abrakadabra, jævla!

I dag vil æ nokka mer enn det æ får ut av dagen; det faktum at det vil være sant uansett kor mye æ hadde fått ut av dagen, gjør at æ ikke egentlig vil gjøre nokka. (æ vet ikke lenger om æ kan bruke komma riktig, men æ pøse nu på med det.)

Noen ganga ende æ opp med sånne daga, og det e jo ikke som om æ e ulykkelig – heller tvert imot, æ traff Inga på universitetet og fant Ida på De 4 roser, det meste e fint – men det føles som om æ vente på nokka, som om alt i mæ e retta mot at nu skal det snart skje nokka, nu kommer det, bare vent! Men det her e jo ikke en dag kor det skal skje nokka stort (æ fikk en epost fra Signaler – som alle andre som har sendt inn nokka – om at dem antakeligvis bestemme sæ seinest i månedsskiftet januar/februar), æ skal møte folk, og æ hadde plana om å skrive ferdig en tekst æ må skrive, men æ får ikke til nokka som helst. Konsentrasjonen min e skutt og det eneste æ tenke e en kontinuerlig bakgrunnsstøy av nokka må skje nokka må skje nokka må skje, og et stadig ønske om å si upassanes ting til folk (det e ganske standard, hjernen min tatt i betraktning).

Æ vet ikke ka det e den forventningsfulle delen av mæ vente på, men nokka e det, nokka magisk tenke nokka i magen min, æ vil at det skal skje nokka magisk og det e jo i og for sæ ikke et dumt – eller utidig – ønske, men kordan fikse man sånt? Og ka e det magiske? Og det e jo helt håpløst å vente på at nokka magisk skal skje, for det skjer jo stort sett helt av sæsjøl, uten at du har gjort så mye anna enn å være åpen for at ting skal skje1.

Og æ har kanskje en idé om ting som kunne gjort mæ glad på den måten æ så gjerne vil bli glad på, men dem e håpløs og ikke egentlig nokka æ kan vente mæ, så æ prøve å tenke at det e poengløst, men det e jo ikke nokka hyggelig å tenke, så æ prøve å fokusere på andre hyggelige ting, men det e ikke nok. Det blir aldri nok og æ vente på nokka magisk og æ skjønne ikke koffor æ ikke kan få det.

Så æ føle mæ bæsate og vanskelig og alt e litt teit, og det e min egen feil, bortsett fra at det ikke e det, for det e bare den lille delen som tenke bli magisk som om æ e Harry Potter-karakteren fra helvete. Kanskje alt blir bedre om æ knør mæ på kino og ser den syvende filmen?

1Akkurat den delen e æ veldig dårlig på, æ e stort sett ikke åpen for nokka som helst bortsett fra det forventa; æ e skeptisk til fremmede og sånt får man ikke nye venna av.

tillegg, 22.22 Det blei plutselig litt småmagisk, sjøl om det hovedsaklig va av ganske banale, teite grunna. Æ e enkel å glede <3

Så det hjelpe å klage!

how can I carve your name in the trunk of a tree that will be here long after we’re gone

(æ visste det jo, i bunn og grunn, æ skjønte det, men ka-boooomDUNK og æ blir like overraska hver gang, som om det blir bedre nu, som om alt e forskjellig fordi æ vil at det skal være annerledes) (æ tenkte patetiske tanka æ vet æ kommer til å angre på/le av i morra, æ tenkte ting æ ikke burde si nu fordi klokka e to og æ må sove sånn at æ kan våkne i morra og le av mæsjøl, igjen, men akkurat nu, akkurat nu vil æ ikke le. Æ vil dø, æ vil danse (det va en morgenbladet-tittel en gang), æ vil ikke være syk av lengsel, syk av lykke, æ har mageknip, tror æ, e psykosomatisk, tror æ, treng en restart, omstart, en av-knapp) (æ smile av alle tingan, alle detaljan (på fredag får æ se Stian og de andre), æ like verden, selvfølgelig, men akkurat nu, akkurat nu) (æ får ikke til) (koffor finnes det ikke en akseptabel måte å formulere den setninga, koffor kan æ ikke be om det æ vil ha, koffor vil æ ikke tillate mæsjøl å tenke det bortsett fra nu, bortsett fra midt på natta når æ e litt skjør, midt på natta når æ skal sove, æ vil ikke tenke på det, men det dukke stadig opp) (det finnes ingen som kjenne de svake punktan mine bedre enn mæsjøl, det finnes ingen som treff dem bedre enn mæsjøl, det finnes ingen som ødelegg mer enn)

I morra.

«you wanna do right, but not right now…» [fanfanfan]

Sukk. Æ har tre papirlappa (to kvitteringa kunda ikke ville ha, en ubrukelig liten bit innpakningspapir kor det sto «melis» fra før av, æ antar det ikke va nokka viktig) i baklomma, den ene sir
«I need a love like that (I could do with a little sun on my back, a truck needs a highway, a train needs a track, I need a love like that)»
«I’ve heard all my own jokes and they’re just not funny anymore»
«I always said I love you, I never said I love you well»
(hvilket e Alan Jackson, Ani DiFranco og Jeffrey Foucault, respectively – det skulle være en til, men den glapp før æ fikk skrevet det ned)

Den andre sir «du gjør mæ til et lykkeligere menneske. Hver gang æ ser dæ e det nokka i hjertet mit som gjør et lite byks av glede, (bare) tanken på at æ kanskje kan få prata litt med dæ gjør mæ» fordi det kom en kunde og avbrøyt tanken.

Den tredje: «en del av mæ, innså æ plutselig, vente (fortsatt) på at du skal erklære at æ e den mest fantastiske jenta du vet om* (* ikke person, men jente. can of worms, that) – æ trodde ikke æ va fullt så patetisk, men jo, tydeligvis. (æ vil at du skal være klar over kor mye godt æ har gjort for dæ.)»

Parantesan e der fordi æ innså at ordan va overflødig, eller beint fram feil (æ bruke bare for ofte, egentlig, betydninga tatt i betraktning, det e ganske mye som ikke kan være bare; fortsatt kan ikke være med, fordi æ ikke visste at æ venta, æ visste ikke at æ ville ha det, ikke egentlig, ikke på den måten. fortsatt implisere at æ vet ka æ tenke langt oftere enn æ faktisk gjør.)

Fotnoten e der fordi det virke fotnote-verdig, ihvertfall for min egen del, æ e veldig sjelden en jente inni mitt eget hode (if you will allow me to put it that way, ikke dermed sagt at æ e mann, æ bare e, kjønnsløs (det tok mæ en stund å innse at det kanskje ikke e normen)), men æ vil være den mest fantastiske jenta, æ vil være jenta di, og gud, bare tanken gir mæ lyst til å gå ut og sage ved eller male en vegg eller sykle til Vadsø eller frakte ut elvebåten vårres og se kor langt æ kommer mæ, ett eller anna som ikke virke så ynkelig. (æ prøvde en gang, for ganske lenge siden, fordi han va full og det va midt på natta, nesten, å se opp på (… til?) en fyr gjennom øyenvippan mine, men æ har djevelsk ubrukelige øyenvippa til sånt, så æ tror ikke det funka. Det blei med den ene gangen. det e kanskje det som e hemmeligheten, om æ skulle finne en fyr, at han måtte ha slått sæ til ro med at æ e dårlig på å være jente)

Æ havna i humøret som gir mæ lyst til å kjøpe nokka, reise et sted som ikke e her, gjøre nokka æ ikke har gjort før, uten at æ helt vet koffor, men noen ganga overveldes æ av behovet for å være noen som ikke e mæ, eller i det minste reise et sted kor folk ikke vet at æ e mæ. Æ vurderte kor høyt opp på ironi-skalaen det kommer at æ nesten regne mæ som Tanaværing (heller det enn Tromsøværing, uansett), men at det knapt e noen her som vet kæm æ e. Ihvertfall ikke av folk æ ikke e i slekt med, og det e jo ikke så mange. Noen ganga spør dem, kæm sin datter e du?, noen ganga antar dem at tanta mi e mor mi (ho e gift med onkeln min som e sølvsmeden), noen ganga spør dem om æ prate samisk, og blir skuffa (æ tror ikke det e meninga, men æ ser det på dem) når æ svare ja. (dem like å klage, noen av dem, tror æ, over at sølvsmia som selg samesølv ikke har noen ansatte som kan samisk, e ikke det helt typisk? Ei dame lurte på om søskenebarnsjefen min snakke samisk, æ sa nei og ho svarte «ja, det e jo den der fornorskningspolitikken» og æ kjente den i halsen når æ måtte bite mæ i tunga for ikke å spy for ikke å si «du treng ikke å være her mer, ha det bra!»)

Æ har begynt å si «guri!» eller eventuelt «å guri!», av en eller anna grunn (bare vent, snart kommer æ til å kalle folk for dumrian og tufs og æ vet ikke ka), men stort sett bare når æ snakke til mæ sjøl (det begynte med et bilde av … typen til Åsne Seierstad, tror æ? Æ så det og tenkte «å guri» – fordi han så sånn ut, kanskje minst med positivt fortegn), og æ bruke ganske mye tid på å snakke til mæsjøl, fordi æ ikke har noen andre å snakke med akkurat nu, og i sånn cirka to tima til, for da kommer familien min. Æ like egentlig å snakke med mæsjøl, sjøl om det ikke e det æ gjør, æ prate som oftest til noen (kor mange blogginnlegg har æ stort sett bare prata? ganske mange), æ like å være helt aleina for da kan æ le foran datamaskinen uten å tenke på kordan det ser ut (det skillet der e så fascineranes, det e greit å le så lenge andre folk e tilstede, men ikke når du les nokka, og minst av alt når du les nokka på nettet, det gjelds jo ikke. æ lure på om det e det som e problemet med ungdomskulturen i dag, dem har fortsatt en idé om at det som skjer på nettet ikke gjelds? (sjøl om man ikke e kjæresta på ordentlig før man e kjæresta på facebook) selvfølgelig kan gud og hvermann google dæ, men det gjelds ikke. tviiiiibit!).

Æ treng ny musikk, eller, i det minste, fysiske eksemplara av musikken æ høre på, æ vil ha nye smykka (ulempen med å jobbe i sølvsmia, og vi selg ikke det æ vil ha, æ tror æ vil ha nokka steampunk-aktig, nesten, nokka uferdig og litt skittent, med kanta og hjørna, æ elske smykkan æ selg, men dem har så runde kanta, dem glir som bølga («det e litt fantastisk å tenke på, av og til, at det her e ting som e designa for flere hundre år siden, men at det fortsatt ser moderne ut, det e virkelig tidløst» og noen ganga ser kundan på mæ som om æ snakke feil språk til dem), og det e vakkert, men æ treng nokka som rykke til, nokka som trekk dæ under, eller i det minste true med å trekke dæ under (bølgje, det er du, mot munn og bryst./- druknar du meg? nei, alt godt du veit av/vil du meg, våg frå det vide hav! sukksukksukk, alt e Halldis Moren Vesaas sin feil. I det minste alt utdanningsrelatert)

(og æ trekk i tråda, eller nøste dem opp, når det gjeld musikk, æ høre på coverversjona og tenke at æ kanskje burde finne orginalen, kor mange forskjellige coverversjona av en sang treng du? (når det gjeld Julie & Buddy Miller e visst svaret «ganske mange») Det føles litt som om æ prøve å komme nærmere enn slags kjerne, av nokka eller noen eller mæsjøl, æ vet ikke, noen ganga kommer den her følelsen av at alt heng sammen og det utilfredse i livet mitt vil ta slutt bare æ trekk i riktig tråd eller finn den rette puslespillbrikken, en samtale med den rette personen, en gave, kanskje, ett eller anna usagt, ugjort, nokka utilfredsstilt som bare vente på at æ treff rett og æ drømme stadig vekk at æ e i en butikk og plukke ting fra hyllen æ aldri kommer til å finne her – man treng ikke en drømmetydningsbok for sånt, det e greit, æ vet det.)

Æ har fått to jobbtilbud i løpet av sommeren, det e litt rart. Litt deilig. Litt betrygganes, her æ sitt og burde ha skrevet fjorten side med tekst (to forskjellige teksta, men dog). Verden altså.

Skutt i filler av.. Øh?

I går, mens æ satt på Kaffe&Lars og venta på resten av bursdagsselskapet til Tora (nokka som førte til at ei jente som etterhvert viste sæ å hete Ellen kom bort til mæ og sa «… kjenne du Tora?» Det va forsåvidt greit at ho spurte, for æ vurderte å gjøre det samme sjøl:>), leste æ Skutt i filler av Mads Mikkelsen. Den der erotiske romanen skrevet av [ho jenta æ ikke huske navnet på] Hedda H. Robertsen, som e like gammel som lillebroren min. Ergo altså fylle 21 i år. Og æ vet at det ikke e nokka galt i det, men ryggmargsrefleksen min e litt sånn «… broren min! småunga! sex? ALDRI!» (hvilket jo e litt teit, all den tid lillebroren min e mer veletablert enn mæ, æ mene, han har svigerfamilie! Dem får felles gava! Greier. Merkelige greier)

Uansett tror æ ikke æ e i målgruppa for boka, all den tid æ følte mæ både for ung og for gammel til å lese den. For ung fordi æ tror det e veldig enkelt å lese den med et smil, av typen «å, den ungdommen, dem e nu rar!» For gammel fordi om æ hadde vært.. 14? (æ innså at problemet med det her e at æ på 14 tydeligvis ikke e som 14-åringa nu til dags, så kanskje mæ på 14, dagens barn på 12? Gud forby!), så hadde det vært kjempespennanes og skittent. Men akkurat nu va det mest ubetydelig? Æ holdt på å si ubehagelig, men det va ikke det, egentlig, bortsett fra at æ har det man på engelsk kan kalle et embarrassment squick (i.e. æ syns det e ubehagelig å lese/se scena kor folk gjør flaue ting. Derfor har æ aldri vært fan av de innledanes rundan av Idol og sånt), og da. Vel, da e det nok ganske naturlig å bli litt satt ut av enkelte ting sånn etterhvert. (æ prøve å ikke spoile ting, heh:>)

Til gjengjeld fikk æ kjempelyst å skrive en parodi, bortsett fra at den bare hadde vært hylanes morsom for sånn cirka en person, og den ene personen hadde vært mæ. (Men æ hadde nok ledd til æ gråt, så du vet, alt i alt..) Og tittelen e jo fin. Så kunne mitt fiksjonelle jeg vært Skutt i filler av [øhm…heh] :D

Men her, mens æ snakke om boka, et lite utdrag som fikk mæ til å, vel, hovedsaklig tenke o.0: «Den varme seige massen av sæd, som frø fra et granateple, er skutt og sprengt inni meg.» Og, æ mene, æ har mer erfaring med granatepla enn med sæd, men. Det høres ubehagelig ut? Dessuten e det mentale bildet litt av et syn, kan man kanskje si. (Æ ser for mæ en sånn lekepistol som skyt ut bittesmå plastkule, bortsett fra at pistolen e en penis og plastkulen e granateplefrø, og det hele e et vakkert surrealistisk kunstverk. Også hjelpe det veldig lite at æ i tillegg prøve å regne inn rekyl (en rekyl?) og sånt. Hjernen min!)

(og æ elske det faktum at æ faktisk har en «penis»-tag på bloggen min. Så upassanes!)

alt det her e skriveboksresta æ vil oppevare et sted, dem e litt usammenhenganes, og det e ganske mange av dem

«it’s a wonderous world of ridiculous things.»

Æ tror iTunes prøve å se kor mye som må til før æ begynne å gråte, nu har den spilt «Rain» av Patty Griffin tre ganga (tre forskjellige versjona da), og greit nok, æ satt den på shuffle med alle Patty Griffin-sangan, men det e over hundre av dem, så æ syns det va litt ofte. (æ like ikke helt den ene linja i den sangen («I’m not looking for the rest of your life, I just need another chance to live»), den e så deprimeranes og co-dependent. (æ e trøtt, æ kreve retten til å bruke engelske ord æ ikke kan huske om det finnes en norsk versjon av)

Æ vet ikke ka æ skal si, vet bare at det meste av alt æ vil si e upassanes og smått hemmelig; ikke fordi æ like å ha hemmeligheta, mest fordi æ ikke like å ydmyke mæsjøl? sånt som skjer når man har hemmeligheta om andre. Omkring andre. Ikke nødvendigvis om, bare. Æ vet nokka om mæsjøl som omhandle noen andre, og. sånt.

Her om dagen tenkte æ på ting, det va en av de der lange, kompliserte tankerekkan som du plutselig dett ut av og glemme helt, bortsett fra en eller to små linje, og den ene lille linja va «æ e ikke lagd av sukker, men hadde æ vært av is ville du smelta mæ med engang» og den andre va «om æ hadde vært av typen som slo knyttneva i veggen, så hadde æ gjort det nu [det finnes mange murvegga på universitetet]». Og det e jo noget uheldig sammenhenganes. Det går litt opp og ned med livet.

Æ vandra rundt og va lykkelig helt til æ plutselig blei bitter, helt til æ ville si slemme ting til folk som ikke kan nokka for at æ vil si slemme ting til dem, folk som ikke har gjort nokka for å fortjene det. Til og med æ skjønne at æ ikke kan være bitter på folk på grunn av ting æ sjøl e skyld i. Men noen daga e det vanskelig å la være.

En helt anna ting e at æ har så lyst å fortelle om den fantastisk ironiske hendelsen, den som egentlig mest av alt e ironisk på den måten bare Cleanth Brooks mene e ironisk, men som æ tillate mæ å tenke på som ironisk, fordi det va min teite situasjon og I’ll cry if I want to. Eller le, og finne ut at det e det mest fantastiske øyeblikket i livet mitt, om enn bare fordi æ aldri (forhåpentligvis) kommer til å sitte igjen med den samme følelsen av «det her e den dårligste scenen i alle de dårlige b-filman æ noensinne har sett». Og fordi æ, om ikke anna, har fått nye og interessante konnotasjona til linjen «I’d chime in with a «Haven’t you people ever heard of closing a goddamn door?’/No, it’s much better to face these kinds of things with a sense of poise and rationality».

La oss late som om æ ikke har hørt så mye på Panic! at the Disco at æ huske sangtekstan demmes. … Det e ren løgn, æ har hørt på CD-en på repeat minst fjortenhundre ganga. Cirka. Den har en kvalitet æ ikke hadde funnet i musikk før: det skjer så mye på en gang at hjernen min ikke kan gjøre anna enn å gå til summetonen. Det e høyt også, og det e litt fint når det e mørkt ute.

De andre tingan som gir mæ summetone (fordi æ ikke kan meditere, æ mene, om noen skulle sette mæ i et stille rom og si «sitt her til tankan dine e tom» hadde æ antakeligvis svimt av før æ kom så langt. Æ kan underholde mæsjøl i timesvis, æ kan ikke la være å gjøre det) så langt e bilda tatt med pop9-kameraet mitt. Og det ene teaterstykket æ så tidligere i høst, «Hangen til…», der foregikk det så mye at når det va over, va hodepinen og mageknipen min borte. (Det va psykosomatiske hodepina og mageknipa, dem varte i over en uke og det e det teiteste æ har vært med på så langt; æ tror dem kommer tilbake snart, fordi verden e uunngåelig på dumme områda. og fantastisk.) Og akkurat der og da tror æ det va det beste komplimentet æ kunne gitt.

Og se så: syv avsnitt om én ting. (dem handle om det samme sjøl om du kanskje ikke ser det) Og enda gråter æ ikke. To tomla opp til mæ, og en god natt til alle andre!

skulle ønske *æ* kunne våkne i morra og skylde på at æ va full.

(når æ skriv for hånd – og det gjør æ som regel, faktisk, på tross av at folk visstnok ikke tror det – og starte nokka med æ – sånn cirka to-tredjedela av setningan mine da, heh – så skriv æ en liten æ. den ser mer naturlig ut. og æ like små bokstava, men som regel bare i håndskrift)

Å kjære vene, æ har et behov for å si nokka, men æ vet ikke ka. (kjempepraktisk)

[det her e første gangen æ kan huske å ha fjerna tekst etter å ha skrevet den. så rart. æ e uten ord, eller i det minste uten de riktige ordan]

bortsett fra det her: æ like dæ. men om du ikke har skjønt det enda, så e det ærlig talt ikke min feil at du e dummere enn æ trodde et menneske va i stand til å være.

ps. [09.53] Æ vet ikke helt ka det sir om mæ at æ brukte hele morraen på å tenke «å nei, æ må få lagt til en kursiv der, koffor tenkte æ ikke på det med en gang? isj og æsj!» Sånn bortsett fra at æ definitivt fikk for lite søvn i natt, siden det e den eneste sammenhenganes tanken æ har hatt så langt i dag. ds

«manisk brukervennlig og sykt effektiv» «ting barentstære»

Æ e våken, æ e våken fordi æ våkna igjen etter å ha sovna, fordi kroppen min mente knappe to tima med søvn får holde, ka slags menneske e det som kreve mer enn to tima søvn, æ e våken (æ høres ut som Jon Fosse, fy faen), det e jo i og for sæ greit nok (men Jon Fosse! Æ tror nok æ må sove mer), men æ skulle gjerne hatt mer søvn. Æ får ikke sove og æ klare ikke å spise, fysiologiske forklaringe mangle – de psykosomatiske e utilfredsstillanes; æ e lealaus av mangla, men ute av stand til å korrigere dem, klokka e tre og æ får ikke sove, vil ikke være våken, det e som det der teite eventyret med ho stakkars jenta som ikke skal få han prinsen med mindre ho e både/og over hele linja – koffor virke det så naturlig for en jente å gjøre sånt for å få en fyr som jo helt tydelig ikke e god nok for ho (koffor skulle ho jakte på en fyr som e sånn?)? (æ burde lese eventyret om igjen; æ burde slutte å tenke)

Æ sa det til Gunhild i kveld, spurte, et retorisk spørsmål, ka vi har så dårlig smak for? Menn kan være så stygg dem bare vil, men det finnes alltids ei dame et sted som like dem, vi e så billig, koffor det? (koffor e vi så lett å forkaste det øyeblikket vi ikke e standardstørrelse, standardtype, standardeilig? Koffor e dem ikke det? Ka vi e så jævlig opphengt i innsida for?) (koffor e æ e del av det vi-et? Gudan må vite)

Det her e mer usammenhenganes enn æ mente å være, æ skulle egentlig bare si nokka om at æ va på kafé med Gunhild og det va fantastisk, at æ va på Kråkeslottet og lata som om æ hjalp til med å rydde etter julebordet, at æ håpe noen huska å plukke med sæ bøtta mi, sånn at den på ett eller anna tidspunkt kan transporteres i retning universitetet. Æ bakte 104 muffins til julebordet, to bøtte full, av alle ting, æ e god på muffinsbaking – ett av få mattalent æ e i besittelse av. Æ e blitt forelska i muffins med rips og sjokolade, det e kanskje det mest fantastiske i hele verden, søtt og syrlig og med små smakseksplosjona. Æ tok bussen med den ene bøtta, det e nokka absurd i å vandre rundt i byen med sånne ting som folk som regel ikke vandre rundt med, alle kikke litt ekstra på dæ, som om du egentlig burde gi dem en god forklaring på ka du hold på med. («muffins. mange. transport» hold kanskje? Æ prøvde ikke)

Julebordet va gøy. Det va en lang, overdådig full affære, som sæ hør og bør, æ e egentlig ikke så glad i fulle menneska. Eller, æ har ingen problema med fulle menneska, men når full går over i totalt hinsides, så e det ikke like gøy, det e en linje mellom «æ lure på om du kommer til å huske det her i morra» og «æ lure på om du fortsatt heng med på samtalen vårres akkurat nu». Æ klagde til taxisjåføren som henta mæ klokka fem – en mann som måtte være same, siden han hadde kjørt taxi i tolv år, men så ut som om han va på min alder. (det mest tiltrekkanes og absurde hos sama – dem/vi/dem ser så ung ut. Kor mange dame på 30+ med opptil flere barn har æ sikla etter inntil æ innså at dem e mer enn ti år eldre enn mæsjøl? Mange.) Æ gjemte mæ oppe i andreetasjen på barnehagen en stund, det hjalp, æ følte mæ usosial, men gudan vet at æ e det.

Tora sa at ho syns æ va finest av alle som va der, æ lurte på koffor æ ikke kan ta imot komplimenta det øyeblikket dem ikke lenger handle om nokka æ gjør (æ blir ikke ferdig med det der, æ heng sånn fast i tanken om gjøren og væren), Jens Harald sa æ lyste opp den mørkeste delen av rommet, og på ett eller anna tidspunkt e æ begynt å ta mæ til hjertet (det omkringligganes hjerteområdet på brystkassa, siden æ aldri huske kor hjertet mitt e plassert hen) når noen gir mæ et kompliment, i fullt alvor. Så idiotisk. Æ kan ikke takke ordentlig heller, æ e dårlig på sånt. Sirin sa ho hadde et mentalt bilde av Siri Gaski før ho begynte i Utropia (liten, på alle måta; tjukke brilla; svartkledd), det må være det mest tilfredsstillanes æ har hørt – æ like tanken på at noen lage et bilde av mæ ut fra tekstan mine, vet ikke kordan æ hadde sett ut – det e ikke farlig – men at det skjer. Gratifying. (for et fint ord)

Æ brukte ordet statuesque i samtalen med Gunhild i dag, om noen som. hadde gjort ting mer komplisert enn dem noensinne treng å være («det hadde vel gjort forvirringa komplett, tror du ikke?»), men det e et fantastisk ord. Æ tror æ vil ha en kjæreste (en jente) som e det, sjøl om æ antakeligvis hadde hatt kompleksa herfra til evigheten for det. (egentlig ser æ for mæ mæsjøl som en sånn liten, merkelig stygg fyr på førti+ som kommer vandranes inn med den peneste dama i byen på armen, ho e høyere enn han og altfor pen til at det e logisk – det har æ ikke skjønt før. Så rart, og perfekt) Æ skulle ønske æ kunne være statuesque, men det e nok mye å håpe på.

Vi (æ, Alexander, Inge) lagde forside til Tale og Jørn («tidenes dårligst bevarte hemmelighet»), og dem blei så bra at æ ikke helt vet ka æ skal si om det. Æ blei så fornøyd. (æ kom fram til at æ heller vil ha en jukse-nord-norge banen, heller enn en forside, med masse fine ting som skjer (og minst fem tilfella av «Siri sitt på Kaffe&Lars» eller nokka sånt:>), men æ tror kanskje det e den typen spøka æ bare kan lage sjøl. (Æ foreslo et ordspill på «Tung tids Tale» på forsida hennes, men dem tok den ikke. Også det som e verdens fineste dikt da. Og det som nesten får mæ til å skrike, hver gang))

Klokka e fire, æ tror æ skal gjøre et ærlig forsøk på å sovne igjen. (æ e totalt ubrukelig når det gjeld sånt her, æ blir så fort lei av at æ ikke funke som vanlig, æ kreve å sove lenge og spise når æ vil (alt smake tørttørttørt), og ikke måtte drikke fire liter vann om dagen fordi æ e så tørr i munnen at æ kunne ha svelgt en hel isbre – æ e såå leeei. faen)