æ dånedimpe litt, inni mæ

På et tidspunkt, sånn cirka rundt tolv på kvelden, kanskje litt etter, sendte æ en melding til Gunhild og Thoralf: «Æ sitt i samme sofa som Terje Dragseth, Das Beckwerk og Øyvind Rimbereid. Livet mitt har nådd sitt litterære høydepunkt så langt:>» – det æ ikke visste da, men som skjedde kanskje tre kvarter seinere va at sistnevnte herre klarte å erklære «men det betyr at jeg eier deg», korpå han stoppa opp og innså kor upassanes det va og æ svarte «det va kanskje litt tidlig å begynne med sånt.» Hvilket igjen fikk mæ til å innse at når noen sir nokka upassanes, så e æ tydeligvis nødt til å svare med nokka minst like upassanes, stort sett uansett kæm som sir det. Dog må det sies, om enn ikke av andre grunna enn at Rimbereid virke som en sympatisk mann og æ ikke har lyst til å fjerne all konteksten fra den upassanes setninga hannes, at æ sa «æ e vel førerhunden din for kvelden» etter at æ lovte å følge han bort på Perez (etter at den fjerde personen, kanskje, hadde sagt at «ja, vi skal bort dit, det e veldig enkelt å finne fram, klare du det?»). Det fine va jo at når vi kom på Perez, så sa æ til Morten «nu kan æ fortelle alle vennan mine at æ har gått en tur med Øyvind Rimbereid.» (for så å følge opp med «alle vennan mine kommer til å si «kæm e det?'») Uansett. Beckwerket tok mæ i hånda når han gikk, sa «mademoiselle» og om æ hadde vært av dånedimptypen, så hadde æ dånedimpa. Beckwerket hadde vært på Rødtind (tror æ) i dag, så æ måtte jo si at han, på sine få daga i Tromsø, hadde vært på flere fjelltura enn æ har tatt i hele livet mitt. Det e litt imponeranes.

Ellers kan æ krysse av «ende opp på hotellromnachspiel (om enn klokka to) med [folk] og [upassanes substansa]» på den store lista over ting æ må gjøre før æ dør, hvilket jo e litt gøy. Og mens æ venta på siste nattugla, havna æ i prat med ei jente som etterhvert sa «æ like luhkkaen din», hvilket fikk mæ til å konkludere at ho va et vettig menneske. Kåfjordsame og alt, ho ga mæ til og med en klem da ho skulle av bussen, det va litt søtt. Og æ så Knut Nærum, men antasta han ikke; hørte på Kjell Askildsen, blei kjempesjarmert; heia på vinneren av poesislammen; innså at æ virkelig ikke vet kæm Anniken Annexstad e, men at æ ikke syns nokka særlig om ho (navnet e sånn at æ først tenke «ho ja» for så å innse at æ ikke helt vet koffor æ tenke det. Sånt plage mæ); snakka drit om [universitetsansatt], hvilket va uendelig tilfredsstillanes; fortalte Lars O. Haugen 1. at æ likte Waterboys-anmeldelsen hannes i Finnmarken i sommer (det va verdt det bare for å se ansiktsuttrykket hannes), 2. at æ e ordkalottfrivillig og litteraturgroupie1. Det førte til en absurd samtale som endte opp med dronta og geirfugla (eller? Ka dem het? Dem som døde ut fordi dem va for dum til å leve). Vakkert va det.

Og når æ gikk av nattugla og vandra hjemover, mens æ så opp mot stjernan og tenkte på det foreleseren min sa om Iser og stjernehimmelen (stjernan e bestandig de samme, det e kulturan som variere ka du ser i mellomromman mellom stjernan, sånn e det også med teksten, de blanks som finnes der vil fylles ut av leseren, og sjøl om teksten e den samme, vil blanks være forskjellig fra person til person) og reint generelt reflekterte litt over verden og kor fornøyelig den e («om dokker noensinne spille konsert i Tromsø love æ å komme»), så stoppa æ opp, snudde mæ rundt og stirra rett opp på Orions belte. Æ e så dårlig på stjernehimmelen, æ huske aldri ka som e kor (eller ka som e ka), men Orions belte e bestandig en sikker vinner, og det føltes som den perfekte avslutninga på kvelden. (sånn bortsett fra at æ kommer til å avslutte kvelden med å ligge i senga og lure på om æ e trøtt og utsulta, eller om æ har fått i mæ nok passiv røyk til å være litt høy. Sove skal æ uansett)

1Det høres forsåvidt også både upassanes og noget suspekt ut, men æ sa det ikke bare til han (og det kunne vel ikke falle mæ inn å legge an på Morten), og det va nesten logisk. Nesten. Æ e kanskje bare litt upassanes av mæ.

(ps. det va ei dame på VT som sa «vent, e du Siri med bloggen? Æ havna faktisk innom der i dag […] samisk og lesbisk […]» og æ innså plutselig at æ føle mæ ukomfortabel med å være erklært lesbisk. Elisa prøvde å få mæ til å erklære mæ biseksuell, men det føles heller ikke rett. Æ tror æ e erklært forvirra, kan ikke det også være en kategori? (eller, som æ innså at æ e ifølge fjasboka mi: kjønnsløs og uinteressert. (bortsett fra at det jo også e feil, for æ e jo tross alt ikke uinteressert, æ e bare. lat? nu skal æ slutte å snakke))) (Nu blir vel Thoralf glad?) sannsynligheta for at æ e en smule høy føles mye større etter det avsnittet der, sukk

«take back everything you said, you never meant a word of it»

[that fickle little bitch romance]

I forigår starta æ på jobb halv ni. Yeah baby. Det va helt greit, fram til mine to første kunda kom. Mine to første kunda va fra Russland (godt voksne russera på sykkelferie! æ har aldri), og dem snakka russisk. Og tysk. Dårlig tysk. (sprechen sie deutsch? *… hands*) Vi klarte oss overraskanes bra, men det va ikke så enkelt å skulle forklare kor langt det e til Alta. (dessuten e æ ikke sikker på kor langt det e. Det e tre tima til Lakselv, I know that much) Uansett.

(My cock made your mouth, for it needed a home) (æææææ bare. Æ har lest den linja fjorten ganga nu, og den e fortsatt like hysterisk morsom)

Æ hadde fri fra jobb i dag (woo!), men sykla til Tanabru (det e ærlig talt mer logisk med Tanabru enn Tana bru, men det e litt fantastisk at plassen fikk navn etter brua) for å kjøpe DN og litt mat, æ brukte opp filmen i fisheye-kameraet mitt på turen (endelig, æ har ikke tatt bilda på minst ett år). Uansett, mens æ va i butikken så æ forsida på Sagat. Forsida på Sagat har følgende sitat i KRIGSTYPA: – Helt greit å kalles fjellfinn.

Og æ blei så sint at æ ikke gidda å lese resten. Det e helt greit at kæm det nu enn va syns det e helt greit å bli kalt fjellfinn, men det drit æ i. Æ vil ikke bli kalt fjellfinn, æ foretrekke at folk ikke bruke ordet fjellfinn i det hele tatt, eller i det minste ikke når dem e sammen med mæ – det e ikke et ord æ noensinne har identifisert mæ med og æ syns ikke det e en akseptabel terminologi. Så æ ser helst at vilt fremmede menneska æ aldri har snakka med (antar æ, siden æ jo ikke vet kæm som sa det) ikke står fram og kreve at æ skal synes det e helt greit. Æ skjønne ikke kordan folk faktisk klare å bruke logikk av typen «Æ syns det e helt greit, derfor skjønne æ ikke at andre skal forulempes av det». Det hete faktisk «Æ syns det e helt greit, men det e fordi mine opplevelsa og konnotasjona og menneskelige erfaring gjør at æ har et synspunkt som tilsir at det e helt greit, og derfor kan æ hverken anta eller kreve at alle andre også skal syns det e helt greit.» Men det e jo selvfølgelig mye å håpe på.

Forsida på Finnmarken derimot, erklære at to utflytta tidligere tilflytta Tanabeboera (kanskje Tanaværinga?) e overraska fordi ungdom dem undervise på Lillehammer syns det e mye morsommere å dra på skitura enn ungdom dem underviste i Tana, dessuten va det et overveldanes antall Tanaungdom som ikke engang eide ski. Det e nesten så æ vil ta mæ jobb i Finnmarken bare for å få muligheten til å bedrive den typen banebrytanes journalistikk. (æ disse ikke Finnmarken, æ e bare så fornøyd med det lokale fokuset, på både makro- og mikronivå. Dessuten har æ de siste syv åran hatt et lite håp om at dem skulle gjøre mæ til dagens sommergjest en gang; æ pugga til og med fram et svar på spørsmålet dem stille om kæm som e drømmemannen: en nynorskbrukanes storbybeboanes ubevisst feministisk laksefiskende akademiker med småbysinn – og et bibliotek. (som gjerne kan være same i tillegg, så klart) Æ vet dog enda ikke helt kæm æ eventuelt vil gi en sommerrose til, men det finn man vel ut av:D)

Æ tenkte det kanskje va mer å si, men inntil videre tror æ ikke det e det. Kanskje seinere ♥

[the thing is, I swear I’d burn this city down to show you the lights, but I wouldn’t have to, ’cause it’s never dark when I’m here]

I’ll be your best kept secret and your biggest mistake

(someone saw you causing a commotion on the gurney again?)

I går smilte æ til en mann som i et øyeblikk eller tre glemte at æ faktisk får betalt for å smile til folk. Du kunne se det på han, og æ lot det bli med tanken; i dag holdt æ åpent i femten minutta ekstra, brukte minst syv av dem på å pakke inn to små pyritt-bita til femogtyve krone stykket, smilte, sa «vi kan ta rødt bånd på pakken til Mari, så kan du si at det e fordi ho e som en marihøne?» og den lille gutten – som nesten va på gråten fordi han ville kjøpe en gave til, men han ville bare ha gava til minst fem hundre krone og faren hannes tok en alvorsprat med han på trappa vårres og æ blei nesten litt lei mæ for at æ aldri blir far – æ pakka dem inn for sa «Det var lurt, da husker jeg det ihvertfall!» Faren hannes virka litt brydd, litt som om han ville beklage, si «æ vet det e teit å ville ha to små steina innpakka, beklager at du ikke får stenge», men det gjør ingenting, æ vil heller glede en cirka-syvåring enn å sykle hjem. Mannen på Mega smilte til mæ så æ nesten glemte at han også får betalt for å smile; han snakke søring, og æ har så lyst til å spørre ka han gjør her. Æ har vært på jobb i to uke, tror æ?, og gjenkjenne allerede enkelte kunda, æ har et vagt håp om at alle gode ting e tre når det gjeld enkelte ting, men. Man kan jo bare håpe.

Det regne, æ e aleina, æ må bytte laken på senga; alle tegn peke i retning av at bestemora mi kommer til å dø før heller enn siden (æ lo av mæsjøl på sykkelturen hjem: vi e en troanes familie, vi e troanes til litt av hvert, så lukka æ munnen, så det ikke skulle fly småkryp inn, æ treng vindusviskera til ansiktet mitt), æ hadde psykosomatisk magepine, men æ tok en smertestillanes; vi solgte for en hel masse i dag, æ sendte en melding til søskenebarnsjefen min, ho ringte tilbake tre tima etterpå og sa «tulle du?», vi kom fram til at minst en tredjedel av salget va kniva, æ tror æ solgte minst fem av dem. I morra e det Tanamarked, så vi e spent på om det kommer kunda (det e ganske langt til Langnes (heh), men de fleste må jo forbi Tana Bru, men så vet man aldri, ikke det, vi har nok å gjøre om det ikke kommer noen. Kanskje det dukke opp folk som treng en bryllupsgave i siste liten? Tenk at fiskeriministeren ikke inviterte statsministern i bryllupet sitt, men heller inviterte hele Austertana (det vil si de tyve stykkan som bor der), Finnmarken va skuffa. Finnmarken e sjarmeranes på måta æ ikke helt klare å definere), og æ e litt spent på været, det har en egen evne til å være vakkert akkuat da, men kæm vet?

Æ lo av mæsjøl i morrest når æ holdt på å komme seint på jobb fordi æ ikke klarte å slutte å lese nokka, æ lo enda mer når æ innså at den ene tingen æ glemte å kjøpe mens æ fortsatt hadde en bil i umiddelbar nærhet va egg. Av alle ting som e upraktisk på sykkel. Jaja, æ får finne noen å mase på. Æ syns fingran mine fortsatt lukte av laks, men æ tror ikke dem gjør det; når æ kom på jobb lurte æ på om æ e begynt å lukte plastikk, men det va en lekk flaske (det skulle visstnok dufte sitrongress eller nokka, ikke plastikk). Vi selg anti-myggsåpe, og minst tre ganga daglig får æ smile bredt og si «Æ garantere ingenting, men av og til treng man jo all hjelpa man kan få», i dag erklærte æ mæsjøl for å være en myggpingle.

Æ har lyst å kjøpe et Dresden Dolls-album eller to, æ vet ikke helt kordan det skjedde, bortsett fra at Amanda Palmer visstnok e verdens tøffeste dame og han mannen som hete Brian og har et etternavn æ ikke kan stave av og til bruke kvinneklær og i bunn og grunn e æ ganske enkel, bare på muligens uvanlige måta.

Æ e dårlig på øyemål («det kan da umulig være mer enn hundre personer her?» «… ok»), bortsett fra på å gjette ringstørrelsa, i ni av ti tilfella e det akkurat riktig størrelse, i det siste tilfelle e det ett nummer fra eller til.

Alt e fragmenta, men æ får mæ ikke til å lage en helhetlig narrasjon av det hele, det går ikke; det e ikke derfor æ e her. Æ brukte formiddagen på å nynne «When I Die» til mæsjøl, mens æ vaska alle utstillingsvinduan og pirka på Black Design-tingan (man kan da ikke be mæ om å rydde opp i sånt? jaja), Tanaværingen født og oppvokst i Tromsø, som Helen sa, æ tror ho forsto, men ja, det e ikke så logisk; most of my life I’ve been rambling free, when I die I wanna go back home. It could be said that a girl like me ain’t nothing but a prodigal son.

Æ må huske å trekke opp klokka før æ legg mæ.