Første gangen æ så Alexander den store, på premieren på torsdag, tenkte æ at å se på Nicolai «Mini» López danse e som å se på vann. Det va helt fantastisk, måten han bevegde sæ på, den va flytanes ulikt omtrent alt anna æ har sett – og ikke bare at det va flyt i det, men ja, det va som å se på vann, en kropp som bevegde sæ akkurat som den skulle, som fylte opp den plassen den hadde til disposisjon og som gikk fra posisjon til posisjon – figurform til figurform – uten at man egentlig kunne se kordan mellomleddet hadde vært. Ida mente at en del av det nok hang sammen med at han e så mye høyere enn de andre danseran, enhver bevegelse vil virke mer imponeranes hos noen som må være nærmere to meter høy, men æ hold en knapp på at det ikke va bare det. (Kanskje va det premierenervan, for på lørdagen va han ikke like flytanes. Eller kanskje va det en oppdagelse av at man ikke kan gi alt, ikke i en hel måned – det e jo legitimt det også.) López har også et anslag av det æ i hodet mitt e begynt å referere til som en Kjosåsk kvalitet, i at æ, når han va på scenen, ikke klarte å ta øyan av fyren. Æ kikka på han, tenkte «nu skal æ se på de andre breakeran …» og gjorde ikke det. Fordi det føltes nærmest umulig. For en fyr!

De andre danseran va også flink, åpenbart, æ blei skikkelig svak for Jeffrey «Machine» Mccann, som også har vært koreograf på stykket – det va muligens da han i et segment vitsa med nokka sånt som «big dreams in a small package» at æ ga opp og tenkte «sukk mitt hjerte»; sjøl om æ foretrekke høye menn tror æ at æ som samejente e genetisk tilbøyelig til å være litt ekstra svak for ikke-spesielt-høye menn som vitse med høyden sin – det va nokka med at han så såpass beherska ut (æ finn ikke rette ordet, æ tenke på det engelske contained, men behersket virke ikke riktig – språkvanska), men så – klisjé ahoy – eksploderte han nærmest inn i breakinga, og den kontrasten va veldig tiltrekkanes på scenen.

Alexander i stykket, Huy Le Vo, gjentar sæ sjøl, og en av de tingan han sier, det han rope, i stykket e «Det handler om meg!» Problemet for Alexander sin del – og kanskje for min del, som publikummer – e at det gjør ikke det. Det handle ikke om Alexander, det handle om breakdancing. Det handle litt om mora «og det hun vil» og faren «og det han skal», men mest av alt handle det om de fem breakeran som e på scenen. Mest om dem og litt om scenografien (og litt om måten Marius Lien føre sæ på, sjøl når han e pakka inn i sølvstoff og går rundt med et hjortehode (eller rein, æ vet ikke helt?) – æ e da en enkel sjel).

Det kunne ha handla om Alexander, tror æ, men ikke sånn som det e nu. Ida sa til mæ, etter premiereforestillinga, «se for dæ Espen Østman spille Alexander.» Og æ prøvde, men æ va for travelt opptatt med å hulke litt inni mæ (kor e det blitt av Espen Østman, liksom? Sukk.) og å klynke litt på utsida, for – beklager ordbruken, men det e helt rett – svarte helvete, Espen Østman kunne eid den rollen. Han e kanskje, sørgelig nok, litt for gammel til at det hadde fungert, men æ tror ikke det, æ tror han kunne gjort den. Og æ tror han kunne gjort Alexander til den stykket handle om. (æ klynke fortsatt litt inni mæ av tanken på Østman i den rollen, det hadde vært nokka.)

Men så e det ikke et stykke som, for mæ, handle om rolleprestasjonan – det e ikke et stykke man går for å se på skuespillet til Iren Reppen eller Morten Svartveit eller Huy Le Vo eller Marius Lien. Men æ tenkte likevel en del på Morten Svartveit (i motsetning til ellers, heh. Sukk hjerte.) – for både anmeldelsen i Nordlys og Therese – som æ så stykket med på lørdag, ho og kjæresten – trakk fram at Svartveit minne om Egil Hegerberg. Æ ser det ikke, men så har æ ikke forholdt mæ til så mye av det Hegerberg har gjort (æ tror ikke det gjelds at man på ungdomsskolen kunne teksten på «Arne» utenat), og det merke æ at æ e litt glad for. For mæ kunne han være en maniert karakter uten den typen konnotasjona.

Når det gjeld manuset erklærte æ muligens at det va som «en manisk Jon Fosse i Endre Lund Eriksen-versjon.» En god del gjentakelsa, kommunikasjon som ikke helt virke å gå som den skal, folk som snakke forbi hverandre – nærmest bokstavelig talt – og min overfladiske kjennskap til Jon Fosse førte til at det va enkleste sammenligninga. Det e ikke nødvendigvis negativt, sjøl om æ ikke e overveldanes glad i Fosse (æ har bare et tipoengskurs i drama på tusennivå, ikke akkurat grunnlag for å be- eller fordømme noen, særlig ikke Fosse. Ikke det at det stoppe mæ), men det føles litt som om, æ vet ikke helt, som om det å invitere noen til å se en breakdanceforestilling som vil appellere til ungdom for så å introdusere dem til en Fosse (som ikke e Bob Fosse, det kunne man kanskje hatt grunnlag for) e litt uventa. Men æ e sikkert bare fordomsfull og antar at ungdommen nu til dags ikke skjønne sånt.

En del av mæ tenke at breaking og ballett ikke e så langt unna hverandre som æ hadde trodd, særlig etter å ha sett på breakdancebattle på lørdag kveld. Æ har forsåvidt ganske liten erfaring med begge dela, men enkelte av bevegelsan til noen av breakeran va sånn at æ tenkte at dem hadde vært helt naturlig å la sæ imponere av også om dem blei foretatt med tåspissko.

Det e også litt sånn at æ e vanskelig å imponere når det gjeld breaking, men ikke fordi æ e skikkelig kresen, det e bare det at æ ikke helt klare å ta innover mæ kor vanskelig det e å få til, fordi æ e totalt sjanseløs på å klare det sjøl. Æ sammenligna det med når æ ser på snowboardkonkurransa, kor æ egentlig vente på at folk skal snurre fire ganga rundt mens dem klappe i hendern og sjonglere nokka, fordi æ ikke klare å se for mæ kor vanskelig nokka e, fordi dem får alt til å se så lett ut. Æ blir imponert når noen snurre rundt på hodet sitt – fordi æ tenke «au, nakken!» – og alt sånt, men ellers? Dem får det til å se ut som den enkleste kunst å bevege sæ så fort, på den måten, å flytte hele kroppsvekta fra to føtter til en hånd til underarmen til knestående til å plutselig ha tatt en salto og landa ståanes og æ sitt der og tenke «snurr mer rundt!» fordi det ser morsomst ut. Det e litt som med tegning: æ får det ikke til uansett, så da forvente æ at dem som kan det automatisk skal være dritflink. Og det e sånn passe teit, æ vet det, så æ øve mæ på å slutte å tenke sånn. Men det e vanskelig, når breakeran e så flink og får all verdens moves til å se ut som sånt dem har gjort hele livet. (På lørdag sa Machine «I’ve been dancing for twenty years, this shit is hard» – parafrasert, men nokka sånt va det – og æ bare «men kor gammel e han egentlig!?» Og kor lenge kan man egentlig fortsette som breaker før man risikere å breake nakken av sæ (fnis))

«Å beundre noen så intenst for så å oppdage at du aldri i livet kommer til å bli som dem.»

Scenografien på Alexander den store e ganske enkel, det ser ut som en boksering uten tau rundt, kor publikum sitt på tre av fire side, og tre-fire menneska sitt på den siste sida og styre med en hel masse forskjellige maskina. Æ tror en kjøre lyd, en styre lys og en hold orden på taket, som i begynnelsen e senka ned til scenen, sånn at man – før stykket starte på scenen – ser på en stor svart boks («kanskje det e skyggeteater, alt sammen!»), men som etterhvert bevege sæ litt rundt omkring.

OK, taket bevege sæ ikke så mye rundt omkring, det hadde vært imponeranes, men det heves og senkes – noen ganga går det i vinkel. Det gjorde det ikke under premieren – i tillegg va det visst noen videodela som heller ikke va som dem egentlig skulle være – så da æ så stykket på lørdag, og taket plutselig bøyde på sæ, og blei senka ned mens det nærmest, forsiktig, dytta danseran nedover, før det havna i vinkel over Alexander mens han holdt en monolog, da mista æ pusten og satt der og nistirra med åpen munn fordi det va så uventa, og det va så flott gjort! Æ tror det e det æ like best med at HT nu har et helt bygg å arbeide i, at dem har et scenerom dem kan omvende som dem sjøl vil: dem kan gjøre så mye gøy. Og noen ganga svelge det gøye de faktiske kvalitetan i stykket (æ kan se et stykke for bra scenografi, men æ tror æ tilhøre et mindretall), men som oftest e det bare fantastisk gøy å se ka dem kan tillate sæ: å bygge i høyden; å gjøre om på hele scenen; å få publikum til å sitte der dem ikke trodde at dem skal sitte; eller, som her: å bygge et scenegulv som riste.

Det e sånn det starte, når taket heves, og man som publikummer først ser en tekopp som står midt på scenen og deretter kan konstantere at man ser rett på alle de andre publikummeran (bortsett fra dem som sitt på samme side som en sjøl, så klart). Og mens du sitt der og ser på tekoppen og tenke at det egentlig hadde gjort sæ som et videoverk, så dukke Raymond Michael «Nasty Ray» Mora opp og danse om kapp med tekoppen. (og så kan du, som enkelte gjør, tenke som følger: «æ e litt nysgjerrig på, men vil samtidig ikke helt vite, koffor Nasty Ray har fått det kallenavnet …» (det va, for ordens og en gangs skyld, ikke æ som sa det! (sjøl om æ kanskje e litt nysgjerrig men ikke egentlig vil vite æ også))) (parantes slutt, herrefred)

Det tenkte æ egentlig ganske ofte underveis i forestillinga, ikke på kallenavnet til Nasty Ray – sjøl om æ muligenskanskjebittelitt tenkte ett-og-anna om han, akk og ve – men på det faktum at dela av stykket hadde gjort sæ utmerket som videoverk. Tre til fem minutter lange segmenta av handling som kunne fått noen til å stoppe opp foran en skjerm, til å lure på ka som skjer nu, til å vente på at nokka skal skje, nokka må skje, man kan kjenne spenninga i øyeblikket enten man e i nærheten av det vibrerende gulvet eller ikke. Det mest talende i så måte va en del kor Alexander driv på å bygge et tårn av plaststolan som e den vesentligste bestanddelen av scenografien, og på et tidspunkt går det ikke lenger, den første av stolan ramle ned, og så begynne gulvet å riste igjen og hele konstruksjonen rase sammen. Men i øyeblikket etter at den ene stolen raste, før ristinga starta, så gikk det et gisp gjennom salen. Som om alle vet at det kommer til å gå galt, men om vi hold pusten, om vi tenke veldig intenst på at det burde gå, så går det kanskje bra, så klare han det – for æ tror vi som publikummera heie på Alexander, enten han oppfattes som den viktigste personen i stykket eller ikke, vi vil at han skal få til nokka som handle mest om sæsjøl, som ikke handle om foreldran eller noen andre, kanskje han kan bygge nokka som overdøve breakeran?

Snakke om breakeran, det føles feil å ikke nevne de to siste: Rayan «Reveal» Casicas og Bjørn-Tore «Btee» Hilmarsen. Dem va flink begge to, og særlig Hilmarsen hadde et særpreg æ knapt klare å bestemme mæ for ka æ synes om. Æ vet at det ikke høres spesielt positivt ut, men det va nokka i måten han breake på som … æ vil sammenligne det med Regina Spektor, Joanna Newsom og de tidligste albuman til Sleater-Kinney (Call the Doctor og det sjøltitulerte): det gneg på dæ, men på en bra måte. Det høres ut som et skikkelig slemt kompliment, pokker, men det gneg på mæ på samme måte som Guri Johnson gjorde som Polonius i Hamlet, æ får ikke tak på det, og det både frustrere og fascinere mæ. (det e muligens nokka med størrelsen? E det slemt å si? Han e så spinkel, og så har han så åletrange dongeribukse og æ blir litt redd for at han skal brekke anklan men samtidig e det så godt jobba, men så har æ litt lyst til å applaudere og kaste en matpakke på scenen. Det føles slemt, æ mente det ikke sånn. Unnskyld.) Og Casicas, æ tror han bare forsvant litt fordi æ ikke har hjerne nok til å se på, observere og være interessert i fem forskjellige dansera (i tillegg til skuespillera) samtidig. Sukk. Han va kjempekompetent og flink, men der de andre alle hadde noen kvaliteta som breakera som æ ikke helt klarte å slutte å tenke på, va Casicas «bare» flink. Det e litt som å se Ketil Høegh i Hamlet – så klart va han flink, men hallo, Frank Kjosås va der, kan man da tenke på nokka anna (med mindre man ser stykket fire ganga, da rekk man å tenke ganske mye om det)? Om æ ser Alexander den store fire ganga skal æ bruke en av dem på å se på bare han, æ love.

En av de tingan æ likte skikkelig godt med scenografien va det at den gjorde det mulig å se på de andre publikummeran – det e sånt som appellere til mæ, voyeuristisk som æ e, å kunne se på andre som ser på nokka, å observere kordan dem reagere, rett og slett ka slags ansiktsuttrykk dem ser teater med.

Alexander den store e et stykke kor det føles vanskelig å snakke om en helhetlig sammenheng, det e ikke et plott der, som sådan, du kan ikke – som i Hamlet – si at «sånn og sånn og sånn skjer, resultatet e rocks fall, everybody dies«; man kan si at «det skjer, og sånn, og mannen med reinsdyrhodet hete Darius, og i Alexander den stores faktiske historie va Darius en av dem han kjempa mot (sjøl om han på norsk visst hete Dareios, om man skal stole på wikipedia, men kæm som vet om man skal det), men …» Ida mente at kanskje vi antok at Darius e en sympatisk karakter fordi vi like Marius Lien (for vi e ikke spesielt kompliserte teatersjela, bestandig), men æ ser fortsatt Darius i stykket mer som en som e på Alexander sin side.

Kanskje æ bare ikke skjønte nyansan – kanskje plottet lå gjemt inni alle de delan æ tenkte på som fin potensiell videokunst? Kanskje historien rett og slett va såpass komplisert at æ ikke fikk tak på den, Endre Lund Eriksen og Jon Tombre sammen e smartere enn æ klare å være – det e jo ikke utenkelig. Og æ skulle si at det virke litt rart om et stykke som prøve å appellere til tenåringa, til ungdom, samtidig e så vanskelig at man kanskje ikke engang får tak på historien, men det e kansje ikke så rart. Koffor ikke, liksom? Gi dem breakdance så dem kommer, og forvirr dem med en historie dem kanskje vil prøve å forstå mer av etterhvert. Lur dem inn og gi dem kunst dem kan sitte fast i, enten det e breakdancing eller performancekunst – det e uansett bortkasta å prøve å rangere kunst.

Det va forsåvidt også det æ konkluderte med da æ twitterhoppa rundt etter premieren og oppdaga følgende tweet fra tidligere nevnte Nasty Ray. I den tweeten (klikk på linken, klikk, klikk, klikk!) e det et bilde av mannen pent plassert ved siden av et neonverk av Marit Følstad, for tida utstilt på Nordnorsk kunstmuseum. Æ så det bildet og blei litt ør av det, fordi se: han e kunstverket! Æ har sett på utstillinga til Følstad, æ like den, men å introdusere et menneskelig element av den typen va helt uventa, og det gjorde mæ så glad, for det har æ ikke tenkt over at kunne være en mulighet. Og det e jo ofte det æ håpe på i kunst (og i livet): at æ ende opp med å tenke nokka æ ikke har tenkt før, å se nokka æ ikke har sett, nye konnotasjona, ka som helst, smått som stort. Og så dukke det opp, på bittesmå, magiske måta – det e så bra!

Og det e nok konklusjonen min når det gjeld Alexander den store: helheta e ikke der, ikke på måten den va i En folkefiende, heller ikke i Velkommen (og akkurat det stykket føles som en veldig riktig sammenligning, det e nokka med bestanddela), men noen av fragmentan e til å miste pusten av. Og det hold i massevis for å glede mæ.