Flamme forlag

by

I love us both, but I don’t feel good.

Hola, compadres!

Ooooog der tok det slutt på spansk-kunnskapan mine! («I like the fact that you call Spanish spansk, because it sounds like spank, and that seems naughty» «point, and also there’s the fact that a cane is known as spanskrør in Norwegian, so it even has that added meaning» «…» – folk sett ikke pris på kunnskapen min!)

Va på redaksjonsmøte i dag (jada, æ har slutta, æ bare.. va der), og etter ti minutta sa Caroline «and that’s why Siri is here» – fordi æ e kjempesmart og vet alt. (også så beskjeden!)

Skreiv æ på mandag og sa ikke så mye mer, så æ låste den inn og lot den ligge.

I morra skal æ kanskje treffe Inga på formiddagen, møte Ula klokka to, og henge med Aud etter fem – æ vurdere å ikke snakke med folk i neste uke, men. Vi får se. Æ treng avvenning fra alt og alle, allermest fra alle mulighetan æ har til å rømme unna mitt eget hode, for det e ikke sunt i lengden.

I går kjøpte æ en hvit skjorte og en cardigan, en vakker dag blir det nokka presentabelt av mæ også.

Æ tenkte på smilet hennes og ordet statuesque i dag, fordi æ kan, fordi æ ville, æ klagde min nød på twitter: koffor lage de peneste barista(an? -en?) den styggeste kaffen? (det e nesten så æ kan høre Silje: «Det e fordi du går på Verdensteatret og drikk kaffe» :>)

Æ bytta profilbilde på gaysir fordi uante mengda mannfolk – det e heterofile menn på gaysir, det e så ulogisk at æ får litt ondt i hodet, men æ antar det funke for dem – dreiv på og mente at vi burde snakke sammen. Uante mengda mannfolk og en guttunge på 17 («du kan kanskje prøve igjen når du runde to tiår»). Takke mæ til å se stygg og uattraktiv ut.

Æ va på debatt med Tora Aasland og Ine Marie Eriksen Søreide i kveld, det va interessant, og en bra debatt, intelligent og ikke redd for å ta sin tid, men uten at det endte i politikkonani (stort sett). Æ tror æ burde begynne å høre på Dagsnytt 18 heller enn å zappe innom debattprogram som får mæ til å ville kaste nokka i veggen.

Her om dagen satt æ på bussen og lurte på om mannen som satt foran mæ hadde blødd om æ dunka iPoden min i hodet hannes. Så lurte æ på om iPoden hadde slutta å fungere om det havna blod inn i usb-porten. Det e ikke bestandig æ e helt trygg på ka som foregår inni hodet mitt.

Æ leste den nye Flamme-singelen mens æ satt på VT, De bibliotafe av Hans Petter Blad, og æ har litt lyst til å sitere den siste delen av teksten fordi den slo mæ i magen og fikk mæ til å tenke «faen» fikk mæ til å innse en lang rekke ting æ ikke egentlig ville tenke på – ikke fordi den traff på akkurat de tingan æ ikke har tenkt på i fire måneda, men fordi den sneia innom og æ oppdaga alt æ ikke har tenkt på og det va jævlig, men også fantastisk. Det va en god boksingel, den gikk fort og raskt og æ mista litt pusten underveis og så slo den mæ i magen og tvang mæ til å tenke og æ tenkte. (en gang, for lenge siden, kanskje åtte år?, va vi på en fest kor ei jente – venn av en venn som vi ikke egentlig hadde nokka til felles med lenger – fortalte oss om kor fantastisk det va å hyperventilere i cirka ett minutt, for så å la noen slå dæ hardt i magen. Det va sånt et kick, eller nokka, gudan vet, æ har glemt ka ho sa, men æ huske det lille øyeblikket av «hæ? Ka det skal være godt for?» Takke mæ til bøker som gjør det.)

Uansett, i sommer leste æ Franny and Zooey – og den kan gjerne henge sammen med Flamme forlag, for æ e ganske sikker på at det va Nils-Øivind Haagensen sin feil at æ endte opp med å kjøpe den da æ kjøpte den – og det va en kort liten bok (æ e begynt å foretrekke korte små bøker, derfor e æ litt skeptisk til den nye boka til Pedro Carmona Alvarez), og den ga mæ egentlig ikke så mye, som sådan, æ forsto ikke så mye av historien til Franny, æ like dialogen til JD Salinger, men det va jo bare dialog, særlig i den andre delen. Men æ leste jo videre, fordi det e sånt æ gjør, fordi æ e optimistisk og vente bestandig på vendinga som skal gjøre alt verdt det. Den komme som regel aldri, om æ først ikke like en bok, så like æ den ikke, bortsett fra i det her tilfellet. Fordi da æ kom til de siste siden, et sted der, når Zooey snakke med Franny, så traff den, begynte å gråte, æ tror beint fram æ hulka, æ skreik mæ gjennom de siste siden, fordi det va så rett og det va så fint, det va briljant – skinnanes og unikt og litt som et slag i magen, men et slag i magen som løse opp alt grumset du ikke visste at du gikk og bar på, et slag som rense opp i ting du ikke innså va blitt full av slaggstoffa og æ skulle ønske æ kunne skrive på den måten, men æ e bare glad for at noen gjør det. Glad og gråtanes.

by

metablogging og litteraturantakelsa. (æ bestilte boka allerede æ)

Æ fikk et plutselig behov for å oppdatere bloggen min. Æ tror æ delvis skylde på sangen æ høre på, og delvis skylde på den enormt lange, men fortsatt ganske usigelige saken i D2 i Dagens Næringsliv. (usigelig føles som det rette ordet, sjøl om æ ikke tror det e et ord som kan brukes på egenhånd, ting må vel nesten være usigelig ett eller anna? Æ vet ikke helt, æ tror ærlig talt ikke æ vet ka usigelig betyr, æ har bare en følelse av ka det betyr. Men den va usigelig, om enn ikke anna så med mine egne konnotasjona) For folk som ikke les D2 – gudan vet koffor folk ikke skulle lese D2, men det finnes vel noen sånne – så va det ørten side (pluss/minus) som handla om kvinnelige bloggera. Ørten side som fikk mæ til å konkludere at æ tydeligvis ikke e en kvinnelig blogger, bortsett fra at æ aldri kan slippe unna føleriet. Æ mene, ikke bryr æ mæ om klær1, ikke har æ lyst på tusen lesera daglig (OK, æ.. kanskje. Men ihvertfall ikke tusen lesera daglig som kunne føre til økte reklameinntekta). Det e nesten så æ e takknemlig for at æ blogge på dialekt, da slipp æ unna alt det der. (Æ hadde vært mer interessant – uten nødvendigvis å være interessant – om æ skreiv på bokmål. Kanskje æ sku begynne å blogge på nynorsk? Men æ like ikke å blogge på språk kor æ ikke e god på grammatikken, æsj.)

Uansett, la oss ikke rote oss inn i en selvreferensiell suppe av meta-blogging. Æ leste anmeldelsen Christian Refsum (sukk) hadde skrevet av Brenn ned skiten av Nils-Øivind Haagensen (sukk) og Bendik Wold (sukk2) som e utgitt på Flamme forlag (sukk). Den ga mæ faktisk lyst til å kjøpe boka (æ kommer til å kjøpe den før eller seinere, uansett, men den ga mæ lyst til å kjøpe den før), i motsetning til alt det andre æ har lest om den så langt. Ikke det at alt det andre ikke har gitt mæ lyst til å lese den, men… bla bla indie bla bla Thomas Seltzer bla bla det hele kjede mæ minst like mye som det plutselig ustoppelige fokuset på alternativ medisin bla bla Snåsamannen bla bla ørten hundre andre som alle kan det samme. Bla bla jævelskap, æ drit i om kongen og statsministern og gud og hvermann tror på helbredanes evna, det æ har vokst opp med e at sånt snakke man ikke om. Og siden æ har vokst opp med det e det selvfølgelig den eneste naturlige fremgangsmåten. Forøvrig e æ av den mening at Ari Behn antakeligvis e sikker på at han kommer til å dø snart og at det e derfor han e totalt ute av stand til å holde kjeft. (æ vet ikke engang ka han snakke om nu til dags, bortsett fra at han sammenligna Erlend Loe med et furubord, og til det vil mitt sekstenårige selv som leste Trist som faen i løpet av én utrolig kjedelig fritime på videregående si «hold kjeft.»)

Og egentlig skulle æ si nokka om et dypt bukk (med en av de der armbevegelsan du ser i historiske filma, sånt menn gjorde den gang da) og at æ e enkel å sjarmere og at æ rødme for ingenting (sjøl om det av og til dukke opp folk som sir «ka du skriv?» akkurat i det du skriv ting du virkelig ikke vil innrømme) og at æ vurdere å gi etter for lysten til å tilfredsstille det markedskapitalistiske behovet for selvpromotering og anskaffe mæ en nettside (sirigaski.nokka, med en lett tilgjengelig samling av alt æ har skrevet, på tre språk, mest bare fordi æ vil ha dem ett sted, fordi æ like å tenke framover og man kan jo like gjerne forberede sine samlede verker fra et tidlig tidspunkt. OK, egoet mitt e faktisk ikke så stort, men det hadde vært litt praktisk. Og utrolig tilfredsstillanes) og andre ting som handle om gud vet ka og eventuelt andre ting, men. Æ har ikke ordets makt om dagen, ihvertfall ikke når det gjeld sånt.

1Sjøl om æ tok mæsjøl i å tenke «æ vet ikke ka æ skal ha på mæ!» på seminaret på tirsdag. Æ vil anta æ blir påkledd, forhåpentligvis ser æ presentabel ut.

2Men (sukk) på en måte som e vesentlig forskjellig fra de andre. Bendik Wold gir mæ lyst til å klappe han på hodet – det skjer en gang i blant med mannlige akademikera (gjerne sånne som e eldre enn mæ, uten at det egentlig gjeld Bendik Wold, siden han jo ser ut som om han kanskje har fylt seksten. Ihvertfall på pressefotoet sitt), æ vet ikke helt, men æ tror ikke æ e så flink på å huske ka som e akseptabel oppførsel når æ først syns noen e sjarmeranes akademisk flink. (det e litt sånn «nei, så mange lange ord du kan og så flink du e å sette dem sammen og har du sett på maken for en søt liten hypotese du har.») Konklusjonen e at æ aldri kommer til å ha et noenlunde forståelig forhold til akademia.

by

Det første og siste avsnittet heng sammen, de to i midten gjør ikke det.

Ah! Det e altfor tidlig på morran til at æ kan sitte og lese avisa og sukke tungt og henført – dessuten burde æ lese ferdig The Well Wrought Urn fordi æ har forelesning om en time i stedet for å sukke tungt og teit over ting æ ikke kan unngå å sukke av. Men, sukk, Klassekampen har Geir Gulliksen på den ene sida og Flamme forlag på den andre og æ vet enda ikke helt om æ like Olav Østrem og måten han skriv på, men. Det faktum at æ må tenke etter e egentlig godt nok i sæ sjøl.

I går va æ omringa av folk æ like, folk som får mæ til å smile og dem dukka stadig opp og æ smilte stadig mer og det va plutselig ikke så farlig at æ ikke kom mæ hjemmefra før tre (æ hadde planan klar: film, pensumlesing, middag, bursdagsselskap, litteraten, hjem, pensumlesing; æ kryssa av bursdagsselskap og litteraten på den lista) – det e derfor æ e eksepsjonelt dårlig på liste over ting æ må gjøre. Sukk. Og æ lo og lo, av Tor Håvard, med Tor Håvard, med Sigbjørn og Lene og Hilde Kat. og alle de andre æ ikke egentlig snakka med men bare smilte til når dem gikk forbi. Æ prøvde å bestemme mæ for om æ likte måten Agnes Ravatn skreiv på, æ tror det, men æ har (merkelig nok) en svakhet for lange, kronglate setninga mer enn den korte, uthugga stilen, tror æ. (overraske det noen?)

Æ skal på forelesning snart og når den e over (æ håpe det går bra, æ håpe foreleseren like mæ, æ håpe æ huske å spørre om kompendiet æ skal ha lest til neste gang) skal æ på Verdensteatret og lese julehefta. Eller bare juleheftet æ skal oversette – æ må kjøpe en skrivebok til arbeidet – Kapteinens jul. Æ takka nei til Pondus, fordi æ tror den treng en større grad av samisk språkferdighet enn æ innehar. Æ stille spørsmål og sett spørsmålstegn (det e en viktig forskjell der kjære folk, husk den) ved det faktum at folk tror æ kan sånt her, men det e vel nokka i det der med «æ blei nervøs, så æ svarte ja.» Æ vet æ har et sikkerhetsnett, så æ svarte ja. (du skulle bare ønske sikkerhetsnettet ditt, språklig sett, samisk sett, va like sikkert som mitt) Men så æ skal på VT og knote med Kapteinens jul, æ skal se Dracula i kveld, æ håpe på selskap, men vet ikke av kæm. Det kommer, det kommer. (æ vurderte, et kort øyeblikk eller en liten stund i går kveld, å spørre [noen], men. Æ tror tanken min kor om fint det kunne vært e hakket for rosenrød til at det burde prøves. Æ like de rosenrøde tankan bedre enn alt det andre. uansett, det va en avsporing)

Ellers har æ en tanke om nokka, nokka språklig, eller tekstlig, eller bare. Gudan vet, skriftlig? Uansett. Ett eller anna med at æ virkelig like folk som skriv stødig og bra og nesten objektivt (æ tror æ hovedsakelig mene anmeldelsa). Måten Magnus skriv på e bunnsolid, måten Tord og Joep og Cathrine Krøger og Øyvor Dalane Vik og Ane Farsethås og Susanne Christensen skriv e så solid og forankra og æ blir så imponert av at det går an. Men samtidig så les æ Bjørn Gabrielsen og Roland Barthes og Nils-Øivind Haagensen og Egon Holstad for den saks skyld (æ har vokst opp med Egon Holstad, vet du) (og det e nokka så absurd deilig med den kombinasjonen av folk) og kjenne det i magen, i beinan, æ kroe mæ, æ sitt og bit mæsjøl i leppen eller hendern eller ka som helst (tyggeleka til folket) og blir helt fysisk forandra av det, full av glede. Æ vil lese det høyt og æ vil vifte med arman og æ vil tvinge det på folk æ aldri har snakka med før. Og det e egentlig det som e med mæ: æ sett pris på flinke folk, gode ting, solid arbeid, men mest av alt, mer enn nokka anna, så like æ gode retorikera, æ like folk med setninga som murvegga, som sir ting æ kræsje i (head first) som får mæ til å stoppe opp og si «ka va det du sa?» Æ like folk som trekk mæ gjennom teksten, som gjør mæ til den lettovertalte personen æ bestandig har hatt lyst til å være, som overbevise mæ om at æ burde jakte på den hvite kaninen eller ka slags metafor du nu enn vil ta livet av, alt det der – andre jente får kjempe med valget mellom trygge menn og tøffe menn, æ kjempe med teksten, mot teksten, i teksten.