Leseverdige samiskspråklige nyheta. Og andre ting som ikke finnes.

Æ har lest mæ gjennom hele Nuorat i dag, eller i de minste alle de delan som va på språk æ kan lese – hvilket utelate det som va på lule- og sørsamisk, men etterlate nordsamisk og svensk. Æ leste en hel novelle på samisk, sjøl om den va ganske standard novellestil, men den va skrevet av en attenåring, så det får så være. Poenget va uansett at Nuorat – som også finnes på nett, på nuorat.se – e det beste samiskspråklige magasinet æ har lest (med forbehold om at æ ikke kan like Sámis best fordi det hadde vært skrekkelig inhabilt av mæ). Og det va så fint å lese, fordi det va godt skrevet og interessant og i det hele tatt, vel verdt å bruke en time eller to på.

Det hadde også en lang, veldig interessant artikkel om #prataomdet/#humadanbirra, og overgrep i det samiske samfunnet. Og det va etter å ha lest den at æ måtte stoppe opp og stirre litt i tomme lufta mens æ tenkte på katti æ sist har lest og likt en hel (nyhets)reportasje om samiske ting – akkurat den saken va på svensk – i samiske media. Og det e ganske lenge siden.

Grunnen til det e tofoldig. Den ene delen heng sammen med at æ unngår å lese ting på samisk, fordi æ syns det e slitsomt. Hvilket æ vet e feigt, og æ prøve å bli flinkere, men faktum e at æ e såpass lite flink i samisk at det tar tid å lese ting, og det gjør det ikke når æ les norsk eller engelsk, så da e det fristanes å heller lese en av de to språkan. Den andre delen e ikke selvforskyldt, for den e nemlig at det ikke finnes samiske media æ gidd å følge med på. Rett og slett fordi æ e kravstor og vil ha ting æ ikke får ondt i hodet av å skulle lese.

Det e et uunngåelig og sørgelig faktum at NRK Sápmi veldig sjelden ansett journalista som faktisk e kompetente formidlera, og det e et like uunngåelig faktum at Sagat veldig sjelden – med forbehold om at æ mer eller mindre har slutta å se i den fordi det ga mæ altfor lite – skriv nokka med dybde nok til at æ vil lese det. Og Ávvir e ikke nokka å lese for noen som i utgangspunktet ikke har et godt grep på skriftlig samisk, æ hadde mista enhver språkkunnskap æ har klart å opparbeide mæ. Ikke e det interessant heller.

Dessuten la æ dem for hat etter at den påtroppanes ansvarlige redaktøren mente at folk måtte kjøpe og lese avisa sånn at den fikk ressursa nok til å faktisk bli en avis man ville kjøpe og lese. Det e ikke sånn det fungere her i verden, det e ikke så mange ting æ vil støtte med penga før det blir nokka æ eventuelt vil støtte med penga. Og ambisjona e vel og bra, men da får man satse på smått og flinkt, og heller utvide til stort og bra etterhvert som det blir realistisk. (Æ la dem ikke for hat, æ gjorde ikke det, æ løfta på et øyenbryn og tenkte «… øh, særlig.» Det e omtrent så mye æ gidd å bry mæ om samiskspråklige media med mindre æ har en veldig engasjert dag.)

Men Nuorat, altså, Nuorat e et funn! Sjøl om det ikke prøve å være nokka anna enn «Sveriges enda samiska ungdomstidning» så gjør det det på måta æ ikke har tenkt over at samiske ting kan gjøres på, eller i det minste ikke har opplevd at samiske ting blir gjort på, og det e så fint! Det e nesten så æ e litt trist over at æ bare betalte 100 svenske krone for å få det i posten (ved å bli medlem i Sáminuorra, den svenske samiske ungdomsorganisasjonen, søsterorganisasjonen til verdens beste Noereh!), æ har lyst til å kaste penga etter det, for at det skal forbli bra. (For øyeblikket fungere ikke det så bra, siden æ ikke egentlig har penga å kaste etter det, men i teorien!)

Æ vet ikke ka moralen i det her e, bortsett fra at æ skal/burde bli flinkere til å lese samisk og at æ skulle ønske det fantes flere samiske media som gjorde at æ faktisk fikk lyst til å bli flinkere til å lese samisk. Æ prøve om dokker prøve?

kor teit kan man egentlig være?

Æ fikk kjeft av Ida – bare ikke egentlig kjeft, men en påpekning om at det e nokka æ gjør veldig ofte – fordi æ til stadighet sir at æ e teit, også fikk æ beskjed om at det e veldig teit å si at æ e teit, så da e æ vel veldig teit som sir æ e veldig teit og så tenkte æ litt til på den tautologien og så eksploderte hodet mitt, men sånn innimellom der et sted tenkte æ på det, på ordentlig.

Og nu skulle æ si at æ tror ikke egentlig at æ e teit, men. Det æ tror e at æ ganske ofte e barnsligere enn alderen skulle tilsi, æ e mindre alvorlig enn æ burde være, æ e i det hele tatt ikke gammel nok til å være nesten tretti (fordi æ har vokst opp med at tretti e voksent og æ e mye, men voksen e æ ikke), fordi æ oppføre mæ tidvis/ganske ofte/stort sett hele tida som om æ e kanskje tyve.

Og på mange måta virke det sikrere å si at æ e teit, å påpeke det, heller enn at folk skulle finne på å tro at æ oppføre mæ på en måte som passe til alderen min (fordi det finnes folk på min alder som e gift og skilt og har barn, og det kan æ ikke tenke på for lenge av gangen for da får æ hodepine) og bli skuffa første gangen æ bryt ut i latter fordi noen sa nokka som kan tolkes på den skitne måten og det va det første æ tenkte på.

Æ tror ikke æ e teit, hele tida, æ tror æ e smart, æ tror æ kan si smarte ting, æ tror æ har havna i en situasjon kor æ tidvis evne å se ting på måta det ikke finnes så mange andre som kan se dem på (minoritetsprivilegie, det der), men av og til oppføre æ mæ fortsatt som en fnisate fjortis som ikke e interessert i anna enn ka som får mæ til å le høyest. I valget mellom å være deltakanes og upassanes havne æ foruruliganes ofte på den mindre høflige linja, sjøl om æ for all del tror (vet) at æ også kan være et empatisk og sympatisk menneske.

Dessuten e det ganske vanskelig å prøve å tro at man ikke e et skikkelig teit menneske når man klarte å nå et nytt lavmål for teit tankegang. Sukk. Men sånn generelt sett vet æ at æ også kan være ikke-teit, men æ foretrekke at alle andre oppdage det gradvis og blir positivt overraska heller enn å forvente at æ e det hele tida.

Det her e forsåvidt det teiteste blogginnlegget æ noensinne har skrevet, så det virke som både sjøloppfyllanes profeti og sjølmotsiganes utsigelse.

Men det e jo fint at noen starte et samisk tea party movement.

Æ tenkte på det, etter gårsdagens mislykka blogginnlegg, og æ vil si det her: Æ tenkte å skrive et langt innlegg om Fjellfinnhua – heretter og for evig alltid kjent som F-ord-dokumentaren (kursivering optional) – av Guro Saniola Bjerk; et blogginnlegg kor æ gjennomgikk hele filmen (æ har nærmere tretti side med notata i notatboka mi – skrevet med ganske stor skrift, siden æ skreiv i mørket, men dog), og påpekte alt som e faktisk feil, alt som e insinuert og alt som rett og slett e ganske teit i den.

Æ tenkte til og med å skrive det på bokmål, for å nå ut til folket (fordi folket ikke gidd å lese dialekt), og æ har noen side med tekst i et Worddokument et sted på den lille søte datamaskinen min. Men æ gidd ikke fullføre det. Ihvertfall ikke nu, meget mulig ikke noensinne. Det va en frustreranes film å se på, fordi æ ville stoppe den og si «det e galt; det e feil; æ ser ka du prøve å insinuere og det e galt; koffor i all verden har du filma dæsjøl så mye aaaaaagh», men det gikk over cirka ti minutt etter at filmen va slutt. Den e ikke verdt å tenke på, den e ikke verdt videre debatt, og om det e en debatt så foregår den på et så lavt plan at æ ikke helt ser koffor æ skulle gidde å delta i den. Og det e elitistisk og akademisk arrogant og den gemene hop har også meninge, den gemene hop må da for pokker få lov til å si ting uten å sitere franske filosofa eller nokka (eller kordan nu enn de faktiske motargumentan høres ut), men det e – inntil videre og forhåpentligvis aldri – mitt problem når det gjeld den filmen.

Æ kan diskutere og samtale (helst samtale, æ like samtala) med den gemene hop om ganske mye, men æ blir ikke med om det e den filmen som skal legge premissan for samtalen vårres. Takke mæ til Kautokeinoopprøret (som jo e problematisk, men på en helt anna måte – en måte som faktisk e interessant).