Æ bær ikke nag, æ tror ikke æ gjør det, æ gjør sjelden sånt, men æ huske på det som har skjedd tidligere. Æ handle ikke på Kiwi; så lenge det finnes andre alternativ benytte æ mæ av dem – æ kan ikke se for mæ at det skal endre sæ med det første. Æ har fortsatt en grad av motvilje mot Petter Stordalen etter at han sammenligna motstanden mot hotellbygginga si – eller nokka sånt – med å være nybygger i USA, kor kritikeran va de bakstreverske indianeran som skyt på alt som e nytt. Æ finn det vanskelig å ta folk alvorlig når dem syns den typen metafora e akseptabel.

Og æ har ikke sagt nokka om Synne Eilertsen, Sigbjørn sa alt æ ville ha sagt og ikke visste at æ mente (fordi æ tenke med fingran på tastaturet og æ ikke har tasta mæ fram til nokka enda), men æ kommer til å huske det her. Ikke med vilje, ikke som en teit scene i en b-film kor æ hytte med neven og sir «God damn you, Synne Eilertsen, as long as I live I shall not forget this!» med lyn og torden og en by i flamma i bakgrunnen. Men i en periode framover kommer æ til å huske det. Æ vet ikke om det e snakk om uka, måneda, år eller tiår, det vil vise sæ, men hver gang æ ser navnet hennes i en eller anna sammenheng – det sæ være om ho dukke opp i et twittersøk på «Tromsø» (æ like å søke på Tromsø, det gir ofte underholdanes resultata) eller som offisiell person i kraft av Venstre eller Amnesty eller ka som helst – kommer æ til å tenke «å, det e ho» og så tar æ ho mindre alvorlig, om æ i det hele tatt klare å bry mæ om ka ho sier, uansett kor viktig det måtte være.

Og det e ikke som om æ går inn for en boikott, æ bryr mæ ikke så mye om ho eller de teite vitsan. Det e bare enda ett punkt på lista over ting æ bit mæ merke i, ting æ ikke klare å slutte å huske, fordi æ ikke e en gullfisk og det samiske ikke e nokka æ kan skru av når det blir kjedelig. Og det e synd for Synne Eilertsen at de teite vitsan hennes som liksom skulle vise at ho e sarkastisk sende ho ned i det dragsuget, men sånn e min verden, det kan æ ikke gjøre nokka med – tror du ikke æ har prøvd?

Det som faktisk gjør mæ oppbrakt, det som plage mæ e at ho va den som tok knekken på ideen æ har hatt om dagens ungdom som digitale urinnvånera. Det e jo det dem snakke om, forskeran: ungdom nu til dags voks opp med nettet på en helt anna måte enn det vi gjorde, for dem har det bestandig vært der. Og æ antok egentlig at det betyr at dem skjønne at internettet også e for alltid, at alt du sir på internett også e nokka du har sagt i virkeligheta. Men tydeligvis ikke?

Og det e litt plagsomt – æ likte illusjonen om at ungdommen nu til dags har forstått kordan det her fungere. En ting e jo å ikke tenke over kor lite et sarkastisk tonefall lar sæ oversette til tekst – ærlig talt slit æ tidvis med å gjøre mitt sarkastiske tonefall forstått muntlig – men når unnskyldninga di består i at du ikke tenkte over kæm som kan se det og kordan dem kan tolke det … Æ gir mæ ende over. Eller så gir æ bare opp.

Burde ikke folk som har vokst opp på internett skjønne at om du først skal si ting som e kontekstavhengig, så burde du passe på at den teksten bare gjøres tilgjengelig for dem som skjønne konteksten? Noen ganga burde man ha en låst konto (og det e et malapropos, men om twitterkontoen hennes hadde vært låst og AUF hadde gått til avisa ville æ hatt mye større sympati med Eilertsen, ho har 279 følgera, om man da har låst konto har man ikke bedt om å bli lest av alt og alle, tvert imot), og noen ganga burde man ha en blogg bare vennan dine får lese.

Eller, og det her e trikset for noen av oss: om man vil si ting man vet enten blir feiltolka, misforstått eller som bare e slem – alt ettersom – så sir man det muntlig i samtala, eller så sende man en DM på twitter, eller en facebookmelding, ka som helst. Man tar ansvar for at det e nokka man ikke kan si uten å bli misforstått og så sir man det bare til dem som ikke misforstår.

Æ trodde det va sånt ungdom nu til dags har vokst opp med, men det vise jo bare kor grunnlegganes optimistisk æ e – æ har tross alt surfa innom en god del blogg.no-blogga og sett ka attenåringa – og dem som e yngre – skriv under fullt navn. Og så tror dem at det hold å si at det ikke e nokka dem vil at folk skal snakke om.

Om det e sånn den digitale urbefolkninga ter sæ e det jo ikke rart folk mene urbefolkning i utgangspunktet e nokka primitivt. (og ja, æ antar at om du les bloggen min, så har du kontekst nok til å skjønne at det e ironisk ment, men se, nu kontekstualisere æ det litt ekstra i tillegg, for å gjøre det lettere å forstå – av og til må man innfinne sæ med sånt.)