’cause I ain’t no hollaback boy etc

Æ har førtien sanga av Cobra Starship på iPoden min, og nu har æ snart hørt på alle sammen (nr 38: «Aww Dip»), og det e i grunnen ganske fornøyelige greier. Æ klare ikke å slutte å si/skrive «i grunn(en),» æ vet ikke koffor det e blitt min nye språklige hang-up, det og «det skulle tatt sæ ut» (det e Inge sin feil).

Æ e fortsatt våken fordi æ sov til cirka klokka ett i dag, sjøl om æ tror æ slumra fra elleve til ett. Det va ganske fint, sjøl om det resulterte i at æ ikke fikk vært på VT for å lese avise i fem-seks tima i strekk, sukk. Æ vet ikke om det e et godt eller dårlig tegn at lørdagen min føles litt spolert/bortkasta om æ ikke får lest avise i minst tre tima i strekk? (nr 39: «Angie»)

Æ tenkte teite ting om hyggelige folk, men ikke forelska-teit, bare semi-teit teit. En vakker dag skal æ slutte å bli overraska over at folk like mæ, men det skjer ikke riktig enda, ihvertfall ikke når æ en gang i blant blir overraska over kordan folk som like mæ. (det e en ganske teit ting å henge sæ opp i, men det e så fint, æ blir litt myk i knærn av det, på et reint prinsipielt grunnlag). (nr 40: «Hollaback Boy:» Let me hear you say this shit is Supercalifragilisticexpialidocious, s-u-p-er-c-a-l-a-f-r-a-g-a-uuuh)

Og i morra skal æ stemme. Valg valg valg, for alle pengan! Storting, Sameting og kirkevalg – veldig mye bedre enn et kinderegg! Ang kirkevalget, definerte æ det som følger: det e ikke det at æ bryr mæ veldig om kæm som kommer inn, men æ e ganske sikker på kæm æ ikke vil ha inn der, og det føles vel så riktig å stemme folk ut som å stemme dem inn. (nr 41: «The Church of Hot Addiction:» G-a-be gonna get you high, my light is electric)

Og æ sendte nettopp en epost med en epostintervjuforespørsel. Får man først spørsmål om man vil gjøre sånt midt på natta, så kan man vel like gjerne svare ja, sant? Da gjenstår det bare å krysse fingran for at personen i andre enden av intervjuet e enig, og har tid etc etc. (nr 0: regnet utafor)

la oss kalle det en godnatt-historie

Æ gikk til busstoppet, stoppa opp ved kirka og tenkte «nordlys!» (tenkte egentlig «nordlys! igjen!» – siden det va nordlys i går også), vandra videre, gikk på bussen. Gikk av bussen og bestemte mæ for å ta gangveien opp, fordi det e litt mørkere der, sånn at man kan se nordlyset bedre. Så æ sto på den merkelige snuplassen og snudde mæ etter nordlyset, fordi det dekka omtrent hele himmelen, bortsett fra et område kor Karlsvogna va.

Greia med mæ og nordlys e at æ e ganske sikker på at det sende mæ signala. Og æ vet det høres ut som om æ e gal (men forskera har funnet ut at veldig mange menneska, egentlig, ting tatt i betraktning, høre stemma, så æ e særdeles ubekymra), men det e æ ikke. Tror æ i det minste. Men av og til, når æ har innsett nokka, og ser opp mot himmelen, og ser nordlyset, så e det nokka med at det fortell mæ at æ har rett. (Eller den ene gangen æ så opp, så og så og visste at nordlyset sa «en dag, OK?, en dag kommer æ for å hente dæ, en dag, men ikke enda, ikke nu, inntil videre blir du der, inntil videre e æ her, men æ kan, om æ vil, og du har ikke så mye du skulle ha sagt, men en dag, OK?» og æ kunne kjenne – av hele mitt væren – at æ va enig, en dag. Det e helt greit, en dag skal æ bli nordlys, en dag skal æ prøve mæ som den fjerde stjerna i Orions belte, en dag, men ikke da, ikke nu.)

Uansett, æ vandra der, så på nordlyset og tenkte egentlig på nokka helt anna (tenkte litt på personen som gikk tur med hunden sin, og så på mæ når æ snudde mæ sakte rundt og rundt for å se alt nordlyset, heh), tenkte at det æ egentlig føle at æ mangle, eller, det æ vil ha, det æ syns æ får for lite av, men som man heller ikke kan be om, e noen som hadde anstrengt sæ, noen som hadde gjort nokka ekstra (nokka sånt som: æ vil ikke at du bare skal tenke på mæ, men æ vil gå som en rød tråd gjennom tankan dine), nokka sånt. Æ tenkte det og tenkte at det e ganske teit, og tenkte «men det e jo sant, da», for det e jo sant, en av linjen æ har skrevet oftest i det siste e «æ vil ha nokka magisk» eller «æ vente på nokka fantastisk» (æ vet ikke koffor, det bare blir sånn), æ vil ha nokka æ ikke kan be om.

Og det va da æ så opp igjen, nesten hjemme, og æ så opp og nordlyset hadde tydeligvis kasta arman i været, for det blafra for harde livet, det blafra og gnistra og bent fram ropte «Men for helvete da! Her e æ jo, din idiot, ka mer ønske du dæ egentlig? Her e æ!» og det va nesten så æ lo høyt (bortsett fra at æ ikke gjorde det, fordi æ ikke vil at alle naboan skal tro at æ e gal, det hold at alle som les bloggen min kommer til å tro det), for det e jo sant. Og det e ganske banalt å kreve mer når nordlyset elske dæ, såpass burde til og med æ forstå.