søndag og sånt [polyamorøs heimstaddikting]

Teite ting:

1. det finnes ikke et eneste menneske i verden som e […] og […] og […] og det e plagsomt. (det e en avansert versjon av adlibs, ja (æ huske ikke ka dem hete på norsk), beste versjonen vinn en kaffe på 4 roser?)

2. Æ må ha vært på 4 roser da æ fastslo staden min for wordpress. Det e fint (om enn et litt dårlig tegn).

3. Æ tvitra om det, men min kjære far mene at om æ skal drive på å være så slem med folk, burde æ i det minste sørge for å få betalt for det. Æ hadde mest lyst til å si «[this one was really big in these little like folk clubs in the west village; they loved me there, yes indeedy.] I would go to the open mic night and you know, alienate everybody and then try and get a beer out of one of them» men æ vet ikke om min kjære far ville satt pris på interne vitsa fra livealbum av Ani DiFranco. (Koffor ikke brenne alle broan før du søke jobb, så får du et klarere bilde på kor du kan gå?)

4. Æ kom nettopp på at æ elske poesi. (men om det kommer må det jo også ikke ha vært der?) Og om æ hadde hatt ork skulle æ funnet fram en link til noe trist, og Oblivion. Men det får skje en anna gang.

5. Mer høykultur! Men all høykulturen av kunsttypen e vel stengt på mandaga – æ skjønne ikke det der? – så æ får vente til tirsdag. Og så skal æ være flink resten av uka. Gode plana.

6. Æ innså at æ egentlig burde gjort som man tydeligvis gjør når man blogge og sagt «æ fikk tre eksemplara av Nordnorsk magasin, men æ treng jo bare ett av dem, så… GIVEAWAY!» Æ har bare to igjen, så vi kan si at Ida vant giveaway-en æ ikke huska at æ burde holde. Alle dokker andre får kjøpe den og nyte mine vakre artikkelskrivekunsta (æ fikk et kompliment for artikkelen før vi så «Min duoddarat,» men æ e fortsatt litt redd for at HHW skal komme og stirre olmt på mæ (æ tror ikke han e av den typen, men paranoia og sosial angst kler mæ?)).

7. Syv daga i uka, og sånt. Snakke om min kjære far, han fikk en komma en-to Mohn-milliona til å arbeide med «Utvikling av estetisk terminologi på nord- og sørsamisk på basis av tradisjonelle vurderingsformer». Han e én av fem som fikk mer enn én million, så hurra!

Ogsåvidere.

ps: noen har havna på bloggen min etter å ha søkt på «gjensidig forelskelse» – stakkars menneske. Noen andre har havna her etter å ha googla sideoppsidened – æ like dæ:)

Om kart, tegning, Dagens næringsliv og Japan. Sånn cirka.

Æ les i en bok om kart for øyeblikket, You Are Here, av Katharine Harmon; ikke om ordentlige kart – sjøl om dem også e fascineranes – men om «personal geographies and other maps of the imaginations», som undertittelen på boka e. Det e hovedsaklig en bok full av bilda – kart – enkelte av plassa/ting/situasjona som eksistere, andre av fri fantasi, kart av minna, av kropp og sjel og hjerne, og det e så vakkert at æ nesten brast i gråt i går, mens æ satt på 4 roser og bladde mæ gjennom den.

Mitt favorittkart va av San Serriffe, av naturlige, semi-kolonistiske, årsaka, men det finnes andre, som de her dyran, og det her bildet som e skikkelig upassanes for offentligheten – i hvert fall når du endelig oppdage ka det e. (æ fant det bildet i det her blogginnlegget, kor du finn to andre kart som også va i boka.) (og mens æ leita etter kart som va brukt i boka, fant æ de her, det andre kartet der e nydelig!)

Det e noen teksta også i boka, skrevet av folk som jobbe med kart, på forskjellige måta, og dem gir mæ lyst til å tegne mine egne kart, over sånt som æ kan tegne kart for. Og så leste æ et blogginnlegg fra Roger Ebert om å tegne, om at folk bestandig tror dem ikke kan tegne, men dem kan det jo, egentlig; det man ikke kan e å følge konvensjonelle regla for proporsjona og kordan ting skal se ut, men man kan jo tegne likevel.

Og de to tingan sammenfalle til å gi mæ lyst til å anskaffe mæ en ulinjert skrivebok så æ kan øve mæ, ikke fordi æ e nokka flink til å tegne, eller å lage kart; å skulle definere nokka ikke-tekstlig e virkelig ikke en av styrkan mine (av og til slit æ evig lenge med å definere nokka tekstlig). Men æ kan jo prøve likevel.

I tanken om kart og steda og identitet – en av tekstan i boka handla om det å være et sted og la tankan vandre fra et sted til et anna, å kunne gå fra der til dit til ditover til der, mens du sitt helt stille og ikke bevege dæ av flekken, alt fordi det e små ting som gjør at de plassan heng sammen, om enn på måta du ikke nødvendigvis kan forklare – i hvert fall ikke uten å virke som om du mangle noen fungeranes mentale synapsa – kom æ på ka det va som fikk mæ til å forelske mæ i Dagens Næringsliv. Eller, rettere sagt, øyeblikket som står igjen i hjernen min som øyeblikket da æ oppgraderte forholdet mitt til Dagens Næringsliv til forelskelse. Det va en tilfeldig sak om minibanka og pengeuttak, nokka totalt irrelevant æ ikke huske, men illustrasjonsbildet va av en minibank i Tokyo, opp en trapp på utsida av et hus laga av stein, med et overbygg på huset (muligens del av etasjen ovenfor), og der har æ vært. Der tok æ eller faren min ut penga da vi va i Japan. I akkurat den minibanken som blei brukt som illustrasjon i akkurat den lille irrelevante nyhetssaken har vi vært. Det va fint vær da vi va der, æ huske ikke anna, æ huske blå himmel, at vi fant en minibank og at det va folk overalt (det e stort sett det æ huske fra både Japan og Kina, det va folk overalt). Og om noen mot all formodning skulle finne det bildet igjen, så tror æ fortsatt æ kunne si at det va akkurat den plassen – uten at æ vet koffor akkurat den minibanken i akkurat det huset e sånn cirka det eneste stedet i hele Japan æ faktisk kan huske.

Og æ kunne sikkert hatt en endeløs liste med minna av den typen, det finnes kaffesjappe i bya i USA kor æ har vært en gang (halvparten av dem i Madison, Wisconsin, gudan vet ka det va med den plassen), men som æ fortsatt har et tydelig bilde av; det finnes små bita av verden lagra i hjernen min, totalt uten en kontekst æ kan forklare, men som sitt så godt at æ ikke har glemt dem enda, og tanken på å kunne bruke dem til å konstruere et kart ulikt alt anna noen andre kunne laga e utrolig tilfredsstillanes – det her e verden som æ huske den, sjøl om det kanskje ikke e verden som den burde sees.

burning letters in the snow, reading each one in the light from the last…

Æ blei nettopp så satt ut av nokka – æ sitt på De 4 roser1 og skal egentlig skrive en tekst til (eller en tekst til til) festivalavisa til No Siesta, Fiesta!, æ starte om et øyeblikk – at æ måtte stirre litt på datamaskina, for så å skru av iPoden og hente mæ litt mer vann. Litt som når man ser skumle filma og treng en pustepause i midten – bortsett fra at det her ikke va skummelt sånnsett.

Therese fortalte mæ for ikke så lenge siden at ho hadde bestemt sæ for å slutte å overtolke alt, og æ lo av ho, fordi det høres like sannsynlig ut som at ho skal slutte å like gamle ting – men æ like ideen. Eller at man i det minste e oppmerksom på sånt, at man kan tillate sæ å overtolke ting, men at man også vet at det e det man gjør, at man kan tenke «kanskje e det sånn og sånn og [himmelvid teori], men det e nok mer realistisk at det va sånn, [Occam’s razor].»

Og reaksjonen på den lille greia va i overkant, det va ikke nokka stort, det va bare veldig uventa, og min overtolkende hjerne gikk fra a – å lese – til b – å tolke – og tolkninga e ikke så ille, egentlig; eller: det e ikke så ille å tolke ting, men noen ganga e hodet mitt litt mer litterært enn resten av mæ føle et behov for å være, så æ så automatisk for mæ nokka som va milelangt fra det æ antar va den intenderte meninga. Og så blei æ litt satt ut, og æ tror æ rødma, helt for mæsjøl, også måtte æ hente mæ litt mer vann, mens æ tenkte på nokka helt anna.

Verden e vanskelig, men litt fin også e poenget. Det og at æ virkelig må gjøre ferdig festivalavisteksten:)

1 i et kort øyeblikk holdt æ på å skrive Kaffe&Lars – det føles veldig galt, men litt rett også.

Drit i å bestandig skulle skrive ting med mening.

«Æ skjønne godt at du blogge så sjelden, du skriv jo så mye hver gang,» sa Therese for en stund siden, men æ vet ikke helt om ho har rett. Eller, æ kan kanskje ikke argumentere mot at æ skriv mye, men æ blogge så sjelden fordi æ e en dust som tenke «det vil æ skrive nokka om!» for så å glemme det.

Men i går skrev æ over femtusen ord (PÅ BOKMÅL, jævla!), og løste et problem æ ikke va helt sikker på om æ kunne løse – så nu har æ bare femtentusen igjen, og alt det bør æ ha skrevet før torsdag i neste uke. («Bør» kan her leses som «egentlig burde æ gjøre andre ting, men min egen evne til å tenke mest på det æ sjøl syns e viktig gjør at æ syns det her e viktigst.») Ikke det at noen av dem e å lese her, nu, men æ har skrevet mer enn fem tusen ord, på en dag, i en historie kor æ ikke ane ka æ hold på med (i likhet med omtrent alt anna æ gjør).

I dag satt æ på universitetet og skrev syvhundreogsekstini ord, og nu sitt æ på De 4 roser, og håpe på at æ kanskje klare å knø ut av mæ minst tusen til (men ei venninne av mæ e plutselig i byen, så æ skal tilgi mæsjøl om æ ikke rekk det og heller ende opp med å snakke med ho), men først ville æ bare skrive ned det her:

Æ tok bussen til byen, og da æ kom ut fra Wito – etter å ha kjøpt Dagbladet, og den ene dama i kiosken kjenne mæ igjen og vet at æ kommer til å spørre om å få kvitteringa (det va det som va planen min når æ begynte å handle på Wito, Narvesen funke ikke til gjenkjennelseseffektskaping), det e litt gøy – holdt æ på å stoppe litt opp fordi æ nesten gikk i en fyr. Det vil si, det va god klaring mellom oss – han e ikke av de plagsomme menneskan som kommer av bussen og insistere på å stille sæ opp midt på fortauet utfor Wito mens dem tenke på kor dem skal – men æ holdt på å stoppe litt opp fordi æ egentlig hadde glemt at han eksistere. Eller, kanskje ikke det, men æ hadde glemt at æ blir litt glad hver gang æ ser han. Æ har blitt litt glad hver gang æ har sett han siden æ va femten, eller nokka, så i dag slo æ fast at æ nok egentlig har vært hemmelig forelska – litt – i han omtrent så lenge. Og det e fortsatt uanstendig, sjøl om det va betydelig mer uanstendig den gangen æ va femten. Ikke det at æ hadde plana om nokka som helst, ikke det at æ har det nu – æ tror kanskje han har barn, æ tror kanskje dem e nærmere mæ i alder enn det han e, dessuten, nei – men han har et utseende æ like i noen menneska.

Og det e noen sånne menneska, sånne æ ikke egentlig e forelska i (æ begynne ærlig talt å lure på om æ kanskje ikke har evne til å bli ordentlig forelska, æ blir bare henført og sjarmert og akk-og-ve-ate – det hold forsåvidt, stort sett), men som æ like å se på, fordi dem har et interessant ansikt og en god holdning og sånn ellers har ett eller anna ved sæ som gjør at æ slit litt med å holde øyan mine for mæ sjøl. Sånn som den peneste dama i byen, som æ hadde en semi-ordentlig samtale med for første gang for ikke så lenge siden – æ va ganske imponert over mæsjøl, for æ har vært litt redd for å snakke med ho, æ syns ho e så pen at æ bestandig e litt bekymra for at æ plutselig kommer til å dette helt ut av samtalen og bare sukke henført.

Det e ikke et poeng her, det e bare 709 ord med mer eller mindre kontinuerlig babling fordi æ ikke evne å holde kjeft. Og fordi noen folk e så pen at du allerhelst vil si det til dem, men ikke helt klare å finne en måte å si det på, så du skriv nokka cirkakanskjenesten rundt det, og tenke at da har du vel gjort ditt, kanskje? (Men ja, vi snakka sammen i forrige uke og æ syns du e den peneste dama i byen, sukk.)

tillegg, 12.41 Som for å bevise mitt eget poeng hadde æ to ting æ ville nevne, mannen æ så, og det her: Æ sendte inn en tekst til Signaler – debutantantologien til CappelenDamm, vet dokker; æ tenkte å sette inn en link, men dem har teite nettside, og syns tydeligvis ikke det e nokka behov for å ha en samleside for Signaler-opplegget – så nu kan æ endelig si at æ har forfatterambisjona! Men det va ikke det som va poenget – og æ har ikke forfatterambisjona, men æ like at æ nu kan late som – fordi æ tvile på at æ kommer med (æ sendte inn en mer eller mindre uredigert tekst, på dialekt (tatt fra bloggen, med små omskrivinge)), men æ sendte den inn. Men æ blei litt sånn blablablabloggdialektubetydeligblablabla (se også dialekthelvete), ikke fordi æ ikke like bloggen min, men ja, dialekt og helvete.

Så skrev æ et blogginnlegg, og sendte en facebookmelding med en link til det innlegget til noen æ tenkte kanskje kunne ha litt glede av å lese det, men så sa han ingenting på firogtyve tima og æ tenkte «å nei, han hate det og nu hate han mæ og æ skriv bare teit uansett, uææh» (og så tenkte æ «herregud Siri, slutt å bæs, gå og legg dæ» fordi æ av og til har litt sjølinnsikt. LITT.) Men etter seksogtyve tima fikk æ en melding kor det sto «Så fint du skriver! :) leste flere av de andre innleggene dine også!» så da va alt fint igjen (samt at æ fikk litt hjerteforma pupilla fordi æ e en skikkelig enkel sjel). Det va ikke egentlig et poeng her, som sådan, bortsett fra at æ sendte inn nokka til Signaler, æ blei usikker på mæsjøl, men det dukka opp noen i akkurat riktig øyeblikk som muntra mæ opp, så alt e egentlig fint igjen. Og at æ e litt billig i tillegg, og like komplimenta (men det visste vi vel fra før av). avslutt tillegg

ærlighet e en dyd av nødvendighet for selvoppholdelsesdriften

Æ fikk plutselig lyst til å si: Alt æ skriv e livsfarlig. Alt æ skriv e selvutslettanes. Alt æ skriv e et ønske om å stå ved den dypeste avgrunnen og lure på kor langt fram æ må lene mæ før æ ramle uti.

Problemet, om man kan kalle det et problem (alt e et problem; alt kan problematiseres), e at æ e livsfarlig på en måte æ ikke tror e åpenbar for noen andre. Eller: Æ e livsfarlig, men bare for mæsjøl. Æ legg mæsjøl inn i alt æ skriv – i motsetning til Ellisiv Lundkvist vil æ ikke si at alt æ skriv e sant, når æ skriv om mæsjøl, men alt æ skriv kan være selvutslettanes (og det på tross av at æ presentere mitt liv som ikke-fiksjon (eller i det minste ikke-fiksjon sett fra mitt ståsted), mens boka hennes tross alt presenteres som litteratur/fiksjon/nokka) – det e en ærlighet som gjør mæ enkel å ta.

Man skal ikke være så ærlig, i det minste ikke utfor enkeltsamtala med enkeltmenneska. Men æ høre på andre sin ærlighet, og så kommer æ hit – til det som jo må sies å være mitt room of my own, kor æ både presentere mæsjøl og skriv ned de tingan æ vil huske om mitt eget liv. Det her e ikke nokka æ kan presentere for å virke som en god arbeidstaker, men samtidig e det nokka æ legg offentlig ut på nett – æ skriv livet mitt mest fordi æ antar at det ikke finnes så mange som e interessert i det. Æ skriv livet mitt på dialekt fordi det gjør det mer privat, det finnes så mange som ikke gidd å slite sæ gjennom dialekta æ skriv – æ presentere mæ som et enkelt menneske, men æ gjør det på en måte som ikke nødvendigvis e lett å lese. (Æ tror trikset e å snakke med mæ først, æ tror det e lettere å lese mæ om du har snakka med mæ, tror æ, kæm vet? Det e uansett ikke poenget.) Det bunne ut i en tanke som ligne på nokka ala det her: om noen vil komme inn under huden min, om noen vil ødelegge mæ innafra, e det så mye informasjon om mæ lett tilgjengelig som gjør det til den enkleste sak i verden. Og æ tenke ikke på kontonummer eller adresseforfalskning, æ tenke på noen som finn glede i å destruere et menneske fordi dem kan. E ikke det en forferdelig tanke? Forferdelig og frigjøranes, som den masochisten man tidvis e.

Sammen med en masse andra papirbita i lommeboka mi ligg et sitat av Derrida som æ klipte ut fra den norske versjonen av Le Monde Diplomatique (det e sånne ting æ like å si fordi det høres så deilig pretensiøst ut, fordi æ av og til vil si at «se, æ kan også!,» men det e ganske lenge siden sist gang æ bladde mæ gjennom den, det e langt mindre tid siden sist gang æ leste en bok av Jennifer Crusie, når vi snakke om ting man ikke burde innrømme): «Ethvert dødsfall er slutten på verden.» Under samtalen på Ordkalotten på onsdag – den Ida oppsummerte her – snakka dem om at å skrive va å ville ødelegge kosmos. Det e begge setninga som jo høres like absurd ut som å si at alt æ skriv e livsfarlig – kor høye tanka har du egentlig om dæ sjøl, liksom? – men greia e det her: Det foregår tildels store jordskjelv over alt, hele tida, ka e det som tale mot at æ kan stå for ett av dem, om enn bare metaforisk?

om kropp og kjønn og identitet. Og andre munnfulla.

Det va nokka æ følte et behov for å snakke om, men æ kan ikke lenger huske helt ka det va. Nokka, noen, ett eller anna. Nokka om kropp og fysisk tilstedeværelse, en lang komplisert tankerekke etter at æ leste dela av fredagsbilaget til Aftenposten, om tre transkjønna persona. Og, like mye, en tankerekke som kommer fra Verdensteatret, via omveia, via hjernen min: ett eller anna med kor stor forskjellen e mellom å henge dag ut og dag inn på Kaffe&Lars og å gjøre det samme på VT. Og det at æ noen ganga glemme at folk dømme andre på bakgrunn av fysisk tilstedeværelse, ikke – i mangel av et bedre ord – psykiske egenskapa.

Og alt det e egentlig flere side av samme, om ikke sak, så ihvertfall diskurs. Eller, man kan kanskje ikke kalle det en diskurs når det e nokka som bare angår en sjøl? Æ tror ikke det e en veldig vanlig tankegang, dessuten e den innvikla og innfløkt, såpass uregjerlig at æ ikke helt vet om æ har styr på den (det e for seint på natta til å si nokka fornuftig om det, derfor metasamtalen omkring det hele).

Men det koke som regel ned til at æ ganske ofte (som oftest?) glemme å tenke på mæsjøl som et kroppslig vesen, og at æ – som en naturlig konsekvens av det? – glemme å se mæsjøl som et kjønna vesen, og at den ikke-kjønninga igjen føre til at æ – den gang da det fortsatt va et forståelig feilgrep – aldri syns det va ubehagelig/rart/etc når folk tok mæ for å være gutt, heller tvert i mot, æ likte det. Ikke fordi æ ikke ville være jente, men fordi det ikke hadde gjort mæ nokka å være enten/eller, litt udefinerbar. Æ like ikke å defineres av andre, heller, for den saks skyld, sjøl om det av og til føre til den beste oppfatninga av kæm æ e (You simplified me down to slogans on the wall/I took offense, but you were right about them all som Rachael Yamagata syng i «I Want You»). Rettere sagt: det finnes folk som kan definere mæ, men det e ikke så mange av dem.

Det e derfor ett av mine favorittminna/mest narsissistiske øyeblikk e den gangen æ satt på bussen, så opp i de speilan som heng framme for å gi bussjåføren oversikt, så noen og tenkte «han fyren va ganske pen, æ lure på kæm det e?» for så å innse at æ så på mæsjøl. Æ tror ikke æ hadde vært nokka særlig til mann – eller kanskje, kæm vet, kanskje hadde æ vært en av de pretensiøse litteraturstudentan, av typen som blir enda verre som menn enn som kvinne, av årsaka æ ikke helt kan forklare. Æ lure på om æ hadde likt den mannlige versjonen av mæsjøl? (kjenne æ mæsjøl rett hadde æ hatt mest lyst til å slå han i ansiktet med en knyttneve, samtidig som æ egentlig va tiltrukket av han.. Sukk.)

Og æ vet ikke helt, men kanskje e det en sammenheng der, mellom det og det faktum at æ på fredag fikk en gaysir-melding av en fyr som førte til at æ logga ut øyeblikkelig og vifta med hendern mens æ lo. Alt det bare fordi han skreiv nokka sånt som «så nydelig du var» (og presterte å kalle mæ søtnos! Verden!). Og æ vet at det høres ut som om det sir dårlige ting om sjøltilliten min, men når folk sir sånt får æ bestandig mest lyst til å spørre om dem e full. Det finnes mange ting æ e god på å ta imot komplimenta for, mange ting æ syns det e logisk å få komplimenta for (forstå mæ rett), men en av dem e ikke at e æ pen el.l. Og det e ikke fordi æ har dårlig sjøltillit, men fordi æ glemme at folk eventuelt kan se på mæ på den måten. Fordi æ, når æ blir konfrontert med at folk ser på mæ og syns æ e [tilfeldig valgt komplimenterende begrep], også kommer på at det e andre(/langt flere) som ser mæ og tenke [tilfeldig valgt fornærmanes utrykk].

Og æ gir mæ stort sett blanke faen i at det finnes menneska der ute som ikke like mæ fordi dem syns æ e uattraktiv, men det e – antakeligvis? – fordi æ i nesten like stor grad gir blanke i at enkelte kanskje syns æ e attraktiv; måten æ ser ut har ingenting å si for mine mentale egenskapa, og æ glemme at folk flest ikke har et forhold til kunnskapen min/tankan mine, at dem ikke har anna å dømme på enn ka dem eventuelt syns om utseendet mitt.

Og når alt kommer til alt tror æ at æ score høyere på intellekt enn utseende, det e i det minste en skala æ føle mæ komfortabel med.

(det finnes en siderekke her, med at æ – passanes nok – til stadighet dømme andre på utseendet. Men æ klare fortsatt ikke å få det til å stemme at fordi æ gjør det, så vil andre også gjøre det samme. Det e menneskets rett å være inkonsekvent?)

som du snakke om sama, Siri, finnes det ikke andre tema?

It took me too long to realize that I don’t take good pictures ’cause I have the kind of beauty that moves syng Ani DiFranco. Og æ føle at det e å anta for mye om min egen skjønnhet, men æ kan si at æ e ikke fotogen fordi æ har bedre ting å gjøre. Ka æ skal avbildes for, æ finnes i tekst. E det et dårlig kunstsyn? Nei, det e litterært. (Det her e nokka æ kommer til å lese igjen om måneda, år, og enten huske æ akkurat ka æ tenkte når æ skreiv det, eller så har æ glemt alt, eller så lure æ på om kunstsynet va alvorlig ment, og det e det jo ikke, men æ va på en utstillingsåpning i går, og vi snakka om kunst)

Æ bruke for enkle ord, eller løse ord om ting kor det e viktig å snakke presist, det e negativt, det gjør mæ enkel å misforstå. Og det e ikke bra, men det e godt å snakke med noen som ikke skjønne mæ, eller som sir «ka du mene med det?» sjøl når dem faktisk skjønne mæ, noen som tvinge mæ til å være klarere. Æ blei oppringt av en kulturjournalist i Klassekampen, ho ville intervjue mæ, og æ tror en del av grunnen til at æ svarte nei («inntil videre») va at æ ikke vil bli intervjua over telefon. Om æ skal gjøre mæ forstått bør det være i tekst eller ansikt til ansikt. Telefona skremme mæ, og æ huske aldri ka æ sir i dem.

Æ ser ikke faren min som akademiker (det han har skrevet som æ har mest lyst til å lese e Guhkkin nuppe bealde ábi, en samling reisebrev fra California i 1988), og det e sunt. Æ kan ikke unnslippe min far, akademikeren, men æ skal bli mer forsiktig med å trekke han fram. Æ tror æ gjør det fordi æ ikke føle at æ har kredibilitet nok til å mene ting i kraft av å være mæsjøl, riktig enda, men at bakgrunnen min, foreldran mine, gjør det mer forståelig at æ har meninge. Men æ begynne vel å bli gammel nok til å ha egne meninge, helt sjøl. Og til å stå for dem. (men det hadde blitt et bombastisk form for fadermord æ ikke føle mæ klar for – æ vil ikke bli Aslak Nore likevel, sjøl om æ kanskje trodde det)

Joar spurte ka æ hadde svart om noen spurte om saman e kolonialisert. Æ øve mæ på å si vet ikke. Æ har en spørranes samtalestil, særlig i samiske tilfella, æ tror og æ tenke at og æ lure på om man kan si at. Det e anatakeligvis sunt å snakke med folk som sir «svar ja eller nei» (men som skjønne at det blir forenkla, for enkelt), æ like egentlig å bli trukket i tvil, så lenge det skjer på måta æ kan forsvare mæ fra.

Og æ skulle ønske æ huska ka æ sa til det utrolig vage spørsmålet om samisk kontekst, hørtes det fornuftig ut i det hele tatt?

Æ hørte på «Geahččan du» (I See You) minst fire ganga før æ slo over på Kelly Willis; when in doubt, revert to country crooners. «Geahččan du» har en tekst æ kjenne mæ igjen i, en tekst æ skulle ønske noen så mæ gjenkjennbar i, men æ kom mæ ikke videre, så æ hørte på den en gang til, bare en gang til, Niko, kom igjen. Kelly Willis e inderlig på måta æ forkaste i samisk litteraturen, men i musikken like æ det, sjøl om æ foretrekke Adjágas og Niko Valkeapää når dem har det gøy med musikken sin, når dem e fornøyelig intens, ikke intenst inderlig, æ vet ikke om det e et poeng, det får folk som bruke poststrukturalistisk teori på musikk bestemme. («det blir vel kanskje sånn, med poststrukturalismen, at du enten må komme med en forklaring som e så lang og akademisk at folk ikke skjønne den, eller så må du si «det e viktig fordi det politiske e personlig og det personlige e politisk»?»)

Det e ikke litteraturteori æ driv med, det e kultursosiologi, eller nokka sånt – æ vil skrive om billedkunst, om dans, om performance, æ vil forstå alle de her kunstartan like godt som litteraturen, æ vil gå på en utstillingsåpning og endre mening om ka som e viktigst – eller, rettere, riktigst, ka æ like best, ellers hadde vel Svein I. Pedersen funnet mæ i søvna og skjært ut øyan mine (det hørtes veldig drastisk ut, sorry!) – av Kivijärvi og Puranen bare fordi Joar va så flink å forklare. Æ likte bildan til Puranen, men æ likte dem mest fordi æ like de gamle bildan dem basere sæ på, æ likte det med bildan som gravstøtte, æ kunne tenkt mæ det på veggen hjemme, men de andre va ikke nok. Eller så va dem atter et tilfelle av naturromantikk og andre ting æ brukte tirsdagen på å argumentere mot. Gamle bilda av sama atter utplassert i naturen e en tilbakeføring, og nu e æ nysgjerrig på kordan det hadde blitt om noen hadde tatt ideen, men plassert bildan i en kontekst på Verdensteatret eller utafor Jekta, som vi snakka om, i en kontekst kor du kan finne sama nu til dags, ikke bretta rundt bjørketrær. Og det e kanskje nokka i at Perspektivet nedvurdere Kivijärvi når dem sett bildan hannes på veggan i kafeen, kor man må kjempe sæ vei forbi folk for å kunne se godt nok (sjøl om det e et usaklig poeng siden det som regel ikke e folk der). Enten det e nokka i det eller ikke så e det fantastisk at det finnes folk som får mæ til å tenke på det.

Æ vil se sammenhengan mellom alt og det plage mæ at det e så mye æ ikke kan, sjøl om det e bortkasta. Æ må lese mer, æ må skjønne mer, æ må kunne forklare essensialisme bedre enn æ gjorde i går og æ vil forstå urfolksmetodikken så godt at æ uten problema kan argumentere den i stykker, æ vil være skeptisk og kritisk og vanskelig, men med så mye kjærlighet at det e forståelig. Æ vil vite kor lenge æ kan få komplimenta for å være misfornøyd, æ lure på kæm som først kommer til å si «men om du e så jævla misfornøyd kan du vel bare skrive den forbanna samiske litteraturen din sjøl,» men det e uansett nokka i tanken om at det e dokkers problem om dokker ikke vil ha den kunnskapen – det talentet – æ kan bidra med. Æ klare mæ fint uten, e du sikker på at det e gjensidig?