Fredlaus, igjen (fortsatt rastlaus, fortsatt heit).

Æ va på teater i dag! Og æ skal på teater imorra! Og æ skal på teater neste torsdag! Fordi æ e dritfull av høykultur! … jaaa.

OK da, kanskje ikke, men æ va på teater i dag, og så Fredlaus. En gang til. Fordi Nordlys hadde et abonnenttilbud om billetta til åtti krone. Og æ e blitt litt interessert i ideen om å se teaterstykka flere ganga. Det fascinere mæ, ideen om det, fordi teater liksom e sånt du skal oppleve en gang, og så e du ferdig med selve den fysiske opplevelsen, så det som eventuelt blir igjen e minnan av den – etterlatenskapa, resta – og dem kan man jo aldri stole på. Æ kan i hvert fall ikke det.

Så æ har sett teaterstykka på nytt, noen ganga. Også fordi, som æ sa på twitter, det føles som om det e nokka subversivt i det. Sjøl om æ kanskje ikke tror subversivt e rette ordet, egentlig. Men det e nokka med det å dra på samme stykke for andre gang som gjør at det virke rart, tror æ.

Æ va litt uheldig da, dessverre. Æ tenkte at æ hadde litt lyst til å se publikum også, så æ satt mæ på fjerde eller femte rad, sånn cirka på midten. Men dama rett foran mæ hosta litt, kremta, cirka annahvert minutt. Og noen til venstre for mæ hosta med jevne mellomrom. Og noen rett bak mæ satt og fikla på en brusflaske. Og enten så va det nokka som va litt feil med lyden, eller så satt æ i en slags dødsone, for det va ganske dårlig lyd – særlig va musikken og dialogen av og til jevnhøy, sånn at æ ikke hørte så mye, og diksjonen, særlig i enkelte av dialogan, va heller ikke all verden. Og så satt æ sånn at æ ikke egentlig kunne se enkelte av scenan som foregikk langt fremme på scenen – særlig dem mellom Anders og lillesøstra, og det va synd, for det va noen av favorittan mine. Anders og lillesøstra og Anders og Hilmar.

Hilmar va forresten fortsatt like heit, heldigvis. Og nu oppdaga æ at dialekta til Morten Svartveit, da han spilte profeten Lazarus, hadde noen anslag av det æ tenke på som Karasjok-norsk – en viss Finnmarkssleng, med en anelse samisk som morsmål. Æ frykte egentlig at det mest av alt betyr at han nok burde holde sæ til – den fantastisk vakre – dialekten sin, men æ e jo et menneske som e ganske enkel å glede, så det gjorde mæ glad (språklige finurligheta, altså, der har du tingen sin).

Marius Næss har kanskje vokst litt mer inn i rollen som Anders; æ brukte i hvert fall betydelig mindre tid på å lure på kordan Espen Østman hadde gjort sæ i den. Og det e, når æ tenke mæ om, imponeranes at han klare å spille så overbevisanes når samme skuespiller skal være både lillesøstra og kjæresten hannes (heldigvis ikke samtidig – sjøl om det jo hadde vært litt av en prestasjon for et teaterstykke for unge/ungdom!), at han også får til de endringan, helt uten å kunne skifte kostyme eller nokka – ærlig talt, nesten uten å være av scenen i det hele tatt.

Æ va mer glad i rolletolkninga til Cecilie Lundsholt den her gangen, uten at æ vet om det va nokka særlig forskjell på kordan ho gjorde det sist1, kanskje det e fordi æ har observert ho i virkeligheta siden premieren (les: stalka ho hver gang ho har vært innom 4 roser? …ikke egentlig, bare observert! Fordi æ har øya! Og bruke dem! (æ love, det e bare det)), og at æ knapt kjenne ho igjen. Æ vet ikke ka det e, men kanskje den forskjellen mellom ho scenen og ho av scenen gjør at æ va mer bevisst på karakteran ho spille? Alle karakteran blei litt mer krystallklar fordi det e åpenbart kor forskjellig dem e fra personen. (Nu høres det definitivt ut som om æ har stalka ho, men æ har bare trukket veldig mange slutninga! Eller så prøve æ desperat å forklare nokka æ ikke får grep på – en av de to.)

Æ e dog ikke kommet mæ så veldig mye lenger enn Espen Østman, herregud. Herregud, Espen Østman. For en fyr! Æ elske måten han klare å spille både sympatisk unggutt og drittsekk og nyfrelst mann og alt det andre, æ tror like mye på han uansett ka han sir og hver gang han smile på scenen har æ mest lyst til å smile tilbake (det gjaldt dog alle fire skuespilleran. Se også: Siri e enkel å glede). Æ mene, æ har lyst til å si at han virke så sympatisk, men så tenke æ litt videre og har mest lyst til å si at han virke som en drittsekk, men kanskje ikke bare det, likevel. I am large, I contain multitudes og alt det der (han altså, ikke æ, æ e enkel og billig). Æ har fortsatt lyst til å smile til han hver gang æ ser han, men så får æ mæ ikke til å gjøre det likevel. Men æ håpe han får fortsette på HT lenge, det hadde i det minste gjort mæ glad! (og det e jo tross alt det viktigste!)

Og så en hel masse greier om Anders og Hilmar. Men æ klare ikke sette ord på nokka av det, det e bare.. det va så fint! Anders får, i enkelte scena, være ung på en måte han ikke lenger vil være med foreldran sine, og sjøl om det e åpenbart at Hilmar ikke vet ka han skal gjøre med det, så e han sånn en fin fyr likevel. Øyeblikkan av stillhet mellom de to e virkelig fin, det blir små pausa i et tidvis heseblesende teatertempo. Og Anders og lillesøstra e så søskenaktig, det e nesten som æ kan kjenne igjen mæ og broren min i det, sjøl om ingen av oss har bodd i skogen. Og scenen med lillesøstra og minstesøstra, kor ho e en dukke som Morten Svartveit styre – det vekke mye latter (i hvert fall de to gangan æ har sett stykket), men æ syns ikke det va så morsomt, kanskje æ bare e for villig til å kjøpe ting som dem blir presentert? Om noen sir «det her e minstesøstra til Anders, men vi har bare en kvinnelig skuespiller, så ho e en dukke som blir styrt av den eneste skuespilleren som ikke allerede e i den her scenen» så tenke æ «OK.» Æ tenke ikke «Haha, voksen mann skal være seks år gammel jente.» Æ e sikkert bare for metaforisk og bokstavelig av mæ. (dessuten skulle dokker ha sett smilet hannes, akk.)

Så, ja. Utilfredsstillanes publikum, men det plaga mæ kanskje ikke så mye som æ trodde det gjorde?

Og de to andre teaterstykkan? I morra skal æ se Min duoddarat III og neste torsdag skal æ, selvfølgelig, se En folkefiende. Æ gledegrue mæ til begge dela (som vanlig).

1Æ har litt lyst til å sette inn et billig poeng her om at det sikkert va fordi æ va forberedt på heitheta til Hilmar og at ho dermed ikke blei overstråla av den. Men det virke upassanes, så den får holde sæ i en fotnote – dem e det jo ingen som les uansett!

Fredlaus (og rastlaus og endelaust heit)

Æ va og så Hålogaland teater sin premiere på Fredlaus (basert på boka av Ragnar Hovland) på torsdag, sammen med Ida. Det va gøy. Vi va litt usikker på korvidt det kommer til å treffe publikum i den alderen det ville treffe (over ti, under tyve, nokka sånt tror æ?), men vi likte det i hvert fall (over tyve, under tredve-segmentet e jo også nokka å satse på?).

For første gang på ganske lenge va æ generelt mer imponert over skuespillet enn æ va over scenografien. Det e et ganske dårlig kompliment, æ vet det. Det æ mene e at æ syns scenografien va litt kjedelig, nesten; eller: den va ikke en like vakker åpenbaring som scenografien på de fire-fem(-seks-åtte?) siste stykkan æ har sett på HT. Men til gjengjeld så har omgangskvedet på mange av de stykkan vært «scenografien trakk i hvert fall opp» – her va det skuespilleran som trakk opp, og det må jo nesten være bedre enn at scenografien skal trekke opp, egentlig?

Det vil si, de fleste skuespilleran trakk opp. Marius Næss fungerte utmerket som femtenåring – sjøl om æ slit litt med å forstå at folk som e to år yngre enn mæ kan ha jobb på et teater, men det e bare fordi æ ikke huske på at æ fylle ått-og-tyve i år, ikke nitten – men Ida sa i etterkant at det hadde vært interessant å se Espen Østman i hovedrolla, ikke alle birollan, og æ e enig. Æ tror han kunne gjort sæ i den rollen, sjøl om han kanskje ikke hadde vært en like overbevisanes femtenåring. Til gjengjeld va han det mest fantastiske æ har sett i alle de andre rollan han spilte.

Æ vet ikke kor mange det va, men alle skuespilleran hadde mange forskjellige rolla – bortsett fra Marius Næss – og det fungerte utmerket. Cecilie Lundsholt va overbevisanes både som jevngammel liksomkjæreste, ensom lillesøster, mor og tilfeldig gammel dame, mens Morten Svartveit spilte Hilmar frå Skogane (eller heite Hilmar som vi døpte han i etterkant, evt #heitehilmar om du e på twitter og digge hashtags) og en masse andre rolla, og va omtrent like kjekk i alle sammen (fnis). Han va dog best når han ikke trengte å snakke nordnorsk, så det va kanskje fornuftig å la ham holde på – det æ antar va – sin egen dialekt i noen av rollan.

Og Espen Østman, herregud. Herregud, Espen Østman. Det va litt fornøyelig, for salen va ganske full av HT-skuespillera, og du kunne høre dem le hver gang han dukka opp i nye, rare bekledninge (særlig va det skummel MC-dude som vakte lattermilde reaksjona), men så spilte han alle rollan så bra. Æ visste jo, etter å ha sett Velkommen, at han beherske det der godt, men i det her tilfellet va det ekstra imponeranes. Særlig at han rakk å skifte så fort som han gjorde! (Æ så han i en glippe i scenografien kor han reiv av sæ et antrekk og tydeligvis hadde det andre under, eller i nærheta, det må ha vært slitsomt å skulle holde styr på kordan klær som trengs kor for å komme inn når, og sånt.)

Stykket sånn reint generelt likte æ også, det hadde et dryss av Hovland over sæ – uten at æ har lest boka, så æ vet ikke kor tekst(u)tro dem eventuelt har vært – og det at Anders snakka direkte til salen en gang i blant, gjorde sikkert at dem kunne beholde ting som det ellers ikke ville vært naturlig å inkludert. Oversettelsen va gjort av Morten Kjerstad (… æ antar at til og med Ragnar Olsen treng ferie en gang i blant), og der va det rom for forbedring. Æ vet ikke, dem sa ting som «søstrene mine gråt(er?)» og det hørtes bare rart ut; han har kanskje brukt for mye tid på å ville få det til å høres naturlig ut på sin egen dialekt? Eller så har han vært for tekstknytta og litt lite muntlig. Men Kjerstad e jo ikke så gammel, så om han har lyst å fortsette å nordnorskifisere teaterstykka så kan han sikkert bli flinkere etterhvert. (Haha, nu hørtes æ gammel og fordomsfull ut, og han e vel egentlig eldre enn mæ. Dessuten har æ vært på fest med han, men det har han kanskje ikke et behov for å huske, enkelte spørsmål tatt i betraktning (ooo, kryptisk).)

Men slutten va teit. :( OK, det va ikke så ille, det va bare… :(

«.. nu hilse æ på naboan mine» («hulk, det e så vakkert. hulk»)

For ikke så altfor lenge siden va æ på publikumsprøven til «Velkommen», stykket HT satt opp som – velge æ å tro – en motsats til «Et drømspill.» Her e det æ skreiv etter publikumsprøven. Og her e en ganske spontan reaksjon på at Espen Østman klaga over at publikum i Tromsø e så skeptisk (.. æ velge å tro at eventuelle lesera ikke har langtidshukommelse i det hele tatt? Sorry). På torsdag, nestsiste oppsetningsdag, så æ stykket igjen – fordi det faktisk va bra nok til at æ ville betale for å se det etter å ha sett det gratis, og æ lurte med mæ Ida.

Vi satt på første rad og så skeptisk ut, med vilje. OK, vi gjorde egentlig ikke det da, men vi satt på første rad, sammen med noen unga som helt klart va for ung til å se stykket. Dessuten, om du insistere på å dra med ungen din på teater som kanskje ikke e aldersmessig propert, bør et minimumskrav være at du informere barnet om at «vi kan snakke om det her når det e over, det e uhøflig å snakke gjennom et helt teaterstykke.» (Neida, vi va ikke bitter i det hele tatt over å måtte sitte rett ved siden av i en time og høre like mye på forklaringa som på replikkan.)

Æ gjorde faktisk et ærlig forsøk på å ikke se skeptisk og innbitt ut, men heller å sitte på første rad og være åpen og [ka enn det motsatte av innbitt e for nokka], uten at æ egentlig tror det hverken hjalp eller ga særlig stor effekt. Fordelen eller ulempen – alt ettersom – med å sitte på første rad i en sal med ti rada og kanskje femten stola på hver rad (æ vet ikke, æ bedriv vill gjetting, æ eie ikke øyemål) e at det føles litt som om du hovedsaklig ende opp med å stirre skuespilleran rett i øyan. (Men æ e jo en enkel sjel, så når dem smilte smilte æ tilbake – da va æ ihvertfall ikke innbitt, tror æ?)

Æ likte stykket nu også, sjøl om det føltes som om litt av det intense nærværet fra publikumsprøven va blitt borte, men det kan også være fordi vi havna litt på høyresida og mye av det mest actionfylte skjedde på venstresida (… og dem sir at HT ikke e politisk!)1, eller bare fordi det ikke e så greit å beholde et intenst nærvær i månedsvis av gangen – siden skuespillera nu en gang ikke e robota. (Æ tror dem bruke å si det også.)

Espen (Østman) og Espen (Renø Svendsen) og Rebekka (Nystabakk) passa så fint i rollan, og æ hold fortsatt fast ved at æ likte måten dem spilte polyfonien på, de umiddelbare rolleskiftan og vekslinga mellom å være sæsjøl, å være Hammerfest, å være Jonas Gahr Støre2, å være en russer på rømmen (den første delen ga mæ tåra i øyan sjøl når æ visste kordan det går til slutt! Æ e håpløst lettrørt). Dessuten syns æ det va en kjempefin nerdate liten detalj at av de bøkern dem hadde på scenen, som en del av scenografien, så sto Mikkel Bugge sin nyeste plassert sånn at det va den publikum så («Se, æ bygge et bibliotek!»). Etter at forestillinga va over klarte æ til og med å la være å gå bort og se ka de andre bøkern va, men det holdt hardt. (Drit i å ville fortelle skuespilleran at dem va flink, æ vil finne ut kordan bøker dem hadde inkludert i scenografien! Æ e verdens mest nysgjerrige menneske når det kommer til bøker.)

Eh, det føles som om det e her den tunge analysen av stykket burde komme, etter litt omkringprat og morsomme detalja skal man gå i dypden og snakke om NORDOMRÅDEPOLITIKKEN OG -PROBLEMATIKKEN, men det gidd æ ikke. Æ likte det, det føltes som et nordområdefokus æ kan være med på … hvilket, når æ tenke mæ om, muligens e den mest inderlige form for kompliment æ kan gi nokka som helst nordområderelatert. Og det e kanskje der problemet til stykket, om det nu har et, ligg: kæm, med vettet i behold (og uten en master i [NORDOMRÅDA]), har egentlig lyst til å se et stykke som handle om akkurat det? For et fy-ord det e blitt. Eller, ikke et fy-ord, en gang, det e blitt et zzzzzsnork-ord. Og sjøl om Velkommen3 har prøvd å markedsføre sæ – som æ ser det – som DE ORDENTLIGE NORDOMRÅDAN (ikkeno kjedelig politikk her i gården, å neida du, tror æ selve inkluderinga av ordet gjør at folk gjerne blir litt «… å fryd. Takk, men nei takk.»

Og det e synd (om det e sant, æ vet ikke, æ har et begrensa antall teatergåanes menneska æ kan spørre), for det va mest av alt et «Nord-Norge, weeeeeeee! og Finnmark og Russland og krigen va for lenge sida og vi har så mange idea at det tyt ut av øran på oss og weeeeeeee!, framtida! Men vi e litt avbalansert og vurderanes og, om ikke akkurat negativ, så i hvert fall litt avventanes til den her lyse framtida dem snakke om»-stykke. Ja, sånn i tillegg til at de tre skuespilleran va pen å se på. (Som om æ skulle klare å skrive et så langt blogginnlegg uten å være kjempeoverfladisk på ett eller anna tidspunkt!)

1Æ vet ikke helt om dem sir det, og æ vet ikke kæm dem skulle vært, men holy punchline, Batman, det va ikke som om æ kunne la muligheten gå fra mæ!

2Og sånn rent overfladisk glede det feministhjertet mitt at det va Rebekka som agerte talen, og ingen av de to mannfolkan – uten at æ egentlig kan sette fingeren på koffor, men eh, feministhjertet e som feministhjertet gjør

3Æ vet ikke kordan man egentlig skal markere titlan på skuespill? Anførselstegn, stor forbokstav, kursiv?

Resepsjonsteori for nybegynnera

I dagens Nordlys sir Espen Østman at publikum må være mer åpen, vi må ikke sitte på første rad med arman i kors og se skeptisk ut «æ e her, underhold mæ [for pokker].» (Æ finn det ikke på nett, men det kan like gjerne være fordi nettavisa til Nordlys e laga av tohundre ape med skrivemaskina.) Og sjøl om æ skjønne ka han mene så blei æ litt irritert. Først og fremst fordi æ e en reaksjonær dust, og dermed har mest lyst til å troppe opp på enhver forestilling fra nu av, sitte på første rad og se kjempeskeptisk ut.

Men hovedsaklig va det fordi æ ikke like at Espen Østman – eller noen andre for den del – tror dem vet kordan æ reagere bare fordi æ sitt med arman godt pakka rundt mæsjøl. (Eller for «Velkommen» sin del, kor æ satt og va litt redd for at det plutselig skulle dukke opp en eller anna teit samevits, for man vet jo aldri. Da e det tross alt bedre å være skeptisk og forberedt enn å plutselig få et uventa slag i magen – dem e det mange nok av når det gjeld samevitsa.) Sjøl om æ skjønne at skuespillera vil ha et publikum som spille på lag med dem, som sitt og e vidåpen og bare vente på at jorda skal bevre, og sjøl om æ gjerne skulle eksistert i en verden kor det va mulig, så gjør æ ikke det.

Om du skal inn under huden på mæ, så må du pirke, og hamre og dælje løs, og gjøre det ganske lenge, fordi æ e pakka inn i et godt stykke grunnlegganes skepsis og sjølforsvar. Æ gir, som publikum, så mye æ kan, men sjelden mer enn at æ vet kor æ har mæsjøl. Og det e sikkert synd for skuespilleran, men æ foretrekke faktisk å tenke på mæsjøl først.

Og jo bedre «Velkommen» blei, jo strammere blei arman mine – og det e faktisk det beste komplimentet æ kan gi et stykke kunst, sjøl om du ikke ser det sånn.