Tekst æ vil kvitte mæ med

Æ leste avisa, Nordlys, her om dagen – som æ gjør stort sett hver dag, selvfølgelig – og kom til en spesifikk sak. Æ så på tittelen, ingressen og bylinen og tenkte «Æ like journalista. Og fotografa,» og så sukka æ henført, fordi det e sånt æ gjør – og greia med å ha lest avise ganske lenge e at det e ganske mange journalista og fotografa æ like. Om avisen hadde spesifisert kæm som har satt spesifikke side ville æ antakeligvis hatt favorittgrafikera også. Og det e ikke det at æ e en avisgroupie – hvilket æ e, om enn på måta som e mest logisk inni hodet mitt – men æ e en tertiærnæringsgroupie. Kulturarbeidertertiærnæringsgroupie, faktisk, i en litt vid definisjon som også omfatte akademikera. (E akademikera kulturnæring, eller blir det bare humfak-akademia?)

Æ like akademikera, særlig innafor humaniora og samfunnsvitenskap, æ like forfattera, kunstnera, skuespillera; æ like folk som like språk, på alle måta, æ like målfolk (mmmm..) og riksmålsfolk, æ like musikera og æ like folk som ikke har fast jobb men som til stadighet gjør ting (du vet ka æ mene). Æ like menneska som mene ting og av og til like æ politikera, men sjelden. Æ elske gode retorikera, og æ kan overbevises om det meste, så lenge noen e villig til å prøve. Æ elske tekst, typografi, design; æ like at folk til stadighet prøve å lage nye stola, nye bokhylle, æ like at folk lage bøker, æ like at dem blir designa, at det finnes folk som lage bokomslag og leve av det, æ blir aldri ferdig med å forelske mæ i design, æ like at folk lage ting, æ vil eie alt. Æ like sølvsmeda, gullsmeda, smykkeskapera, glassblåsera, skulptøra, æ skulle ønske æ kunne tegne, men æ kan skrive, æ skriv, det hold, det e bra, bra nok.

Og alt det fordi æ blei oppdratt til det. Gudan vet om foreldran mine visste ka dem bega mæ ut på, men æ skylde tertiærnæringsforelskelsen på det faktum at æ vokste opp i den tro at alle sama va akademikera og kulturarbeidera. I min verden, om man vil ta lett på det, eksisterte reindriftsaman for at de samiske akademikeran og kulturarbeideran skulle ha nokka å forske på/lage kunst av. Æ kjenne ingen reindriftsama, æ har ingen personlig erfaring med rein utover det at dem smake godt (kokt, stekt, tørka), æ sir stadig at æ e en kaffelatte-same, æ påpeke det fordi alternativet virke å være en natursame, en naturlig same – og det e æ ikke. Æ hadde glatt bytta bort midnattssola mot en middelmådig kaffesjappe – æ bare håpe æ ikke må velge.

Og det va noen som kom inn på det, den der greia med at man ikke vil defineres som en samisk forfatter/arkitekt/filmskaper/arbeider/etc, og min aha-opplevelse lå i at æ vil det. Eller, æ e det. Æ blir en samisk akademiker fordi æ vil/skal jobbe med samisk og urfolksrelaterte greier. Æ har et aktivt forhold til identiteten min1 fordi den blir forma av studian mine. Veldig mye av det æ gjør skjer på grunn av det æ allerede har bygga opp av det samiske og æ vil ikke slippe unna det (ihvertfall ikke enda). Å ville bli oppfatta som ikke-samisk [kasomhelst], usamisk eller bare nokka forbi det samiske, ville fjerne uanta mengda kredibilitet – og kreativitet – i det æ gjør. Arnold Krupat nevne i en tekst at det e problema i det å være noen som kommer utenfra og som dermed mangle kulturelle koda, men det e like vanskelig å være i en kultur og jobbe med den, fordi du da heller ikke ser det du ikke vet (og samtidig kan anta at du vet).

Og æ tror at æ e heldig, i så måte, fordi æ e same, men samtidig e æ på mange måta utafor kulturen – og det e den (manglanes) statusen som gjør at æ til stadighet e aktiv omkring det – det e ikke fordi æ føle æ treng å bevise nokka for noen (æ e same, uansett), men æ treng å finne ut av ting, å forstå dem for min egen del. Fordi det e gøy og interessant og lærerikt og fordi æ tror det gjør mæ til et bedre menneske, sjøl i den endeløse sjølopptattheta («Oh, how I loved everybody else/When I finally got to talk so much about myself» som Dar Williams syng)

1Det e et – om enn ikke anna så ihvertfall personlig – interessant underpunkt her omkring dem seksuelle identiteten. Og det høres så teit ut, fordi æ ikke tenke på den, forhold mæ til den. Æ hold fast ved det queere, og det tror æ ikke æ gir slipp på, men det e særlig fordi det e interessant fra et akademisk utgangspunkt i forhold til det samiske. Du kan fjerne de fleste/enhver form for biologisk lyst i kjønnslig retning uten å endre mæ drastisk, tror æ, men om æ skulle fjerne det samiske vet æ ikke kæm æ hadde vært.

Som en slags følgesvenn til teksten æ skreiv i januar, og som æ fortsatt har litt dårlig samvittighet for, klorte æ ned følgende i dag (det va nesten bokstavelig kloring, penna mi hadde ikke en god dag):

    Han ser så trist ut når han ikke snakker med andre, og jeg tror kanskje at han bestandig er litt full, litt full, i ferd med å bli full, eller i det minste uinteressert i å være edru.
    Jeg tror han drikker når han er nervøs og når han har noe å feire; jeg tror han feirer bra dager på jobb og det meste annet. Jeg tror ikke han er alkoholiker, men det er mest fordi alle liker ham for godt til å foreslå noe slikt. Jeg kan ikke huske å noen gang ha sett ham uten en øl, men det blir feil å si noe slikt. Jeg vil ikke anta ting om ham, men han gjør det så enkelt. En dag vil jeg smile til ham, et stort, ekte, overstrømmende smil. Bare for å se hva han gjør.
    En del av meg, den delen som aldri fikk et kjæledyr mens jeg enda var ung nok til å ønske meg slikt, vil redde ham, tror han må reddes. Noen ganger er jeg så fordomsfull at jeg skammer meg. Jeg vet ingenting om denne mannen, men jeg har antatt en hel masse. Slikt skal man ikke gjøre, men det er det jeg er flinkest til. Han drikker, jeg skriver, og hvem vet hvem av oss som er mest ubetydelig i det lange løp.

Har du et kunstsyn?

Tilgi den abrupte starten, men etter 3000 tegn med tanker fant jeg ingen god begynnelse

Om samisk kunstkritikk Man kan antakeligvis trekke en sammenligning til det Dag Solhjell sa om å være villig til å fornærme folk: Jeg ville følt meg mer komfortabel med å slakte en kunstutstilling som jeg synes har feilet stort i sine samiske frambildninger; i en ikke-samisk utstilling ville jeg neppe strukket meg lenger enn til å si at jeg ikke skjønte det/likte det. Dette fordi jeg ikke har et begrepsapparat som lar meg snakke om kunst på en måte jeg tenker den fortjener, på en måte enhver kunstform fortjener. Jeg kan anmelde bøker, uten problemer, jeg kan si semi-fornuftige ting om musikk og film, rett og slett fordi jeg har brukt så mye tid – som de fleste andre også har – på å utsette megselv for musikk og film. Men i billedkunst, dans, performance og lignende vil jeg ikke føle meg komfortabel med å skulle ha meninger jeg skulle dele i et mer eller mindre seriøst forum. (Teater havner i en slags mellomposisjon, jeg vet ikke nok om det, men av uvisse årsaker ville jeg følt meg mer komfortabel med å skulle anmelde – eller skrive kritisk om – et teaterstykke enn å skulle anmelde en danseforestilling.)

Men jeg kan si ting om samisk kultur, og derfor har jeg en form for begrepsapparat jeg kan benytte på alt av samisk(identifisert) kunst; jeg kan ta utgangspunkt i mine studiepoeng innenfor samiske fag, og jeg kan ta utgangspunkt i det at min kunnskap om samisk kultur antakeligvis er bredere enn mange andres – delvis grunnet det at jeg er same, delvis grunnet mitt akademiske utgangspunkt – det vil være den naturlige måten for meg å forholde meg til samisk kunst på. Jeg har kanskje/antakeligvis et klarere begrep om hva som vil være f.eks. samisk kitsj, min bakgrunn gir meg en grunnleggende fordel i å se hvorvidt noe kanskje er revolusjonerende for det samiske eller om det er pastisjer av ting andre har gjort bedre.

Og alt det er relevant fordi jeg heller vil bedrive kulturkritikk enn [billed]kunstkritikk. Og det er kanskje der fordelen med f.eks. samisk kunst – eller i mange andre «minoritets’felt – er: feltet er såpass lite at man kan ha en ganske god oversikt over både litteratur, musikk, dans, teater, billedkunst og arkitektur. (I litteraturen vil språket være avgjørende for forståelsen, i de andre feltene kan man klare seg uten samisk språkkunnskap, men det er en helt annen tekst.) Man burde kanskje – er antakeligvis nødt til å – fokusere mest på ett spesifikt felt (om enn mest på et jobbmessig plan), men man kan trekke linjer. Man kan ha meninger om den kulturpolitiske relevansen av Kautokeinoopprøret selv om man jobber som litteraturviter, man kan skrive om musikk selv om man bedriver diktanalyser, og man kan kanskje/antakeligvis skrive kritisk om billedkunst selv om man ikke har kunstvitenskapelig utdanning, fordi feltet er sammenfallende og har likheter.

Det vil bestandig finnes samer som er kunstnere/forfattere/etc som lager kunst som ikke er samisk, men da er de neppe relevante i en samisk kontekst: man skal ikke tre «den samiske posen» over noen som ikke selv har valgt den, men om noen definerer kunsten sin som samisk, eller om det finnes ting i kunsten som tydelig kan tolkes inn i en samisk tradisjon – og da er det kanskje ikke nødvendigvis relevant hva kunstneren selv mener? – så kan man trekke sammenligninger til annen samisk kunst, selv om det er separate kunstfelt.

Det er problematisk, og det vil det antakeligvis bestandig være, men jeg tror man har større nytte kulturhistorisk og i kulturen generelt sett av å se på likheter og fellestrekk enn i å behandle forskjellige kunstarter som så forskjellige at de aldri kan sammenlignes. F.eks. ville man nok lett kunne lage et større teoretisk verk om naturromantiske tendenser i samisk kultur, og sammenligne både litteratur, musikk, billedkunst, teater og arkitektur. (Og kanskje kan man argumentere for at musikk og litteratur er sammenfallende felt i utgangspunktet: sanglyrikk er litteratur, men samtidig er sanglyrikk litteratur som ikke bør – og kanskje ikke kan – tolkes uten musikken som akkompagnement. Men det er også en helt annen tekst.)

Men i dette tilfellet er det også slik at jeg hovedsakelig snakker for meg selv: jeg har en grunnleggende interesse for kunstfeltet, jeg følger med på samisk kunst, og det er derfor jeg (som same) kan si det jeg sier, det er den faglige bakgrunnen jeg har som gjør meg komfortabel i rollen som kritisk betrakter. Interessen for samisk kunst deler jeg ikke nødvendigvis med alle andre samer, det er viktig; det er interesse, ikke intellekt som gjør det.

(øh, slutten av teksten datt plutselig ut? Uansett, poenget va at æ ikke helt vet koffor det plutselig va bokmål på ferde, det begynte på dialekt, men så blei det akademisk. Det skal ikke skje igjen! Kanskje?)

et ja med modifikasjoner.

«Buzz Aldrin har bursdag – sjøl i alt mylderet» står det øverst i en side i notatboka mi. Æ leste det i Bladet Tromsø, og noterte det i datooversikta i kalenderen min. Buzz Aldrin på den 20. januar, som om det e nokka æ burde huske. Æ glemme stadig å skrive inn «Talk Like A Pirate-day,» men æ tror den e i oktober eller deromkring, så æ har ikke hastverk.

På bussen til byen tenkte æ at æ va lei av å skrive om mæsjøl, så æ kom fram til at æ skulle skrive om noen andre, bare for å prøve. Siden æ e et fantasiløst menneske bestemte æ mæ for å skrive om noen som va på VT mens æ va der. Derfor skjedde det her:

Hadde du spurt i et spesielt selvkritisk øyeblikk av selvinnsikt, ville han nok innrømme at han drakk for mye. Heldigvis hadde han ikke så mange slike, dessuten drakk han aldri alene, og det var naturlig å ta en øl når man traff på venner. Det var ikke hans feil at stamstedet hans som regel inneholdt noen han kjente – eller at de bestandig dukket opp før han hadde klart å overbevise seg selv om at han kunne ta en kaffe og gå hjem igjen.

Dessuten hjalp det på med litt øl, egentlig var han en nervøs type, han bet negler og hver gang han tok lua av hodet tok han seg i å dra håret sitt bak ørene, igjen og igjen. Han roet ned når han drakk, han ble mindre selvbevisst, han kunne sitte og se ut vinduet uten å lure på hvor mange biter det ville knuse i om han kastet seg gjennom det (én gang hadde han sagt det til noen – i en samtale hvor det var en viss kontekst – og til det bestyrtede ansiktsuttrykket hadde han ledd det bort, sagt «noen ganger tenker man jo de merkeligste ting!» Han sluttet å drikke sammen med den mannen ganske raskt etterpå).

Dessuten gjorde det ingenting at han drakk; ikke bare fordi drikkingen hans ikke var et problem, men også fordi han hadde en livsstil som tillot slikt: han hadde fast jobb – godt betalt; noe han var flink i – han bodde alene og hadde ingen barn – kjæresten hans hadde ett barn, men det var ikke hans og de var ikke egentlig kjærester. Han levde i det store og hele en ganske perfekt ungkarstilværelse, og alle visste jo at en ungkarstilværelse krevde mengder av alkohol.

Det var ikke egentlig meningen å stadig vende tilbake til alkoholen, men den var en konstant tilstedeværelse (én gang hadde han tatt en av disse «har du et alkoholproblem»-testene de slibrige dagsavisene likte så godt, og selv om han hadde svart ja på mer enn tre spørsmål – seks av dem, faktisk – var alle et ja med modifikasjoner; han skjønte at andre brukte «ja, men…» som bortforklaringer, men i hans tilfelle, i hans jobbsituasjon, var de relevante).

Vennene hans var gått, kanskje var de egentlig bare bekjente, folk han snakket med ofte nok til at de var noe, til at de var på hils, uansett – han drakk opp, gikk ut døra, fra stamstedet, vurderte å gå hjem, bestemte seg for å stikke innom et annet sted på turen, bare for å se om vennene hans var der; det var viktig å holde seg oppdatert på de lokale snakkisene, han kunne ikke gå glipp av viktige jobbrelaterte ting fordi han satt hjemme og sturet.1

Og som om ikke det va nok satt æ og skribla ned følgende rett etterpå (æ e en prinsipiell motstander av ordet skribent, fordi det implisere skribling, og skribling e ting man ikke tar alvorlig, og man burde ta ordan alvorlig, sæ sjøl kan man le av så mye man vil, gjøre narr av, men ordan burde få være alvorlig, men noen ganga skrible æ. Det e bare det at når det skal publiseres, så skriv æ. Det e en forskjell, om enn bare inni hodet mitt):

En av mine vakreste musikkopplevelsa kom rundt fem på morran en tirsdag, i det gamle Utropialokalet, da enten Glenn eller Andreas satte på den daværanes nyeste plata med Sahg. Æ har aldri hørt på den CD-en i etterkant, æ tvile på at æ hadde likt den, æ frykte at æ ikke hadde gjort det, så æ lar være, fordi æ vil bevare minnet, fordi det e perfekt. Æ tror det va høstvintervår, det va snø; æ huske at æ tok bussen til byen, va på Kaffe&Lars, holdt på å sovne på bussen hjem, og kom vandranes inn døra akkurat da foreldran mine va på tur ut, på jobb. Det e et perfekt lite minne, det ligg i en liten kapsel, bevart for ettertida, for min ettertid, en av mange, en av en nært uendelig rekke over ting æ huske fra Utropia, ting æ elska, elske, detalja; livet mitt.

Koffor det plutselige behovet for å dele? Fordi æ sitt på VT, fordi øyeblikket e perfekt, fordi musikken e nokka æ ikke engang klare å sjangerbestemme, men det funke; fordi fyren bak disken (han som plutselig mangle en halv fortann, og æ e et nysgjerrig menneske, æ vil vite koffor, men æ e også høflig, så æ lar være å spørre)2 sa «tid for en kaffe til?» og æ sa «ja takk» og glemte å se bort fordi hodet mitt va et anna sted – eller fordi hjernen min va akkurat der, akkurat da, en symbiose av alt og der står æ med trettifem krone og en uendelig mengde spørsmål æ stille mæsjøl hver gang æ e der – og det e ett øyeblikk, det e en rekke øyeblikk kor alt passe sammen og æ klare knapt nok å tenke på nokka før det tar slutt: det kom andre folk, de to (andre gjestan) i sofaen snakka for høyt, for mye, og æ e et nysgjerrig menneske, men æ drit i samtalen demmes, så æ stenge mæ inne med iPoden, æ og lyden, og lar det perfekte øyeblikket gli ut i sanda, ut i isen, ut i den isanes kalde vinden som plutselig omgir Tromsø, og her sitt æ og vet ikke helt kordan man avslutte perfekte øyeblikk, men Dar Williams sang «are we the fools for being surprised that a silence can end in no sound?» og kanskje det hold, i lengden? Æ har i hvert fall ikke mer å si.

11. Æ føle mæ slem.
2. La mæ bare si det, sånn i tilfelle noen skulle skjønne kæm æ fantaserte et liv for, og siden det jo e en eksisteranes person, om enn aldri så mye representasjonen av en eksisteranes person som den e inni hodet mitt: det hele e fri fantasi og æ mene ikke å implisere nokka som helst om noen. Ingen skade ment, forhåpentligvis ingen skade skjedd.

2Han æ egentlig også vet navnet på, men det føles som juks å bruke det, som om facebook forlede mæ til å tro at æ kan være på fornavn med alle æ vet fornavnet på. (Facebook og gmail gjør sånt, gmail fordi den gjør e-postkommunikasjonen til en tråd, og i den tråden fjerne den etternavnet; kommunikasjonen går mellom dæ og Hanne, dæ og Nils, dæ og en rekke folk du ikke egentlig hadde referert til med bare fornavn, hadde det ikke vært for at det e nokka falskt i kommunikasjonen på nettet som får dæ til å tro at du kan være på fornavn med folk fordi du har sendt dem en e-post og dem svarte, og google mene at det hold. Fordi det google tydeligvis ikke vet e at noen ganga e det etternavnet som gjeld, noen ganga e bruk av etternavn bedre enn ethvert fornavn, en kjærlighetserklæring, et kjærtegn, respekt.)

Og etter å ha skrevet det, mens æ va på tur hjem, tenkte æ på det, fordi det føles litt som om det kan virke respektløst å redusere noen til å være «personen bak disken,» men æ kom fram til at det egentlig e det motsatte æ prøve å si: æ kjenne ikke dem bak disken godt nok – sjøl om æ vet navnet på alle sammen, mer eller mindre, sjøl om alle sammen vet ka æ drikk, mer eller mindre – til å gjøre dem til en del av fortellinga mi. Dem e interchangeable i fortellinga, fordi æ ikke vil anta mer om dem enn det faktum at dem servere mæ kaffe. Nokka sånt.

stivfrossen sjarmør

the smoke hidden deep in your throat
when you whisper my name

La meg skrive noe vakkert, noe overveldende vakkert, noe som får voksne menn til å gråte av lengsel, la meg bruke profaniteter på en slik måte at de virker som Guds ord, la meg få retoriske evner selv ikke Aristoteles kunne argumentere mot, gi meg ordets makt, og la meg bruke den slik at det fører til herredømme over et domene selv ikke Cæsar turde drømme om, la meg gå til kamp med selve himmelelementene og, når jeg en dag avslutter kampen, la meg bli den fjerde stjernen i Orions belte, la meg være mytologisk i min ufeilbarighet; gi meg alt som tenkes kan, og jeg ville fortsatt ha byttet det ut mot smilet ditt på en dårlig dag.

Æ vet ikke, æ underholdt mæsjøl mens æ satt på VT. Æ har korrekturlest (Utropia) og koselest (lørdagsDN), æ har rabla ned ting, linje fra sanga, fordi det e alt æ klare å skrive akkurat nu, bortsett fra en Ab via som e mer ondskapsfull enn den burde være, men det va for fristanes til at æ klarte å la være. Æ smilte av ting æ ikke har lyst til å dele med noen, fordi æ ikke helt vet ka, kordan det e, og æ har innsett at VT e vakkert fordi æ kan sitte og dingle med beinan på de fleste bordan der. Sånt gjør mæ glad.

Æ har lovt å – på ett eller anna tidspunkt, en onsdag i løpet av høsten – si nokka om kreativ skriving på et redaksjonsmøte, hvilket jo e greit nok, bortsett fra at æ ikke vet ka æ skal si. Æ tenkte kanskje æ kunne nevne en del av førstelinjen æ har skrevet, fordi æ tror det e ganske viktig i å utforme en subjektiv avistekst. Æ tenkte æ kunne si «æ like å bruke alliterasjon, bibelske – og generelt kristne – hentydninga og referansa til ting som ikke egentlig har nokka med saken å gjøre. Men det funke neppe for dokker.» (det e jo idiotisk å skulle fortelle noen kordan dem skal skrive kreativt, enten så gjør dem det, eller så e det ikke mitt problem å prøve å få dem til å klare det) (haha, siste ledd av den setninga der va et vandranes og/å-katastrofeområde)

Æ e merkelig lykkelig, og utilfreds. Æ hadde et absurd behov for å slå noen, eller mæsjøl, i hodet, uten at æ helt vet koffor, det va en sånn dag. Æ e kjempenysgjerrig på å se kæm som kommer på redaksjonsmøtet på onsdag (masse, masse, masse folk, forhåpentligvis), og. Ting e vakker, men dem kunne vært enda bedre. Æ har plana hver kveld den her uka, bortsett fra fredag, og alt e fint, til og med det faktum at æ skal lese Bakhtin e bra.

Eskil sa, når han hørte at æ studere litteratur, «fortell mæ en spesifikk ting du har lært i studian dine», og æ måtte tenke på det, fordi det jo e ganske vanskelig, egentlig, å plukke ut en ting. Men æ fortalte han om nyhistorismen og nykritisismen, å lese teksta bare basert på teksten, eller å lese teksta bare basert på sin samtid. Han lurte på ka æ helle i retning av, og æ kom fram til at det æ tror på egentlig blir den gyldne middelvei. Han nevnte anakronismen i om Adam Smith skulle snakke om virus på mac’en sin, og æ spant videre på det, med tanken om at noen i sin samtid ville snakke om virus på mac’en sin, men at dem også kan ha lest Adam Smith, uten at det e nokka du kan forstå ut fra samtida, det må komme fra teksten. Den typen ting. (Og det va litt fint, fordi Eskil ikke studere litteratur, men han lot mæ forklare det, og noen ganga e det oppsiktsvekkanes fint å ikke bli møtt med «koffor vil du studere sånt?» men heller «hmm, ja, ok, æ ser den»)

om venner og venners vennskap

[thank you; off you go]

Man skal si ifra før man vandrer avgårde; man skal si ifra før man forlater alt og alle, selv om det ikke er logisk. Man får ikke lov til å rømme uten å legge igjen en lapp på kjøkkenbenken først.
(said «I love you but I don’t
even know why»)
(kjøkkenbenken kan kanskje byttes ut med lignende, passende objekter: en telefonbenk, om man har slikt – om noen fortsatt har slikt – et spisebord, et stuebord. Kanskje en post-it-lapp på kjøleskapet, om man er av den typen.)

Men hva med de gangene man ikke egentlig drar, når man bare blir borte? Når man snakker med noen den ene uka og to måneder senere innser at man ikke har sagt noe siden da? Når man glemmer at man er venner. Hva gjør man når det er så lenge siden at det virker enklere å la alt gli ut i sanden? Hvor mange venner har jeg mistet på grunn av latskap og frykt? («du vil sikkert ikke snakke mer med meg, vi har ingenting til felles og det vennskapet vi hadde er basert på folk vi ikke lenger er; om du savner meg nå er det fordi du savner den personen du var når vi var venner»)

Vennskap må være dynamiske, men jeg er ikke spesielt bevegelig av meg og hvor lenge kan man egentlig forvente at alle andre skal tilpasse seg? Jeg vet hva jeg mener, vet hva jeg tenkerføler (jeg sluttet aldri å elske deg; [men] jeg elsker 16-åringen jeg kjente, jeg elsker den versjonen av deg som forsto meg uten at jeg sa noe, jeg savner barneskoleversjonen av hvem vi var), men det gjør ikke du, det kan ikke du vite. Jeg vil si at jeg fortsatt liker deg, at jeg bestandig kommer til å like deg, men det er en setning så full av [modifiers&adjustments]1 at det er dårlig gjort å utsette deg for den.

(om du tror denne teksten er til deg, er det overveldende sannsynlig at den er det. det skjer ikke så ofte.)

1«what I mean to say is *mwah* which means I’m thinking of you, which means I’ve been thinking of you all along»/»What happened always adjusts to fit what happened after that»/det æ mene å si e at æ like dæ, æ like dæ sjøl om æ ikke har sagt hei til dæ på år og dag, æ like dæ sjøl om æ glemme å svare på meldingan dine, æ like dæ sjøl om det kanskje ikke virke sånn, men det kan æ jo ikke forvente at du skal forstå. Unnskyld. Men æ vet heller ikke ka æ hadde gjort om du sa hei først, så. Modifisering&tilpassing.

æ skreiv det her mens æ burde ha tenkt på urfolksmetodologi, og det e hverken en forklaring eller et forsvar

tanka om musikk (eksperiment 1.3)

along with a note I wrote
said «I love you but I don’t
even know why»
[Patty Griffin – Nobody’s Cryin»]

Det e min personlige favorittgreie i sangteksta, når du har den lille pausen som gjør at betydninga blir totalt endra, som i Ani DiFranco sin «Serpentine»

’cause the Empire State Building
is the tallest building in New York
and I always got the feeling
you just liked to hear it fall

off your tongue

but I remember my name

in your mouth
and I don’t think I was done
hearing it close to my ear
on a whisper’s way to a moan

Og mens vi snakke om musikk, men i en helt anna retning: Guilty Pleasure av Cobra Starship. Den her sangen e seriøst idiotisk, men du verden, så lykkelig æ blir av å høre på den. Æ har iTunes på shuffle av alt æ ikke har hørt på enda (det e ganske mye), og plutselig dukke det opp ting (for øyeblikket e det Frente! «Labour Of Love» og æ huske at æ hørte på den CD-en på bussen til Kirkenes en gang, æ skulle ta fly til Tromsø, og det va to menn foran mæ, dem snakka om ett eller anna og va forvirra og vi stoppa i Neiden og æ kjøpte en melkesjokolade på kafeen og så på brua (elva der e kanskje det eneste stedet i verden som får mæ til å ønske at æ va lidenskapelig laksefisker). og det va fint) (og Mirah. Det e nokka med stemmen hennes som får mæ til å tenke på nokka som ligne på kjærlighet)

[did we do that already? OK, time to watch the chest] Uten tittel
Du var aldri mer enn ord i mine øyne. Du ble aldri mer enn setninger – vakre, selvfølgelig, men ubetydelige i forhold til kropp og ekspressivitet – du forble, selv om det høres selvmotsigende ut, det uudsigelige i mitt forhold til verden. Det ligger mye kjærlighet i det skrevne ord, i alt jeg har sagt, alt du har sagt, men det blir fortsatt ikke nok, det holder ikke i lengden. Man kan ikke bygge et forhold på bare ord

Og æ sverge på alt som e godt og hellig her i verden at i «Bang!» av Yeah Yeah Yeahs, so syng ho «I’ll rub that cheap right off your lips», men ifølge alle andre e det black, eller nokka anna. Men æ like min versjon best. Kom igjen, det e jo helt fantastisk. (og syng ho «as a fuck, son, you suck»? For æ trodde det va «as a flirt, son, you suck» Det e vel bare ikke meninga at æ skal forstå Karen O)

Og det va alle tankan æ hadde for øyeblikket, tror æ.

eksperiment 1.2 [sjå til meg, for no er eg full]

[you were more familiar than that party/my friend Karen says I’m not allowed to play this song sitting down] Uten tittel
Du lot det ikke være noe igjen når du gikk, og det var litt overraskende, særlig tatt i betraktning av at du hadde overtatt alt. Du tok så mye plass, ikke det at jeg klaget, du fikk alt rommet du trengte, selv ble jeg stående midt på gulvet – mest metaforisk, litt bokstavelig – og se på mens du flyttet inn, uten at vi noen gang hadde flyttet sammen. Du hadde så diffuse grenser for hva som var ditt, du overtok vennene mine, klærne mine, lesevanene mine – bortsett fra bøkene. Du hadde dine egne bøker, og du lot dem aldri ligge igjen, du sa aldri at jeg burde lese en av dem. Du leste fort, bladde deg gjennom bøkene, men du reagerte sjelden på dem. Jeg så på deg mens du leste, øynene dine gikk i ett, men ansiktet ditt var rolig, kroppen din også – jeg tenkte kanskje det var fordi du leste kjedelige bøker, men de jeg hadde hørt om skulle jo være bra, være spennende. Du leste dem uansett, ved kjøkkenbordet mitt, i sofaen, i lenestolen, i senga, og mens leiligheten fløt over av klærne dine, tingene dine, forsvant bestandig bøkene så fort du var ferdig med dem. Nå tenker jeg at det var fordi du øvde deg på å fjerne alt den dagen du dro. Men det overrasket meg at du var blitt så flink. Du lot alt mitt være igjen, selv ting jeg hadde glemt var mine, ting jeg plutselig – når du forsvant – innså at jeg var ute av stand til å assosiere med noen andre enn deg. Jeg leverte det meste til en brukthandel etter at du ble borte, jeg så hele boksamlingen din der, det gledet meg litt å se at du kunne forlate den like lett som du forlot meg.

Det å bli beundret av menn er det som gjør kvinner til ordentlige kvinner.
[Edvard Hoem, Klassekampen (torsdag, 7.12.07?)]

(parantesversjonen av en tekst æ prøve å forstå for å kunne skrive den)
(selvfølgelig)
(blei æ avslørt, e æ avslørt?)
(self-flagellation, baby)
(delusions of grandeur, that)
(makes more sense)
(koffor e ho så pen? sukk)
(sjøl når æ mista min egen, something to be said for kindness)
(avslørt, foran alle?)
(gudan vet)
(bare i teorien)
(for et initiation ritual)
[dem]
(sjøl om æ e feig, that’s irrelevant)
(ærlig talt)
(litt trist)
(det hold med mæ)
og heldigvis (i hennes tilfelle) hold det