nokka nokka nokka Eline Grønvoll nokka nokka

Den 21. desember va æ på konsert, og siden da har intensjonen vært å skrive nokka om den konserten, det tenkte æ til og med på mens æ satt der og hørte på den, æ formulerte frasa i hodet mitt, merka mæ ting æ gjerne ville inkludere og litt sånt. Også skjedde det ett eller anna som æ ikke helt vet ka va, men mistenke va jula, som kom i veien for den punktlige oppdateringa. Men siden æ i dag skal på teater og kanskje vil si nokka om det tenkte æ at æ kanskje burde gjøre mæ ferdig med konsertopplevelsen først.

Det begynte ganske enkelt, Ida lurte på om æ ville være med og høre på Eline Grønvoll på Teaterkafeen (den på HT, som faktisk e på teateret, ikke den som hete Sånn og som va Teaterkafeen før når teateret va i Kulturhuset, før Kulturhuset gikk gaiken – akk og ve for en verden), og æ tenkte vel nokka sånt som «Kor dyrt kan det være? Koffor ikke?» og sa ja (æ e stort sett ikke tungbedd, egentlig).

Æ har faktisk hørt på Eline Grønvoll før, under presseslippet til Riddu Riđđu i 2008, da ho va Årets unge artist (det e ikke som om æ drar på selve festivalen, så det blei med den ene gangen – og æ har starta et nytt og bedre liv når det gjeld festivaldeltakelsen). Den gangen sang ho på bokmål og gebrokken engelsk, så æ hadde ikke akkurat enorme forventninge når det gjaldt konserten, men Ida e hyggelig selskap og to år e jo en stund, og en konsert rett før jul hørtes fint ut og en lang rekke andre ting som ligne på de tankan.

Det begynte dog litt bekymringsverdig, med en oppvarmingsøvelse bestående av kvinne + mann med gitar, korav han va leid inn (les: tvunget med?) for anledninga og ho hadde hørt for mye på Björk uten egentlig å tenke så mye på sin egen stemme1. Men så kom Eline Grønvoll og hadde med sæ to stykka til, broren sin, Marius (tror æ han het), og en Ragnhild ett eller anna (det e ærlig talt godt gjort at æ huske fornavnet hennes, æ e ikke nokka særlig god på navn).

Det begynte instrumentalt, med nokka ho Ragnhild hadde laga, og det va litt folkemusikk og litt ikke, og litt av alt æ like, og Ragnhild spilte fele (eller fiolin, æ vet ikke forskjellen) og Eline kom inn med gitar og broren hennes spilte nokka anna, æ huske ikke om det va da han spilte banjo, eller ukulele eller bass? Æ tror i hvert fall ikke trekkspillet kom før seinere, men det kan hende æ tar feil. Det va mest imponeranes: Eline holdt sæ til gitaren – samt noen mer eller mindre vellykka mellomspill på kazoo (som om æ ikke va sjarmert nok fra før!) – men de to andre tok for sæ av alt av instrumenta dem kunne dra med sæ på scenen. Alt av instrumenta, samt en åpna eske erter eller nokka, som de flinkisan dem va.

Men sjøl om æ til stadighet tok mæ i å tenke «kan han/ho spille [det instrumentet] også?» va det Eline Grønvoll sjøl som va i sentrum, rett og slett bare ved å være sæ sjøl. Det hjalp sikkert på at konserten va på hjemmebane (ho jobbe visstnok i Teaterkafeen), med mindre det bare gjorde ting verre, samt at store dela av publikum besto av folk ho kjente, men i motsetning til følelsen æ satt igjen med etter å ha sett Ragnhild Furebotten samme sted, i nesten samme situasjon, va det ikke sånn at det føltes som om ho henvendte sæ bare til dem som allerede skjønte alle de interne vitsan, ho va mye mer inviteranes, om man kan si det sånn?

I tillegg sang ho på dialekt, eller i hvert fall et mer dialektnært språk, og det gjorde underverka, pluss at ho har gått på en eller anna musikkskole i England (nokka sånt, tror æ), så engelsken hennes va blitt utrolig fascineranes. Sånn dialektmessig, og fascineranes bra, ikke fascineranes rart. Det va fint med noen som sang på både norsk og engelsk, særlig når ho beherska begge dela såpass bra. Musikken va litt Ane Brun-aktig, eller Devon Sproule, litt hyggelig, litt dystert – akkurat sånn æ like det.

Men det som sementerte det for min del – kor det i det her tilfellet e viten om at Eline Grønvoll e noen æ skal følge med på – va da ho blei klappa opp til et ekstra ekstranummer (noen fordela/ulempa skal det vel være med å stort sett ha slekt og venna i salen), og ikke visste ka ho skulle gjøre (etter å ha spøkt en del i løpet av konserten med at alle jo vet at ekstranummeret kommer og at band likevel late som om dem ikke vet ka dem skal spille), ho ba om forslag fra salen, og noen ropte ut ett eller anna (æ kjøpte en CD, men æ har den ikke her, og æ e blitt så gammel at æ slit med å huske låttitla, men den handla om ullsokka.. og litt til, kanskje), og ho sa «men den huske æ jo ikke,» så ho klimpra litt, og så spilte ho første verset, men så starta ho på andre og da sto det litt fast, så ho sang «I made you a… something..» og klimpra litt til, og så lo ho og sa «æ visste at det her kom til å skje, gi mæ et øyeblikk» mens ho sang sæ gjennom første verset og tenkte hardt, og så kom ho på kordan det skulle være og fullførte sangen. Og det virke neppe som en veldig stor greie, men om det e nokka æ virkelig elske når det gjeld livemusikk, så e det folk som evne å holde sæ i gang sjøl om dem gjør nokka feil, eller som kan improvisere sæ gjennom feilspilling og feilsynging og det som verre e – det e da du kan være trygg på at dem e ordentlige artista, og det e betrygganes.

(æ tror min forkjærlighet for folk som kan redde inn feilspilling heng sammen med min forkjærlighet for coverversjona av sanga, men æ klare ikke helt å sette ord på koffor æ like dem, det e nokka med kompetanse kombinert med å ikke ta sæ sjøl så høytidelig)

Det eneste æ har å klage på va at neste gang burde ho be slektningan sine om å 1. ikke gå på rødvinsfylla når dem e på konsert og 2. ikke snakke sæ gjennom sangan hennes, men sånn ellers va det en fantastisk avslutning på… Kulturåret 2010? Nokka sånt pretensiøst, tror æ.

1Ho hadde dog en stemme som hadde gjort sæ som Björk-imitator, men når ho skulle være artist i kraft av å være sæsjøl, blei det litt.. eh. Dessuten rimte ho foolish med soonish, og det får være måte på ka man skal akseptere.

Du e en simpel sjel.

Wooo! Æ har nettopp fullført en oversettelse! Hvilket e ren løgn, siden æ har en tekst igjen, men den fortjene min hele og fulle og årvåkne (eller bare våkne) oppmerksomhet, så æ skal la den ligge til i morra, fordi æ har vært flink og flinke folk fortjene å sove og litt sånt.

Æ har altså oversatt en liten haug med sangteksta av Sofia Jannok fra samisk til engelsk. Nokka som endte opp med å være en overraskanes hyggelig affære – med undertegnede, en skrivebok (en lysegrønn moleskine fra de nye fancy to-tona to-pakkan dem selg, yeah), en bunke med ark, og – sist men definitivt ikke minst, sjøl om den e ganske liten – mitt fantastisk vakre Pocket thesaurus fra Penguin, med den klassiske grønne og svarte borden. (om du ikke vet ka æ prate om e du en skam for bokelskera.) På Kaffe&Lars, i noen tima i går (dog, da uten thesaurusen, det va enkle førsteutkast) og en del tima i dag.

Og æ vet æ e en udiskutabel nerd når æ sir sånt (det e jo derfor æ sir det), men æ elske sånt pirkate språkarbeid. Å sitte og slå opp i ordboka for å se om det finnes ord som kan gi gode bokstavrim, se om æ kan finne den riktige flyten (så få ord med s i som mulig hjelpe på), eventuelt prøve å få det til å passe inn i forhold til antall stavelsa og sånt (det hoppa æ ganske elegant over i det her tilfellet, engelsk e vanskelig stavelsesmessig), og bare. Lese samme setning tyve ganga for å se om det faktisk kan gå an uten en fuge-s og greier. Æ elske det. Det og å lage latterlig dårlige forslag som egentlig bare e for å underholde mæsjøl.1

Mens æ språknerde, så vil æ bare legge til at æ va på Riddu-avis slippfest (og ikke bare for å få gaven min fra Therese, æ fikk en giant microbe bokorm, jippi!), og det va fint, og ho årets unge artist – Eline Grønvoll – sang noen sanga. Det va ganske fint, bortsett fra at æ til og begynne med va litt sånn «å nei, ikke syng på engelsk!», men etterhvert også blei litt «å nei, ikke syng på bokmål!», æ tror æ bare e umulig å glede. (det va litt rart da, fordi æ satt og prøvde å finne ut av kæm det ligna på (siden ensom pike med gitar e min sjanger), men det eneste æ kunne komme på va tidlig Jewel, men også det bare i bruddstykka. Og problemet mitt va at ho va for lite lik noen, men samtidig ikke mye nok sæ sjøl? (æ har brukt opp alle de gode ordan på oversettelsen min!) Æ vet ikke helt, men det blei litt pregløst i lengden, tror æ. Dessuten savne æ – uten at det e Eline Grønvoll sin feil – jente som kan synge med mer humor. For det e fint med inderlighet, men du verden som æ savne noen som e villig til å være nokka anna. Øøh, det va et sidespor.) Uansett, æ dunka hodet forsiktig i setet mitt når ho på et tidspunkt sa «men livet e ikke komplisert, det kan være simpelt»

DET HETE ENKELT, IKKE SIMPELT!

Enkelt e ukomplisert, simpelt e «tarvelig; udannet; sjofel». Simpelt kan brukes som enkel, men da vanligvis i juridisk bruk, av typen «simpelt tyveri» – dessuten bruke 99.99% av alle dokker søte små idiotan (æ mene, søte små simplingan mine) ordet simpelt fordi dokker tenke på engelsk. Og det e teit. Når du sir «det e den simpleste ting i verden», så blir æ ærlig talt litt fornærma. OK? Du kan være simpel, men ting e som regel enkel. Med mindre dem e tarvelig, da e dem simpel. Enkelt og greit.

1northern lights dance under high heavens/with sundry forms of fires bortsett fra at mitt AHAHAHAHAAAheh.nei-forslag va motley configurations of combustion (og æ vet at high heavens har en anna betydning som sådan, men æ likte det.