fragmenta av det æ ikke får sagt på måten æ vil si det

Æ fikk et smil fra noen æ ikke hadde forventa. Et blikk i riktig retning og æ fikk et smil tilbake. Det va ikke et stort øyeblikk, heller tvert imot, det va lite, det føles knapt verdt å skrive om – fordi æ kan si at et menneske smilte til mæ og noen kommer til å tro at æ mene det på den måten og æ gjør ikke det – men likevel e det det æ kretse rundt, nu når æ skal prøve å skrive alt mulig anna. Æ fikk et smil æ ikke venta, en gjenkjennelse æ ikke trodde æ va forunt.

Det e ganske teit, men det e et bittelite øyeblikk fra søndagen æ ikke får ut av hodet. Et lite smil fra noen æ ikke forventa kom til å smile, og det e ikke nokka sånn som det kanskje kan virke ut fra de få setningan, det va ikke den typen smil, det va ikke den typen øyeblikk, men det va noen som smilte til mæ, noen æ ikke hadde forventa kom til å smile, æ hadde såvidt hilst på vedkommende, egentlig, en kort samtale i løpet av helga, men på søndag, da alt sammen brøt opp, da seminaret va over, jubileumsfeiringa va over, gudstjenesten og kirkekaffen va over, da smilte noen til mæ og æ tenkte «å».

æ e sosialt utilpass, ofte, æ e ikke god på smalltalk og småprat og overfladisk snakking, æ like best å være slem og å si ting æ ikke egentlig mene, og det forvirre folk, dem får ikke med sæ at æ e ironisk, min deadpan e for flat, men av og til treff æ folk æ like, av og til treff folk til å like mæ

Æ har tilbragt en hel helg på kirkeseminar og av og til vil æ gråte når æ tenke på gud.

Det e ikke sånt æ sier så mye om, til vanlig, om gud, eller Gud (eller, om man nu va Petter Dass, GUD (for det holdt ikke med Gud den gang da man hadde stor bokstav i substantiv)), for det e ikke sånt æ klare å finne ut av. Æ mene: æ vet ikke ka æ tror på. Æ mene: æ tror. Æ mene: æ vet ikke om æ tror på kirka.

Men når noen sir ipmil, når noen sier jupmele, når noen sier jubmel, kjenne æ det i språket – kan man være monolingvistisk religiøs (trilingvistisk?)? Æ tror, men bare på samisk, men gud burde vel være gud uansett, men gud e ikke ipmil vil æ si, sjøl om det høres ut som en frase kor æ må ta feil. Men æ tenke på ipmil og hin kjenne æ, om æ tenke på gud blir alt feil; æ tror mer på fadervår på en kordan som helst samisk enn æ gjør på norsk.

Og alt det andre æ ikke får til å si.

«I knew there would be magic, but I turned at the last chance…»

det hadde vært fint å kjenne den typen menneske, en sånn person som kunne gått forbi 4 roser, sett mæ sitte i vinduet og stoppa opp, kommet inn, sagt hei sagt kan æ sitte, tenk å kjenne et menneske kor svaret bestandig hadde vært et uforbeholdent ja, kom, sitt, æ leste nettopp et dikt kan æ lese det til dæ, la oss kjøpe mer kaffe og snakke om ingenting – tenk så fint det hadde vært å ha noen, å kjenne noen sånn, så enkelt

men det hadde vært så komplisert å få til, for komplisert å komme fram til og finnes det egentlig noen du kunne ha likt så godt, at du bestandig ville sagt ja?

bestandig e i grunnen veldig ofte.

søndag og sånt [polyamorøs heimstaddikting]

Teite ting:

1. det finnes ikke et eneste menneske i verden som e […] og […] og […] og det e plagsomt. (det e en avansert versjon av adlibs, ja (æ huske ikke ka dem hete på norsk), beste versjonen vinn en kaffe på 4 roser?)

2. Æ må ha vært på 4 roser da æ fastslo staden min for wordpress. Det e fint (om enn et litt dårlig tegn).

3. Æ tvitra om det, men min kjære far mene at om æ skal drive på å være så slem med folk, burde æ i det minste sørge for å få betalt for det. Æ hadde mest lyst til å si «[this one was really big in these little like folk clubs in the west village; they loved me there, yes indeedy.] I would go to the open mic night and you know, alienate everybody and then try and get a beer out of one of them» men æ vet ikke om min kjære far ville satt pris på interne vitsa fra livealbum av Ani DiFranco. (Koffor ikke brenne alle broan før du søke jobb, så får du et klarere bilde på kor du kan gå?)

4. Æ kom nettopp på at æ elske poesi. (men om det kommer må det jo også ikke ha vært der?) Og om æ hadde hatt ork skulle æ funnet fram en link til noe trist, og Oblivion. Men det får skje en anna gang.

5. Mer høykultur! Men all høykulturen av kunsttypen e vel stengt på mandaga – æ skjønne ikke det der? – så æ får vente til tirsdag. Og så skal æ være flink resten av uka. Gode plana.

6. Æ innså at æ egentlig burde gjort som man tydeligvis gjør når man blogge og sagt «æ fikk tre eksemplara av Nordnorsk magasin, men æ treng jo bare ett av dem, så… GIVEAWAY!» Æ har bare to igjen, så vi kan si at Ida vant giveaway-en æ ikke huska at æ burde holde. Alle dokker andre får kjøpe den og nyte mine vakre artikkelskrivekunsta (æ fikk et kompliment for artikkelen før vi så «Min duoddarat,» men æ e fortsatt litt redd for at HHW skal komme og stirre olmt på mæ (æ tror ikke han e av den typen, men paranoia og sosial angst kler mæ?)).

7. Syv daga i uka, og sånt. Snakke om min kjære far, han fikk en komma en-to Mohn-milliona til å arbeide med «Utvikling av estetisk terminologi på nord- og sørsamisk på basis av tradisjonelle vurderingsformer». Han e én av fem som fikk mer enn én million, så hurra!

Ogsåvidere.

ps: noen har havna på bloggen min etter å ha søkt på «gjensidig forelskelse» – stakkars menneske. Noen andre har havna her etter å ha googla sideoppsidened – æ like dæ:)

Om kart, tegning, Dagens næringsliv og Japan. Sånn cirka.

Æ les i en bok om kart for øyeblikket, You Are Here, av Katharine Harmon; ikke om ordentlige kart – sjøl om dem også e fascineranes – men om «personal geographies and other maps of the imaginations», som undertittelen på boka e. Det e hovedsaklig en bok full av bilda – kart – enkelte av plassa/ting/situasjona som eksistere, andre av fri fantasi, kart av minna, av kropp og sjel og hjerne, og det e så vakkert at æ nesten brast i gråt i går, mens æ satt på 4 roser og bladde mæ gjennom den.

Mitt favorittkart va av San Serriffe, av naturlige, semi-kolonistiske, årsaka, men det finnes andre, som de her dyran, og det her bildet som e skikkelig upassanes for offentligheten – i hvert fall når du endelig oppdage ka det e. (æ fant det bildet i det her blogginnlegget, kor du finn to andre kart som også va i boka.) (og mens æ leita etter kart som va brukt i boka, fant æ de her, det andre kartet der e nydelig!)

Det e noen teksta også i boka, skrevet av folk som jobbe med kart, på forskjellige måta, og dem gir mæ lyst til å tegne mine egne kart, over sånt som æ kan tegne kart for. Og så leste æ et blogginnlegg fra Roger Ebert om å tegne, om at folk bestandig tror dem ikke kan tegne, men dem kan det jo, egentlig; det man ikke kan e å følge konvensjonelle regla for proporsjona og kordan ting skal se ut, men man kan jo tegne likevel.

Og de to tingan sammenfalle til å gi mæ lyst til å anskaffe mæ en ulinjert skrivebok så æ kan øve mæ, ikke fordi æ e nokka flink til å tegne, eller å lage kart; å skulle definere nokka ikke-tekstlig e virkelig ikke en av styrkan mine (av og til slit æ evig lenge med å definere nokka tekstlig). Men æ kan jo prøve likevel.

I tanken om kart og steda og identitet – en av tekstan i boka handla om det å være et sted og la tankan vandre fra et sted til et anna, å kunne gå fra der til dit til ditover til der, mens du sitt helt stille og ikke bevege dæ av flekken, alt fordi det e små ting som gjør at de plassan heng sammen, om enn på måta du ikke nødvendigvis kan forklare – i hvert fall ikke uten å virke som om du mangle noen fungeranes mentale synapsa – kom æ på ka det va som fikk mæ til å forelske mæ i Dagens Næringsliv. Eller, rettere sagt, øyeblikket som står igjen i hjernen min som øyeblikket da æ oppgraderte forholdet mitt til Dagens Næringsliv til forelskelse. Det va en tilfeldig sak om minibanka og pengeuttak, nokka totalt irrelevant æ ikke huske, men illustrasjonsbildet va av en minibank i Tokyo, opp en trapp på utsida av et hus laga av stein, med et overbygg på huset (muligens del av etasjen ovenfor), og der har æ vært. Der tok æ eller faren min ut penga da vi va i Japan. I akkurat den minibanken som blei brukt som illustrasjon i akkurat den lille irrelevante nyhetssaken har vi vært. Det va fint vær da vi va der, æ huske ikke anna, æ huske blå himmel, at vi fant en minibank og at det va folk overalt (det e stort sett det æ huske fra både Japan og Kina, det va folk overalt). Og om noen mot all formodning skulle finne det bildet igjen, så tror æ fortsatt æ kunne si at det va akkurat den plassen – uten at æ vet koffor akkurat den minibanken i akkurat det huset e sånn cirka det eneste stedet i hele Japan æ faktisk kan huske.

Og æ kunne sikkert hatt en endeløs liste med minna av den typen, det finnes kaffesjappe i bya i USA kor æ har vært en gang (halvparten av dem i Madison, Wisconsin, gudan vet ka det va med den plassen), men som æ fortsatt har et tydelig bilde av; det finnes små bita av verden lagra i hjernen min, totalt uten en kontekst æ kan forklare, men som sitt så godt at æ ikke har glemt dem enda, og tanken på å kunne bruke dem til å konstruere et kart ulikt alt anna noen andre kunne laga e utrolig tilfredsstillanes – det her e verden som æ huske den, sjøl om det kanskje ikke e verden som den burde sees.

burning letters in the snow, reading each one in the light from the last…

Æ blei nettopp så satt ut av nokka – æ sitt på De 4 roser1 og skal egentlig skrive en tekst til (eller en tekst til til) festivalavisa til No Siesta, Fiesta!, æ starte om et øyeblikk – at æ måtte stirre litt på datamaskina, for så å skru av iPoden og hente mæ litt mer vann. Litt som når man ser skumle filma og treng en pustepause i midten – bortsett fra at det her ikke va skummelt sånnsett.

Therese fortalte mæ for ikke så lenge siden at ho hadde bestemt sæ for å slutte å overtolke alt, og æ lo av ho, fordi det høres like sannsynlig ut som at ho skal slutte å like gamle ting – men æ like ideen. Eller at man i det minste e oppmerksom på sånt, at man kan tillate sæ å overtolke ting, men at man også vet at det e det man gjør, at man kan tenke «kanskje e det sånn og sånn og [himmelvid teori], men det e nok mer realistisk at det va sånn, [Occam’s razor].»

Og reaksjonen på den lille greia va i overkant, det va ikke nokka stort, det va bare veldig uventa, og min overtolkende hjerne gikk fra a – å lese – til b – å tolke – og tolkninga e ikke så ille, egentlig; eller: det e ikke så ille å tolke ting, men noen ganga e hodet mitt litt mer litterært enn resten av mæ føle et behov for å være, så æ så automatisk for mæ nokka som va milelangt fra det æ antar va den intenderte meninga. Og så blei æ litt satt ut, og æ tror æ rødma, helt for mæsjøl, også måtte æ hente mæ litt mer vann, mens æ tenkte på nokka helt anna.

Verden e vanskelig, men litt fin også e poenget. Det og at æ virkelig må gjøre ferdig festivalavisteksten:)

1 i et kort øyeblikk holdt æ på å skrive Kaffe&Lars – det føles veldig galt, men litt rett også.