken, kæm vet), men etter at det va over kom ho og en ung kvinne som va der med ho bort til Nils-Aslak og den unge kvinnen oversatte det ho sa til det æ i ettertid bare huske på norsk fordi minna og hukommelse «ho ville si at ho kjente det her» og den gamle dama la begge hendern til hjertet og æ har enda ikke glemt det – Hans Herbjørnsrud som vi en gang brukte et helt semester på har et sted snakka/skrevet om de der nøkkeløyeblikkan, dem du kanskje ikke skriv, men som e kjernen i det/alt du skriv, og det der e et av mine, det hende at æ tar mæ i å kopiere ho, «æ kjente det her» når æ ser nokka, når æ vil gi en kompliment til noen som har laga nokka, eller æ tar mæ i å lure på om æ kanskje traff noen der, noen ganga når du kommunisere nokka og ser det i blikket på den andre, æ traff, du blei truffet, de øyeblikkan du bær på så lenge at du tror dokker e nærmere enn dokker faktisk e eller enn det e logisk at dokker skal være.

Æ va i Bodø, på et åpent møte i regi av Sametinget om Sannhets- og forsoningskomiteen, og det va egentlig det æ ville skrive om, æ burde skrive det ned, det e så mye æ burde skrive ned, men æ har et mobiltastatur og for store tanka til at det heng med, men det æ også va mens æ va i Bodø den dagen va så heldig å få med mæ en akustisk Vidar Vang-konsert på Melkebaren (90% av tida e konserta æ vil på bestandig på feil sted til feil tid, så noen hadde forbarma sæ over mæ), og æ hørte på Vidar Vang i 2000-og-tidlig, de to første albuman tror æ, før æ ramla litt av (det skal den ha, streaminga, det gjør det lettere å oppdage greier, bare så synd alle artistan man oppdage går personlig konk fordi dem ikke tjene penga på greian sine ¯\_(ツ)_/¯), men æ hadde hørt på «Hvis du ser ho» noen ganga før, og tenkte at det va verdt et forsøk (faktiske konserta e bestandig verdt et forsøk, det e som oftest nokka å oppleve til og med der det ikke e sånt du like), og han spilte fire-fem sanga, og fortalte historia, som at han hadde skrevet den ene sangen på et blunk, «og det betyr ikke at dem nødvendigvis e bra, som oftest ikke», og den kom fordi han stadig blei spurt om å spille i begravelsa, og det e så vanskelig å vite ka man skal spille i begravelsa, og det slo mæ kor tungt og lett det må være, samtidig, å vite at det e nokka du kan bidra med, men at det du kan bidra med e å synge, ikke gråte, så mye man kan gjøre her i verden, det e så mye av det som e tungt og vanskelig, uansett kor lett det virke når man ikke tenke over det –

og æ fikk ikke med mæ linja om at det kan komme til å bli seint de første gangan æ hørte albumet, men så va æ på tur hjem, gikk fra busstoppet og va akkurat starta på brattbakken opp til huset og tenkte at æ egentlig bare ville dra tilbake, ville vandre gatelangs i sentrum og tenke på livet mens æ sukka dypt og melankolsk og så sang han den linja, og det e ingen av linjen før som passe helt, ikke i mitt liv, ikke i min situasjon, men den ene der – «noen ganga skriv du som æ ønske å bli sett» skreiv æ en gang om noen eller kanskje va det bare et ønske, og noen ganga har noen skrevet nokka om sæsjøl som passe med kordan du ser dæsjøl, og det blir bare lysere og lysere ute nu til dags, det blir bare seinere og seinere, det e fortsatt mørkt inne, og en anna gang skal æ stå opp tidlig, men først blir det for seint, igjen.

den samiske smerte, i tre format

Æ fikk en dame til å le på søndag da æ nevnte «den samiske smerte» sånn som folk ler når du nevne den samiske smerte, fordi det e sånt et anvendelig uttrykk. Som oftest e det ironisk: den samiske smerte e å måtte utsette sæ for kulturuttrykk av varieranes kvalitet og interesse, fordi det e samisk, og fordi vi må se det. Støtte det lokale næringslivet. Stephen Crane sier i et dikt «but I like it, because it is bitter and because it is my heart» og sånn e det, av og til. Den samiske smerte e å se enda en teaterforestilling fordi alternativet e å ikke støtte det samiske teaterlivet, og det går jo ikke. Å se en samisk film, gå på en samisk konsert, lese en samisk bok. Vi får ikke nokka av bedre kvalitet om vi ikke støtte opp om det som allerede eksistere, så vi troppe opp, håpe på det beste og e vi riktig heldig treng vi ikke fortelle vennan vårres at joda, det va den samiske smerte, men vi va nu der.

Den samiske smerte e av og til reell i eksistensen, dén samiske smerten e språktap og fornorskning og assimilering og penga og økonomi og manglanes støtte og det faktum at uansett kor bra tilbudet per dags dato e, så e det bestandig et hav av rom til å gjøre det bedre, fordi vi får smula, vi sett pris på smula, vi læres opp til å kjempe om de smulan som finnes, fordi alternativet e ikke at vi får en hel skive, at vi kunne fått nokka ordentlig å nære oss på, alternativet e at vi får enda mindre, om ikke engang samene sjøl klare å bli enig om ka dem vil ha, koffor skal da storsamfunnet være behjelpelig med nokka. Den samiske smerten som ikke e morsom e den majoriteten heller ikke like at vi snakke om, for det e tross alt ikke dem som fornorska oss. Dem like samer, dem bare synes at det finnes viktigere ting å bruke penga på, dem synes vi burde få støtte, men e bestandig litt skeptisk til de tingan som får støtte. Den umorsomme samiske smerten e slitsom, ekkel, kjip å snakke om, kjip å leve med, derfor redusere vi «den samiske smerte» som begrep til nokka humoristisk, fordi vi tross alt skal leve med de her tingan, de her livan, og vi vil jo leve med nokka vi kan le med.

Den morsomme samiske smerten e min favoritt, fordi den så ofte omhandle samiske kulturuttrykk, og samiske kulturuttrykk i alle forma og variasjona e det æ like best her i verden, sjøl når dem e dårlig. Æ blir irritert på det æ ikke like fordi æ ser så mange måta det kunne vært bedre på, men æ ville kjempa til døden for dens rett til å eksistere og være dritdårlig, som ho dama som omskreiv Voltaire så fint sa det.

Det finnes en tredje samiske smerte, oppdaga æ i dag eller i går kveld. Det e den som ligg på brystkassa mi som nokka som kunne vært et hjerteattakk men som bare e eksistensen. Den fysisk reelle samiske smerten e ikke morsom. Ikke ond heller, som sådan, den bare eksistere som et konstant press. Den dukka opp i går, en gang etter at domstolen i Finland tok på sæ å fortelle folk kæm som e samer og ikke e det. Og den dukka opp etter at kulturministeren har bestemt sæ for at knutepunktstatus for festivala e nokka tull, så den skal kuttes, og de sikre pengan til Riddu Riđđu skal dermed bli usikre penga igjen. (Og den dukka opp jo mer æ tenke på at Beaivváš skal på turné med sitt nyeste teaterstykke og helt elegant hoppe over å komme til Mo i Rana, sjøl om dem skal innom både Hamarøy og Snåsa på turen. Den siste der e jo ikke sammenlignbar med de to første, det skjønne til og med æ, men den e der, i et samisk nasjonalteater kor nasjonen e de kjernesamiske områdan.)

Æ kunne ha lista opp mer, mye mer, det e så mye som presse på, det e det som e problemet, det kom så mange nyheta og ingen av dem e god, ingen av dem e god nok til å veie opp for dem som e dårlig. Den fysiske samiske smerta satt sæ i brystkassa mi og vil ikke gi slipp, og noen ganga når æ ikke helt får tak på verden prøve æ å trøste mæsjøl med det polske uttrykket «ikke mitt sirkus, ikke mine apekatter», men det her e sirkuset mitt, det her e apekattan mine, det e så mye som e galt, og så lite som e rett, og den samiske smerten akkurat nu e konstant, kontinuerlig.

Det e ikke håpløst, æ har ikke gitt opp, om det e en ting æ tror på e det Sápmi, samer, framtida, oss, språket, livet, vårres verden, det e en bunnløs, grunnløs optimisme i mæ som person som basere sæ på at Sápmi finnes og æ finnes i den, og det gir mæ mer styrke enn nokka anna gjør til vanlig, når æ vil gi opp tenke æ på folkan mine, kunstneran, politikeran, språkarbeideran, akademikeran, alle sammen, kæm som helst av dem, æ kunne sveipa gjennom vennelista mi på facebook og fortalt dæ om hundre menneska minst som gir mæ håp når æ vurdere å miste det, æ kunne funnet hundre til utfor vennelista mi, utfor facebook og det e håp, det e håp, selvfølgelig, æ gir ikke opp, æ bedømme ikke mitt folks eksistensmuligheta ut fra en dårlig dag, en dårlig uke, æ har troa og det finnes så mye kunnskap, så mye kjærleik.

Men noen daga e det vanskeligere enn andre å ikke la sæ overvelde av det, av alt som kommer, som renn over dæ, en stri strøm av dårlige nyheta, av majoriteta og storsamfunn og språk som skille oss når vi burde være samla, det finnes så mye som ikke e riktig, og noen daga gjør det mer ondt enn andre. Og æ vil avslutte det her optimistisk, gi håp, ikke håp engang, muligheta, vise det som det e, vi e her, vi e sammen, det e så mye som e skit, men fy fader så bra vi e, men akkurat i dag e det tomt. Heldigvis e æ ikke aleina i verden, æ vet dokker finnes, æ kommer sterkere tilbake en anna dag, det finnes så mange morsomme ting som e ufortalt, vi har fortsatt mye igjen å le av, vi skal le sammen av den samiske smerte, imorra.

«I knew there would be magic, but I turned at the last chance…»

det hadde vært fint å kjenne den typen menneske, en sånn person som kunne gått forbi 4 roser, sett mæ sitte i vinduet og stoppa opp, kommet inn, sagt hei sagt kan æ sitte, tenk å kjenne et menneske kor svaret bestandig hadde vært et uforbeholdent ja, kom, sitt, æ leste nettopp et dikt kan æ lese det til dæ, la oss kjøpe mer kaffe og snakke om ingenting – tenk så fint det hadde vært å ha noen, å kjenne noen sånn, så enkelt

men det hadde vært så komplisert å få til, for komplisert å komme fram til og finnes det egentlig noen du kunne ha likt så godt, at du bestandig ville sagt ja?

bestandig e i grunnen veldig ofte.

I’m not bitter, I’m unsweetened

det e sånt her man skal skrive midt på natta, ikke halv elleve mens man sitt på C8, så vi får late som om æ sir det midt på natta, ok?

(min forkjærlighet for parantesa heng sammen, selvfølgelig, med min generelle forkjærlighet for språk, og for fotnote, æ like alle de her tingan som tillate mæ å ikke nødvendigvis stå for det æ sir, om man kan si det sånn. Ikke fordi æ lyg, heller tvert imot, men æ kan late som; brødteksten e alvor, parantesan e alt æ vet æ ikke burde si – parantesan e sidespor, innrømmelsa æ ikke nødvendigvis vil stå for, ting æ vet ikke burde være del av en alvorlig tekst. Og æ vil bli tatt alvorlig, sjøl om det kanskje ikke virke sånn bestandig.)

(æ vil skrive alt i parantesa, særlig ting som det her, som dukka opp i notatboka mi, fra januar eller deromkring, tror æ. Æ sa det samme seinere, her, en innrømmelse, ikke via en skrivebok, men langs samme bane som det æ tør innrømme nu, fordi æ gjenfant det og det e fortsatt sant, men nylig slo æ fast at æ kommer til å være aleina for alltid: kjæresteløs, med venna, og det e bedre enn omvendt, og æ får ikke egentlig til å være en (same)saklig blogger så lenge av gangen, så la oss kalle det her et tilbakefall:)

Æ sitt fast i det her, for øyeblikket: æ vil at noen skal like mæ. Æ vil møte noen som syns æ e et fascineranes, hyggelig menneske. Det føles som å spørre om mer enn æ får lov til, men det e sant. Æ vil at noen skal ta initiativet til å være sammen med mæ, æ vil at noen invitere mæ med på alt som e gøy, at æ e den første personen dem tenke på når dem vil være sammen med andre menneska. Det e en skitting å innrømme, for det e ikke nokka æ kan presse fram. Og det e der … aye, there’s the rub.

Kan æ forvente å finne et menneske som like mæ ekstra godt uten å gjøre nokka med det sjøl? Nei. Men kor starte man da? Kor møte man folk? Æ kan ikke sitte her, æ kan ikke sitte hjemme (æ kan sitte her [på 4 roser (red.anm. heh)], men da begrense det sæ vel antakeligvis til han litt ekle fyren æ aller helst vil unngå, sukk), æ må gjøre nokka aktivt for å treffe folk, og det e jo ikke min sterke side, for å si det pent. … Pokker. Æ vil bare vandre inn et sted, anywhere, og bli møtt av noen æ kommer i god kontakt med.

(det treng en avslutning også, men det har æ ikke)

something less than something more

Æ tror, æ e ikke helt sikker, men æ tror at hovedgrunnen til at æ ikke får sove akkurat nu – fordi æ vente på nokka magisk, hvilket e det humøret æ av og til havne i som gjør at æ har mest lyst til å gi mæsjøl juling – e fordi æ spiste på Burger King i dag. Det e virkelig ikke bra for et menneske – i hvert fall ikke et menneske som e mæ – å gjøre sånt (men det skjer så sjelden at æ nekte å ha dårlig samvittighet, æ tror ikke æ har vært innom en Burger King siden oktober i fjor, da æ va i Oslo og ikke fant anna mat fordi det va seint på kvelden og æ va lat).

Æ skulle ønske det funka å gi mæsjøl juling for å slutte å vente på nokka magisk, men æ tror ikke det hadde hjulpet, æ må bare gå og legge mæ og tenke på nokka anna, eventuelt tenke på ingenting (som om det noensinne går bra).

Men ei venninne av mæ hadde lagt ut et bilde av sæsjøl på facebook, i den splitternye kofta si – hennes første – og etter å ha sett på det, smilt bredt og lagt igjen en kommentar om at det va fint, så brast æ i gråt. Æ tror æ slit med etterdønninga av filmfestivalen og den ene uka i året kor æ e supersamisk, for sjøl om æ e lettrørt e æ generelt sett ikke så lettrørt, men det va så fint å se ho – ho strålte liksom, i den fine kofta si, og det va bare nokka, et eller anna med det der øyeblikket kor du tenke «Ja. Ja, sånn skal det være.»

Og ja, det va ganske magisk, men det va ikke det æ va på jakt etter; problemet e at det magiske egentlig e avhengig av andre menneska, fordi dem må bidra – æ kan ikke gjøre nokka magisk på egenhånd (æ kan vel forsåvidt det, men ikke på den rette måten), noen må si nokka, nokka må skje som æ ikke hadde forventa; det treng ikke være så stort, egentlig (sjøl om æ drømme, av og til), men det treng andre bidragsytera. Og det skjer stadig magiske ting, faktisk, men dem kommer sjelden i de øyeblikkan kor hjernen min nærmest kreve det, derav utålmodigheten.

Æ vet ikke, æ skal legge mæ nu.

Egentlig skulle det her være et forelska Ára-innlegg.. Det kommer seinere!

I dag tenke æ på Jokkmokk, i et sosialantropologisk perspektiv, muligens deltakanes, men mest sannsynligvis utenforstående – fordi det e så mye æ ikke forstår. (Det va Daniel som sa det, da æ fortalte han at æ va på Jokkmokksmarknaden for første gang, «du ser vel på det som en sosialantropologisk undersøkelse?» og æ svarte ja, selvfølgelig.) E det ikke det æ gjør? Sjøl om æ aldri har studert sosialantropologi (hvilket egentlig va et ganske dumt valg, når æ tenke mæ om – ny bachelor?), så har æ vel bestandig vært av den observeranes typen, mer eller mindre frivillig (som regel mer).

Men Jokkmokk, altså. Det va fascineranes å være der, litt fornøyelig hver gang æ traff noen som foreldran mine ikke visste kæm e (… du vet du e same når… etc), æ fikk noen komplimenta for kåserian mine (det e fint å være i samiske områda når man til stadighet får komplimenta for ting), etc etc. Og æ hørte rykta om at det foregår en konflikt i Jokkmokk. En samisk en, selvfølgelig.

Så vidt æ har forstått (og det e jo ikke så mye), så e Jokkmokk kanskje mest ikke-nordsamisk, men så e nordsamisk blitt ganske innflytelsesrikt likevel (pga antall språkflinke og sånt, vil æ anta), og det syns de ikke-nordsamiske saman e kjipt, så dem har gått hen og starta sin egen lule(?)samiske forening, i tillegg til den [nord]samiske organisasjonen som allerede finnes. Det e skikkelig deprimeranes, men det eneste lyspunktet – om du spør mæ, så vidt æ forsto – va at det stort sett va de voksne menneskan som holdt på med det der, folk som e omtrent på alder med foreldran vårres (om vi nu antar at de fleste av dokker e cirka like gammel som mæ, pluss/minus). Håpet mitt da e jo selvfølgelig at de yngre saman e litt mer på «en same e en same e en same»-linja, men ka vet vel æ? (Om ikke-nordsamisk/sama vet æ ingenting, sukk)

Ryktebørsen fortell også at kronprinsesse Victoria, som har en lule(?)samisk kofte ho har fått i gave, hadde fått beskjed om at ho ikke skulle ta den på sæ (æ antar ho fikk beskjeden på hakket høfligere vis, det virke upassanes å si til en kronprinsesse at «Du får ikke ta på dæ den der!») (for ordens skyld: vi hørte det fra noen som hadde spurt kronprinsessa om koffor ho ikke hadde på sæ kofta, så det e ikke fjortendehåndsinformasjon, men nærmere førstehånds) (for dobbelt ordens skyld: selvfølgelig sir æ ikke kæm som sa det).

Også leste æ i et sameopplysningsblad fra 2003 (så det kan jo hende at det har endra sæ siden da) at en ungdom sa at i Jokkmokk måtte man velge: enten e man samisk, eller så e man svensk. Og en anna person (som jobbe med sånt) nevnte at ungdommen i Jokkmokk snakke svensk med hverandre, sjøl når dem kan samisk.

(Sånn reint språkmessig tenkte æ på nokka Elle Sofe, Sigbjørn og æ snakka litt om: det her med at ungdom i Kautokeino (og Karasjok), som snakke skikkelig samisk, som kan det ordentlig, som har et ordforråd æ bare kan drømme om, men som blande inn en hel masse norsk i språket sitt, av grunna æ ikke helt kan forstå. Og det e ikke språklek av typen æ gjerne kan bedrive, kor man kan vri og vende på ordan i de språkan man kan sånn at man ende opp med nokka helt anna (som setninga «min gumpus!» på norsk og på samisk, og oss/dem-tenking – sånne ting) – det e latskap. Eller et ønske om å.. æ vet ikke, engang? Det e nokka, men mest av alt e det litt fælt.)

Så æ tenke på Jokkmokk fordi det e så mye æ ikke kan, det e så mye æ ikke forstår, og det e jo ikke sånt man kan lese sæ til (i motsetning til ka som faktisk ligg i at Tromsø blir en del av forvaltningsområdet for samisk språk, hint hint jævla Tromsøtullinga), man må finne noen man kan spørre – men ærlig talt, kor finn æ et menneske som vil være Jokkmokksinformanten min? (Eller bare svenskesamainformanten min?) Æ vet ikke, men æ tror æ treng en. Æ treng en samementor, sjøl om det nok hadde vært uendelig deprimeranes («nei, Siri, det e ikke sånn at alle syns en same e en same e en same, og sørsaman like ikke nordsama og folk hate dæ fordi du ikke kan språket ordentlig og fordi du e en elitebysametulling som tror du vet best»).

Æ skal tenke på nokka hyggeligere resten av dagen, det skal æ.

Jeg sier stadig ting som: kjærlighet. Kanskje?

Det e en ting æ har tenkt en del på i det siste, ikke så mye, men det e en tanke som har dukka opp litt i ny og ne, kanskje særlig når æ aller helst hadde sett at den ikke dukka opp (men det gjeld nu stort sett alt æ tenke, æ e ikke nokka flink til å strukturere hjernen min sånn at den gjør det æ vil når æ vil at den skal gjøre det): æ lure på kordan det e å være forelska i noen som e forelska i dæ også.

Og etter å ha skrevet det har æ mest lyst til å slette hele setninga og late som ingenting, fordi æ føle mæ så teit når æ sir det, fordi man ikke kan skrive nokka sånt uten å virke patetisk, og fordi æ ærlig talt føle mæ litt patetisk. Eller, kanskje ikke som sådan, men likevel (ordets makt, ass, der har du mæ). For det æ mene e ikke nødvendigvis at æ vil ha en kjæreste (og æ vil ha en nu!), men æ vende tilbake til ting æ ikke har opplevd, og det e en sånn ting.

Æ har det fint aleina, og æ tar stikkprøva på mæsjøl: av og til stoppe æ opp og tenke «men om du fikk valget mellom en million krone eller en kjæreste/gjensidig forelskelse, ka ville du valgt?» og i nittiåtte prosent av tilfellan e svaret førstnevnte. Om æ hadde en million kunne æ plassert ni hundre tusen i banken og brukt hundre tusen på å reise, nu med en gang!, og det e til å få ondt i hjertet av. Æ skreiv først åttiåtte prosent, men det e ikke rett, fordi æ tenke på en eventuell kjæreste, og så tenkte æ på flybilletta og det va ganske lite tvil om ka som fikk hjertet mitt til å banke hardest og mest febrilsk.

Men vennan mine sir det e fordi æ ikke har vært i et ordentlig forhold før, og det har dem nok rett i (æ har stort sett smarte venna, smarte venna som har vært i langvarige forhold, så æ antar dem vet ka dem snakke om), så kæm vet, æ hadde sikkert valgt annerledes om æ først hadde fått smaken for det. (… æ like at det høres ut som å begynne å bruke dop: har du først hatt en kjæreste vil du før eller seinere ha dem alle!) Og det e stort sett vennan mine sin feil at æ begynte å tenke på det, fordi dem driv på og får sæ kjæresta og har gjensidige flørta på gang med folk og det ene med det andre, og æ syns det e fint, men æ lure litt, likevel.

Og det virke som en sånn ting man ikke skal si, eller skrive, eller innrømme, fordi æ da heller burde bruke tida mi på å finne ut av kordan det e å være gjensidig forelska i noen, men. Æ vet ikke, det e der det stoppe opp – æ vet ikke kordan man gjør det? Æ vet ikke kordan man finn en person som kanskje kunnet komme til å tenke sånt om dæ? Og når æ ser for mæ å leite, så ser æ bare for mæ slitsomme ting, Verdensteatret på en lørdagskveld, sånne arenae kor æ ikke føle mæ komfortabel og aldri hadde gjort et godt inntrykk i uansett.

Æ e ikke nokka flink til å være utadvent og pratsom med folk æ ikke kjenne (… og æ e ganske sikker på at æ for øyeblikket ikke kjenne noen æ kunne blitt gjensidig forelska i), av og til slit æ ærlig talt fortsatt med å være utadvent og pratsom med folk æ like og kjenne. Æ e ikke nokka god på smalltalk, og æ fungere omtrent like effektivt som isbryter som det en kajakk ville gjort i ishavet.

Og alt det gjør at det virke stort, kanskje, av mangel på et bedre ord, å bli forelska i noen som blir forelska i dæ, litt stort og litt håpløst. Og det tror æ ikke man skal si, eller innrømme, man skal klare sæ aleina og ha det fint med sæ sjøl. Og det har æ, æ trives best i mitt eget selskap, æ ler høyest av de vitsan bare æ får høre, men foreldran mine va gift med hverandre når dem va på min alder, og det virke stort det også. Stort og litt fælt å tenke på, for mæ, nu.

Takk gud for at æ har venna.