«En folkefiende» igjen.

Æ va på teater! Forrige fredag faktisk! Men så blei æ så distrahert at æ helt glemte å si nokka om det. Æ innså, mens æ vandra rundt i byen i etterkant av forestillinga, at det e nokka galt med hodet mitt når æ tenke «vil ha kultur!» og tar en spontan tur på HT for å se «En folkefiende» en gang til heller enn å finne ut av ka som går på kino.

Det må sies at de rabatterte billettan heller ikke va på langt nær så rabattert som æ kryssa fingran for. Eller, det vil si, for alle andre e dem kanskje det, men dem koste like mye som vanlige studentbilletta, så da va det ikke så billig (og da va det ikke så stort behov for å vente til en halvtime før forestillinga med å kjøpe billett). Ikke det, æ kjøpte den likevel, så det e ikke en klage, egentlig, bare en poengtering.

Den her gangen plasserte æ mæ på andre rad, på venstre side, fordi det skjer en del ting på den sida av scenen og æ hadde lyst til å sitte nært. Det va fascineranes, fordi det betød at æ i de scenan kor ordføreren bare e i sitt private domene ikke kunne se ho. I tillegg så æ nesten ikke enkefru Kiil og gyngestolen hennes i det hele tatt, men derimot så æ ungan – og de andre karakteran – på gyngehusken mye bedre. Og kaptein Horster, mens han kom og gikk og traff på Stockmann.

Æ fundere fortsatt litt på kor æ vil sitte når æ ser stykket på bursdagen min – æ har allerede kjøpt billetten, fordi æ e en nerd og det e bursdagen min og siste dag dem spille og æ elske sånne sammentreff – og tror kanskje æ vil satse på forholdsvis høyt oppe, men antakeligvis på venstre side. Det e ganske fint med et teaterstykke kor det e nokka man tenke på, når man nu ende opp med å se det minst tre ganga (om noen har lyst å kjøpe mæ en billett til en av forestillingan før den siste hadde æ ikke takka nei, men æ har vett nok til ikke å kjøpe den sjøl). Men så e det jo et scenografisk mesterverk.

Det blei et enda bedre stykke andre gangen – og ikke bare fordi den den her gangen inkluderte den flotte linja om at man ikke burde ha på sæ sine beste bukse når man e ute og protestere – fordi æ kunne se mer på alt det andre. Særlig folkemøtet, men det slit æ fortsatt med, det e så vanskelig å vite kordan man skal reagere. Særlig etter å ha tenkt mer på det, og snakka om det og sånt, og endt opp med mindre og mindre sympati for Tomas Stockmann i utgangspunktet. Og egentlig har æ fått mer sympati for Petronella Stockmann, hvilket e helt absurd, men æ og Ida – som enda ikke har blogga om stykket sjøl om ho til stadighet sir ho skal [hint hint :D] – konkluderte med at det e fordi vi så gjerne vil like den kvinnelige ordføreren. Vi e.. forholdsvis billige feminista, på den måten? Det e ikke udelt sympati, selvfølgelig, siden Petronella Stockmann e en dust, men kvinne i maktposisjon vs mann i maktposisjon og det e nokka man tenke på og forhold sæ til (om man e et rimelig oppvakt menneske i verden, og det e vi jo).

Den største ulempen med å se stykket for andre gang va at æ nu fikk enda bedre tid til å irritere mæ over Petra, dattera i huset. Æ mene, æ syns Petra e den mest usympatiske karakteren i hele stykket, og æ tror ikke det va meninga? Det e fint med pappajente og sånt, og æ like at ho heie fram faren sin uten forbehold, men problemet mitt e hovedsaklig i måten ho blir spilt. Alle gestan hennes e for stor, alt ho sir blir så overdrevet, og ja, ho e neppe så gammel i stykket, men det e ikke en sånn tenåringshengslate overdrevenhet, det e nokka mer. Og det e såpass distraheranes at æ kroa mæ litt da Petronella kommer med den ene linja æ ikke huske men som e nokka sånt som at det ikke e så rart at ho ikke har lært sæ folkeskikk der borte på Vestlandet. (det e nokka med måten Ulla Marie Broch sir den ene linja, æ fikk litt lyst til å klappe i hendern av det)

Men, ja, alle gode ting e tre, og æ glede mæ allerede til mitt tredje gjensyn. Æ vet ikke helt om det betyr at «En folkefiende» e skikkelig bra teater eller at æ bare har blitt skikkelig rar, men æ tror æ overleve begge mulighetan.

(og for en uke siden hadde æ noen skikkelig dyptpløyanes poeng æ hadde tenkt mæ fram til, etter den teatrale matpakken – kor Kristian Figenschow jr og Ulla Marie Broch fortalte om stykket og spilte en liten del av det – og gjensynet, men så venta æ i en uke med å blogge om det og nu har æ glemt alt sammen. Kanskje dem kommer tilbake etter tredje gangs gjensyn?)

Jeg er IKKE søt, og andre ting æ fikk i gave.

Æ blei kalt en bitch i dag. I en kontekstbetinga situasjon kor det ikke va ment å skulle såre, fordi det va så åpenbart at den andre personen ikke mente det. Det va vel strengt tatt knapt nok æ som skulle være en bitch heller, det va et generelt uttrykk for ett eller anna. Og du kan gjerne kalle mæ en drittsekk, slem, arrogant, sjølhøytidelig, og en lang rekke andre hyggelige ting. Men æ e ikke en bitch. Æ e heller ikke en hurpe, en fitte, ei fetta, en kjerring, en tispe, en hore (hvilket, haha, tanken på at noen skulle kalle mæ det), eller nokka som helst anna som gjør kjønnet mitt til nokka negativt. OK? Det negative æ e, e kjønnsnøytralt. Og om det ikke e det, om det e ting du ikke like i mæ som du neppe hadde reagert på i en mann (evt bare i en penere kvinne), så e det virkelig ikke æ som e problemet.

Og snart snart snart skal æ slutte å poste bitre innlegg midt på natta. Men akkurat nu får æ ikke sove, fordi æ har tidenes kjedeligste forkjølelsesbieffekta. Æ eie ikke energi, men æ klare heller ikke å sove. Så æ labbe rundt og kjede vettet av mæ mens æ enten frys eller svette, fordi det ikke finnes en eneste ting i verden som kan få kroppen min til å bestemme sæ for kordan temperatur den vil ha. Æ sovna rundt ti, og våkna rett etter midnatt fordi hodet mitt va overoppheta, men om æ åpne vinduet kommer æ bare til å fryse for mye. Gud, æ e så dårlig på å være syk, æ blir bæsate og irritabel og snufsate og sint. Også insistere æ på å lese ting som får mæ til å ville gråte, fordi det e så gøy å skrike når man allerede e tett i hodet. (Ikke det, æ mene hele førsteavsnittet og kunne like gjerne ha skrevet det klokka fire på ettermiddagen etter ti tima med god søvn, sånn at vi har det på det klare. Og æ vet ikke helt koffor mine bitre feminist-side plutselig har blitt så taletrengt. Men bare vent, det blir verre, før eller seinere skal æ endelig få skrevet blogginnlegget om koffor æ tror de fleste menn hate kvinne. «Are you excited?» «… Are you?»)

Æ hadde bursdag i, øh, forigårs (nu), det va hyggelig. Bortsett fra at æ fikk en forkjølelse (av alle ting å våkne opp med når du endelig e femogtyve). Men til gjengjeld fikk æ også kake på Kaffe&Lars (dvs. gratis kake fra Kaffe&Lars ♥), og gava, og kort, og gratulasjona, og selskap av hyggelige folk og andre sånne fine ting. (og i dag fikk æ en klem og det va litt søtt det også) Verden e fin, men æ tror den blir hakket bedre når æ endelig blir frisk nok til at æ klare å sove igjen. (så utmatta, så ubrukelig) I tillegg brukte æ noen tima på morraen på bursdagen min til å lage en finfin «det e sommer(lig), det e sol og æ e femogtyve»-spilleliste, som æ tenkte æ skulle laste opp. Men det blir seinere. Den e på 15 sanga og æ e ganske fornøyd. (æ underholdt mæsjøl med å tenke at det e A-sida, fordi den e glad, og at æ, om æ bytte ut 14 av sangan, kan lage en B-side som e mye mer dyster. Den ene sangen e litt allmenngyldig uansett humør, den e veldig kontekstbetinga. Akkurat som alt anna æ like:>)

ja, du e tjukk og feit og ser ekkel ut. [va det slemt?]

Sukk. Æ sitt på Kaffe&Lars igjen, fordi æ hadde lyst (grunn god nok til det meste når man har sommerferie:D). Og fikk et plutselig behov for å medele at det æ hate mest her i verden, aller alle mest av alt, e jente som insistere på å kommentere bilda av sæsjøl med ting som «ja, der va æ jo pen» eller «å gud, oksenakke/se den svære rumpa/de dobbelthakan/» og gudan vet ka. Det e ikke alle vinkla som e like kledelig, og du kommer aldri til å se like pen ut på alle bildan av dæ, og det e så jævlig bortkasta å klage, fordi alt det gjør e at vennan dine føle sæ pressa til å si «Næhæhei, du e så fin så, atte!» og seriøst, når komplimenta kommer fordi du e bæsate kan dem umulig bety like mye? (Dessuten får æ ikke nokka lyst til å fortelle noen at dem e pen eller ser bra ut, når sannsynligheta for at dem kommer til å svare «Nei, æsj! Se den store store feilen i huden min, se den stygge skjorta, se ett eller anna som bare æ sjøl legg merke til» e overveldanes)

(forøvrig har æ litt lyst til å gå i en klesbutikk og prøve ett eller anna og spørre tilfeldig forbipasseranes «Ser æ feit ut i det her?», men det e kanskje bare fordi æ e slem og vet at folk har en sperre for å faktisk tilkjennegi at noen (les: mæææææ!) e feit. Sånn som når æ til linja «ja, men æ e høyere enn dæ» (om spritkonsum og kor mye som skulle til) svarte «Ja, men det æ mangle i høyden tar æ igjen i bredden» og kunne se at den andre personen hadde en indre konflikt av typen «Man skal ikke le av vekta til folk. Men ho sa det sjøl. Men det e upassanes. Men det va ho som starta.»)

Dessuten e det helt utrolig jævlig kor skummelt det e med folk som har et standardansiktsuttrykk for kordan dem ser ut når noen tar bilde av dem. Særlig når det e varianta av «se kor stort æ kan åpne munnen min!» (en fyllegreie æ virkelig aldri kommer til å skjønne)

Æ mene, så lenge æ ikke tenke på det, like æ jente, men det øyeblikket æ begynne å kontemplere alle de her greian dem gjør, så blir æ litt satt ut av kor slitsomt det må være å være en sånn gjennomsnittsjente. (og æ lure stadig på koffor æ unngikk alle de der greian? Ka i all verden va det i oppveksten min som fikk mæ til å ignorere alle de vanlige «probleman»? Og nei, æ tror ikke det e positivt at hele mitt sjølbilde heng fast i intellektet mitt, men æ tror det e å foretrekke, i stedet for muligheten til å bryte ut med ting som «Å NEI, æ glemte å barbere leggan mine i dag!» I hvertfall for min del. (æ prøve fortsatt å huske katti æ sist barberte leggan mine, æ. Æ tror det begynne å bli snakk om år, faktisk))

La mæ si, i motsetning til det som sies i den beste filmen noensinne (så definitivt Clueless): «So okay, I don’t want to be a traitor to my generation and all but I don’t get how guys dress today. I mean, come on, it looks like they just fell out of bed and put on some baggy pants and take their greasy hair – ew – and cover it up with a backwards cap and like, we’re expected to swoon? I don’t think so.» Takke mæ til gutta/menn/folk som tar på sæ det som ligg nærmest og lukte reint i stedet for jente som står opp kvart på fem fordi dem skal være på skolen kvart på åtte og treng to tima (++, all den tid æ antar frokost va for feiginga) på å se ordentlig ut.

Det va egentlig ikke det æ skulle si i det hele tatt. Men jente altså, fascineranes og skremmanes uforståelig! Og egentlig skulle æ ikke si nokka som helst bortsett fra at æ har bursdag i morra (jippi!) og at æ har fantastiske venna (dobbeljippi!) og at æ plutselig har penga (trippeljippi!) og at æ har semi-hemmelige plana (enda mer jippi!). Og greier. Æ hadde strengt tatt ikke så mye å si i dag. Hei!

let’s pretend this «fuck off» is a smile

Blæ, æ treng en ukomplisert klem. Æ e ikke sint, men kanskje negativt innstilt til enkelte ting. Mest av alt, egentlig, til mæsjøl, fordi æ har vært negativt innstilt en stund, og plutselig innså æ at det e teit at æ ikke har endra på det æ e negativt innstilt til (eller i det minste har informert om det), fordi det e legitimt. Æ tror i det minste det e legitimt, det e bare det at det ikke nødvendigvis føles sånn. Mine «feminist sensibilities» insistere på at æ sir nokka, men den konfliktsky delen av mæ tenke at det ikke e så farlig. Og så innså æ nokka i forhold til, ting og greier, og framtida og anna sånt tull, men i en mer spesifikk kontekst (æ bare, æ e litt bitter akkurat nu, så derfor snakke æ bare rundt det, fordi det ikke e verdt å si nokka teit som kommer til å gjøre noen sur), og det va litt ubehagelig, men samtidig ikke. For det finnes grense, og æ treng å vite kor æ har mine. (for det vet æ ikke bestandig, siden æ ikke tenke over ting, men den automatiske reaksjonen va akkurat det æ måtte ha for å vite at dem finnes. Takk.)

I tillegg til at æ leste en dritdårlig bok (som æ skal komme tilbake til seinere) og blei frustrert på samisk forlagsvesen (æ tror æ overraska faren min med kor mye det plaga mæ, og æ sa kanskje «og det faktum at [xxx] valgte å utgi det mølet gjør at æ har mista all tiltroen til dem æ noensinne har hatt», but I will admit to nothing) og andre ting. Men det e sol ute og æ har vært sosial og alt e ganske fint, egentlig, bortsett fra de tingan som gneg på mæ, men det går sæ til. Ihvertfall når æ endelig får gjort nokka med det. Dessuten starta æ på en tekst (bare nokka sært, på engelsk) og innså at æ bestandig skriv om forhold som tar slutt, ikke forhold som begynne. De fleste «skjønnliterære» tekstan æ har skrevet i det siste handle om folk som e eller blir forlatt, aldri om folk som blir sammen og e lykkelig. Min modus operandi e mistroisk?

(æ leste gamle blogginnlegg og blei overraska over kor misantropisk æ va tidligere. Æ trodde æ va blitt mer bitter med åran. Tydeligvis ikke.)

Øyvind lurte på kor æ kjenne Tor Håvard fra, og det eneste naturlige svaret va selvfølgelig «Tor Håvard e min bedre hjernehalvdel, vi har kjent hverandre siden barneskolen.» (æ like å ha en bedre hjernehalvdel:>)

fordela og ulempa ved menn. (stort sett fordela.)

Det e litt trist at den siste avisa e ute, fordi æ har verdens mest perfekte ab via:

hørt fra korrekturleseren
– Jeg kan jo ikke være hemmelig forelsket i noen som har dysleksi!

(kor langt kan æ egentlig trekke den?) Uansett, æ tenkte på det i kveld, på tur fra bussen, og semi-komponerte et blogginnlegg om greier. Dessverre avspora blogginnlegget da æ tok mæsjøl i å tenke «egentlig e den her diskursen tegnet på et vesentlig paradigmeskifte». Fordi det e om mulig den mest kompliserte måten æ noensinne har tenkt at æ ikke [lenger] e prinsipiell motstander av tanken på å.. øh? prøve menn? (litt sånn, testkjøring?) Æ vetta faen. (ikke det at det egentlig e en sammenheng mellom den hemmelige forelskelsen (som jo, som æ sa til Kjersti, egentlig, på det her tidspunktet, bare e hemmelig for personen det gjeld, hvilket jo e litt teit, men veldig passanes) og resten, sånn bortsett fra at alt i verden heng sammen og e relativt.) (Gøril sa «men koffor e du hemmelig forelska i [noen]» og æ bare «… fordi jo teitere han oppføre sæ, jo mer sjarmert blir æ.» så billig.)

Ellers fant æ linja «nytelse for nytelsens skyld? Vi er da ikke delfiner!» og om æ huske rett va den totalt kontekstløs når æ plutselig tenkte på den også.

Også va det «spørsmålet æ skal bli flinkere til å stille: Ka [i all verden] tenke du om mæ som gjør at du får dæ til å anta at æ ikke vet det?» (fordi æ tror det e et viktig, kanskje det viktigste, feministisk poeng. For det e ikke nødvendigvis bestandig min måte å tenke på som må endres, og noen ganga må man tillate sæ å stille kritiske spørsmål også til folk man like.

Og til slutt, fra onsdagskvelden, da æ va på tur hjem fra redaksjonsmøtet, «med hjertet i hånda, og hjertet på utsida, og hjertet i halsen, og hjertet på ermet, og hjertet mitt i så mange dela at æ ikke lenger vet ka æ e.» (da æ gikk, eller da æ skulle gå, endte æ opp med å holde i hendern til Gaute og Inge, og plutselig va det eneste æ egentlig kunne si «æ e verdens heldigste jente.» Fordi æ e det ♥ )