drøm

by

Marseille, Finland og Bruce Willis (guri malla)

Her om dagen tenkte æ «det e veldig lenge siden æ har drømt nokka som æ huske, e det ikke?» og konkluderte med at jo, det e det.

Så i går drømte æ at Tor Håvard fortalte mæ alt om ferieturen sin til Finland, om den fantastiske naturen og en eller anna utrolig innsjø han hadde sett, pluss at han hadde vært på en buss med en bussjåfør som bare prata tull og det ene med det andre (i går traff æ Aud og måtte fortelle ho at æ tror aldri Tor Håvard har vært så jovial i hele sitt liv som han va i den drømmen). Seinere drømte æ at noen hadde sendt mæ en DM på twitter (en direktemelding, for dem som ikke vet sånt) om at vedkommende skulle til Marseille og æ måtte hjelpe han å finne bokhandla der, sånn at det første æ tenkte da æ våkna va «æ må google bokhandla i Marseille!» og va veldig oppsatt på å være hjelpsom, helt til æ innså at det ikke va nokka æ faktisk måtte svare på, siden det i utgangspunktet ikke eksisterte.

I natt drømte æ om en av de andre stamkundan på 4 roser, hvilket jo e ille nok i sæ sjøl, all den tid æ aldri har snakka med han, men det beste va at han va Bruce Willis – enten metaforisk eller faktisk, æ vet ikke helt – og redda mæ fra en brannbombe i et banklokale (som plutselig lå der Nordnorsk kunstmuseum ligg) sånn at vi endte opp med å springe hånd i hånd gjennom en drømmeversjon av Tromsø (når æ drømme om Tromsø e det en storby), uten å ha sagt eller å si et ord til hverandre. Æ va heldigvis langt raskere til å springe i drømmen enn æ e ellers, ellers hadde æ nok blitt bombeoffer (det hang muligens også sammen med at æ va Buffy i drømmen min, også det enten metaforisk eller faktisk..).

Poenget e vel bare at man tydeligvis burde unngå frasen «may you live in interesting times,» til og med når det bare e sæ sjøl man snakke med og drømman sine man snakke om.

by

Dette: æ har ikke et forhold til Tor Ulven i våken tilstand.

I natt drømte æ nokka æ har drømt før. Eller, æ drømte fortsettelsen, det huska æ da æ våkna, at æ hadde drømt det æ drømte at æ fortalte noen. Sånn: æ drømte at æ fant et dikt av Tor Ulven, og at det diktet inspirerte mæ til å skrive mitt eget dikt – i drømme va æ flink å skrive dikt, det va nokka æ kan – og det va et godt et. I drømmen i natt drømte æ at æ fortalte noen om det diktet æ skreiv (æ drømte at æ sa det til en spesifikk person, men det va såpass teit at dokker ikke får vite kæm det e), æ sa at «æ vet det høres teit ut, å ta inspirasjon fra et dikt av Tor Ulven, kæm tror du at du e liksom, men det va det æ gjorde, og det e sånt som skjer, av og til, og Tor Ulven kan ikke være for viktig til at æ får lov til å bruke han» (det va et stort poeng der og da, at man må kunne bruke kunsten, æ argumenterte sterkt).

Æ hadde nesten grep på det diktet mens æ sov, men da æ våkna – med et rykk, selvfølgelig – glemte æ alt. Bortsett fra vissheten om at æ har skrevet det, i søvne. Og at æ har lest Tor Ulven, i søvne. For det har æ ikke gjort så mye av i våken tilstand.

Og nu skal æ vente på at Anne Karen kommer, sånn at vi kan stirre på økonomirutinan til vi endelig får kontroll på dem. (la oss krysse fingran.)

by

duvetæelskedæ (hold kjeft og slutt å vær teit)

Det e nokka absurd i at æ faktisk evne å kontrollere drømman mine i større eller mindre grad – sjøl om det hovedsakelig gjeld ubehagelige drømma – men hver gang æ drømme om dæ, så e æ flau når æ våkne. Snakk om å kaste sæ over noen. Og det nesten bokstavelig. Og det hver eneste gang. Æ har konkludert med at æ rett og slett bare e teit. Som om det overraske noen.

Æ hadde mareritt i natt – sånn bortsett fra at æ dreiv og kasta mæ over folk – men av den fantastiske typen kor det dukke opp nokka skummelt og hjernen min automatisk huska en ekstra dør sånn at alt gikk bra (en gedigen port ramla foran utgangen og alle lysan blei gradvis borte, men det som hadde vært en enorm betongdør va plutselig en fin liten tredør, som personen æ drømte om til og med hadde nøkkel til, så det løste sæ). Det finnes noen fordela i lucid dreaming (bevisst drømming) også.

Det finnes sikkert nokka mer å si – æ va og hørte på Jorma Puranen i dag, men det kommer vi tilbake til – men æ tror egentlig det va alt æ hadde å si. Æ e teit og drømman mine e, om mulig, teitere. Hurra.