Espen Renø Svendsen

by

Om søskenkjærlighet, teater, og ja, svarte helvete.

Tenk at æ bare skal se Hamlet en gang til. Eller én gang til, for å legge trykk på det. (æ tror det blir riktig e: én ikke èn?) Æ så den for tredje gang her i forrige uke, og i går va æ på Litteraten og hørte på dela av Kuiper fortelle om «La blærekongen friste Dem til sengs og klype Dem kåt» som også handle om Hamlet, om enn på veldig forskjellige måta enn det Hamlet i sæ sjøl gjør. Ikke det at æ har lest den, sjøl om boka står i bokhylla – men det e ingen garanti, det står ganske mange bøker i både den og andre hylle – men alt æ har hørt om den tyde på at det ikke e Hamlet som man e vant til Hamlet.

Og nu begynne æ jo å bli vant til Hamlet. På både den ene og den andre måten, forsåvidt – å se Frank Kjosås spille Hamlet for tredje gang gjør at det ikke lenger e så overveldanes som det va i første runde, gjør at de andre, det andre, trer bedre fram, gjør at æ kunne bruke mer tid på å tenke på Laertes og Ofelia. Æ like å tenke på Laertes og Ofelia, på søskenkjærlighet, og nokka Espen Renø Svendsen sa om dem – etter forestillinga va det en samtale med fire av skuespilleran – gjorde at enkelte bita ramla på plass i måten æ tenke på dem på. Han sa at Laertes en en fyr som prøve ‎

«Å være streng med søstra si: du flørte, det e ikkje lov; du må holde dæ på matta, du e kvinne. Og så, når du da miste søstra di, så e du føkked, da e det ingenting igjen av dæ, uansett om du e verdens tøffeste soldat.»

Og æ har ikke tenkt på Laertes sånn, æ har vel strengt tatt ikke tenkt så mye på Laertes i det hele tatt (ihvertfall ikke sammenligna med kor mye æ har fundert over enkelte av de andre karakteran), men å se Laertes som bror heller enn Laertes som soldat gir et helt nytt bilde av karakteren for min del – og det minne mæ på at æ i løpet av den her uka, før fredag, skal lese mæ gjennom Hamlet, det har æ ikke gjort enda -og æ vet ikke kor mye av det som ligg hos Shakespeare i utgangspunktet, og kor mye som e lagt til av Nina Wester, Espen Renø Svendsen, og de andre, men æ like at det e der. Polonius e irrelevant som forelder, bortsett fra den ene talen til Laertes, men Ofelia e livsviktig som søster, Laertes vil være soldat, men e egentlig mest storebror.

Og det e for lite søskenkjærlighet i verden, tenke æ av og til, det e for mye av det ene og for lite av det andre, æ tenke på min egen bror, kor glad æ blir av å være sammen med han, måten tankesprangan vårres passe sammen på, kor enkelt det e fordi vi har kjent hverandre så lenge. Og så tenke æ på andre søsken æ har observert, kor forskjellig folk e i oppførsel og væremåte, sammen og aleina, kordan noen søsken kunne vært siamesiske tvillinga mens andre nesten ikke virke å være i slekt – og alt e like legitimt. Æ tror ikke at noen som ikke blir så utadvendt glad for å se sine søsken som det æ blir når æ ser broren min ikke e glad i søsknan sine, æ prøve å ikke dømme andre ut fra de kriterian æ sjøl leve med, eller så prøve æ i det minste å huske på de brillan æ har på mæ når æ ser på verden.

Og de brillan – metaforisk som dem e, siden æ bare bruke kontaktlinse – har sett Hamlet tre ganga og skal bare se det en gang til, Hamlet for fjerde gang, sisteforestillinga på fredag, det kommer til å bli litt trist – det e kanskje fordela og ulempa med å være kulturinteressert i Tromsø, å være kulturinteressert på HT, en av fordelan e at terskelen for å få i sæ kultur e så lav – synes æ! synes æ, æ vet at det finnes uendelig mange menneska her i byen som aldri går på teater, æ prøve å ikke synes at dem e rar – en av ulempan e at visningsperioden blir så begrensa, at teateret stort sett bare e det ene teateret (og Rådstua, men æ glemme til stadighet Rådstua, det e ganske dumt av mæ), det e litt sånn som at dem til høsten skal sette opp Les Miserables og halve verden glede sæ som barn mens æ ikke gjør det. Æ kommer sikkert til å se forestillinga (om det fortsatt e mulig å få tak i billetta til den), men æ e ikke spent på den som æ e på mye av det andre – som æ e på Alexander den store, som kommer snart, snart! – fordi det e veldig lite der som fenge mæ og ganske mye æ har antipatia mot. Og den skal være høstens store satsing og æ tenke «… hurra» – bare ikke helt – fordi det betyr at æ har litt mindre å glede mæ til, og at det kommer til å være en tidsperiode der kor æ må finne nokka anna å gjøre. Herrefred, kanskje æ må gå på kino! Nei, gud forby, æ får håpe på bra gjestespill.

(… egentlig hadde æ plana om å skrive et blogginnlegg som ikke handla om nokka særlig, bare fordi æ hadde så lyst til å fortelle noen at æ på et tidspunkt i dag så på Piera Heaika og ikke fant anna å si enn «… svarte helvete.» Og æ som trodde at æ ikke banna så mye!)

by

Å, Frank Kjosås! Å, Hamlet! Å, Hålogaland teater! (Å, Nina Wester!)

Egentlig e det her sånt man nok burde sove på en natt eller to, men det får æ mæ ikke til å gjøre. For i kveld va æ og så Hamlet på Hålogaland teater, og nu e æ forelska.

Eller, det e nok rettere å si at æ e full av entusiasme, æ tror ikke man kan bli forelska i et teaterstykke – sjøl om æ tidligere i dag innså at æ driv på å projisere forelskelse i øst og vest og dermed kan æ bli nyforelskafnisate av tanken på at æ endelig skal tilbake på 4 roser – men ja, æ e breddfull av entusiasme! Og så har æ litt mista munn og mæle, men ikke mye nok til at æ skal la det stoppe mæ – det det hovedsakelig betyr e at æ har mest lyst til å skrive tretusen ord, korav ett tusen består av «Å,» ett tusen består av «Frank» og de siste tusen e «Kjosås!»

Man skulle ikke tro at Frank Kjosås har skuldre som e brei nok til å bære et helt teaterstykke, han ser jo ut som en ganske liten fyr, men han va utrolig. Og om æ ikke snakke så mye om han e det mest fordi æ virkelig ikke finn nokka anna å si enn å komme med tilfredse sukk og tenke «å, Frank Kjosås!» – så har vi det på det reine.

Dessuten e det to spor æ vil følge her, mens æ driv på å tenke høyt for mæsjøl – men det tror æ vi kommer tilbake til.

Først og fremst: scenografien e ulik nokka æ har sett på HT før: det va flatt, på ett nivå, grunnivået, dem brukte hele sceneflaten, scenen slutta der døran ut av scenerommet e – og de døran blei benytta, til fulle. Det va litt interessant, når æ tenke mæ om, å ikke vite kordan dør karakteran ville komme gjennom i neste omgang, å ikke ha ett sentralt punkt kor dem dukke opp, kor du vet at du kan feste øyan når det ikke skjer så mye på scenen.

Det va forsåvidt ikke et problem, det skjedde mye. Det skjedde masse, hele tida – æ tror det e en av grunnan til at æ e overvelda (huska æ å nevne at æ e overvelda? Æ e overvelda), det e litt så æ skulle ønske man kunne se en versjon som går saktere, en gå-sakte-aksjon på scenen (litt som de der Ibsen-oppsettingan til de der folkan æ ikke huske navnet på), en som tar sæ tid til å gi publikum rom til å puste. Men æ likte det som det va, æ likte at æ mista pusten av det.

Og æ likte at scenografien va såpass enkel, det sto møbla – flere sofaer, skrivebord, to senge, et badekar, et barskap; alt man finn i et møblert hjem bortsett fra toalett og kjøkken – plassert rundt omkring, og dem delte opp området ganske effektivt, samtidig som det ga en viss flat struktur til ka som skjedde kor, og i enkelte scena skjedde alt overalt samtidig.

Det e også et av få stykka æ kan huske å ha sett som i så stor grad gjorde bruk av musikk. Ikke musikera (det har æ etterhvert god erfaring med), men et lydspor, sanga – «Personal Jesus,» «#1 Crush» (æ valgte å ta det som en homage til Romeo + Juliet), «Seven Nation Army,» en kjent sang som kanskje va Sigur Ros? Nokka sånn der hipsteremodepressive greier – og i første akt la æ veldig mye merke til det, men det va kanskje også fordi æ dela av tida va litt bekymra for at det plutselig skulle ende opp i en eller anna slags absurd Hamlet-musikal. Hvilket jo ikke hadde vært så ille, som sådan, siden Frank Kjosås e flink å synge, men … Det hadde vært påfallanes. Men æ tror også måten musikken va brukt i andre akt fungerte bedre, uten at æ helt kan sette fingeren på ka forskjellen besto i, men det va en forskjell der.

Og karakteran. Det e her æ havne litt på to spor. Men først. Frank Kjosås som Hamlet e – ikke som sagt, men som implisert – et funn. Ketil Høegh som Claudius va bra (sjøl om det e litt vanskelig når man av og til blir distrahert av det at han med de brillan ligne på Klaus Sonstad). Og æ likte Torgeir Reiten, sjøl om æ ærlig skal innrømme at det va mest fordi æ synes han va kjekk. Heh. Men æ e ikke så billig, altså, æ likte at han som Horatio va såpass avslappa, at karakteren va en motvekt til det lett hysteriske i mange av de andre rolletolkningan. (Det e såpass lenge siden æ har forholdt mæ til Hamlet at æ ikke lenger huske om Horatio skal være sånn.) Han gjorde sæ også godt som Gyldenstern, eller Rosenkrantz, sammen med Espen Renø Svendsen som Rosenkrantz, eller Gyldenstern – æ kunne gjerne sett dem utvida, om enn ikke i akkurat den her forestillinga, men i nokka anna, kanskje Rosencrantz and Guildenstern Are Dead (for å plukke nokka tilfeldig from the top of my head, ka?). Renø Svendsen spilte også Laertes. Og æ like trynet hannes. Æ mene, sånn rent bokstavelig, ansiktsuttrykket hannes ser så bistert ut, så ofte, han gjør sæ som en karakter hvis største ønske e å få reise ut for å slåss mot Fortinbras. Men så hadde han også noen fantastiske scena sammen med Trude Øines, som spille Ofelia. Det va en søskenkjærlighet der æ kan tro på, særlig etterhvert, når det begynne å bli riktig tragisk, måten han spilte sørgende bror va sånn at æ nærmest va på gråten (og man kan si mye om Hamlet som stykke, men æ synes det e litt vanskelig å la sæ berøre veldig av dødsfallan, særlig når man vet kordan det går).

Trude Øines gjorde forresten også en god rolle som Ofelia, æ likte måten ho va … Vel, ho va en emofjortis – eller, det blir for enkelt, æ tror æ legg nokka i emofjortis som ikke nødvendigvis kan leses, æ mene det ikke som nokka forkastelig, æ mene «ho va tenåringsemosjonell» – som sikkert hørte på The Smiths mens ho tenkte på at ho kom til å dø om ikke Hamlet snakka med ho snart. Og ho gjorde det bra, æ va litt redd for at æ kom til å ende opp med samme problem med ho som æ hadde med Zingerboy i Gummibaronene, men nei, æ trodde på Ofelia, æ følte med Ofelia.

Det va bare det – og her e vi inne på tankespor to – at æ brukte store dela av stykket på å tenke på kordan det kunne vært om Nina Wester hadde fjerna Ofelia. Æ vet ikke helt om æ har forstått ka prosjektet til Wester e, med å omforme Hamlet, men sånn som æ tenke det nu, etter å ha sett stykket, tror æ at man kunne gjort nokka interessant med det ved å ta bort Ofelia og å gjøre Hamlet homo, og eventuelt endre Horatio fra bestekompis til kjæreste. Æ vet ikke, kanskje e det nokka som e gjort hundre ganga før, kanskje det ikke e fantasifullt i det hele tatt, men heller enda en måte å redusere antallet kvinnerolla på en teaterscene som i utgangspunktet har dårlig plass til kvinner.

Men kordan ville Hamlet vs Laertes vært om Laertes va en av de her guttan som bestandig e litt redd for at Hamlet plutselig skal legge an på han, siden han e homo og like sånt? Ka om Hamlet hadde forvirra Rosenkrantz og Gyldenstern med å faktisk legge an på en eller begge, ikke bare ved å late som, som han gjorde nu. OK da, det va skikkelig binærtenking av mæ, siden Hamlet jo gjerne kan elske Ofelia og samtidig også like menn, bifile menneska eksistere, æ vet jo det – æ e jo det, nærmest – men æ vil fortsatt vite kordan det hadde vært om Ofelia ikke va involvert i det hele tatt. Om Hamlet kan si «Nymph, in thy orisons be all my sins remember’d» til Horatio, eller til Laertes, ikke Ofelia. (Ikke det at han sa det i den her versjonen – men den sitt igjen, «Soft thee now, the fair Ophelia …»)

Æ tror kanskje æ hadde håpa på et større kjønnsperspektiv enn at Hamlet hoppe rundt i høye hæla, sjøl om æ e skikkelig glad for at HT endelig har gitt mæ en ny mannlig karakter i høye hæla, det e tross alt fem år siden mannen i Cabaret sørga for at æ blei så forelska i teater som æ aldri før har vært. Men så e vel ikke æ den teaterpublikummeren noen burde prøve å tilfredsstille på akkurat det, siden æ mest av alt hadde elska et Hamlet kor hele dramaet kan bunne ut i «Hamlet vil egentlig være jente.» Nu ser æ for mæ en Hamlet som bedriv binding, på engelsk – æ vet ikke ka det hete på norsk? Når man binde brystan sine så dem forsvinn? Men ja, kanskje Hamlet kunne vært transmann? Det hadde nok blitt Hamlet for spesielt interesserte, og det hadde neppe endt opp med å bli den publikumssuksessen æ håpe Hamlet blir.

Æ vet at æ ikke nevnte hverken Guri Johnson eller Maryon Eilertsen, og det e fordi æ helst vil slippe å snakke om dem. Æ va veldig tilhenger av ideen om at Guri Johnson skulle spille Polonius, men, åh, det æ hadde sett for mæ va så langt fra det æ blei presentert, og derfor treng æ litt tid på å finne ut av ka æ synes. Men både Guri Johnson og Maryon Eilertsen ende ofte opp med å spille rolla æ veldig gjerne vil like, men som æ ikke helt klare å forholde mæ til. Æ vet ikke om det e fordi æ vet kor bra dem kan være, og derfor skulle ønske det va mye mer i dem, eller om æ forvente for mye. Dette: æ vet ikke om dem reduseres til semi-hysteriske [kvinne]skikkelsa fordi det e det dem e flinkest til å spille, eller om det skjer fordi det e den enkleste rolla å sette kvinner over en viss alder inn i? Så det prøve æ å tenke mer på.

Og forresten digga æ Kristian Fr. Figenschow jr fordi han stort sett ikke sa nokka. Mer sånn! (Stakkars Kristian Fr. Figenschow jr, æ mene det ikke egentlig, men åh, måten han blir møtt på, av publikum, det hadde tidvis vært greiere å slippe.)

Æ så stykket sammen med faren min, og han likte det også – hvilket overraska mæ, skikkelig! Han e som oftest ganske vanskelig når det gjeld teater, men han sa at han likte det her, at det va ungdommelig, og det fascinere mæ, fordi æ va nesten sikker på at han kom til å synes at det va litt for heseblesanes. Men kanskje det e det han like i teater? At det går fort og gæli, eller fort og skikkelig galt, som i det her tilfellet.

Og så e det et aspekt til som æ vil snakke om, men det spoile siste del av stykket (ikke det med at alle dør, et grep i oppsetninga), så æ lar være inntil videre – men la mæ bare si at en av grunnan til at æ sitt igjen og fortsatt e overvelda og litt målløs (det ser dokker vel at æ e?) e siste siste rest av stykket, æ synes det va et skikkelig vellykka valg, og æ tror det va en av grunnan til den intense, umiddelbare applausen.

Men alt i alt: Herregud heite Hamlet. Å, Hamlet, å Hamlet, å! Etc. Æ fikk billetta til stykket i julegave hos Tor Håvard, så æ skal se det igjen neste lørdag. For øyeblikket e mitt største problem at æ ikke vet om æ hold ut å vente så lenge med å se det igjen. Det e kanskje en projisert forelskelse, men den føles ekte.

Å, Frank Kjosås!

by

«.. nu hilse æ på naboan mine» («hulk, det e så vakkert. hulk»)

For ikke så altfor lenge siden va æ på publikumsprøven til «Velkommen», stykket HT satt opp som – velge æ å tro – en motsats til «Et drømspill.» Her e det æ skreiv etter publikumsprøven. Og her e en ganske spontan reaksjon på at Espen Østman klaga over at publikum i Tromsø e så skeptisk (.. æ velge å tro at eventuelle lesera ikke har langtidshukommelse i det hele tatt? Sorry). På torsdag, nestsiste oppsetningsdag, så æ stykket igjen – fordi det faktisk va bra nok til at æ ville betale for å se det etter å ha sett det gratis, og æ lurte med mæ Ida.

Vi satt på første rad og så skeptisk ut, med vilje. OK, vi gjorde egentlig ikke det da, men vi satt på første rad, sammen med noen unga som helt klart va for ung til å se stykket. Dessuten, om du insistere på å dra med ungen din på teater som kanskje ikke e aldersmessig propert, bør et minimumskrav være at du informere barnet om at «vi kan snakke om det her når det e over, det e uhøflig å snakke gjennom et helt teaterstykke.» (Neida, vi va ikke bitter i det hele tatt over å måtte sitte rett ved siden av i en time og høre like mye på forklaringa som på replikkan.)

Æ gjorde faktisk et ærlig forsøk på å ikke se skeptisk og innbitt ut, men heller å sitte på første rad og være åpen og [ka enn det motsatte av innbitt e for nokka], uten at æ egentlig tror det hverken hjalp eller ga særlig stor effekt. Fordelen eller ulempen – alt ettersom – med å sitte på første rad i en sal med ti rada og kanskje femten stola på hver rad (æ vet ikke, æ bedriv vill gjetting, æ eie ikke øyemål) e at det føles litt som om du hovedsaklig ende opp med å stirre skuespilleran rett i øyan. (Men æ e jo en enkel sjel, så når dem smilte smilte æ tilbake – da va æ ihvertfall ikke innbitt, tror æ?)

Æ likte stykket nu også, sjøl om det føltes som om litt av det intense nærværet fra publikumsprøven va blitt borte, men det kan også være fordi vi havna litt på høyresida og mye av det mest actionfylte skjedde på venstresida (… og dem sir at HT ikke e politisk!)1, eller bare fordi det ikke e så greit å beholde et intenst nærvær i månedsvis av gangen – siden skuespillera nu en gang ikke e robota. (Æ tror dem bruke å si det også.)

Espen (Østman) og Espen (Renø Svendsen) og Rebekka (Nystabakk) passa så fint i rollan, og æ hold fortsatt fast ved at æ likte måten dem spilte polyfonien på, de umiddelbare rolleskiftan og vekslinga mellom å være sæsjøl, å være Hammerfest, å være Jonas Gahr Støre2, å være en russer på rømmen (den første delen ga mæ tåra i øyan sjøl når æ visste kordan det går til slutt! Æ e håpløst lettrørt). Dessuten syns æ det va en kjempefin nerdate liten detalj at av de bøkern dem hadde på scenen, som en del av scenografien, så sto Mikkel Bugge sin nyeste plassert sånn at det va den publikum så («Se, æ bygge et bibliotek!»). Etter at forestillinga va over klarte æ til og med å la være å gå bort og se ka de andre bøkern va, men det holdt hardt. (Drit i å ville fortelle skuespilleran at dem va flink, æ vil finne ut kordan bøker dem hadde inkludert i scenografien! Æ e verdens mest nysgjerrige menneske når det kommer til bøker.)

Eh, det føles som om det e her den tunge analysen av stykket burde komme, etter litt omkringprat og morsomme detalja skal man gå i dypden og snakke om NORDOMRÅDEPOLITIKKEN OG -PROBLEMATIKKEN, men det gidd æ ikke. Æ likte det, det føltes som et nordområdefokus æ kan være med på … hvilket, når æ tenke mæ om, muligens e den mest inderlige form for kompliment æ kan gi nokka som helst nordområderelatert. Og det e kanskje der problemet til stykket, om det nu har et, ligg: kæm, med vettet i behold (og uten en master i [NORDOMRÅDA]), har egentlig lyst til å se et stykke som handle om akkurat det? For et fy-ord det e blitt. Eller, ikke et fy-ord, en gang, det e blitt et zzzzzsnork-ord. Og sjøl om Velkommen3 har prøvd å markedsføre sæ – som æ ser det – som DE ORDENTLIGE NORDOMRÅDAN (ikkeno kjedelig politikk her i gården, å neida du, tror æ selve inkluderinga av ordet gjør at folk gjerne blir litt «… å fryd. Takk, men nei takk.»

Og det e synd (om det e sant, æ vet ikke, æ har et begrensa antall teatergåanes menneska æ kan spørre), for det va mest av alt et «Nord-Norge, weeeeeeee! og Finnmark og Russland og krigen va for lenge sida og vi har så mange idea at det tyt ut av øran på oss og weeeeeeee!, framtida! Men vi e litt avbalansert og vurderanes og, om ikke akkurat negativ, så i hvert fall litt avventanes til den her lyse framtida dem snakke om»-stykke. Ja, sånn i tillegg til at de tre skuespilleran va pen å se på. (Som om æ skulle klare å skrive et så langt blogginnlegg uten å være kjempeoverfladisk på ett eller anna tidspunkt!)

1Æ vet ikke helt om dem sir det, og æ vet ikke kæm dem skulle vært, men holy punchline, Batman, det va ikke som om æ kunne la muligheten gå fra mæ!

2Og sånn rent overfladisk glede det feministhjertet mitt at det va Rebekka som agerte talen, og ingen av de to mannfolkan – uten at æ egentlig kan sette fingeren på koffor, men eh, feministhjertet e som feministhjertet gjør

3Æ vet ikke kordan man egentlig skal markere titlan på skuespill? Anførselstegn, stor forbokstav, kursiv?