det finnes bestandig håp

by

Koffor har æ vandra rundt halve livet mitt og vært sikker på at nordsamisk e umulig?

En gang i tida, da æ va yngre enn æ e nu (og i går blei æ slått av kor mange menneska æ kjenne/har gått på skole med som plutselig har fått barn), lærte æ at det finnes x antall samiske språk. Og dem e så forskjellig fra hverandre at du ane ikke! Heldig som æ e satt æ fast i den nordsamiske bobla i, vel, lenge, før æ endelig begynte å høre lulesamisk og begynte å høre på lulesamisken og tenkte «men det her e jo ikke så forskjellig?» Så begynte æ å høre sørsamisk og slo fast at ja, det hadde vært vanskelig å skulle ha en samtale som ikke omhandle nokka ekstremt banalt (av typen «hei»-«hallo» «tusen takk»-«vær så god» «den veien?»-«den veien.»), men det e jo ikke håpløst!

Æ kom på det igjen på Riddu Riđđu, da æ hørte på Katarina Barruk synge på umesamisk og skjønte ka ho sang. Ikke alt, åpenbart, men nokka av det, nok kanskje. Umesamisk hørtes ut som om man snakka sørsamisk med ondt i halsen – lulesamisk høres ut som om du snakke nordsamisk når du e forkjøla – sørsamisk høres ut som om man snakke nordsamisk mens man e full, akkurat som dansk høres ut som norsk med en potet i halsen og svensk høres ut som norsk med nokka anna. Finsk e som samisk etter en runde i en sentrifuge kor dem fjerne alt som e logisk og løste det ved å legge til flere kasus, tysk e som norsk på steroida.

Det e en forenkla måte å se på det på, åpenbart, selvfølgelig, men katti og koffor plukka æ opp den der ideen om at alle språkan e så distinkt at det e bortkasta å i det hele tatt prøve? Det e dét som e poenget her: koffor visste æ ikke, som tiåring, fjortenåring, tyveåring at lulesamisk e forståelig og at sørsamisk ikke e umulig – koffor har æ vandra rundt halve livet mitt og vel så det og vært sikker på at æ ikke kan?

Koffor har æ vandra rundt halve livet mitt og vel så det og vært sikker på at nordsamisk e umulig, så alt anna enn det e jo totalt bortkasta å i det hele tatt tenke på?

Alt det her e vel retoriske spørsmål, eller i det minste spørsmål bare æ sjøl kan svare på – men ett av svaran ligg jo i det åpenbare (åpenbart etter Snåsa i mars): språksperre. Redsel for å bruke et språk som burde være det æ kan best men som ikke e det, redsel for at folk kommer til å reagere på at «dattera til …» ikke kan bedre samisk enn det der, redsel for ikke å få sagt det æ ville si.

En hel masse redsel for en hel masse greier æ vet æ ikke burde tenke på, men som æ selvfølgelig ikke kan la være å tenke på. Og det e jo en del av det, det også: dem sier – de folkan som kan språket, som så inderlig gjerne vil at alle vi andre skal snakke like uanstrengt som dem – at det bare e å prøve, å gjøre det, å si b etter at man har sagt a. Men det e jo som å fortelle noen som har høydeskrekk at dem må slutte å være redd for høyda, for som oftest skjer det ikke nokka skummelt. Det e jo riktig, men det hjelpe ikke i det hele tatt.

Og av og til tenke æ at æ har hørt dokker prate, og æ vet ikke om det e nokka å hige etter, det heller – dem som e så trygg på språket at dem like gjerne kan blande inn hundre norske ord i hvert avsnitt. Æ e i det minste bevisst når æ bruke språket, og æ vet ikke om det e for mye å kreve av folk, men det hadde vel ikke skada?

Og det her e en del av problemet, se, æ prøve å si nokka, men alt heng sammen i en stor språkfloke og æ vet ikke om æ får sagt nokka av det æ faktisk vil si. Men æ hørte på umesamisk og æ har hørt på lulesamisk, sørsamisk og nordsamisk, og det e ikke håpløst.

Jan Erik Vold har et dikt, som æ vet æ har nevnt før, kor de to siste verselinjan e «DET ER HÅPLØST / OG VI GIR IKKE OPP», og æ vende tilbake til den setninga med jevne mellomrom, med forskjellige utgangspunkt – koffor kan man ikke gi opp av og til? – men det e ikke håpløst, og vi treng ikke gi opp. Enkelte menneska burde gi opp ideen om at alle må kunne perfekt samisk, dem burde heller hjelpe til der dem får lov (IKKE press hjelp på noen som ikke vil ha den, dem kommer aldri mer til å snakke samisk til dæ, spør først, svaret e som oftest ja, men det e kanskje også kontekstavhengig), men det e håp. Det e ikke engang et lite håp, det e ikke et svakt håp, det e der. Det e hundrevis av oss – kanskje tusenvis? – som vet at vi ikke kan språket perfekt, men som likevel elske det, som prøve, vi gjør vårres beste med det vi har, med det vi får med oss.

For noen uke siden måtte æ forklare begrepet «gollegiella» til en liten gutt som ikke har fylt fire enda – gollegiella betyr gullspråk – æ sa at det e et kallenavn på samisk fordi vi like det. Sist æ hang med han, da han ikke va fylt tre enda, sa han ikke så mye, sjøl om æ snakka masse samisk til han svarte han på norsk, men nu snakka han samisk til mæ og norsk til foreldran sine, han telte til ti og spurte mæ ka som kommer etter, «oktanubbelohkkái» sa æ og han prøvde å repetere.

Det e ingen av oss som e perfekt, men vi e her, du får ikke lov til å be om mer.

by

å sitte helt stille og tenke at æ tilhøre

Det regne for øyeblikket, men når æ ser for mæ Tana e det bestandig solskinn her. Det e vel neppe spesielt uvanlig, å anta at det e sol bestandig et sted når det e et sted man e glad i. Tana gjør mæ melankolsk, uhorvelig, nærmest trist.

Tana får mæ til å lure på om æ virkelig kommer til å være aleina for alltid, om æ noensinne kommer til å møte et menneske som skjønne koffor æ e så glad i Tana – det føles som nokka man burde forstå før man kan forstå mæ, før det kan bli nokka som helst.

Æ hadde gått fra vettet, tror æ, om æ skulle bodd her i lengden, det e for lite, det e for tett på – æ like at folk vet at æ snakke samisk, men æ hadde følt mæ ukomfortabel om æ aldri kunne gjemme mæ bort. Det kan man forsåvidt ikke i Tromsø heller, men om æ gikk andre plassa enn til de plassan æ går, så kunne æ ha gjort det, så kunne æ ha sneket mæ unna verden, i kortere eller lengre perioda. Her kan man ikke engang drikke en kaffe latte man ikke har laga sjøl.

Men æ kan sitte helt stille i det her huset og tenke at æ tilhøre, æ kan sitte helt stille i det andre huset og se for mæ smilet til farmora mi mens ho fortalte mæ historie æ har glemt og angre på at æ glemte.

Det finnes en bok, en norsk en, tror æ, som hete «Det er her du har venna dine» og det e en sånn tittel som stikk innom av og til, den sitt i, sjøl om æ ikke har lest boka, æ huske ikke forfatteren, men det e her du har vennan dine – den følelsen. Men samtidig e det jo ikke den følelsen æ har her, det e ikke her æ har vennan mine, æ har ikke venna har, æ e knapt nok interessert i å ha venna her – det nærmeste æ kommer e at æ av og til vil importere mine egne venna hit, ta dem med fra Tromsø til Tana, vi kan sitte på kjøkkenet og snakke om teite ting, æ kan ta dem med ned til elva og forklare at da æ va liten gikk det an å fiske der borte, da va det sand overalt, men ikke det her buskaset. Sånn va det, sånn e det ikke, men vissheten, kunnskapen gjør at æ e stedsbundet.

Men ikke stedsbundet på den måten man eller bruke det, æ sitt ikke fast her, æ høre knapt til her, men æ gjør det. Æ må forklare folk koffor æ høre til her, men æ treng ikke å forklare det til mæsjøl, æ vet.

Og det e derfor æ vil ha noen æ kan ta med hit, fordi æ vil se om vedkommende hadde skjønt det. Om det virke logisk, når man kjenne mæ, at æ tilhøre Tana, Vestre Seida, det lille røde huset, området rundt – æ vil vite om det mennesket som potensielt hadde kjent mæ best av alle menneskan æ kjenne kunne sett på det her stedet og skjønt at det tilhøre mæ, at æ tilhøre det. Æ vil vite om det e like åpenbart for andre som det e for mæ.

Kanskje e det derfor Tana gjør mæ så trist, æ tror ikke æ kommer til å finne det mennesket, eller kanskje æ ikke tror det mennesket kommer til å se det, og om det så finnes et menneske av den typen, og vedkommende ikke skjønne Tana på måten æ vil – kreve – at noen skal gjøre det, ka da?

Æ pleie av og til å underholde mæsjøl med å tenke på ka slags kriterie æ skulle hatt for en potensiell kjæreste. Noen daga hold det med «noen som like mæ», æ e ikke bestandig vanskelig. Andre daga e det «noen som ser det frydefulle i ordet bananmodneri og i at 3-tallet i åpningstiden til Sparbutikken ved Nerstranda e oppned.» Som oftest e det enklere, «noen som får mæ til å le, og som får mæ til å føle mæ intelligent.» «Noen som vil kjøpe mæ teaterbilletta og sushi» har også vært en gjenganger. «Noen som jobbe som barista» e tidvis en favoritt, men det blir jo nokka anna. Så har du de vanskeligere idean, «noen som e urfolk, minoritet.» «Noen som snakke samisk.» «Noen som e interessert i samisk kultur, men ikke på den kjipe måten enkelte/mange [det avhenge av dagsform] e det.»

Og æ tror ikke det finnes et kriterie for en potensiell kjæreste, det finnes ingen liste dem må passe inn i, det finnes ikke en flersvarseksamen kor minst seksti prosent må stemme for at det skal være vits, men æ tror – uten at æ noensinne har testa – at et kriterie må være at dem må føle sæ komfortabel i Tana. Æ kunne ikke tatt med mæ noen hit som bare klaga over alt man ikke fikk tak i (æ kan klage, andre må holde kjeft), æ vil ta med noen som skjønne at æ va melankolsk, noen som gjør at det bestandig e solskinn når æ e her.

by

Men æ vet fortsatt ikke ka æ skal bli når æ blir stor

Æ fylle tredve til neste år. Så langt i år har æ sagt det til mæsjøl med jevne mellomrom, i et slags optimistisk håp om at det skal synke inn, at æ endelig skal skjønne det. Æ fylle tredve til neste år, æ blir niogtyve i år, om knappe femten – eller e det drøye femten? – måneda e æ tretti år gammel og peppermø. (Vel, det skal man kanskje ikke være skråsikker på, men la oss anta det, for retorikken sin skyld.)

For tolv år siden slo det mæ som nesten utenkelig at æ skulle bli så gammel, da æ va enda yngre virka det umulig at æ skulle leve så lenge at æ kom til å være i live i år 2000 – matte har aldri vært min sterke side, det kommer man ikke unna. Ikke fordi æ va sikker på at æ kom til å dø, men fordi det virka umulig å se for sæ å skulle bli så gammel, kæm æ kom til å være, ka som kom til å ha skjedd.

Det e ikke meninga å begynne med en eller anna form for oppsummering nu, æ har tross alt femten måneda på mæ, æ kan bli medlem av en kult og begå rituelt sjølmord innen året e omme, men det virke utenkelig, det e omtrent det eneste som virke helt utenkelig, æ kan ikke se for mæ en situasjon i livet mitt som skulle bli så jævlig at æ ikke fant andre utveia, æ håpe at æ om det – mot all formodning, gud forby, bank i bordet – skulle skje, huske på at det finnes for mye godt i livet mitt, i verden, til at det e en løsning, at æ ville tillate mæsjøl å knekke gråtanes sammen foran gud og hvermann før det å være gråtanes aleina uten håp va eneste løsninga. Men det va ikke poenget (æ hørte på forfatterstudentan lese, og først holdt Liv Lundberg et kort minneord over Stig Sæterbakken, ho sa «Stig er borte, og det er for jævlig» og nokka om at det ikke hjelpe å tolke signalan i etterkant – det forklare muligens den plutselige deprimeranes vrien det her tok), æ kan havne i en kult, æ kan bli gift, æ kan – gud forby – bli både gravid og forelder innen æ fylle tredve, æ kan ha reist jorda rundt uten både pass og penga om det va det om å gjøre, så oppsummeringa får komme om fjorten måneda, vi kan starte den da.

Men æ har starta påminnelsen allerede nu, Siri, til neste år fylle du tredve. Og ikke fordi æ vil ende opp med en eller anna trettiårskrise, ikke fordi æ vil bruke femten måneda på å ha sponangst – som Gøril ville sagt – fordi æ snart fylle tredve og ka har æ egentlig gjort med livet mitt!?, men fordi æ ikke huske det. Fordi æ fortsatt tenke på mæsjøl som den yngste personen i rommet, til og med når æ e den eldste, fordi æ fortsatt sier alt det infame æ tillot mæ å si da æ va yngst og blei tilgitt det meste (æ va stort sett yngst blant medstudentan mine i mine formative universitetsår, det heng igjen; æ har stort sett vært yngst i slekta, fram til de eldre begynte å få barn), og det e ikke det at æ vil sensurere mæsjøl – sjøl om det ikke hadde skada, av og til, æ vet det – men æ vil ikke være en person som e nesten tredve, som blir sett på som en viss type autoritet (i det minste fram til folk blir kjent med mæ, håpe æ) og som overkjøre menneska som e fem-ti-femten år yngre enn mæ bare fordi æ ikke huske på at dem e det.

Æ mene, skitt, æ synes fortsatt folk som har fylt tredve – som æ ikke kjenne – e litt skummel fordi dem e blitt gammel, men det e jo totalt meningsløst, dem e knappe femten måneda eldre enn mæ. I mange tilfella finnes det jo folk som e fem år yngre enn mæ som har viktigere jobba, mer autoritet, enn æ antakeligvis kommer til å ende opp med i hele mitt liv. Og det gjør mæ ingenting, æ har et liv som går sæ til, æ e ikke redd for det, men æ fylle snart tredve, og sjøl om æ ikke nødvendigvis kommer til å begynne å oppføre mæ sånn med det første, så kan æ i det minste prøve å huske på at det gjør at folk av og til forvente at æ oppføre mæ sånn, og dermed vil tolke det æ sier på måta æ ikke vil at det skal tolkes. Alt det prøve æ å huske, særlig nu, særlig før æ skal på landsmøtet til Noereh! i begynnelsen av mars. Æ har troa på ungdommen, fortsatt, bestandig, æ vil ikke at dem skal tro at æ ikke like dem, bare fordi æ ikke evne å tenke før æ snakke, å uttrykke mæ på måta som tilsier at æ i enkelte situasjona respektere demmes meninge mer enn æ bryr mæ om mine egne, fordi æ e blitt for gammel til å huske kordan det va. Fordi det e snart femten år siden æ va femten og gikk på ungdomsskolen og verden har faktisk endra sæ; og æ kan bidra, men av og til må æ kanskje øve mæ på å bidra forsiktig. Det kan umulig være så vanskelig?