Å guri. Æ fikk en mail som begynte med «Da var det endelig bevist – en gang for alle – at ordtaket ”den som venter på noe godt, venter ikke forgjeves” representerer et stykke sannhet i sin mest ubesudlede form; dette var beint fram fantastiske saker!» hvilket fikk mæ til å svare nokka sånt som

«… *hjerteforma pupilla* ♥_♥
her e ørten skrivefeil æ ikke fikk med mæ før æ sendte teksten»

og så fniste æ inn i IKEAMarimekkohodeputa mi i sånn cirka to minutt, av rein, pur og skjær glede. (Det beste av alt e egentlig det fantastiske semikolonet, allerede i førstesetninga. Æ e så enkel å glede:>)

Sukk sukk sukk :)

OK, den fantastiske artikkelen begynne som sådan: ««Der er lige saa liden Poesi i Ordene, som der er Musik i Melodien.» Slik lød den danske herren Sophus Tromholts ord i 1885, da han omtalte den samiske ”juøiken”. Heldigvis har de fleste etter hvert innsett at han hadde like mye feil i sine antakelser om musikken som han hadde i sin stavemåte av ordet joik.» (resten får dokker lese om dokker kjøpe Bøygen. Eller eventuelt om æ poste det her sånn etterhvert, vi får se)

Min favorittdel, sånn bortsett fra den geniale starten som helhet? «slik lyder herrens ord» Æ e blitt en bibel-allusjonsnerd på mine gamle daga. Det fantes også en referanse til slekt som fulgte slekters gang, men æ huske ikke om den blei tatt bort. Ellers e æ utrolig imponert over at æ klarte å inkludere Sherman Alexie (nesten urfolkslogisk), Ani DiFranco (ikke veldig logisk), «queering» (hii!), samt at æ fikk inkludert linja «[unauthorized duplication (æ skreiv copying)], while sometimes necessary, is never as good as the real thing», som da e «all rights reserved»-versjonen til Righteous Babe Records. Det e for evig og alltid min favoritt, etterfulgt av Matador sin «All rights reserved, all wrongs reversed». Æ syns det e fantastisk med plateselskap som ikke har den standardlinja av «blablabla, egentlig vil vi allerhelst knapt la dæ høre på den her CD-en». I tillegg inkludere hele greia et par personlige fortellinge (æ fikk ikke tatt med historien fra Japan om kvinnen som blei så rørt av Nils-Aslak eller studentan som lurte på om æ joika og, når æ sa nei, lurte på om det va fordi kvinne ikke fikk gjøre sånt, korpå æ måtte svare «Nei, det e bare fordi æ ikke kan synge». Heller ikke fikk æ funnet ut av – og inkludert – den vakre tekstlinja «mun in máhte lavlut, danin mun juoiggan» (æ kan ikke synge, derfor joike æ), æ e ikke sikker på kor den e fra, for alt æ vet e det bare tidenes merkeligste familie-in-joke.) Men sånn reint generelt sett – om man ignorere det faktum at æ, som æ sa i mailen æ sendte skreiv, syns at det «ikke var som å trekke tenner. Det var som å skulle putte dem på plass igjen, uten instrumenter og bedøvelse.» – e æ ganske godt fornøyd, sjøl om det kanskje finnes ting æ ville gjort litt annerledes. (Æ innså at problemet med Adjágas e at sjøl om æ syns dem e forferdelig vakker, så va ikke tekstan demmes nokka særlig å bruke i en sånn sammenheng. I tillegg til at æ har rota bort CD-en og dermed ikke hadde tekstan enkelt tilgjengelig. Men det e småpirk)

Forøvrig har æ bestemt mæ for at æ skal starte et nytt og bedre liv. Det vil si at æ skal tilbringe tid på lesesalen hver dag. Æ tenkte nemlig som så at om æ sitt der lenge nok, så kommer æ på ett eller anna tidspunkt til å kjede mæ så mye at æ begynne å gjøre et ærlig arbeid. Dessuten treng æ å innarbeide den rutinen, for akkurat nu e lesesalsplassen min et nødvendig onde som stort sett bare brukes de tre siste dagan før eksamen skal leveres. Og det funke dårlig. Dessuten tenkte æ som så at om æ faktisk jobbe i et mer eller mindre jevnt tempo, så kan æ få tid til å bake muffins katti som helst. Og i går va det grunn god nok til å skulle bli flinkere. (dessuten hadde bedre disponering av tid betydd større muligheta til å lese ikke-pensum-bøker, hvilket jo også e til glede for guda, og sånt.)

Så for øyeblikket e konklusjonen sukk og smil og sov godt, sånn cirka.