fjolleri og fjas til Sápmi forenes

Æ har tenkt på det med jevne mellomrom siden september, tenkt at det hadde vært hysterisk morsomt – om enn bare for mæ – og merkelig passanes om mitt aller siste blogginnlegg vise sæ å være et kjærleiksbrev til Marius Lien. Om æ, etter ti år med blogging (eller kanskje tiår, nu, nærmest) avslutte med en kjærleikserklæring til noen æ aldri har møtt, en passanes avslutning etter ti år med mer eller mindre kryptiske og subtile blogginnlegg om større eller mindre forelskelsa, idea, innfall, ti år med innlegg som i større eller mindre grad handle om menneska æ i større eller mindre grad kjenne, forelska, betatt, projisert, alle de her tingan; innlegg æ kan lese nu og kanskje ikke lenger huske kæm dem handla om, eller kanskje huske akkurat det, akkurat den gangen æ gråt fordi æ visste at det aldri kommer til å bli oss, alle innleggan som ikke eksistere om at det kanskje e like greit at det aldri blei oss, for kordan skulle det gått,

og alle de innleggan kunne avsluttes med et siste, et som handle om et menneske æ ikke har nokka som helst forhold til bortsett fra å ha sett han, å se han, på scenen, nokka som handle om kordan æ ser, ka æ ser, handle om mæsjøl – som alt, selvfølgelig, gjør, det kunne vært en passanes avslutning, her e æ ti år seinere og æ har kanskje bytta ut folkan æ ser på (sjøl om noen av dem har vært de samme i snart ti år dem også, æ tror ikke det blir oss, men æ kan fortsatt tenke litt på det, av og til bare), men æ kunne like gjerne gjentatt tekstlinjan fra en sang av Melissa Ferrick som æ også har hørt på i ti år «I love everything about you and I don’t even know you/so I hope everything I made up about you is true», og æ kommer aldri til å slutte å være det her mennesket, æ kommer til å fylle seksti og gå på teater og fortsatt tvitre om sånn en kjekk ung mann som gjerne kan holde mæ med selskap, alle de her tingan som forblir den samme, det e nesten pinlig, men det e mennesket æ e, ka kan æ gjøre med mæsjøl, ka kan æ gjøre med alle eller noen andre for den saks skyld,

og alle æ kjenne som har starta og slutta og sletta blogga mens æ har holdt på her, alle som kommer og går, alle de her folkan æ har vært så nær, enten via verdens fysiske eksistens, samme tid samme sted, eller via nettet, menneskan æ har lest og lest til æ nærmest kjenne dem bedre enn mæsjøl, folkan som æ ikke tenke på bortsett fra av og til, æ blir som Mrs. Ramsey(?) i Virginia Woolfs To the Lighthouse – som det også e snart ti år siden æ leste, på litteraturstudiet – som blir overraska over at folk leve liv sjøl når ho ikke tenke på dem, at det skjer ting med dem uten at ho vet det, og her sitt æ og gjør ingenting, sier ingenting mens folk leve, og det nærmeste æ kommer å vite om det e når dem legg ut babybilda på facebook nesten ett år etter at ungen e født,

noen æ kjenne sa for lenge siden at hver gang æ ikke oppdatere bloggen på en lang stund antar ho at det e fordi æ e for opptatt med å være lykkelig, men det e ikke derfor æ ikke skriv nokka, æ har ikke plutselig havna i et fast forhold, eller et laust et (det nærmeste æ kommer e noen mer eller mindre vellykka matcha på tinder, men dem kommer og går nu etter eget forgodtbefinnende), æ har ikke lært mæ å være tilfreds på egenhånd (ikke mer enn vanlig), men plutselig begynte folk å ta mæ på alvor og da visste æ ikke lenger ka æ skal gjøre, folk tror æ står for ting, men æ sitt jo bare her og fjase, dessuten har æ ikke lest litteraturteori på lenge, men Graham Smith snakke om politics of distractions og det e det det av og til føles som når man e en sint ung same som blogge, fordi æ blir så reaksjonær,

folk sier teite ting, og så må man reagere, så blir man sint eller ironisk eller bitter eller alle de her andre tingan, retorisk skarp men logisk mangelfull, og det e så mye lettere å gjøre sånt på twitter, der alt forsvinn i strømmen ganske fort, der du kan være sint klokka ni på morran og ingen huske det klokka ni på kvelden, på bloggen rota æ mæ bort i å ville skrive ting med mening, eller i det minste mene nokka om alle de her tingan man burde mene nokka om, men det e jo ikke mæ: æ har kanskje en poetikk av distraksjona? – det pretensiøse unge menn ville referert til som en essayistisk tradisjon med aner tilbake til Montaigne, men som bare e å skrive om ting æ like, sånn som det ramle mæ inn (æ e gammel nok til å ikke være en pretensiøs ung mann, gammel nok til å stort sett ikke ville ha dem heller),

men æ vil fortsatt være her, æ vil skrive, æ har tenkt på så mange blogginnlegg siden september, og særlig siden årsskiftet, men dem e så tungskrevet, og æ kunne skylde på at det e fordi æ bruke hele dagen på å se på en dataskjerm og derfor ikke vil gjøre det når æ kommer hjem, men mengden tid æ tilbringe på twitter tilsier at det ikke e sant, det e kanskje mest det at æ tenke på blogginnlegg mens æ e i bevegelse, på tur til eller fra jobb, i dusjen, rett før æ skal sovne (som forsåvidt ikke e tidspunkt kor æ e i bevegelse, men tidspunkt kor det jo ikke e en god ide å hoppe opp for å skrive ting), og så blir æ distrahert, kæm treng de etnopolitiske motstanderan Graham Smith vise til når man har sitt eget hode å hanskes med,

men æ e her, du kan til enhver tid, om det skulle bli for lenge mellom hvert innlegg, se for dæ mæ med et skilt ala Granny Weatherwax, I ATEN’T DEAD – og tenk at Terry Pratchett e død, det e ikke til å holde ut, det e så trist, men tenk på alt han har skrevet, alt han har skrevet som ingen andre kunne ha skrevet,

og æ vet det finnes ting bare æ kan skrive, æ vet det finnes begrensa tid i verden til å skrive dem, og noen må gjøre det, og æ skal, dem kommer, men ikke vær overraska om det går litt sakte, æ har aldri vært så effektiv av mæ,

det va bare det.

Vi kunne late som om det her e en tekstkollasj.

Fordi, det som plage mæ i etterkant, som, når æ tenkte mæ om, slo mæ som ren løgn, sjøl om æ va sikker der og da på at det va helt sant, va at æ sa at om noen driv lingvistisk feltarbeid og blir forelska må det være mer usannsynlig at den som drives feltarbeid på også skal bli forelska, for det e da ikke så attraktivt med noen som sier «si det ordet en gang til, si den her setninga, kordan ville du bøye den frasen, kordan sier du den lyden.» Men æ tror æ løyg, om enn aldri så uintendert. Fordi noen som sier «kordan va det du sa det der? Si det en gang til.» e, om ikke nødvendigvis attraktivt, så tiltalanes. Det finnes så mange måta å bli hørt på, og en av dem e av menneska som av og til kanskje e mer interessert i kordan du sier ord og frasa enn ka du sier, folk som høre på dialekt og sosiolekt og tonefall og som synes det e interessant. Eller kanskje æ bare like å snakke om mæsjøl og ikke e så nøye på koffor folk bryr sæ, det kan jo være.

Men æ va i Oslo, på møta med folk som driv med språk (derfor den plutselige oppblussinga i lingvistkjærleik, lingvista altså, æ tror dem e den beste typen nerda æ vet om, det e kanskje derfor æ kjenne såpass mange av dem. Det og rein flaks), og på julebord fordi det tilfeldigvis va samtidig som møtan, og det va alt æ rakk å gjøre i Oslo: æ spiste, sov, va på møta, va på julebord, sov lite, dro hjem. Men det va fint, æ fikk le litt av nerdate menneska som egentlig snakka om sex i x antall tima, men på bisarre fascineranes måta (besoving Catullus incesttematikk hos Ibsen kjærlighet i moderne sangteksta), æ va ute på byen helt til stengetid for første gang på evighetslenge og da vi gikk fulgte en av dem mæ til hotellet fordi dem e hyggelig og æ e et menneske som synes det e småskummelt å gå rundt aleina i Oslo midt på natta.

Og æ tror ikke det va det som va poenget, det e hverken lingvistikk eller julebord eller besoving som e poenget (æ kom tilbake på jobb på Mo og et av de første spørsmålan æ fikk, grunnet noen fb-statusa va «blei du besovet mens du va i Oslo?» og æ tenkte på det etterpå at det morsomste hadde vært å svare ja, tenk dæ de ansiktsuttrykkan på folk, «du skulle bare visst kor mye besoving som blei bedrevet i Oslo, det va ikke måte på!»), fordi det æ av og til tenke på i det siste e digital språkdød. Og det e et helt anna tema og det fortjene helt andre ord enn dem æ kan produsere akkurat nu, når klokka e halv tolv og æ strengt tatt burde legge mæ, ikke rable ned frasa for frasans skyld, fordi æ prøve å ikke tenke på enkelte ting æ burde være for smart til å tenke på.

Men digital språkdød, og framskyndinga av språkets død når du mangle de rette hjelpemidlan til å gjøre bruken av språket lett tilgjengelig uansett platform for språkproduksjon.

Æ korrekturleste nettopp ferdig en masteroppgave som blant anna handle om rettssaka i sørsamiske reinbeiteområda, og tok mæ i å lure på om noen av de sørsamiske ungan som har vokst opp i sïjtan der studere juss, eller om dem alle lar være for det kan man ikke stole på, æ blei slått av (og det burde æ egentlig visst, det visste æ kanskje, egentlig) at hver gang noen klage over rein som opphold sæ på plassa kor den ikke burde være (som vel ofte betyr plassa kor folk har flytta inn og mene at reinen derfor burde flytte ut) så tror dem kanskje at dem klage sin individuelle sak – og æ skjønne jo at ingen vil ha rein i hagen, dem e ganske store dyr, dem kan spise ganske mange prydplanta, dem gjør sikkert fra sæ og e sikkert generelt ganske dårlige dekorelementa rundt moderne møblerte hjem – men det dem gjør e å bygge videre på hundreogfemti år med mer eller mindre aktiv politikk og rett som mene at det e OK med rein men bare så lenge dem ikke plage ordentlige menneska og det ordentlige arbeidet dem gjør. Fint med rein og godt med reinkjøtt, men kor store beiteareala treng dem egentlig, koffor skal dem beite der dem har beita før og ærlig talt, alle vet at saman ikke kom først så koffor skal dem få lov til å gjøre som dem vil, kreve erstatning og mate dyran sine i hagen til folk og sende dem ut på veien i håp om at dem blir påkjørt og all den her argumentasjonen som du tenke bare e din egen, men som har så mye historie bak sæ. Og koffor skal folk måtte forholde sæ til ka som skjedde før demmes tid, det at en person ikke vil ha rein i hagen betyr jo ikke at den personen ikke vil ha samer i landet, ærlig talt, det e en reductio ad absurdum av dimensjona, det får man ikke lov til å hevde. Og man hevde det kanskje ikke, men man tenke at det finnes ulempa uansett kor i verden du befinn dæ og noen plassa har de ulempan alders tids bruk å lene sæ på og noen ganga har dem ikke det, og alle de her tingan som dør ut som forsvinn som ikke lenger eksistere fordi noen glemte å slåss for det, fordi noen ga opp og det får vi ikke lov til, men det e faktisk måte på kor mye man kan kreve, kor mange vindmølla man kan vente at folk skal slåss mot, kor mye distraksjonspolitikk man hold ut.

Og noen ganga e det noen som sier «kordan sa du det ordet, si det en gang til?» og du vet at det e det samiske i det og i dæ som skinn gjennom, det e en av delan av språket ditt som du lærte før du lærte norsk, det e č-/kj-lyden du bær med dæ som et bevis på at du ikke e språkdød, du e fortsatt her, og noen ganga e den litt pinlig, for du kan jo snakke ordentlig, bare ikke der, du vet den e feil men du vet ikke kordan du får den rett og av og til tenke du at du skulle ønske folk ikke hørte den som en feil (og lingvisten sier at det e ingen som snakke feil, man snakke aldri feil, man snakke på forskjellige måta, helt vanlig), men som oftest bær du den med dæ som et bevis, om enn bare for dæsjøl, et bevis på at hverken du eller kulturen din e død og det kan ingen ta fra dæ, og de folkan som av og til heng sæ opp i den, de folkan som oftest e lingvista, dem som plutselig ser språket ditt på måta du glemme at det kan sees på, minne dæ på at det e viktig uansett. Det e aldri feil og det blir ikke dødt så lenge du bær det med dæ. Og æ e ikke forelska, men æ kom på at æ finnes.

Det e så mange dela i et liv

Det va litt over halvveis i dagens togtur fra Bodø til Mo, mens æ hørte på ti av tolv sanga på Ani DiFranco-albumet Which Side Are You On?, at det slo mæ. Det finnes menn hvis eneste grunn til at dem flørte med mæ e at dem regne det som trygt. Det e ufarlig å flørte med en skikkelig feit dame fordi alle skjønne at det ikke betyr nokka.

Det gjør mæ ingenting, fordi æ e min fars datter og min modus operandi egentlig e å flørte med alle som smile til mæ, æ bare lar være fordi æ vet det ikke e lov, ikke bare fordi æ e en skikkelig feit dame, men fordi man risikere at noen tror det betyr nokka når man e ung og uknytta, og dessuten e æ, med jevne mellomrom, for beskjeden for sånt.

Det e knapt poenget, uansett, bare enda en oppdagelse i rekka av oppdagelsa knytta til livet og kroppen, og æ har ikke dårlig sjøltillit, men æ har liten tillit til andre menneska, det e en nært usynlig men vesentlig forskjell.

Æ satt på en kaffebar i Bodø før avreise, etter avdelingssamlinga, venta på at klokka skulle være mye nok til at æ måtte starte til togstasjonen, va på Cielo melkebaren fordi det e et sånt sted æ titt og ofte drømme om skal eksistere på Mo og dessuten jobbe det æ enn så lenge e sikker på e Nordlands kjekkeste barista der, en mann som bukke når han spør ka du skal ha, og gjør det på en sånn måte at det funke, og æ hadde funnet fram iPoden fordi det va ganske mye folk og dertilhørende bråk der, scrolla mæ fram til Ani DiFranco-albumet, de ti av tolv sangan æ ville høre på,

for sjøl om æ aldri har vært så sur på Nick Hornby som den gangen æ leste 31 songs og han mente at Ani DiFranco hadde vært så mye bedre om ho holdt sæ til å skrive sanga om kjærleik, ikke politikk, tenke æ det om akkurat de to sangan på Which Side Are You On?, tittelsporet særlig, men også «Amendment» delvis, det e for mye politikk i et album æ e ganske sikker på handle bare om kjærleik, sjøl om politikk også e kjærleik og det e kanskje mæ det går på, mest av alt, med de to sangan. Man kan ikke si at folk burde skrive bare om kjærleik, det e faktisk ikke lov til å si sånt om noen som på mange måta har vært instrumentell i sjangeren sint-dame-med-gitar og det som har dukka opp i etterkant, men man kan hoppe over sanga av og til, når man tenke mer på livsvisdom enn politikk,

for det e det som e med Ani DiFranco, som æ satt der og tenkte på, fordi æ kjøpte min første Ani DiFranco-CD – som også va den første CD-en ho ga ut, den sjøltitulerte – for snart seksten år siden, desember 1997 og det betyr at æ har hørt på ho i over halve livet mitt. For øyeblikket et halvt år lenger enn halve livet mitt, men mer og mer etterhvert, åpenbart, det e sånn matematikk fungere. Men det som e med ho, som slo mæ mens æ satt ved et av de høye bordan på Melkebaren og dingla med beinan, e at det å høre på ho nu e som å få en klem av et menneske du stole fullt og helt på. Det e trygt og velkjent, det e et varmt ullteppe en kald kveld. Og likevel e det stadig nokka nytt der, frasa æ aldri har hørt på den måten før, og det e det som e med Ani DiFranco, at æ har hørt på ho så lenge og ho har bestandig vært hakket eldre enn mæ, og sangan hennes har vært nokka å vokse opp mot, nokka å tro på, en storesøster som peke dæ ut en retning du ikke visste at du kunne ta,

så æ satt der og hørte på «Albacore», fordi æ på turen til Bodø tenkte på linjan «I’m no blushing girl, no innocent dove/it took me a long time to find love», og det e en trygghet i det, innså æ mens æ satt på Melkebaren og vurderte å gråte litt, at ho æ har hørt på i seksten år sier «det kan ta tid, men det e verdt det».

Og det e banalt, åpenbart e det banalt, det e på linje med at kjærleika kommer når du minst vente på det, du finn noen når du slutte å leite, det e massevis av fisk i havet (og ikke alle e gift), alle frasan æ sikkert kunne fått noen til å fortelle mæ om æ klaga min nød og oppdaga at æ ikke ville være aleina,

men en del av det e tilvenning til å bo på Mo – og æ innså under en av forelesningan på avdelingssamlinga at æ har integrert ranværing i kordan folk snakke, nu e det det som e normalen, tromsødialekt e en hyggelig overraskelse (men skikkelig brei helgelending e fortsatt verdt et lykkelig lite sukk) – fordi æ har vokst opp i en universitetsby omringa av folk som e intellektuelle og kulturarbeidera og attraktiv på så mange måta æ aldri før tenkte over, før æ kom hit.

Og det høres så fordomsfullt ut, og æ vil ikke være fordomsfull, men Mo e ikke en universitetsby (enda, og innen Campus Helgeland gir avkastning e æ for gammel til å gå på student/studinejakt) og kor finn man de intellektuelle utfordringan når man knapt går på nokka kulturelt? Dem dukke sikkert opp etterhvert, men i Tromsø visste æ kor æ fant dem, i Tromsø kunne æ gå og høre på folk snakke om ting som gjorde dem penere og penere jo flere smarte ting dem sa, og Mo e ikke Tromsø.

Og noen ganga e det at Mo ikke e Tromsø bare deilig, Tromsø e en by stappfull av linje mellom folk æ aldri blir kvitt enten æ vil eller ikke, noen kjenne noen og alle kjenne alle så lenge miljøet du e i e lite nok, og noen ganga e det at Mo ikke e Tromsø et savn, men det e like mye at livet mitt endra sæ etter at æ begynte å bruke nesten åtte tima hver dag på kontoret.

Og æ like kontoret, æ like de to æ jobbe sammen med på samisk, æ like seksjonen æ jobbe i, æ like avdelinga, æ like arbeidsplassen og æ vet ikke kor dypt æ måtte ha mislikt Mo for å ville slutte der nu (all den tid æ har minst tredve år igjen i arbeidslivet vil æ ikke si at æ skal bli for alltid, for alltid e minst tredve år, og det e altfor lenge til å legge plana), men æ vil kjøpe en leilighet på Mo, æ vil bli bofast her, bo et sted som e mitt eget, og det gjør enkelte ting vanskeligere,

men Ani DiFranco syng «If you’re not getting happier as you get older, then you’re fucking up» og «every time I open my mouth/I take off my clothes/and I’m raw and frostbitten/from being exposed» og det e kaldt på Mo, kaldere enn æ e vant til, men æ lære mæ å holde varmen på måta æ ikke har prøvd før, æ blir eldre her, og æ vet ikke om æ finn det æ leite etter, men æ har aldri vært god på å leite uansett. Æ ramle stort sett over ting æ ikke visste og oppdage at æ like dem sånn.

nokka som kunne vært en forelskelse men som heller e folk

Det siste som står skrevet i notatan mine fra samlinga på forfatterstudiet, den som slutta nu på søndag, e «menneskelivet er ikke anbefalelsesverdig.» Det va nokka av det siste gjeste[fore]leseren vårres sa, bortsett fra da han siterte Marquis de Sade (det va et sitat nokka ala «det hadde vært mer å si, men dette var alt vi rakk å få sagt»).

Dagen før sa æ til noen «æ visste æ hadde ramla helt ut av samtalen da æ oppdaga at æ satt og stirra på arman dine og tenkte at æ hadde lyst til å fargelegge tatoveringa di.» Også fikk æ beskjed, seinere, uten sammenheng forøvrig (tror æ), at æ e slem, «eller ikke slem, men når vi andre sitter og sier «hmmm» og «njaaa» og sånt, så skjærer du og […] gjennom og sier «det var helt håpløst!» … men det er jo ikke bare dårlig.» (med forbehold om parafrasering fordi æ blei for opptatt med å bryte ut med «det der e det snilleste noen noensinne har sagt til mæ! \o/»)

Æ tror ikke det e en sammenheng i nokka av det, men æ tenke fortsatt i fragmenta, stemmen i hodet mitt slår om til dansk (eller svelge halvparten av alle ordan fordi det e det nærmeste den kommer dansk), for det snakka gjesteleseren, og æ har – nokså overraska – slått fast at metningspunktet mitt for dansk e betydelig lavere enn andre språk æ burde skjønne uten større vanskeligheta. Så nu prøve æ å huske katti æ sist har hørt noen snakke store mengda svensk, og om det e nokka æ har hatt problema med å forstå, men æ tror det handle mest om dansk – det e et språk som svelge unna så mye.

Et sted i notatan mine står det «vi må snakke om [kontor]» ? «vi må snakke om [korrektur]» ? «vi må snakke om kultur» fordi æ ikke skjønte ka som blei sagt før æ hadde slått fast at det va eneste naturlige forklaringa. Vi kunne kanskje trengt korrektur alle sammen, men det e sjelden sånt vi tar i tekstgjennomgangan (i det minste ikke så mye som æ av og til vil, siden det e sånt æ heng mæ opp i – men æ skjønne jo at det finnes dela av teksten det e viktig å forbedre før man heng sæ opp i korrektur). Et anna sted står det «SR = sosialrealisme ≠ Sveriges radio» fordi man har de konnotasjonan man har (litt som at når noen sier PK må æ av og til tenke mæ om for å huske at dem antakeligvis mene politisk korrekt, ikke Platekompaniet eller pulekompis).

Alt det her e jo bare fjas, men det e også litt fordi æ ikke helt klare å få nokka anna nedskrevet, alt e bare fjas inni hodet mitt, æ brukte først en uke på filmfestival (og det va så fint som det bruke å være), og etter to daga kor æ ikke gjorde nokka vettig sjøl om æ visste at æ skulle så begynte samlinga som varte i fem daga (i motsetning til tre, som vanlig) og nu e hjernen min pudding og æ skal flytte til Mo i Rana om drøye to uke, men det velge æ å ikke tenke på, så i stedet for vandre æ rundt og e nesten forelska, men ikke i noen – med mindre man faktisk kan være nesten forelska i et helt studium?; gjesteleseren snakka om det æ tror må være eliminativisme (det va oversettelsen sin, det), kor man ikke e forelska så man kjenne det i hjertet, men vil erklære forelskelsen for eksempel i form av «æ kan kjenne nivået på [blablahjernegreier oksytocin] endre sæ når vi e sammen» – det e litt sånn æ e forelska? Hjernen, eller ka det nu enn e, blir full av oksytocin fordi det e så hyggelig å være sammen med de her folkan nesten hele uka, også kommer æ ikke unna å tenke på det som en forelskelse, sjøl om det ikke e det, men det e nokka lykkelig i det – æ tror æ forklarte det til Ida (eller så snakka æ med mæsjøl, en av to) som «av og til sitt æ og stirre ut i tomme lufta og så ser æ for mæ smilet til […]», og om det ikke e smilet til den ene e det øyan til den andre, latteren til noen, ansiktsuttrykket på noen hver gang æ sier nokka æ ikke burde (skjer ofte), dialekta til en av de andre, måten noen uttrykke sæ på, ønsket om å strekke ut en hånd og fargelegge tatoveringe eller ønsket om å be om en klem, nokka nokka, detalja og fragmenta av alle de her folkan æ vil fortelle dokker om, men ikke har lyst til å dele, det e nokka der og det kunne vært en forelskelse, men e det ikke, ikke på den måten.

Det e bare fjas, alt sammen, men det e så langt æ kommer: av og til bare fjase æ.

fragmenta av det æ ikke får sagt på måten æ vil si det

Æ fikk et smil fra noen æ ikke hadde forventa. Et blikk i riktig retning og æ fikk et smil tilbake. Det va ikke et stort øyeblikk, heller tvert imot, det va lite, det føles knapt verdt å skrive om – fordi æ kan si at et menneske smilte til mæ og noen kommer til å tro at æ mene det på den måten og æ gjør ikke det – men likevel e det det æ kretse rundt, nu når æ skal prøve å skrive alt mulig anna. Æ fikk et smil æ ikke venta, en gjenkjennelse æ ikke trodde æ va forunt.

Det e ganske teit, men det e et bittelite øyeblikk fra søndagen æ ikke får ut av hodet. Et lite smil fra noen æ ikke forventa kom til å smile, og det e ikke nokka sånn som det kanskje kan virke ut fra de få setningan, det va ikke den typen smil, det va ikke den typen øyeblikk, men det va noen som smilte til mæ, noen æ ikke hadde forventa kom til å smile, æ hadde såvidt hilst på vedkommende, egentlig, en kort samtale i løpet av helga, men på søndag, da alt sammen brøt opp, da seminaret va over, jubileumsfeiringa va over, gudstjenesten og kirkekaffen va over, da smilte noen til mæ og æ tenkte «å».

æ e sosialt utilpass, ofte, æ e ikke god på smalltalk og småprat og overfladisk snakking, æ like best å være slem og å si ting æ ikke egentlig mene, og det forvirre folk, dem får ikke med sæ at æ e ironisk, min deadpan e for flat, men av og til treff æ folk æ like, av og til treff folk til å like mæ

Æ har tilbragt en hel helg på kirkeseminar og av og til vil æ gråte når æ tenke på gud.

Det e ikke sånt æ sier så mye om, til vanlig, om gud, eller Gud (eller, om man nu va Petter Dass, GUD (for det holdt ikke med Gud den gang da man hadde stor bokstav i substantiv)), for det e ikke sånt æ klare å finne ut av. Æ mene: æ vet ikke ka æ tror på. Æ mene: æ tror. Æ mene: æ vet ikke om æ tror på kirka.

Men når noen sir ipmil, når noen sier jupmele, når noen sier jubmel, kjenne æ det i språket – kan man være monolingvistisk religiøs (trilingvistisk?)? Æ tror, men bare på samisk, men gud burde vel være gud uansett, men gud e ikke ipmil vil æ si, sjøl om det høres ut som en frase kor æ må ta feil. Men æ tenke på ipmil og hin kjenne æ, om æ tenke på gud blir alt feil; æ tror mer på fadervår på en kordan som helst samisk enn æ gjør på norsk.

Og alt det andre æ ikke får til å si.

«I knew there would be magic, but I turned at the last chance…»

det hadde vært fint å kjenne den typen menneske, en sånn person som kunne gått forbi 4 roser, sett mæ sitte i vinduet og stoppa opp, kommet inn, sagt hei sagt kan æ sitte, tenk å kjenne et menneske kor svaret bestandig hadde vært et uforbeholdent ja, kom, sitt, æ leste nettopp et dikt kan æ lese det til dæ, la oss kjøpe mer kaffe og snakke om ingenting – tenk så fint det hadde vært å ha noen, å kjenne noen sånn, så enkelt

men det hadde vært så komplisert å få til, for komplisert å komme fram til og finnes det egentlig noen du kunne ha likt så godt, at du bestandig ville sagt ja?

bestandig e i grunnen veldig ofte.

søndag og sånt [polyamorøs heimstaddikting]

Teite ting:

1. det finnes ikke et eneste menneske i verden som e […] og […] og […] og det e plagsomt. (det e en avansert versjon av adlibs, ja (æ huske ikke ka dem hete på norsk), beste versjonen vinn en kaffe på 4 roser?)

2. Æ må ha vært på 4 roser da æ fastslo staden min for wordpress. Det e fint (om enn et litt dårlig tegn).

3. Æ tvitra om det, men min kjære far mene at om æ skal drive på å være så slem med folk, burde æ i det minste sørge for å få betalt for det. Æ hadde mest lyst til å si «[this one was really big in these little like folk clubs in the west village; they loved me there, yes indeedy.] I would go to the open mic night and you know, alienate everybody and then try and get a beer out of one of them» men æ vet ikke om min kjære far ville satt pris på interne vitsa fra livealbum av Ani DiFranco. (Koffor ikke brenne alle broan før du søke jobb, så får du et klarere bilde på kor du kan gå?)

4. Æ kom nettopp på at æ elske poesi. (men om det kommer må det jo også ikke ha vært der?) Og om æ hadde hatt ork skulle æ funnet fram en link til noe trist, og Oblivion. Men det får skje en anna gang.

5. Mer høykultur! Men all høykulturen av kunsttypen e vel stengt på mandaga – æ skjønne ikke det der? – så æ får vente til tirsdag. Og så skal æ være flink resten av uka. Gode plana.

6. Æ innså at æ egentlig burde gjort som man tydeligvis gjør når man blogge og sagt «æ fikk tre eksemplara av Nordnorsk magasin, men æ treng jo bare ett av dem, så… GIVEAWAY!» Æ har bare to igjen, så vi kan si at Ida vant giveaway-en æ ikke huska at æ burde holde. Alle dokker andre får kjøpe den og nyte mine vakre artikkelskrivekunsta (æ fikk et kompliment for artikkelen før vi så «Min duoddarat,» men æ e fortsatt litt redd for at HHW skal komme og stirre olmt på mæ (æ tror ikke han e av den typen, men paranoia og sosial angst kler mæ?)).

7. Syv daga i uka, og sånt. Snakke om min kjære far, han fikk en komma en-to Mohn-milliona til å arbeide med «Utvikling av estetisk terminologi på nord- og sørsamisk på basis av tradisjonelle vurderingsformer». Han e én av fem som fikk mer enn én million, så hurra!

Ogsåvidere.

ps: noen har havna på bloggen min etter å ha søkt på «gjensidig forelskelse» – stakkars menneske. Noen andre har havna her etter å ha googla sideoppsidened – æ like dæ:)