Kjøttstykker II

Du kunne partert mæ om du ville, uten at æ tror det hadde vært så mye vits i det: kjøttet e for fett, musklan ubetydelig, og menneska har neppe kinnplomme, så ikke engang bollekinnan mine hadde det vært bruk for. Det hadde kanskje, forhåpentligvis, vært litt å hente i hjernen, om du spis sånt – det gjør man vel sjelden – og kanskje en del brukelige sena – ifølge damen på blodbanken ligg dem langt inne, men dem e god når du finn dem (det kunne nesten vært en metafor) – ikke vet æ ka man egentlig kunne ha brukt i et menneske, og kanskje særlig et menneske som mæ. Med mindre du like feit mat. Det kan jo hende, man kan jo håpe, at det e som med laks – ekte laks, villaks, så klart – at fettet ligg i kjøttet, ikke utapå, ikke vet æ, kanskje e det ikke spiselig, kanskje smake det kylling.

Men du kunne i det minste partert mæ, med omhu, selvfølgelig (det e vel den eneste måten man burde partere ting på), skjært opp magen, så innvollan velta ut, kutta bort alt det unødvendige, tarma og sånt; levra mi e kanskje god, æ drikk veldig lite, og lungan mine e kanskje grei, om du like sånt, æ har røkt én cigarillo i løpet av livet mitt, den burde ikke ha forurensa så mye. Du kan jo ta en titt på eggstokkan og sånt, ikke for å spise – tror æ, sjøl om dem spis testikla hos dyr, kæm vet? – men for å se om dem ser funksjonell ut: æ har et håp om at dem ikke e det, det hadde vært gledelig om mitt ønske om aldri å få barn delvis va ubevisst pyskologisk begrunna, tenk om æ va frivillig barnløs med defekte dela, i motsetning til de ufrivillige – det hadde føltes ligg godt, i all sin egoisme.

Forresten hadde sikkert blodet mitt vært funksjonelt, det renn godt og æ har aldri fått klaga på det, blodprosenten e bra. Muligens e blodsukkeret litt høyt, men det hjelpe sikker å ha litt salt i det. Om ikke anna burde knokla og bein være av god kvalitet, så mye melk som æ drikk, så en god del av dem kan sikkert brukes til å klage knokkeldukke og sånt, du får se om det e nokka som stikk sæ fram. Ellers får du bare koke kraft på dem. Og ja, øyan mine – æ har kanskje like lange sena som laksen, vet ikke, du får se, men dem burde i det minste være god. Dem og tunga mi, æ kan da umulig være det ene dyret i verden som har en uspiselig tunge, så den smake sikkert godt. Med mindre det æ har sagt med den har påvirka smaken, da smake den antakeligvis ganske syrlig, og det høres ikke så bra ut når det e snakk om kjøtt. Du får se ka du finn, det e sikkert mat på skrotten min – sjøl om det neppe e så mye som størrelsen ville tilsi.

(det hele e forhåpentligvis litt mindre groteskt om du har lest s. 115-7 i Kuiper 3-4/2008: særdeles fritt inspirert av teksten til Rawdna Carita Eira. Og nei, æ vet absolutt ingenting om nokka som helst slakt og sånt. Eller om menneskekjøtt faktisk smake kylling.)