det e nokka galt med mæ

by

Menn med kam og anna som ikke finnes

Det starta i og for sæ ganske uskyldig. Eller, nei, det blir helt feil, da høres det ut som om det har utarta. Det har ikke utarta.

Det starta ganske forsiktig, det kan man si? Sjøl om det ikke va som vanlig, siden det va en skikkelig fancy middag på 4 roser, men det va liksom ikke min skikkelige fancy middag, fordi den va Ida sin, og det va fint. Men det som skjedde under middagen va at æ på et tidspunkt i løpet av kvelden greip muligheten til å tvitre «Det e litt sjarmeranes med menn som veldig tydelig har kjemma håret når dem kommer tilbake fra toalettet.» Og så sa Therese «Æ lure nu litt på korr du e… (æ vet, 4roser e det åpenbare svaret, men dette hørtes spanande ut)», og det faktum at alt fortsatte blir egentlig hennes feil, for det va da æ svarte «Å, nu skulle æ ønske æ hadde vært aleina på restaurant med en mann som bestandig hadde en kam i baklomma. Det hadde vært fint.» Og så brukte æ litt tid på å tenke på kor fint det hadde vært, æ tror det e nokka æ har plukka opp i ganske ung alder – menn med kam e respektable folk (mvh Siri, alder lettpåvirkelig).

Dagen etterpå va æ fortsatt litt opphengt i ideen, fordi det e sånne ting æ blir opphengt i (enn om æ ble opphengt i nokka fornuftig en gang!), så da fortsatte æ med følgende monolog: «Æ e nesten litt forelska i ideen om å dra på date med en mann med kam i baklomma. Men det hadde vel endt opp med å måtte være en på 40+ …» «Eller det som verre e. En Høyre-mann? Og et sted går grensa. (Grensa går et sted mellom Venstre og Høyre, tror æ. Kanskje?)» «Spørsmålet e vel: finnes det fortsatt menn på rundt tredve som går med kam i lomma? Og stemme dem eventuelt Høyre?» (sidenote: æ ombestemte mæ – æ tror det va fordi æ fikk Ola Borten Moe, for ikke å snakke om de lokale Sp-politikeran, langt opp i halsen et sted – så æ konkluderte med at grensa går til høyre for halve Sp.)

Og så, den tredje november, blogga æ så vidt om det og han som mente at æ ikke burde ønske mæ ting som ikke finnes. (Æ innser jo nu at det rette svaret ville være «koffor skulle æ slutte med det nu, når æ har gjort det så lenge?» L’esprit de l’escalier, altså. (det tok litt googling, det uttrykket der – det anbefales å leite etter det på engelsk, ikke norsk. Eller så kan du jo bare huske det. Det e fransk og betyr at du kommer på alle de skikkelig smarte tingan du kunne svart akkurat for seint til å kunne si dem. Eller, som i det her tilfellet, en måned etterpå. Det va en lang trappenedgang.))

Men det va etter det at det blei litt morsomt. Kor morsomt e ganske relativt og betyr at det underholdt mæ. Men den fjerde november kunne æ rapportere følgende: «Det lå en kam på fortauet i Fr. Langes gate! Æ vurderte å ta det som et tegn, men æ vet ikke helt ka det skulle vært et tegn på.» Og åtte daga seinere kom følgende: «Storgata. @gaski. En henslengt/velplassert kam. «Alt e tegn», sa Barthes. Æ leve i en roman av Robbe-Grillet.» Legg merke til at det va nu æ introduserte et fransk tema i det hele – æ e litt usikker på kordan det skjedde, men æ tenkte litt på Robbe-Grillet («koffor kan ikke vi ha grillfest når Robbe-Grillet?» for eksempel. Høyverdig tenkning!), og så tenkte æ på Barthes, men det gjør æ ganske ofte.

Og så, den 18. november, fordi æ hadde gjenfunnet Love Itself in the Letterbox av Hélène Cixous, og bladd mæ gjennom den – æ har fortsatt ikke blogga mæ ferdig om den boka, men her e det æ skreiv i mars, etter å ha lest to kapittel – og da va æ såpass betatt av verden og Cixous og alt sammen at æ tvitra: «Revidert ønskeliste: Æ vil ha en mann med kam i baklomma som lar mæ bedrive høytlesing av Hélène Cixous. (for en bok; for en tanke).» Dagen etterpå, den 19., va æ fortsatt såpass forelska i Cixous at æ tok det hele på samisk: «Jurddaš jorgalit Cixous sámegilli! «lea go du sánit mu njálmmis go logan daid du gielas.» (gal dat varra birge bures dan ovta cealkagin.)» («Tenk å oversette Cixous til samisk! [are your words in my mouth when I read them in your language] (det hold antakeligvis med den ene setninga.)»)

I det æ hadde slått mæ til ro med at alt rant ut i sanda, som ting jo har en tendens til å gjøre, dukka følgende opp, 1. desember: «En kam! Type svart. Ved inngangen til parkeringstunnelen ovafor Lehnesmåttet. (det e for mørkt til å sikre fotobevis) <3" og æ blei litt lykkelig, fordi det va den tredje, og alle gode ting e tre.

Sjette desember hadde æ slått mæ til ro med at livet mitt mangle menn med kam, men til gjengjeld bestemte æ mæ for at det æ vil ha e "Et sted i verden finnes det noen æ kan sjarmere i senk/til sengs med høytlesing fra Hélène Cixous; en dag skal æ møte det mennesket. Jepp.» Det va mest fordi linja «til sengs med Cixous» høres skrekkelig fin ut, det hadde vært så bra å kunne skrive nokka med det som tittel, derfor ønsket. Men så måtte æ klargjøre litt, for ordens skyld: «Det høres ut som om æ har et veldig forhold til Cixous, æ har ikke egentlig det. Æ kan like gjerne sjarmere noen med Terry Pratchett, altså.»

Den åttende desember endte æ opp med følgende hjertesukk: «Hei Freud, æ skulle nettopp skrive «kæm» og så blei det «kam», kan du fortelle mæ kordan æ skal tolke det?» og det e egentlig der det slutte – inntil videre, i hvert fall – bortsett fra at i går, den 10. desember, da æ va på tur fra 4 roser til busstoppet via Ica for å kjøpe fløte og Solo, så gikk æ forbi en kam. Den lå på andre sida av gata fra den forrige æ oppdaga i samme område, men æ har en mistanke om at det va samme kammen.

Man skal ikke tolke for mye inn i ting (i motsetning til alt æ har skrevet så langt tyde på), men æ smilte litt oppgitt av det – kanskje han e der ute, et sted, likevel? Æ mene, om det e det om å gjøre, så kan æ vel alltids kjøpe kammen sjøl, det e tanken som tell.

by

Teit i går, venneløs i dag – det her blir bare bedre og bedre!

Æ skal slutte å innlede alle blogginnleggan mine med «æ har tenkt på en ting i det siste,» for det høres ut som om æ bare tenke på blogginnlegg hele tida, men det æ egentlig gjør e jo at æ har en halvfundert tanke og så må æ skrive den ned for å se om det e nokka vettig i det, og om æ først har skrevet nokka ned så kan æ like gjerne kaste det ut på internett sånn at hele verden kan lese det. (Snakk om bloggmanifest…)

Men den tingen som æ har brukt litt – eller egentlig ganske mye – tid på å fundere på, før æ innså at æ ikke helt vet ka æ tenke om det, va vennskap. Æ antar æ ikke e den eneste personen i verden som en sjelden gang møte folk for første gang og ganske raskt tar mæ i å tenke «æ tror vi kunne vært [skikkelig bra] venna»? Æ mene, man treff jo folk man kommer godt overens med og sånt, venners venna som e hyggelige folk og alt, men når man treff et menneske man virkelig tenke at «du og æ» og det uten at man egentlig kan sette fingeren på koffor?

Det e forvirranes, for mæ (fordi det ikke finnes den ting i verden æ ikke klare å gjøre unødvendig komplisert, helt uten å prøve – setningskonstruksjona inkludert, ja), fordi æ ikke i det hele tatt skjønne kordan man kan treffe noen for første gang og i løpet av det første møtet bli så godt kjent med dem at det ikke virke rart å spørre om dem vil gjøre nokka anna sammen seinere (snart, med en gang – fordi æ e utålmodig. Æ e bare høflig nok til å vite at «du va et skikkelig gøyalt menneske å prate med, skal vi drikke kaffe sammen og snakke mer imorra? Og dagen etterpå? Og dagen etter det? Helt til æ får slått fast enten at du e en person æ vil ha som venn eller at du egentlig e en dust fordi æ fortsatt e grunnlegganes mistroisk?» ikke e en god måte å få folk til å ville bli bedre kjent med dæ – med mindre dem e av den typen, i hvilket tilfelle æ hadde blitt litt skeptisk). Æ vet generelt sett ikke kordan man kunne spørre venners venner om dem vil gjøre nokka sammen, uten den felles vennen, men.

Men andre ganga! Andre ganga så treff du folk helt tilfeldig, og så e dem hyggelig, og plutselig har du møtt dem bare tre ganga i løpet av en ganske lang periode, men likevel går samtalan skikkelig fint. Eller så blir du endelig, tilfeldigvis, kjent med noen du har visst om en stund, og så ende man opp med å være helt nyforelska, men uten at man e forelska, sånn. Det e bare så fint å prate med den her personen at det e trist når dem går, at man ikke vil gi slipp på hverandre, at samtalan virke som om dem kan ha endeløst potensiale – den ene digresjonen tar den andre, og man blir kjent med hverandre, men man glemme bestandig å si den tingen man hadde tenkt å si.

Æ vet ikke, det e fortsatt en halvfordøyd tanke, hovedsaklig, og æ skjønne ikke kor alle andre har lært de her tingan fra, for æ kan dem ikke. (Æ vet, alle andre kan dem heller ikke, dem e bare flinkere til å late som, eller så e dem mer omgjengelig enn mæ, hvilket jo også e legitimt, siden æ egentlig e en eremitt, men likevel.)

æ skreiv nokka om det en anna gang også, men nu finn æ det ikke igjen, pokker

by

Boom! Bang! Obama!

Boom! Bang! Obama!

Quantum of Solace
Regi: Marc Forster
Med: Daniel Craig, Judi Dench (og ingen andre du har hørt om)

Siden ærlighet er en dyd skal jeg først som sist innrømme at jeg så Quantum of Solace etter å ha sovet i to og en halv time, oh at jeg hadde enorme tvil til om James Bond i det hele tatt kunne måle seg med Barack Obama. I tillegg er dette den første Bond-filmen jeg har sett med Daniel Craig og det er ni år siden sist jeg så en Bond-film i det store og hele. I tillegg slår det meg, hver gang jeg ser bilder av Daniel Craig, at han ikke virker Bond-ete nok.

Det er i det hele tatt nærmest mirakuløst at jeg kom meg på kino, men i mangel av faktisk Obama-fyrverkeri kom jeg fram til at en og annen eksplosjon fikk veie opp. Og det gjorde det, så til de grader også! Vel og merke er det år og dag siden sist jeg så en actionfilm av denne typen – Wanted gjelds ikke, uansett hvor fantastisk Angelina Jolie er – så det kan hende jeg bare er veldig enkel å imponere, men faktum er at jeg, når det nærmet seg slutten, måtte sitte på hendene mine for ikke å klappe av glede.

Daniel Craig i bevegelse på en gedigen skjerm er noe helt annet enn Daniel Craig i stusslige bilder, og selv om han ikke ytrer replikken «Bond. James Bond,» hadde ikke undertegnede hatt noe mot å kunne introdusere seg som «Bond. Mrs James Bond.» (Sukk!)

Jeg skal være ærlig: om McCain hadde vunnet valget, ville nok sjarmen ved en maverick som selv vet best vært betydelig redusert, men nå er det en gang slik at Obama vant (heldigvis!), James Bond redder verden og dama – og gjør det han mener må gjøres med alle andre – og jeg fikk eksplosjoner nok til å vare meg til neste valg (om enn bare til det norske); maken til vinn-vinn-vinn-situasjon kan jeg ikke huske å ha opplevd! Så får det heller være som det vil at jeg antakeligvis – om denne filmen en vakker dag dukker opp på TV – kommer til å lure på nøyaktig hvor full jeg var når jeg skrev anmeldelsen, og det på tross av at jeg ikke drikker, hverken shaken eller stirred.

Siri Gaski

(Øh. Det e allerede noen som skal skrive en anmeldelse for Utropia, så æ har ikke nokka sted å sende den, så ergo får dokker nyte det. Eller riste på hodet av det, alt ettersom:D)

by

summer was invented for her to wear that dress.

Det e et udiskutabelt fakta at det e nokka galt med hodet mitt, til tider. Sånn som når æ satt og leste avisa (Nordlys) og kikka på bryllupsbildan1, og plutselig blei overvelda av tanken «Æ vil gifte mæ!» Nei, det vil æ virkelig ikke. Det e nesten tendensa til splitta personlighet til tider, når det plutselig dukke opp sånt (og «tenk for noen fantastiske barn vi hadde fått!»/»for en historie å fortelle de metaforiske barnebarnan vårres»), og æ vet at det ikke stemme. Hjernen min tenke av og til ting æ ikke mene.

Buuut, anyways.

Hyggelig kveld med hyggelige folk, og før det hadde æ det hyggelig med å fikse på bøygen-artikkelen min, samt å skrive slemme ting. (OK, ikke slemt, defensivt. Fordi forsvarsposisjonen bestandig e den beste posisjonen.) (Æ fikk et forslag om å skrive litt mer om en sammenheng, og endte opp med en tankerekke som æ avslutta med «Jeg kunne godt ha skrevet det, om det bare fantes en måte å si dette på som ikke får meg til å høres ut som en rasistisk drittsekk2» Sånt som skjer.)

I tillegg underholdt æ mæsjøl med å gjeninnse at min lille rødhårsfetisj ikke e kjønnsspesifikk. (I keep thinking it is, and then I keep proving myself wrong) Det må være ett eller anna primitivt inni hjernan til enkelte menneska som trigge den der greia for rødhåra folk?

Og ellers blir æ stadig overvelda av behovet for å skrive nokka fantastisk, men æ får det ikke til. Så æ satse på små, absurde teksta, halve fragmenta av ingenting og merkelig episke verk (11 side i moleskinen min) om ting æ aldri innrømme. (gøy å skrive, poengløst å dele) Også begynte æ å vurdere kordan man eventuelt kunne laga en spørreundersøkelse om pornosaken som aldri kommer til å bli en sak, men som hadde vært kjempemorsom om man hadde hatt tid nok til å gjøre det ordentlig. (æ burde nesten skrive opp lista æ har kommet opp med så langt, men suffice to say har æ bestemt mæ for at Jus(s?3) antakeligvis like bdsm og femdom, avhengig av kjønn og sånt. og æ tror æ e med på at mat.nat. like sære asiatiske ting (med tentakla?), men at medisin foretrekk fødselsvideo og sånt nekte æ å tro. Dem hold sæ sikkert til merkelig sterile saker. ba-dum-ching!) Det e seriøst upassanes, men du verden så gøy!4

1fordi æ e blitt så gammel at det hende folk æ kjenne til har gifta sæ.
2«hvilket jeg jo forhåpentligvis ikke er»
3Æ kan ikke skrive ordentlig lenger. I Utropia har æ til og med klart å få på trykk ordet oppservert. Så dum e æ etter fire måneda med sommerferie.
4Kjære framtidige arbeidsgiver, det finnes en kontekst for det avsnittet der, æ sverge, æ har ikke for vane å snakke om porno i hytt og vær.