det æ sa

by

Æ hadde bursdag.

Av og til e æ litt sjalu på teite ting. Eller: av og til e æ sjalu fordi æ vil ha nokka men ikke har det, men som regel, når æ e trygg på nokka, så e æ ikke sjalu. Ergo: æ e sjalu når æ ikke kan begrunne sjalusien, æ e trygg når æ har hevd på nokka. Ikke nødvendigvis menneska, og man kan ikke ha hevd på menneska uansett.

Han: Ka du egentlig ønske dæ i bursdagsgave?
Mæ: Fred på jord, snille barn, en mann med langt hår som spille gitar. Og e skrivefør. Og har et hus i New Orleans, med veranda. Bortsett fra det vet æ ikke.

Æ spiste bløtkake hos Therese og vi konkluderte med at den va laga for at man skulle forbli singel, siden det va ganske umulig å skjære et stykke som holdt sæ ståanes.

Mæ: Ka det betyr når kaka havne opp-ned?
Ho: At du forblir ugift, kjøpe nitten katte og ende opp med å dø av allergi.

Æ fikk bøker i gave, reiseguida, kjærlighetsbrevbøker, en drageroman, romana, en bok om bøker og menneska som eie bøker – æ tror æ kunne satt pris på andre ting, men æ like at vennan mine kjenne mæ såpass godt.

Ho: Æ VIL IKKE BLI GAMMEL!
Mæ: Slapp av, når du blir tretti avlive vi dæ. Barmhjertighetsdrap.

Vi spiste burger på Blårock, det va fotballkamp i førsteetasjen, og kokken som va på jobb stekte ikke de råstekte potetan lenge nok (æ vet det hete råstekte, men dem bør helst være mer stekt enn rå), æ spiste en tohundregrams Pixies og kikka på mannen som etterhvert sto i baren, hadde vi vært i New Orleans, hadde han hatt et hus med veranda, if only if only.

Mæ: Æ har fått gava, nu kan dokker gå!

Æ endte opp aleina på VT etterhvert – as is my wont – og det va hyggelig, men folk prøvde å snakke med mæ, og æ e ikke tilsnakkanes av fremmede veldig ofte, så æ blei litt satt ut. Æ tok bussen hjem, men vurderte å gå på Artur og drikke en mojito – æ lot være, men det va mer fordi æ hadde så mye å bære på enn fordi æ følte mæ patetisk om æ skulle drikke aleina (æ tror patetiskheten e litt avhengig av kvantum drikke, særlig alkoholmessig). Kanskje i morra, kanskje på lørdag – men det e de indre bildan, dem e bestandig bedre enn det faktiske. Dessuten drikk æ så fort.

Æ tror kanskje New Orleans kan byttes ut med Tana, av og til, Vestre Seida, vet du. Eller: æ vil finne et menneske hvis følelsa for New Orleans matche mine for Tana. Æ innså på et tidspunkt, en gang, at det neppe e kjærlighet med mindre æ e redd for ka vedkommende vil tenke om Vestre Seida. Det va den gang da, men en del av sjela mi ligg der, kanskje den delen æ like best, den som bestandig e 17 år gammel og nyforelska, den som kan skrive side opp og side ned om ingenting, den som desperat prøve å vise dæ skjønnheten i det æ ikke kunne avfotografere.

Kanskje kan man snakke om en muse – æ gjorde det en gang, la skylda på et par røde sneakers, rett og rimelig – det stilleste stedet æ tilhøre gir mæ størst behov for å skrive, en stadig innsirkling; om æ mediterte, om æ trodde på sånt, om æ trodde at hjernen min noensinne kunne tømmes, kunne tømme sæ, så ville mitt quiet place være låvebrua ved midnatt, når temperaturen e akkurat høy nok til at du ikke frys, når det e så mye vind at skyan flyt avgårde, når det e stille og det knapt nok kommer bila forbi. Det ligg et kjærlighetsbrev der, en egenmelding, en liten post-it med bare små bokstava

æ elske
æ vil bli elska

by

om det va du kan du jo alltids si hei en gang til

Melding mottatt 11.44 i morrest:
hei
Melding sendt tilbake 12.26:
Hallo?
Melding mottatt 13.14:
Fikk ditt nr oppgitt men det er kanskje feil:)
Melding sendt 13.16:
Det kommer vel litt an på kæm du e og kæm du sku ha tak i, så lenge æ ikke vet noen av delan e det vanskelig å være hjelpsom.
Melding mottatt 13.34:
Ok sikkert feil nr.
Min reaksjon:
hylfliring.

Det mangle liksom ett eller anna i den samtalen, uten at æ helt kan sette fingern på ka (sånn bortsett fra kontekst, forklaring, introduksjon, gudan vet). Æ vurderte å sende et svar til, nokka sånt som «skilpadden flyr ved midnatt, grantreet har vakre barn,» men kom fram til at mottakeren min virka svært lite reseptiv for spionsjangerhumor. Sukk. (Og ja, æ leita opp telefonnummeret på alle mulige søkemotora, det dukke ikke opp nokka som helst.) Uansett stille æ mæ skeptisk til folk som syns «hei» e en god måte å introdusere sæ sjøl i tekstmeldinge.

by

[I don’t care what you think as long as it’s about me]

Horoskopet mitt sa at en stille flørt får hjertet til å banke1. Og æ blei så glad av den linja, ikke egentlig av «den stille flørten» i sæ sjøl (vi kan godt ha en stille flørt om du vil. Æ vet ikke helt ka det innebær, mye miming? lappeskriving? (det har æ ikke gjort på årevis! Æ vil skrive lappa med noen!) telepatisk kommunikasjon? Hviskeleken?), men fordi æ likte måten det hørtes ut på. Æ tror æ, for øyeblikket, har en stille flørt med verden, med tilværelsen. En stille flørt med gleden i å eksistere, muligheten til å få en plutselig klem, å kunne lene hodet mot noen, en klapp på skuldra (meget bokstavelig, det e nokka litt. rart? med å bli klappa på skuldra, et klapp på hodet e den sikreste måten noensinne å få mæ til å føle mæ cirka fem år gammel, men et klapp på skuldra e merkelig.), en arm rundt noen, alle de her små detaljan, en plutselig eksistens av nye venna, folk.

Det e så rart, og gøy, og æ har aldri vært nokka god på det der, det med andre menneska, men æ stoppa opp her en dag og tenkte «æ e faktisk der æ tenkte æ ville være, den gang da2«, æ stoppa opp og tenkte «vent, katti blei æ nesten modig?» Katti skjedde alt det her, katti gikk æ fra å være ung og dum til å være ung, dum og lykkelig? For klargjøringa sin skyld vil æ bare legge til at æ nok bestandig kommer til å anse mæsjøl for å være ung og dum. Hele min modus operandi e – og det kommer æ til å si om og om og om igjen, fordi det e så uunngåelig – ung og dum, men forhåpentligvis etterhvert (om ikke nu, så seinere, seinere) i betydninga at bare dem som e ordentlig voksen tør å være barnslig og at «den viseste blant mennesker er den som vet at han ingenting vet».

Og her burde det være en naturlig overgang fra sukk, livet mitt, til hiii, teite sitata. Men den får du tenke fram sjøl, æ e trøtt og dum og lykkelig. Dumb day, can’t brain.

Magnus: Helene, vet du ka Siri gjorde i sted?!?!
mæ: men det va ikke…
Magnus: Nei, du får ikke lov til å prøve å bortforklare, æ skal fortelle! Ho skreiv på veggen til Willy, om nokka kjæreste-greier og en Oslotur!
mæ: Ja, sånn va det:

Kjære Willy, vil du være kjæresten min?
ja
nei
kanskje

Helene: hæææ?
mæ: … ikke egentlig.

Tord: […] og Orson Welles skrev Citizen Kane som 23-åring.
mæ: Det e nok like greit å innse at vi e for gammel. Sukk, æ e gammel og ubrukelig.
Mariann: Men du e jo kjempebrukanes! (Om du skulle skrive en sånn «venn søkes»-annonse burde det ha stått der: «e kjempebrukanes»)
(muligens det mest kontekstbetinga komplimentet æ noensinne har fått, men ganske høyt oppe på lista over fine ting)

1Til hvilket æ bare må påpeke at horoskopet i Nordlys virke å ligge på samme nivå som horoskopet i Utropia, og det skrives som regel på søndagskvelden eller deromkring. Men det e litt gøy, som en absurd fortune cookie eller nokka av den typen, «du kommer til å miste nokka. Det va trist» og lignanes beskjeda. Men av og til finnes det poesi også på toalettvegga, som Ani DiFranco sir.

2Da æ va yngre, på barneskolen og sånt, hadde æ en greie med at æ ville gå i hi og sove mæ gjennom ti til femten år av livet mitt. Æ vet æ har nevnt det fine julebrevet æ fant (fra da æ va ti år gammel, tror æ), det mora mi hadde skrevet, om at «Siri hold sæ stort sett for sæ sjøl, men det e vel en fase som går over», og det gjorde den jo, det tok bare tolv år. Så æ ville sove mæ gjennom greier, alt det kjedelige, og våkne lykkelig som tyve-nokka-åring. Og æ tror nok, om æ hadde gjort det, at æ hadde vært forvirra («… vent, e æ ikke gift, med barn og hus? Men æ e jo så gammel!»), men om ti-årige æ plutselig hadde sett mæsjøl, der æ satt på Driv i går, så tror æ at æ hadde tenkt «Det va det æ visste!»

by

«… han ser litt ut som Supermann.»

«Dere diskuterer taktikk!» (sånn hadde æ ikke tenkt på det før, men det va jo helt rett. Sjøl om det va vanskelig å skulle si nokka lurt og kort oppsummert om akkurat det. Æ like det, du kan være avventanes)

«Æ vet ikke om det funke best for å få dæ med eller skremme dæ bort, men om du blir med i Utropia får du kos på jevnlig basis.»

«Ja, vi stjel dem på sommern, når det e på det mørkeste» (også slakte vi dem i garasjen, altså, reinsdyr vettu, ingen vits å ta dine egne når du kan ta naboflokken.)

Æ endte opp med å være på Verdensteatret i seks tima eller deromkring, først med Alexander, så aleina en god stund, så med Eskil (som plutselig dukka opp fra intet, hvilket va svært hyggelig, særlig siden vi ikke hadde snakka sammen på år og daga), så med Helene, Kjersti, Mariann og Fredrik1. Den eneste av alle æ traff som faktisk va med vilje, om man kan si det sånn, va Alexander, hvilket jo virkelig må være definisjonen på en vellykka kveld, sjøl om æ tok sistebussen hjem. (æ tror egentlig min definisjon av en vellykka kveld innebær sistebussen hjem og en busstur kor æ sitt og smile for mæsjøl, it’s all good)

Æ tror virkelig æ har endt opp med hårklippen over dem alle, æ får så mange komplimenta for den at det e nesten så egoet mitt eksplodere. Pluss at tilfeldige menneska (som i folk æ ikke kjenne) driv på og smile til mæ i hytt og vær, hvilket e både litt søtt og litt urovekkanes. Æ har mer eller mindre slått mæ til ro med at æ e sjarmeranes at this point. (også så beskjeden, vet du, det e ikke måte på:D)

Forresten, i går oppdaga æ for alvor det fantastiske med moderne teknologi. OK, ikke fullt så imponeranes, men æ va litt fornøyd med mæsjøl når det endelig lønte sæ å være fjasbok-nerd, til en såpass stor grad at man til og med sjekke den på mobilen. Fordi æ og Gøril hjalp Aud med å bære ting (to palla med ting, vi va så flink!), også droppa Gøril og Lars mæ av i Giæverbukta, og æ vandra inn på Rema fordi det va en stund til bussen min kom. Også nerda æ, og sjekka facebook på mobilen og så at Therese hadde en statusoppdatering med et ønske om at nærmeste kiosk leverte på døra. Så æ ringte og sa «hei, det her e din nærmeste kiosk, får æ komme på besøk?» og tok med mæ to flaska Solo og venta på rute 24. Så hang æ med Therese i to tima, og vi så litt på TV og diskuterte alt og ingenting og det va generelt sett veldig hyggelig, og det e sånt som gjør mæ lykkeligere.

Forøvrig har familien Rajala fått sin tredje herremann på seksti år eller nokka sånt, ihvertfall den første siden min elskede lillebror blei født for enogtyve år sida, og det e jo litt fint. (for dem som eventuelt ikke vet det e Rajala etternavnet til mora og broren min. Foreldran mine e gift, har vært det i 27 år eller nokka sånt, men dem dele ikke etternavn, det gjør heller ikke æ og broren min. Fordi vi e en nerdate familie på den måten. Æ har aldri opplevd det som nokka rart, egentlig, og kunne definitivt ikke tenke mæ å bytte navn, eller å ta det andre. Etternavnet æ har e identiteten min på måta æ vanskelig kan forklare, and I like it that way.)

1Æ tok mæ i å tenke «æ kjenne egentlig ingen som hete Fredrik, gjør æ?» før æ innså at, øh, onkelen min hete Fredrik. Det har skjedd før også, det e ett eller anna med at onkelen min hete Fredrik på samisk, og sjøl om det navnet e akkurat likt på norsk og samisk, så e det en forskjell inni hodet mitt. Om du på samisk spør om æ kjenne Fredrik, så sir æ at æ e i slekt med han, om du spør på norsk, må æ tenke etter. Det e ingen som hevde at flerspråklighet e logisk, minst av alt æ.

by

om samiske opprør og kulturredaktøra

Regn det her som punkt en av fjortenhundre æ vil skrive. Regn det her som en midlertidig lovnad om å komme tilbake til Kautokeino-opprøret, bortsett fra en ting æ innså etter å ha tenkt på det, for det va det æ sa til alle når dem lurte på ka æ mente om den, «æ må tenke på det», fordi æ va skjelven, og æ tror sjela mæ gikk i småbita og æ skalv, bokstavelig talt. Men det æ innså va at æ kan ikke se på det som bare en film. Det e historie[n min], det e ting der – Læstadius pekte sæ ut på måta æ ikke hadde tenkt på før – som har påvirka situasjona helt fram til mæ (og det e der æ treff på problema med tankegangen om at nutida ikke burde måtte beklage fortida. Fordi den har påvirka nutida mi, sjøl om den ikke har hatt en lettbeviselig direkte innvirkning, det e ting der, viktige ting, og det e dårlig gjort at det bare e æ (i motsetning til dokker, og i det her tilfelle alle dokker som ikke e sama) som skal påvirkes av det) og det gjør at det hele va overveldanes. Det gjør mæ villig til å gråte skamløse tåra og det gjør mæ villig til å si at det her e min grunnlegganes essensialisme. Æ e en grunnlegganes essensialist, sjøl om æ like det aldri så lite.

(sant det e fint å vite at det der bare e prologen på alt æ burde skrive om den filmen? tenk så mye mer komplisert det kan rekke å bli)

[ting æ noterte] «… og [du] ser rart på mæ – all qualities I like in a man.» «man skal ikke kaste den første steinen i glasshuset uten først å ha fjernet glassbjelken i sitt eget øye» «Åndssnobber er kortvokste, tykkfalne menn som hører på Wagner og leser tunge tekster på tysk» [«I’d be Cinderella if [you gave me an awesome way to end this sentence]»]

[ting æ sa] «vent litt, Inge ga mæ et kompliment, æ må bare nyte det ferdig»
(Inge fant tittel på kåseriet mitt etter at æ sjøl hadde gitt opp, nokka som vel bevise at også æ har bruk for kulturredaktøra:>)

[tekst på skjerm:] «eg vil vere som filmfestivalen»
[ting æ sa] «Ka da, kort og intens?»
[tekst på skjerm, parafrasert] «og då tenkjer eg ikkje på kort og intens»