Å være Ofelia uten å ligne Ofelia. Hamlet på HT og teater i HjerTet.

Æ vil skrive nokka som sammenligne Hamlet med En folkefiende, som trekk linja i scenografien, eller, ikke scenografien i sæ sjøl, men måten den brukes på for å understreke de oppdelte livan. Kordan man i begge forestillingan kan se opptil flere karaktera leve sine egne liv, samtidig, uten å vite sikkert kor det e meninga at du skal feste øyan. Æ synes det e attraktivt i et teaterstykke, det e en av de grepan som gjør at æ vil se det flere ganga, fordi æ vil få med mæ mest mulig av ka som skjer og kæm som gjør ka. Og det æ virkelig likte med En folkefiende va at æ kunne velge plass i salen, at det va unummerert – sånn til vanlig like æ å ha et sted å sitte, det e enklere, da e det ikke din feil om du havne ved siden av noen, da treng du ikke tenke at du satte dæ for nært – så da æ så det andre gangen kunne æ velge et sted som va forskjellig fra der æ satt første gangen, og da æ så det tredje gangen kunne æ igjen velge litt annerledes. Det ga en slags frihetsfølelse i teateropplevelsen, æ likte det.

Man kan jo ikke gjøre det på samme måten i Hamlet – ikke bare fordi det e nummererte seta, men fordi det i En folkefiende va sånn at om du satt på et sted va det dela av handlinga på scenen du gikk glipp av, fordi du rett og slett ikke så den. Andre gangen æ så stykket satt æ mæ nært scenen, på venstre side, uten å tenke over at æ da gikk glipp av mye av det som skjedde hos Petronella Stockman, hvilket jo va synd, siden Ulla Marie Broch va en av de beste grunnan – i et hav av gode grunna – til å se stykket. I Hamlet vil det være vinkelen som e forskjellig, man vil kunne se andre bilda i speilveggen som e en del av scenografien. Kanskje kan man se mer av scenen, mindre av publikum, om man ikke sitt midt i salen, om man sitt mer til venstre? Kanskje det blir mindre distraheranes – ved gjensyn lurte æ på om æ så mæsjøl i speilet, æ konkluderte med at æ gjorde det, såvidt. Men æ tror ikke man går glipp av nokka handlingsmessig, siden scenerommet i utgangspunktet e helt flatt og uten vegga. Men likevel, man vil kanskje følge med på andre karaktera avhengig av kor man sitt (eller så e man som mæ og ende opp med å følge med på Hamlet uansett, fordi han har en nær magnetisk tiltrekningskraft); man vil kunne få et nærmere bilde av Ofelia om man sitt på venstre side av salen, man vil kunne få et nærmere bilde av Clodius om man sitt på høyre side, sånne detalja – ingenting stort, ingenting avgjøranes, men nok til at æ skulle ønske at ikke alle billettan mine va på cirka samme plass, enkelt nok. (Ida sa «… du vet ka det betyr» og æ svarte «Det e en tidagers periode der, etter at æ kommer tilbake fra Snåsa og før æ og Gøril skal på sisteforestillinga …» Alle gode ting e fire?)

Æ leste forresten Therese Bjørneboe sin anmeldelse av Hamlet i Aftenposten, og lot mæ imponere over kor mye ho hadde klart å få inn i en såpass kort tekst – referansepunkta (Bjørn Sundquist som sin generasjons Hamlet, Psycho, Bjarne Melgaard – og alt logisk og forståelig!) og Hamlet-historie og alt sammen, den va så mye bedre enn anmeldelsen i Dagbladet, som æ leste og tenkte «men … hæ?» fordi den sa så lite. Og æ skjønne at hyppige linjeskift gjør sæ i avisspalte, men når det ligg på nett ser det bare fælt ut, og ødelegg for tekstpoengan – teksten flyt ut i intet, det e litt trist. Men ja, Therese Bjørneboe sin anmeldelse va imponeranes – æ tok mæ i å ønske at æ hadde den typen teaterkunnskap å skrive fra, eller så gleda æ mæ til æ en dag kanskje har det. (sidespor: æ like å tenke på det, ideen om kumulativ læring: det her vet æ nu, en dag kommer æ til å vite mer, og tenk kor mye kunnskap æ sitt på når æ bikke førti, femti, når æ kan se linje tyve-tredve år tilbake i tid uten engang å måtte prøve – det e en overveldanes tanke, den gjør mæ glad langt inn i sjela, æ håpe ikke æ glemme den gleden etterhvert som æ kumulere kunnskap.)

Og det æ glemte å nevne i første runde av Hamletblogging va lysriggen. Det va litt dumt å glemme, fordi æ synes det va et fantastisk, effektivt, grep – å senke hele lysriggen framheva den klaustrofobiske stemninga, særlig i andre akt, og det e kanskje det æ like best med teater, når æ tenke mæ om – måten æ i større grad enn når æ ser film både kan tenke på handlinga samtidig som æ sett pris på de tekniske grepan som gjøres for å underbygge det skuespilleran gjør. Æ vet, på et nivå, at det samme skjer i film og tv og absolutt alt, men når man ser det på scenen føles det nærmere – æ ser at lyset skifte fra den ene spotten til den andre, æ oppfatte at bevegelsen karakter A gjør fra sted C på scenen til sted D skjer fordi det skape dynamikk og for at det skal passe sammen med karakter B sin bevegelse fra punkt E til punkt F – det e lettere å oppfatte – for mæ – når det skjer foran øyan på mæ i en teatersetting, æ e ikke vant til å skulle se etter det samme i film.

Æ e kanskje ikke interessert, heller, i å se etter det samme på film, æ vet ikke, det føles som om æ i større og større grad tenke at teater e min greie, æ like det flyktige i det, sjøl når det frustrere mæ endeløst. For eksempel: i går hadde æ stemmen til Morten Svartveit i hodet mitt, «det går dårlig, pappa,» (det e godt æ snakke samisk til faren min, ellers hadde æ begynt å si det til han i hytt og vær) og omtrent samtidig hang Ulla Marie Broch sin «ai ai ai ai ai ai AI!» fra En folkefiende igjen, noen ganga høre æ et tonelag og tenke på Guri Johnson – alle de her øyeblikkan som æ bare kan holde fast ved inni mæ, alt æ må skrive ned for å huske det, det e jo håpløst, og fantastisk; æ skulle ønske æ kunne se Cabaret en gang til, i 2012 ikke i 2007, æ skulle ønske æ huska mer av det-og-det stykket, men likevel, kanskje æ foretrekk situasjona kor det e legitimt å applaudere når dem e over? Sjøl om det gjør det vanskeligere å huske direkte sitata, å huske akkurat kordan det så ut, det øyeblikket der, så e adrenalinrushet etter forestillinga verdt det. Adrenalinrushet som sier: æ va tilstede, æ så folk lage kunst mens æ satt i salen og så på, dem gjorde det rett foran øyan på mæ – æ vet at Frank Kjosås e Frank Kjosås, men akkurat der, akkurat da va han Hamlet, akkurat da hadde æ tatt alt for god fisk så lenge stykket ber mæ gjøre det – det e nesten som å være forelska (æ tror det her e forklaringa på minst halvparten av alle blogginnleggan mine som handle om teater: det e nesten som å være forelska), å nyte synet, å se at ikke alt e perfekt, men likevel, å se det skjønne i det. (det her va blogginnlegget sitt, digresjonsmessig.)

Og det æ egentlig skulle si, bortsett fra lysriggen og scenografisammenligninga – va at æ, etter å ha sett Hamlet for andre gang, ikke klare å slutte å tenke på Trude Øines. Eller Ofelia, men nei, det e like mye Trude Øines.

Haha, nu passa det nesten inn i «Selma» av Herman Wildenwey – «det er Trude Øines – denne gang.» Hvilket, digresjon atter en gang, kanskje e det perfekte diktet for å beskrive teaterforelskelsen min: «Og det er liten HT/den er ærlig verd en sang/det er HT, som jeg elsker/det er HT denne gang!» bare at man med jevne mellomrom kan bytte ut HT med #heitehilmar eller Espen Østman eller Ulla Marie Broch eller Marius Lien eller Ketil Høegh eller Guri Johnson eller … ja. Æ e enkel å glede.

Men Trude Øines. Ida påpekte at ho like Trude Øines som Ofelia fordi ho ikke e det man gjerne ser for sæ når man tenke på karakteren – og ikke bare som karakter i stykket, kor Ofelia jo e kledd opp med ettervekst i det farga, blonde håret, ho spring rundt i lilla Doc Martens og dongerishorts, en oversized t-skjorte (ka nu enn det kalles på motenorsk, oversized, ikke tskjorte) – men om æ skulle beskrive karakteren Ofelia ville æ landa på at ho e høy, litt tander og vever, kanskje litt sånn modellpen, med langt hår og alt det der. Mer Angelina Jolie enn Janeane Garofalo for å være platt og enkel. Og Trude Øines e skikkelig pen, men ikke på den måten. Dessuten e spillestilen hennes i Hamlet kroppslig – om man kan si det sånn – på en måte æ aldri hadde forbundet med Ofelia. Og det e nokka der – æ har, på en eller anna måte, lyst å trekke en linje mellom den tanken her og den æ e innom i blogginnlegget «om kunstfotografi og tjukkebolla feita» – det e ikke så enkelt som at Trude Øines sin Ofelia får mæ til å tenke at alle kan få kjærlighet, det blir for enkelt – det blir ærlig talt litt simpelt, men om Ofelia kan være sånn som Ofelia e i den her versjonen av Hamlet, så e det håp? Det e nokka nærmere det. Og ikke håp om kjærlighet, men håp om at det e greit, at det kan være lov. Æ vet ikke helt, den her tanken e litt mer Welhaven enn Wildenwey, litt mer uudsigelig. (det e sånt æ bruke litteraturutdannelsen min til. jaja.)

Nu e æ ganske sikker på at det e nokka æ har glemt, igjen, enda en tanke om Hamlet som æ gjerne vil prøve å formulere, nokka æ vil gjøre et forsøk på å gripe, som om æ kan skrive hele forestillinga på bloggen min og dermed komme tilbake hit etter å ha samla kunnskap i tyve år til og tenke «sånn va det, ja!» At æ kan lese det her og komme på koffor æ synes det virke fornuftig å omså se Hamlet fire ganga i løpet av en knapp måned – koffor æ tror æ hadde angra om æ lar være, at æ kan vende tilbake om fire år, når æ forelske mæ i et nytt teaterstykke som minne mæ vagt om nokka æ har sett før, og tenke at «jo, det minne mæ om Hamlet og det va på grunn av det og det, sånn som æ skreiv der – sånn må det være» og så kan æ skrive entusiastisk om ka det enn måtte være og gå tilbake til entusiasmen nu. Og så bygge æ kunnskap og til slutt kan kanskje noen – forhåpentligvis – lese mine teatertanka og tenke «oi, æ håpe æ kan skrive sånn en dag!»

Konklusjonen e altså: kunnskap e makt, teater e forelskelse, og kombinasjonen e best.

Det e fredag og æ e usaklig.

Æ har bursdag imorra! Det e helt absurd kor æ glede mæ, særlig siden æ ikke har plana for dagen. Eller, æ har plana, men dem består i at æ skal henge på 4 roser hele dagen/kvelden, bortsett fra den lille tida æ skal gå på HT for å se siste forestilling av «En folkefiende,» hvilket, ja, om noen hold tellinga, e tredje gangen æ ser stykket.

I løpet av dagen har æ vært på Tromsø museum, for å høre på programslippet til Riddu Riđđu, æ har hengt på 4 roser med Gøril, og litt med Marcel Proust, fordi æ nyt mæ gjennom første bind av På sporet av den tapte tid, æ har fått to eposta om jobba æ har gjort som æ skal få penga for, æ har fått brev fra NFF om at æ må krysse fingran 7. juni (vel, «kryss fingran»-delen va implisitt), og i går vant æ en bok fordi æ likte Cappelen Damm på facebook. Æ ga bort nesten alle kontantan æ hadde til folk som trengte dem (folk æ kjenne som trengte dem), og glemte å hente ut flere i minibanken, så nu har æ god samvittighet og lite kontanta. Hvilket vel e veldig mye bedre enn om det gikk andre veien, så det går sæ til.

Og i hele dag har æ brukt en allkunne.no-button, fordi det virka rett og rimelig (min kjære mor mente det va passanes). Og æ har hørt Bernt Bjørn representere Totalteatret og resitere «Skiltskytter,» fordi – o jubel og stormende glede! – Totalteatret skal framføre dela av «Siste kveld med mamma» på Riddu Riđđu i sommer!

Æ fikk bursdagsgava fra Gøril – fordi æ maste mæ til å få dem i dag sånn at æ ikke treng å ta dem med mæ på teater imorra :D – og det va to bøker og to sesonga med TV-seria, og vi diskuterte fine ting som verden og folk og kjærlighet og va ganske misantropisk. Det va fint. Og æ fikk klage min nød over teite ting æ føle æ ikke burde klage min nød over, men som æ likevel hadde et behov for å klage på, og vi konkluderte med at enkelte ting e bedre enn andre – og at vi forsåvidt også e bedre enn andre. (æ hadde glemt kor befrianes deilig det e å klage sin nød til noen som har kjent dæ kjempelenge, alle de her tingan som e implisitt og som dem forstår likevel.)

Og sånn ellers brygge æ på et blogginnlegg om godeste Proust, men det e vanskelig fordi æ har lest cirka 150 side og så langt tror æ at æ har hatt lyst til å sitere nærmere sytti av dem. Æ slit litt med akkurat den reaksjonen fordi det føles så forferdelig stereotypt, æ les Proust og oppdage sannheten om mitt eget liv, lzm. Det e jo greit å vite at man kan passe inn i noen litteraturstudentstereotypia. Dessuten har æ konkludert med at det e fint at æ les han først nu, ellers hadde æ definitivt endt opp med å syns at det va en god idé å studere fransk, og det tror æ ikke hadde vært en god idé.

Sånn ellers har æ blitt et gående menneske, plutselig, uten at æ helt vet koffor – eller, jo, æ vet litt av det, det va derfor æ klaga min nød til Gøril – til en så stor grad at æ syns det virka fornuftig å gå tur i dag også, sjøl om det regna. Nu har det slutta, så æ vurdere det, men først må æ finne neglelakkfjerneren. Samt tenke litt mer på kordan farge som passe å ha på neglan når man fylle åttogtyve. Alle de store spørsmålan her i verden, altså.

«En folkefiende» igjen.

Æ va på teater! Forrige fredag faktisk! Men så blei æ så distrahert at æ helt glemte å si nokka om det. Æ innså, mens æ vandra rundt i byen i etterkant av forestillinga, at det e nokka galt med hodet mitt når æ tenke «vil ha kultur!» og tar en spontan tur på HT for å se «En folkefiende» en gang til heller enn å finne ut av ka som går på kino.

Det må sies at de rabatterte billettan heller ikke va på langt nær så rabattert som æ kryssa fingran for. Eller, det vil si, for alle andre e dem kanskje det, men dem koste like mye som vanlige studentbilletta, så da va det ikke så billig (og da va det ikke så stort behov for å vente til en halvtime før forestillinga med å kjøpe billett). Ikke det, æ kjøpte den likevel, så det e ikke en klage, egentlig, bare en poengtering.

Den her gangen plasserte æ mæ på andre rad, på venstre side, fordi det skjer en del ting på den sida av scenen og æ hadde lyst til å sitte nært. Det va fascineranes, fordi det betød at æ i de scenan kor ordføreren bare e i sitt private domene ikke kunne se ho. I tillegg så æ nesten ikke enkefru Kiil og gyngestolen hennes i det hele tatt, men derimot så æ ungan – og de andre karakteran – på gyngehusken mye bedre. Og kaptein Horster, mens han kom og gikk og traff på Stockmann.

Æ fundere fortsatt litt på kor æ vil sitte når æ ser stykket på bursdagen min – æ har allerede kjøpt billetten, fordi æ e en nerd og det e bursdagen min og siste dag dem spille og æ elske sånne sammentreff – og tror kanskje æ vil satse på forholdsvis høyt oppe, men antakeligvis på venstre side. Det e ganske fint med et teaterstykke kor det e nokka man tenke på, når man nu ende opp med å se det minst tre ganga (om noen har lyst å kjøpe mæ en billett til en av forestillingan før den siste hadde æ ikke takka nei, men æ har vett nok til ikke å kjøpe den sjøl). Men så e det jo et scenografisk mesterverk.

Det blei et enda bedre stykke andre gangen – og ikke bare fordi den den her gangen inkluderte den flotte linja om at man ikke burde ha på sæ sine beste bukse når man e ute og protestere – fordi æ kunne se mer på alt det andre. Særlig folkemøtet, men det slit æ fortsatt med, det e så vanskelig å vite kordan man skal reagere. Særlig etter å ha tenkt mer på det, og snakka om det og sånt, og endt opp med mindre og mindre sympati for Tomas Stockmann i utgangspunktet. Og egentlig har æ fått mer sympati for Petronella Stockmann, hvilket e helt absurd, men æ og Ida – som enda ikke har blogga om stykket sjøl om ho til stadighet sir ho skal [hint hint :D] – konkluderte med at det e fordi vi så gjerne vil like den kvinnelige ordføreren. Vi e.. forholdsvis billige feminista, på den måten? Det e ikke udelt sympati, selvfølgelig, siden Petronella Stockmann e en dust, men kvinne i maktposisjon vs mann i maktposisjon og det e nokka man tenke på og forhold sæ til (om man e et rimelig oppvakt menneske i verden, og det e vi jo).

Den største ulempen med å se stykket for andre gang va at æ nu fikk enda bedre tid til å irritere mæ over Petra, dattera i huset. Æ mene, æ syns Petra e den mest usympatiske karakteren i hele stykket, og æ tror ikke det va meninga? Det e fint med pappajente og sånt, og æ like at ho heie fram faren sin uten forbehold, men problemet mitt e hovedsaklig i måten ho blir spilt. Alle gestan hennes e for stor, alt ho sir blir så overdrevet, og ja, ho e neppe så gammel i stykket, men det e ikke en sånn tenåringshengslate overdrevenhet, det e nokka mer. Og det e såpass distraheranes at æ kroa mæ litt da Petronella kommer med den ene linja æ ikke huske men som e nokka sånt som at det ikke e så rart at ho ikke har lært sæ folkeskikk der borte på Vestlandet. (det e nokka med måten Ulla Marie Broch sir den ene linja, æ fikk litt lyst til å klappe i hendern av det)

Men, ja, alle gode ting e tre, og æ glede mæ allerede til mitt tredje gjensyn. Æ vet ikke helt om det betyr at «En folkefiende» e skikkelig bra teater eller at æ bare har blitt skikkelig rar, men æ tror æ overleve begge mulighetan.

(og for en uke siden hadde æ noen skikkelig dyptpløyanes poeng æ hadde tenkt mæ fram til, etter den teatrale matpakken – kor Kristian Figenschow jr og Ulla Marie Broch fortalte om stykket og spilte en liten del av det – og gjensynet, men så venta æ i en uke med å blogge om det og nu har æ glemt alt sammen. Kanskje dem kommer tilbake etter tredje gangs gjensyn?)

En folkefiende (i tl;dr-versjon)

postskrevet pre-script: æ vet ikke koffor æ bruke herregud og bannskap så mye i den her teksten, det e nesten litt påfallanes; æ velge å skylde på Ragnar Olsen som definitivt hadde gitt Ibsen en god dose nordnorsk språkbruk.

Æ vil så gjerne finne en genial inngang til den her teksten, et lite, briljant poeng som gjør like mye for å pirre leselysta som ideen om en scenografi som e elleve meter høy og består av tre plan gjør for å få dæ til å ville se et teaterstykke.1 Det føles liksom som det minste «En folkefiende» fortjene, etter at æ har snakka om det så mye i det siste.

Det her e nesten del en, om selve stykket

Men i mangel av en briljant innledning får dokker følgende: æ va på premieren på «En folkefiende» i går, og æ likte det skikkelig godt. Etter første akt tvitra æ «Å, dem hadde endra på premisset for replikken æ fikk ondt i magen av:( Men æ vil trykke på repeatknappen og se alt på nytt, fra første rad!» og «(har bare sett første akt av «En folkefiende» så langt, men det nærme sæ nokka vakkert, æ har litt trua! (kryss i taket!))», pluss en facebookoppdatering av typen «Æ tror det her kan bli nokka! ♥»2. Og etter andre akt tvitra æ «Æ e solgt! På alt bortsett fra Petra, men herregud, En folkefiende va… Sukk! Kommer sikkert en usannsynlig lang tekst imorra! Tommel opp!» og «(æ like at æ kan bruke entusiastiske utropstegn på et teaterstykke, det e en stund siden sist, æ trodde det va mæ det va nokka galt med…)» (æ innså etterhvert at det e sånt æ like å ta vare på, og twitter e jo ubrukelig for langstidslagring, derfor tilbakelenkinga).

Det va, æ bare, æ har mest lyst til å gå og se det igjen i dag. (bortsett fra at æ ikke får posta det her før lenge etter kveldens forestilling, men I PRINSIPPET.) Æ har mest lyst til å se det om og om igjen fra alle mulige seta i salen. Vi satt helt ytterst på høyre side, og scenografien gjorde at det av og til va ting vi ikke fikk helt med oss, noen ganga snurra scenen sånn at ting æ gjerne skulle sett forsvant litt. Stort sett gikk det bra, og det va langt ifra så ille at det blei påtrenganes, men det etterlot mæ med et ønske om å se det på nytt, fra en anna vinkel. Æ tenkte æ skulle si at æ anbefale å sitte et sted, men æ vet ikke kor det skulle vært, æ tror det e det samme uansett. Bare sett dæ ned et sted.

Æ va litt skeptisk til Ulla Marie Broch, kan æ si det?, til og med før æ visste kordan rolle ho skulle spille3 men æ blei litt mindre skeptisk da æ så traileren HT la ut, og oppdaga at ho spille ordføreren. Og enhver skepsis va totalt unødvendig, for rolletolkninga hennes va nydelig! Og æ likte at ho hadde en sånn skikkelig forferdelig dialekt, en forfina dialekt fra helvete, med innslag av riksmål (seriøst: efter og nu og det ene med det andre)! Men så, i enkelte scena, når det brast litt for ho – med en bror som Tomas Stockmann skal det visst ikke så mye til – klarte ho ikke holde sæ og peisa på med skikkelig nordnorsk. Det e kanskje ikke så vanlig nu lenger med den typen folk, i hvert fall ikke blant folk på min alder (håpe æ. herregud, det hadde vært trist4), men det e nokka gjenkjennbart i det likevel.

Og ordføreren passe utmerket som kvinne, sånn bortsett fra i to små ting æ reagerte på: den tynne teen og forholdet til jobben, det altoppslukanes, «ho stakkars har jo ingen familie, ho bare jobbe» – det virke uungåelig at det får et anna preg når det e en kvinne det e snakk om; æ finn det vanskeligere å tro at en kvinne hold sæ unna kjøtt på grunn av fordøyelsen, at ho foretrekk brød og te fordi det e sunnere. Men så blei Petronella spilt som en kvinne som ville ha kontroll på alt, så da e det kanskje ikke utenkelig at et særdeles kontrollert inntak av mat e en del av det; æ tror dialekta også e en del av det: sjøl om man e i Nord-Norge treng man jo ikke snakke som om man e av uforskamma bondeslekt.5

Anmelderen i iTromsø mente at for mange av karakteran va for flat og komisk, men æ tror ikke æ e enig med han, bortsett fra i tilfellet Petra (og kanskje litt i tilfellet Billing, men æ ♥ Marius Lien, så det e ikke så godt å si). De andre karakteran e typate, men Petra blei for enkel. Æ vet ikke, klarte ikke å konkludere med, om det e fordi æ ikke likte måten Julia Bache-Wiig spille ho, eller om karakteren bare ikke va nokka særlig. Æ klarte ikke egentlig å danne mæ et bilde av ho da æ leste stykket heller, men i Bache-Wiigs skikkelse blir ho for agitatorisk; for mye pappajente, for lite flersidig karakter, og det sjøl om dem har gjort romansen med Hovstad til en mye større del enn æ oppfatta den i min lesing av stykket.

En av de tingan æ likte med Petra va dialekten, ho snakka vestlandsk, mens småsøsknan hennes snakka nordnorsk – det va et fint, lite grep som underbygde historien om at familien Stockmann hadde endt opp på Vestlandet. Hos Ibsen sjøl har dem jo måttet holde ut i det ubermhjertige Nord, men sånn kan man jo ikke ha det på HT, så her kom dem tilbake nordover, endelig. Og har bodd nordpå lenge nok til at småungan snakke nordnorsk, mens storesøstra hold sæ til den dialekten ho e vokst opp med. Æ likte det.

Det va noen som sa, så æ, etter første publikumsprøven, at dem ikke kunne se for sæ kordan HT skulle redde inn det der, så æ vet ikke om det bare e det at vi har vidt forskjellig smak i teater, eller om HT faktisk klarte å redde sæ inn, men det va langt fra katastrofalt. Det balanserte, med koreografien og alt det der, tidvis på eggen til å være katastrofalt, det skal ikke så mye til for at det tippe over, men det gjorde ikke det. Bevegelsen i scenan fungerte, æ likte bevegelsen i det, æ likte de koreograferte delan, i hvert fall stort sett. Æ skal ikke nødvendigvis si mæ uenig i at Billing va litt for… mye, han også, noen ganga. Han va ikke fullt så flat som Petra, men æ tror ikke han unnslapp, siden han sto for veldig mange av de koreograferte delan. Æ like Marius Lien, sjøl om æ har sett overraskanes få av stykkan han har spilt i, og nu skulle æ prøve å si nokka fornuftig, men egentlig vil æ bare se stykket en gang til for å prøve å danne mæ et klarere bilde av ka æ syns om han.

Og æ trodde nesten ikke at æ noensinne kom til å si det her, men æ likte karakteren til Kristian Fr. Figenschow jr! Æ virkelig likte han! Han fungerte så bra som påståelige, hyggelige Stockmann. Og æ satte skikkelig pris på det ene lille grepet dem hadde foretatt helt på slutten, det va sånn en fin menneskeliggjøring av karakteren, det lille øyeblikket kor han sett sæ på kofferten og kjempe mot tåran, før han klare å slå sæ sammen med familien igjen, i den her uforståelige gleden av «vi e så langt nede som vi kan være, hurra, la oss danse!» (æ håpe spoiler-skjuleren min fungere som ønska..)

Sidespor: Da æ leste stykket, blei æ slått av kor kort tidsperioden det hele foregikk i va, og tenkte «men kjære dæ, Stockmann, om du bare vente i tre måneda, til kurbadsesongen e på sitt beste, så kommer alle til å se at du har rett, fordi folk til stadighet blir syk av kurbadet!» Til og med æ innser at det hadde blitt et ganske dårlig teaterstykke av det, men frustrasjonen va likevel tilstede under lesinga og under oppsettinga: ja, du har rett og ingen tror på dæ, men om du gir det bittelitt tid kommer alle til å se at du har rett.

Æ likte redaktør Hovstad, og æ likte måten Terje Skonseng Naudeer spilte han (æ e litt svak for fyren – sjøl om æ ikke har sett en eneste episode av Himmelblå, eller kanskje fordi? – æ tror det e håret hannes som gjør det, i hvert fall sånn som det e i det her stykket). Det va nesten så karakteren minte om.. enkelte ansvarlige redaktøra æ har hatt et noget anstrengt forhold til i min tid som avisleser. En mann som vil blåse åpen hjernan til folket og gi dem nokka nytt, så lenge det ikke strid for mye mot det som kommer til å glede ansvarshavende og annonsøra. Sånne som kan ha ryggmarg så det hold, men helst når dem tale minoriteten midt i mot, for det får jo være måte på kor mye (Folkebudet) folket skal måtte tåle av kravstore minoriteta. En skikkelig omgjengelig fyr, men bare så lenge du faktisk har han på din side, en god gammeldags opportunist, akkurat som avisredaktøra skal være. (e æ bitter? Aldri!)

Æ likte Nils Utsi, nær sagt selvfølgelig, og måten kaptein Horster kommer og går og ikke e spesielt bekymra hverken fra eller til, men bare e en bra fyr – det e nokka med måten han balansere de andre, måten han e den snille onkelen fra Amerika, Stockmannans deus ex machina når dem treng en. Æ likte Maryon Eilertsen også, i den forholdsvis lille rollen som [enka til?] garvemester Kiil, og æ likte at dem hadde gjort den rollen til en kvinnerolle – æ like at dem hadde jevna ut kjønnsfordelinga – også blant barneskuespilleran, for i stykket va vel begge de minste ungan gutta? – uten at det føltes påtvunget, uten at det føltes unaturlig. Æ tror egentlig det hadde føltes mer unaturlig om de eneste kvinnelige karakteran i stykket va Katrine og Petra.

Og æ elska Guri Johnson. Æ e skikkelig svak for Guri Johnson sånn til vanlig, men æ syns ofte ho ende opp i fjollate rolla som mest av alt gjør mæ litt trist, fordi æ vil se ho i nokka ordentlig – og nu spilte ho i nokka ordentlig! Æ likte kombinasjonen av det mennesket i huset som må tenke på litt mer enn bare ka som e rett og galt, men også en dame som e villig til å stå stødig sammen med mannen sin når det behøves. Og så va æ litt glad for at ho ikke hadde samme hårfrisyren som på pressebildan, den va i overkant firkanta, ho va mykere i kantan nu, æ tror det passa.

Sånn ellers likte æ hårfrisyran, som jo e skikkelig outrert på enkelte, særlig Petronella og Billing, men også Hovstad, og delvis hos Aslaksen – som hadde en slags fiskefinne i bakhodet (ikke bokstavelig talt: håret hannes va forma litt sånn), som for å vise at han e litt tvilsom, men altfor full av måtehold til å skulle ha crazy hår som de andre.

Det va noen småting som plaga mæ, som det faktum at dela av stykket led under dårlig diksjon, æ syns av og til replikkan forsvant litt i dragsuget av for mange ytringe og litt for mye bråk – dessverre ikke bare på sånne plassa kor Ibsen sjøl hadde skrevet dem i en kakofoni. Men æ tror kanskje æ begynne å nærme mæ gammel dame-takta med sånt, æ vil aller helst at alle skal snakke i sånn skikkelig gammeldags radioteater-stil, kor alt e så overtydelig at du blir pinlig berørt. Det e ikke så ille, men bittelitt mer luft – både på inn- og utpust, fnis – hadde kanskje gjort sæ. Æ hadde vært villig til å sitte der i tre minutta ekstra om det betød at æ hadde fått med mæ mer av det dem sa.

Dem snubla i replikkan noen ganga, noen av dem (æ tror de fleste av skuespilleran med mange replikka gjorde det, både Petronella og Stockmann og Hovstad), men det va ikke påfallanes mye (det va ærlig talt akkurat nok til at æ har lyst å se det en gang til, litt seinere, for å se om alt har satt sæ bedre). (moralen så langt e «Siri har lyst til å se det minst en gang til,» ja.)

Også va æ litt trist fordi dem tok bort den delen som ga mæ ondt i magen – på den gode måten – da æ leste stykket, og æ vet ikke egentlig om æ syns endringan gjorde det verdt det. Men det va en bitteliten bit, og det va sånn en Siri-ting å like, så æ kan skjønne at dem valgte å endre på det. Det blei mer helhetlig som dem spilte det, men likevel, de fine fine bildan inni hodet mitt blei litt trist.

Og folkemøtet! Æ elska måten dem hadde arrangert folkemøtet, sjøl om det va litt vanskelig, fordi det – for å få den rette deltakende følelsen – kreve at publikum handle stikk i strid med sympatian sine. Æ har litt lyst til å se stykket en gang til av den grunn også, for å kunne delta der, på den måten folket skal delta under folkemøtet – sjøl om det sikkert kommer til å virke litt rart om æ e den eneste ikke-skuespilleren som klappe. Pyttsann! Det va forresten litt fornøyelig, fordi æ satt på en benk, og John Gustavsen satt to rada foran mæ, og da Nils Utsi som kaptein Horster gikk forbi, stoppa han litt opp ved John, sa «Bures» og gikk videre (pappa fortalte at han også hadde stoppa Nils, sagt «det blir på søndag» og Nils hadde svart «Søndag, ja, OK» (men på samisk)) – det blir en fascineranes form for skuespill, når man nesten bryt den fjerde veggen, men ikke helt, for det e da ingenting som tyde på at kaptein Horster ikke kan snakke samisk? Ka skulle det være?

(det her e nesten del to, om en samisk drøm æ har)

Snakke om samisk, folkemøtet fikk mæ til å tenke på språkforvaltningsområdediskusjonen. Fordi det e akkurat sånn den e. Folk e idiota, og burde ikke ha uttalerett, men så skal dem liksom ha det likevel, fordi vi har ytringsfrihet og alt det der tullet, og så blir det bare rot av det. Æ mene, det hadde ikke krevd mange grepan for å endre folkemøtet til å handle om en innlemmelse av Tromsø i forvaltningsområdet for samisk språk. (Bortsett fra, som faren min sa etterpå, «æ hadde ikke vært så kategorisk avvisanes til folket som Stockmann,» men han hadde sikkert tenkt det. Æ tenke det i hvert fall.)

Langs de samme linjan, innså æ, mens æ leste stykket, at æ slit litt med Stockmann sin idé om at minoriteten bestandig har rett (og det sjøl om æ tilhøre en minoritet som bestandig har rett!), og den linja om at den sterkeste mannen i verden e han som står mest aleina – det blir for enkelt. (Haha, kan man si sånt om Ibsen?) Det e vanskelig å formulere, syns æ, men.. OK, æ tilhøre en sånn minoritet? En sånn kor vi som oftest har rett, men sjelden blir hørt av andre. (Og det her e en latterlig grov forenkling av alle samiske saka noensinne, ja, bear with me) Og det e en minoritetstilstand som e konstant og kontinuerlig, vi – æ – slipp ikke unna den (vil ærlig talt ikke slippe unna, men kunne uansett ikke unnslippe, om æ mot all formodning ville), og det e sterkt. Det e vanskelig, å være i den kontinuerlige minoritetsposisjonen, å av og til havne i situasjona kor du like gjerne kunne vært Stockmann, kor det e dæ mot alle de andre (men kor alle andre ikke e mot dæ, egentlig, dem vil bare at du skal forklare, dem vil at du skal forsvare koffor dokker bestandig skal være så hårsår, være så vanskelig, være så kravstor, men herregud, det e jo ikke som om dem angrip dæ personlig, det må du jo forstå, det e jo en kjempestor forskjell), og det finnes neppe så mange av oss som e Stockmann i sånne situasjona. Det finnes neppe så mange av oss som vil stå der helt aleina, mot den teite røkla der, men vi kan stå sammen mot den.

Æ vet ikke, det e en komplisert klump av tråda det der, æ klare ikke helt å nøste opp i dem, men det e nokka der. Æ får satse på at noen som e smartere enn mæ kan ta tak i det (eller i det minste noen som e flinkere på Ibsen-tolkning).6

Æ tror ikke det skal så mange grep til for å endre hele «En folkefiende» til å handle om en litt stor by som eventuelt kunne innlemmes i forvaltningsområdet for samisk språk; om den ene personen som sir «E ikke det her en god idé?» Om folket som e teit og e mot, uten at dem vet nokka, om redaktøra som slår opp «Skiltkrigen» men glemme å informere om ka de faktiske konsekvensan ville vært, Stockmann-familien kunne vært en liten samisk organisasjon (kanskje Noereh!, for å ta et skikkelig vilkårlig eksempel), Katrine e ikke egentlig mot, men å, Tomas, må vi nu krangle med dáža igjen – og Petra som e helt for, Petra som sikkert har laga hele befri sameland-bloggen! Redaktøren kunne vært, ja, nei, det skal æ ikke si, men folket har ytringsfrihet, særlig på vårres nettside, eller ka? Journalisten vil ha kommentara, men like dem spiss.

Aslaksen e skapsame; ja, han e same, men han like ikke å snakke om det, ka man skal vandre rundt og være så samisk for hele tida?, det blir jo aldri nokka fornuftig av det, folk blir så sint; men om det hele skal være moderat, innenfor grense, så e han med, kanskje, men ikke om, herregud, ikke om Petra e med på skuta, ka i all verden e det der, sånt spøke man ikke med! Og kaptein Horster? Han e Nils Utsi uansett han, bare med litt flere historia fra Stilla og noen gode gamle ČSV-frasa han overrekk ungdommen (haha, nu blei æ nesten helt rørt her æ sitt).

Og det du må gjøre da, for å få til det, e å få Beaivváš til å sette det opp som jubileumsforestilling; drit i «Min duoddarat,» gi oss «En folkefiende» med samisk vri! Ja, det e nu bare en idé. Men tenk dæ det, fy faen for pokker, tenk dæ det!

—-
1Det her e selvfølgelig et dårlig bilde for folk som bare blir enda mer skeptisk til et teaterstykke som har en scene som e elleve meter høy, men æ vet ikke om æ vil vedkjenne mæ at det finnes sånne folk.

2Som fikk Inga til å lure på om æ kanskje hadde nokka spennanes æ hadde glemt å fortelle ho. Sukk. Hei, æ hete Siri, æ har ikke kjæreste, æ har teaterstykka… (det visste sæ dog at Inga trodde æ hadde skrevet nokka genialt, så det blei en comedy of errors kor poenget e at ingen antar æ e i ferd med å få mæ kjæreste)

3Æ prøvde å finne ut koffor, men æ vet ikke, man kan sikkert se for sæ at det e fordi æ e.. skeptisk til søringa som skal komme til byen og stjele rolla fra flinke folk nordfra som fortjene dem minst like mye? (OK, det e ikke derfor. Æ vet ikke. Fordi skepsis e min standardinnstilling til det meste æ ikke kjenne fra før av?)

4Ikke det, det va forsåvidt en sånn opplevelse æ hadde en gang æ hørte på en ungdomspartidebatt kor Kirsti Bergstø deltok – æ blei helt pinlig berørt hver gang ho åpna munnen. Æ kan fortsatt ikke skjønne ka det va ho holdt på med, og i TROMSØ, av alle plassa. Sært.

5Æ skreiv den setninga og så lurte æ litt på om æ skulle føle mæ truffet, men pøh, æ tror æ stamme fra uforskamma bondeslekt (eller, besteforeldran mine hadde kyr og saua og slo høy, sjøl om vi e sama!), så det går vel greit.

6Det e en merkelig form for ansvarsfraskrivelse å si at noen som e smartere enn mæ får ta sæ av det, det blir for enkelt, æ vet det. Det æ mene e at æ ikke klare å løse det på egenhånd, på stående fot, æ treng en diskusjonspartner. Eller noen som faktisk e smartere enn mæ i akkurat de tingan, som kan forklare mæ ka det e æ prøve å få fram.

Æ kan skrive om ting som ikke e teaterrelatert! Bare ikke nu.

I går sendte æ en facebook-melding til Ida (eller, vi sendte en del fram og tilbake, men bla bla bla) kor æ skreiv: «æ innså at det finnes en verre mulighet! Enn om det vise sæ at […] kan skrive!? Enn om […] kan komponere setninge sjøl Shakespeare hadde misunna […]?! Æ mene, da e jo alt håp ute for min del:( (æ vet ikke helt ka det sir om mæ at det nesten virke som et verre alternativ enn at […] e udugelig…)» etter først å ha sagt «akk og ve og skrekkblanda fryd og enn om […] ikke kan skrive ordentlig, da må æ bare sporenstreks slutte å like […] :( det skal ikke så mye særskriving og og/å-feiling til før kjærligheta mi tar slutt, æ e nådeløs!» Æ snakka med Inga her om dagen og ho sa «av og til blir æ helt forelska i det du skriv» og det e det fineste komplimentet æ har fått på lenge. Æ svarte, selvfølgelig, «æ e ganske forelska i alt æ skriv» og ho sa at det e åpenbart. (det her e et ganske bortkasta avsnitt, men hah, æ e bortkasta om æ vil være det!)

—- (æ føle for å titulere den her delen i anna teaternytt, siden æ har en ensporshjerne for øyeblikket)

Fredlaus-turneen har fått sæ en blogg1, og det har jo muligheta til å være skikkelig spennanes (æ krysse fingran!); dessuten e æ litt sjalu, fordi dem skal til Tana og, sukk, æ vil til Tana, tror æ. Æ vil bestandig til Tana, æ vet bare ikke helt ka æ skulle gjort der, og før eller seinere ville æ tenkt at æ vil tilbake til et større sted enn Tana, men ååå. Sølvsmia og verdens søteste småbarn og hjemmehjemmehjemme, men ikke helt. (æ har diaspora-tanka, men. Æ tenke fortsatt. Æ leste Ruth Behar og det dukka opp nokka som føles som om det kan bevise et poeng æ ville poengtere, det e så bra.) Men Fredlaus altså, og blogging, og turne. Og Tana. ♥ (Eller bare Finnmark ♥)

Æ leste En folkefiende i går, og har litt lyst til å skrive om det, men det får være måte på kor mye man blogge om et teaterstykke før man en gang har sett det. (æ glede mæ mer til å se det nu, og æ håpe dem ikke har kutta bort den ene linja som ga mæ litt ondt i magen – på den bra måten – da æ leste den; æ hadde blitt så glad om det øyeblikket blir så bra på scenen som æ ser det for mæ i hodet mitt.)

Og æ leste En folkefiende og mora mi spurte mæ om den va bra og æ blei svar skyldig. Æ mene, jo, det va den jo? Men.. man kan ikke lese Ibsen nu med det formål å skulle definere om det e en god eller dårlig historie (OK, man kunne kanskje, men æ kan ikke). Det e ikke som om æ kan lese Ibsen og skrive en anmeldelse, «interessante tanker, men bringer ingenting nytt til et tema som på mange måter kan regnes for å være utbrukt,» «enkelte treffende linjer, men tidvis i overkant mange klisjeer, og hvor original er egentlig ideen om mennesket vs samfunnet?» Haha, det går jo ikke (om man e mæ)!

Så det man må gjøre, antar æ, e å se oppsetninge av det, se om noen andre har brakt nokka nytt til bordet, til scenen, i forsøket på å gjøre nokka med det; det va et ganske tidløst stykke, sånn bortsett fra boktrykkeren og ideen om upassende unge pike (ahaha, som om nokka sånt noensinne blir passé). Æ vet ikke, æ glede mæ til å se ka HT har gjort, kordan den enorme scenografien fungere, kordan folkemøtet blir, alle de her tingan, æ e spent og skeptisk. (hvilket vel e min modus operandi, så jaja)

Ida sa forresten at ho blir skuffa om æ ikke skriv nokka som helst om stykket etter å ha sett det, så æ fikk litt prestasjonsangst:D (Ikke egentlig) Dessuten degenererte det – som det ofte gjør med mæ og Ida – og så blei ting skikkelig upassanes og så trua æ med å skrive inn fotnote om enkelte skuespillerprestasjona (æ kunne vel ærlig talt skrevet halve teksten ferdig før æ ser stykket, og så endra på det alt ettersom om æ likte det eller syns det va fælt).

Min kjære far mente forresten at æ burde slakte det brutalt, siden æ slakta Beaivváš, og dem jo tross alt e nasjonalteateret vårres, da e det bare rett og rimelig at HT også får unngjelde. Hvilket vel forsåvidt e et poeng, om enn et ganske dårlig et! (vi e en poengtert familie, men med ganske dårlige poeng en gang i blant) (min kjære far blei forresten slakta i et leserinnlegg i dagens Nordlys, han sa «kanskje æ kan skrive «Kjære Kurt Johansen, så hyggelig å vite at i hvert fall en person har lest leserinnlegget mitt»,» men vi kom fram til at Ulf muligens hadde blitt fornærma – så vi konkluderte med at han kan skrive «Kjære Kurt Johnsen,» to add insult to injury, «så hyggelig at du har lest det æ skreiv!»)

Æ tenkte litt på et av mine poeng fra vin&viten-kvelden, om at æ ikke vet om æ har tålmodighet til å vente på at alle de her sinte gamlingan skal få sjølinnsikt nok til å innse at Tromsø ikke blir ødelagt av litt mer samisk, og så blei æ litt trist, fordi dem tydeligvis ikke har sjølinnsikt, og det e jo en fin ting å ha (har æ hørt rykta om2). Men det e en fotnote, og definitivt ikke poenget.

Æ hadde plana om å skrive kortere blogginnlegg i april. Æ får satse på mai? Eller nokka. Æ tror egentlig at det ærlig talt e mer sannsynlig at æ blir mann enn at æ blir en mann av få ord. Kort oppsummert blir æ nu i hvert fall aldri. Sukk.

1La oss ikke være fordomsfull over det faktum at dem har en blogg på blogg.no. Ikke så veldig i hvert fall, bare litt. Sukk. (hovedgrunnen til at æ ikke like blogg.no e fordi dem har en totalt ubrukelig arkiv-funksjon, og det strid mot halvparten av alt æ e for her i verden – en blogg som ikke kan leses bakover lenge e ikke en blogg det e verdt å følge med på)

2Noen av oss slit muligens med i overkant mye sjølinnsikt, eller i det minste sjølopptatthet. Jaja.

Æ e plutselig ute av stand til å skrive om ting som ikke e teater?

Æ vet ikke helt ka slags forventninge æ har til «En folkefiende», dem variere mellom «det blir neppe nokka særlig» og «… æ tror det her kan bli gøy.» Det e vanskelig det der, men samtidig e det litt fascineranes, nu har æ observert skuespilleran i ikke-skuespillanes situasjona en god stund1, så det blir interessant å se dem i rollan, å se om det endre min oppfatning av dem og av stykket. Æ vurdere å lese stykket på forhånd, det har æ ikke prøvd før, så det virke som nokka æ har lyst å prøve mæ på.2 Ida sir at ho syns det gir ho nokka mer, men æ vet ikke om det kommer til å fungere for mæ, det kan hende æ bare heng mæ opp i alt dem har gjort annerledes – og ut fra det æ har forstått så e det ganske mye som e annerledes. Eller kanskje æ blir imponert over alt dem har gjort?

Ulempen med «En folkefiende» e at æ ende opp med å kalle den Et folkeeventyr, fordi HT har hatt altfor mange En/Et-stykka på plakaten i det siste, og et folkeeventyr høres mye koseligere ut enn en folkefiende. Av og til blir det En drømmefiende, men det e stort sett bare på tidspunkt æ virkelig ikke burde være våken.

Men det e i bunn og grunn ikke så farlig ka dem nu enn gjør med stykket, æ tør vedde på at æ kommer til å like Nils Utsi uansett, og æ kommer til å bli glad av å sitte og se på Marius Lien (enkel, enkel sjel som æ e), og dem har bygd en elleve meter høy konstruksjon (tror æ det va?), æ finn sikkert nokka å feste øyan på, men det hadde vært fint om æ likte det skikkelig godt, om det va et stykke som treff mæ. Æ krysse fingran.

Dessuten glede æ mæ til å vurdere hypotesen min. Den går som følger: æ foretrekke å se på teaterstykka på mindre scena. Mine favoritta i det siste har vært «Velkommen» og «Chet Baker spiller ikke her», og sånt, æ tror det siste HT-stykket på Scene Vest som æ virkelig likte va «Cabaret». Og det va i 2007. Kanskje æ foretrekke teaterstykka med en større grad av nærhet mellom publikum og skuespillera, fordi økt intimitet faktisk gjør mæ mindre oppmerksom på den fjerde veggen. Æ like å sitte nært nok til at æ kan se på detaljan i ting, nokka sånt. (Det va en ting som plaga mæ med «Min duoddarat III» – alt føltes så uklart, alt blei så dust – som i pastellaktig, ikke teit – lyssatt, det va liksom ingenting å gripe tak i, og det fungere kanskje ikke for mæ?)

Æ vet ikke, men æ glede mæ til å se det, litt i hvert fall, når æ ikke e travelt opptatt med å grue mæ. (Æ, bare, kan æ be om en ønskereprise på «Cabaret», sånn at æ kan bruke den som den smaksrettende sorbeten mellom måltidan? Sånn e teater når du syns det e fint, rekalibrer, nu e du klar for å utsette dæ for nye ting)

Men æ fikk litt større forhåpninge da æ så bildan HT har lagt ut på sida si på facebook – delvis fordi æ va skikkelig fornøyd over at æ kunne slå fast at han der fyren æ har sett noen ganga og lurt på kæm e, e regissøren (æ like å vite ting), og delvis fordi det ser.. æ vet ikke, det ser hyggelig ut, egentlig. Høres det teit ut? Ja, sikkert. (Nu har æ lyst å sitere Waltman igjen, men om mæsjøl denne gang: Do I contradict myself? Very well etc)

1(DET E IKKE MIN FEIL AT HALVE HT-STABEN HAR BESTEMT SÆ FOR Å HENGE PÅ 4 ROSER OG AT Æ HENG DER MINST LIKE MYE SOM DEM – det e ikke stalking så lenge æ va der først. Og æ e same, vi har bestandig vært overalt først. Bortsett fra i atomkraftverk.)

2(det vil si, æ tror æ hadde lest… Frøken Julie? før æ så den i en Beaivváš-oppsetting (eller, det va kanskje ikke dem, det va et anna samisk teater – æ huske ikke), men det gjelds ikke. fordi æ sir det. (fordi det gikk for lang tid mellom lesing og seeing, fordi æ hadde den på pensum, etc etc))