æ hadde sagt at æ pleie å være mer sammenhenganes, men man skal ikke lyve

Eg må sova, men eg vil blogga. Eller: Long time, no read.

Aaanyways – og gudan vet kor vokaltrekkinga kommer fra, men æ kommer mæ ikke unna – æ satte på Joe Purdy på spotify, og nu e æ her. Words, words, words. Usammenhenganes som sådan. Nokon kjem til å komme (noko, ikkje noke, lol) blir soames lea boahtemin på samisk, og etterhvert e soames blitt mitt favorittord på samisk, sjøl om det egentlig, ihvertfall uttalemessig, e goittotge – ihvertfall.

Æ vurdere å sende Egon Holstad en mail, til den Spør Egon-spalten i Nordlys, og si «Kritikere likte visst virkelig Kathleen Edwards» Asking For Flowers, og det virket som om mange likte tekstene; personlig syns jeg den var litt manglende, særlig på grunn av disse forsøkene på historiefortelling. Er dette fordi jeg har oppdaget Josh Ritter, og historiefortellende sanger ikke blir det samme etter å ha hørt ham?» Om ikke det e obskurt, pretensiøst og besserwissersk, så vet ikke æ. Men æ har litt lyst å spørre, fordi æ ikke helt skjønne koffor den fikk såpass gode kritikka, æ syns de to forrige va veldig mye bedre.

I andre musikknyheter lagde æ en spilleliste på spotify: «I Wish I Was In New Orleans», som egentlig ikke har nokka med New Orleans å gjøre, som sådan. Det handle mer om en følelse av byen, en anelse sørstatsromantikk. (også kjent som en tankerekke seint på kvelden, nu når det ikke e mørkt lenger, om en delvis uflidd, skrivefør mann, som spille gitar, bor i et hus med en veranda ved inngangsdøra, og vil lære mæ å drikke whisky. Det e altfor lenge siden sist æ så A Love Song for Bobby Long, men æ har hørt ganske mye på Grayson Capps i det siste. For ikke å glemme Hayes Carll. Æ e enkel å glede på måta som e ganske vanskelig å oppfylle.)

Det finnes mer, selvfølgelig, det gjør det bestandig. Æ les på His Majesty’s Dragons av Naomi Novik, det e ganske fantastisk, så langt, snakkanes draga og alt. Det va noen som sa at draga e litt oppbrukt i fantasy, men æ e generelt skeptisk til fantasy av den typen, så det her e min første seriøse drageexposure, og noen hadde vel strengt tatt også rett i at draga e ganske sexy. Forøvrig satt noen og så på mæ (stirra mæ i øyan) og klarte å si «du e ganske hypnotisk,» hvilket e det mest fantastiske æ har hørt så langt i mitt liv.

Og så så æ mæsjøl i et speil og tenkte «faen, æ ser ut som en bryggesjauer.» Og æ tror det va meninga at æ skulle fornærme mæsjøl, men æ satt mæ litt fast i å fundere på kor og katti hjernen min har funnet ut av kordan bryggesjauera ser ut? Og ka det va som gjorde at æ ser ut som en? (Æ tror det va en viss mengde av «I’m a little teapot, short and stout») Bryggesjauera, da! Verden og språket og alt e fantastisk, ja.

In conclusion: brannmenn æ syns det e fantastisk festlig at hjernen min kortslutte litt, av brannmenn! Ærlig talt, kor teit e æ egentlig?. Og en klem fra Inga – det har vært en god dag.

please don’t take me the wrong way, things are fine and people are great
but I’ve been thinking of you, got these far away blues…
[Joe Purdy – Far Away Blues]

(eller: wish I could hold you in my arms like I hold you in my mind. Eller: I was just thinking)

Det første og siste avsnittet heng sammen, de to i midten gjør ikke det.

Ah! Det e altfor tidlig på morran til at æ kan sitte og lese avisa og sukke tungt og henført – dessuten burde æ lese ferdig The Well Wrought Urn fordi æ har forelesning om en time i stedet for å sukke tungt og teit over ting æ ikke kan unngå å sukke av. Men, sukk, Klassekampen har Geir Gulliksen på den ene sida og Flamme forlag på den andre og æ vet enda ikke helt om æ like Olav Østrem og måten han skriv på, men. Det faktum at æ må tenke etter e egentlig godt nok i sæ sjøl.

I går va æ omringa av folk æ like, folk som får mæ til å smile og dem dukka stadig opp og æ smilte stadig mer og det va plutselig ikke så farlig at æ ikke kom mæ hjemmefra før tre (æ hadde planan klar: film, pensumlesing, middag, bursdagsselskap, litteraten, hjem, pensumlesing; æ kryssa av bursdagsselskap og litteraten på den lista) – det e derfor æ e eksepsjonelt dårlig på liste over ting æ må gjøre. Sukk. Og æ lo og lo, av Tor Håvard, med Tor Håvard, med Sigbjørn og Lene og Hilde Kat. og alle de andre æ ikke egentlig snakka med men bare smilte til når dem gikk forbi. Æ prøvde å bestemme mæ for om æ likte måten Agnes Ravatn skreiv på, æ tror det, men æ har (merkelig nok) en svakhet for lange, kronglate setninga mer enn den korte, uthugga stilen, tror æ. (overraske det noen?)

Æ skal på forelesning snart og når den e over (æ håpe det går bra, æ håpe foreleseren like mæ, æ håpe æ huske å spørre om kompendiet æ skal ha lest til neste gang) skal æ på Verdensteatret og lese julehefta. Eller bare juleheftet æ skal oversette – æ må kjøpe en skrivebok til arbeidet – Kapteinens jul. Æ takka nei til Pondus, fordi æ tror den treng en større grad av samisk språkferdighet enn æ innehar. Æ stille spørsmål og sett spørsmålstegn (det e en viktig forskjell der kjære folk, husk den) ved det faktum at folk tror æ kan sånt her, men det e vel nokka i det der med «æ blei nervøs, så æ svarte ja.» Æ vet æ har et sikkerhetsnett, så æ svarte ja. (du skulle bare ønske sikkerhetsnettet ditt, språklig sett, samisk sett, va like sikkert som mitt) Men så æ skal på VT og knote med Kapteinens jul, æ skal se Dracula i kveld, æ håpe på selskap, men vet ikke av kæm. Det kommer, det kommer. (æ vurderte, et kort øyeblikk eller en liten stund i går kveld, å spørre [noen], men. Æ tror tanken min kor om fint det kunne vært e hakket for rosenrød til at det burde prøves. Æ like de rosenrøde tankan bedre enn alt det andre. uansett, det va en avsporing)

Ellers har æ en tanke om nokka, nokka språklig, eller tekstlig, eller bare. Gudan vet, skriftlig? Uansett. Ett eller anna med at æ virkelig like folk som skriv stødig og bra og nesten objektivt (æ tror æ hovedsakelig mene anmeldelsa). Måten Magnus skriv på e bunnsolid, måten Tord og Joep og Cathrine Krøger og Øyvor Dalane Vik og Ane Farsethås og Susanne Christensen skriv e så solid og forankra og æ blir så imponert av at det går an. Men samtidig så les æ Bjørn Gabrielsen og Roland Barthes og Nils-Øivind Haagensen og Egon Holstad for den saks skyld (æ har vokst opp med Egon Holstad, vet du) (og det e nokka så absurd deilig med den kombinasjonen av folk) og kjenne det i magen, i beinan, æ kroe mæ, æ sitt og bit mæsjøl i leppen eller hendern eller ka som helst (tyggeleka til folket) og blir helt fysisk forandra av det, full av glede. Æ vil lese det høyt og æ vil vifte med arman og æ vil tvinge det på folk æ aldri har snakka med før. Og det e egentlig det som e med mæ: æ sett pris på flinke folk, gode ting, solid arbeid, men mest av alt, mer enn nokka anna, så like æ gode retorikera, æ like folk med setninga som murvegga, som sir ting æ kræsje i (head first) som får mæ til å stoppe opp og si «ka va det du sa?» Æ like folk som trekk mæ gjennom teksten, som gjør mæ til den lettovertalte personen æ bestandig har hatt lyst til å være, som overbevise mæ om at æ burde jakte på den hvite kaninen eller ka slags metafor du nu enn vil ta livet av, alt det der – andre jente får kjempe med valget mellom trygge menn og tøffe menn, æ kjempe med teksten, mot teksten, i teksten.