Æ vil skrive nokka som sammenligne Hamlet med En folkefiende, som trekk linja i scenografien, eller, ikke scenografien i sæ sjøl, men måten den brukes på for å understreke de oppdelte livan. Kordan man i begge forestillingan kan se opptil flere karaktera leve sine egne liv, samtidig, uten å vite sikkert kor det e meninga at du skal feste øyan. Æ synes det e attraktivt i et teaterstykke, det e en av de grepan som gjør at æ vil se det flere ganga, fordi æ vil få med mæ mest mulig av ka som skjer og kæm som gjør ka. Og det æ virkelig likte med En folkefiende va at æ kunne velge plass i salen, at det va unummerert – sånn til vanlig like æ å ha et sted å sitte, det e enklere, da e det ikke din feil om du havne ved siden av noen, da treng du ikke tenke at du satte dæ for nært – så da æ så det andre gangen kunne æ velge et sted som va forskjellig fra der æ satt første gangen, og da æ så det tredje gangen kunne æ igjen velge litt annerledes. Det ga en slags frihetsfølelse i teateropplevelsen, æ likte det.

Man kan jo ikke gjøre det på samme måten i Hamlet – ikke bare fordi det e nummererte seta, men fordi det i En folkefiende va sånn at om du satt på et sted va det dela av handlinga på scenen du gikk glipp av, fordi du rett og slett ikke så den. Andre gangen æ så stykket satt æ mæ nært scenen, på venstre side, uten å tenke over at æ da gikk glipp av mye av det som skjedde hos Petronella Stockman, hvilket jo va synd, siden Ulla Marie Broch va en av de beste grunnan – i et hav av gode grunna – til å se stykket. I Hamlet vil det være vinkelen som e forskjellig, man vil kunne se andre bilda i speilveggen som e en del av scenografien. Kanskje kan man se mer av scenen, mindre av publikum, om man ikke sitt midt i salen, om man sitt mer til venstre? Kanskje det blir mindre distraheranes – ved gjensyn lurte æ på om æ så mæsjøl i speilet, æ konkluderte med at æ gjorde det, såvidt. Men æ tror ikke man går glipp av nokka handlingsmessig, siden scenerommet i utgangspunktet e helt flatt og uten vegga. Men likevel, man vil kanskje følge med på andre karaktera avhengig av kor man sitt (eller så e man som mæ og ende opp med å følge med på Hamlet uansett, fordi han har en nær magnetisk tiltrekningskraft); man vil kunne få et nærmere bilde av Ofelia om man sitt på venstre side av salen, man vil kunne få et nærmere bilde av Clodius om man sitt på høyre side, sånne detalja – ingenting stort, ingenting avgjøranes, men nok til at æ skulle ønske at ikke alle billettan mine va på cirka samme plass, enkelt nok. (Ida sa «… du vet ka det betyr» og æ svarte «Det e en tidagers periode der, etter at æ kommer tilbake fra Snåsa og før æ og Gøril skal på sisteforestillinga …» Alle gode ting e fire?)

Æ leste forresten Therese Bjørneboe sin anmeldelse av Hamlet i Aftenposten, og lot mæ imponere over kor mye ho hadde klart å få inn i en såpass kort tekst – referansepunkta (Bjørn Sundquist som sin generasjons Hamlet, Psycho, Bjarne Melgaard – og alt logisk og forståelig!) og Hamlet-historie og alt sammen, den va så mye bedre enn anmeldelsen i Dagbladet, som æ leste og tenkte «men … hæ?» fordi den sa så lite. Og æ skjønne at hyppige linjeskift gjør sæ i avisspalte, men når det ligg på nett ser det bare fælt ut, og ødelegg for tekstpoengan – teksten flyt ut i intet, det e litt trist. Men ja, Therese Bjørneboe sin anmeldelse va imponeranes – æ tok mæ i å ønske at æ hadde den typen teaterkunnskap å skrive fra, eller så gleda æ mæ til æ en dag kanskje har det. (sidespor: æ like å tenke på det, ideen om kumulativ læring: det her vet æ nu, en dag kommer æ til å vite mer, og tenk kor mye kunnskap æ sitt på når æ bikke førti, femti, når æ kan se linje tyve-tredve år tilbake i tid uten engang å måtte prøve – det e en overveldanes tanke, den gjør mæ glad langt inn i sjela, æ håpe ikke æ glemme den gleden etterhvert som æ kumulere kunnskap.)

Og det æ glemte å nevne i første runde av Hamletblogging va lysriggen. Det va litt dumt å glemme, fordi æ synes det va et fantastisk, effektivt, grep – å senke hele lysriggen framheva den klaustrofobiske stemninga, særlig i andre akt, og det e kanskje det æ like best med teater, når æ tenke mæ om – måten æ i større grad enn når æ ser film både kan tenke på handlinga samtidig som æ sett pris på de tekniske grepan som gjøres for å underbygge det skuespilleran gjør. Æ vet, på et nivå, at det samme skjer i film og tv og absolutt alt, men når man ser det på scenen føles det nærmere – æ ser at lyset skifte fra den ene spotten til den andre, æ oppfatte at bevegelsen karakter A gjør fra sted C på scenen til sted D skjer fordi det skape dynamikk og for at det skal passe sammen med karakter B sin bevegelse fra punkt E til punkt F – det e lettere å oppfatte – for mæ – når det skjer foran øyan på mæ i en teatersetting, æ e ikke vant til å skulle se etter det samme i film.

Æ e kanskje ikke interessert, heller, i å se etter det samme på film, æ vet ikke, det føles som om æ i større og større grad tenke at teater e min greie, æ like det flyktige i det, sjøl når det frustrere mæ endeløst. For eksempel: i går hadde æ stemmen til Morten Svartveit i hodet mitt, «det går dårlig, pappa,» (det e godt æ snakke samisk til faren min, ellers hadde æ begynt å si det til han i hytt og vær) og omtrent samtidig hang Ulla Marie Broch sin «ai ai ai ai ai ai AI!» fra En folkefiende igjen, noen ganga høre æ et tonelag og tenke på Guri Johnson – alle de her øyeblikkan som æ bare kan holde fast ved inni mæ, alt æ må skrive ned for å huske det, det e jo håpløst, og fantastisk; æ skulle ønske æ kunne se Cabaret en gang til, i 2012 ikke i 2007, æ skulle ønske æ huska mer av det-og-det stykket, men likevel, kanskje æ foretrekk situasjona kor det e legitimt å applaudere når dem e over? Sjøl om det gjør det vanskeligere å huske direkte sitata, å huske akkurat kordan det så ut, det øyeblikket der, så e adrenalinrushet etter forestillinga verdt det. Adrenalinrushet som sier: æ va tilstede, æ så folk lage kunst mens æ satt i salen og så på, dem gjorde det rett foran øyan på mæ – æ vet at Frank Kjosås e Frank Kjosås, men akkurat der, akkurat da va han Hamlet, akkurat da hadde æ tatt alt for god fisk så lenge stykket ber mæ gjøre det – det e nesten som å være forelska (æ tror det her e forklaringa på minst halvparten av alle blogginnleggan mine som handle om teater: det e nesten som å være forelska), å nyte synet, å se at ikke alt e perfekt, men likevel, å se det skjønne i det. (det her va blogginnlegget sitt, digresjonsmessig.)

Og det æ egentlig skulle si, bortsett fra lysriggen og scenografisammenligninga – va at æ, etter å ha sett Hamlet for andre gang, ikke klare å slutte å tenke på Trude Øines. Eller Ofelia, men nei, det e like mye Trude Øines.

Haha, nu passa det nesten inn i «Selma» av Herman Wildenwey – «det er Trude Øines – denne gang.» Hvilket, digresjon atter en gang, kanskje e det perfekte diktet for å beskrive teaterforelskelsen min: «Og det er liten HT/den er ærlig verd en sang/det er HT, som jeg elsker/det er HT denne gang!» bare at man med jevne mellomrom kan bytte ut HT med #heitehilmar eller Espen Østman eller Ulla Marie Broch eller Marius Lien eller Ketil Høegh eller Guri Johnson eller … ja. Æ e enkel å glede.

Men Trude Øines. Ida påpekte at ho like Trude Øines som Ofelia fordi ho ikke e det man gjerne ser for sæ når man tenke på karakteren – og ikke bare som karakter i stykket, kor Ofelia jo e kledd opp med ettervekst i det farga, blonde håret, ho spring rundt i lilla Doc Martens og dongerishorts, en oversized t-skjorte (ka nu enn det kalles på motenorsk, oversized, ikke tskjorte) – men om æ skulle beskrive karakteren Ofelia ville æ landa på at ho e høy, litt tander og vever, kanskje litt sånn modellpen, med langt hår og alt det der. Mer Angelina Jolie enn Janeane Garofalo for å være platt og enkel. Og Trude Øines e skikkelig pen, men ikke på den måten. Dessuten e spillestilen hennes i Hamlet kroppslig – om man kan si det sånn – på en måte æ aldri hadde forbundet med Ofelia. Og det e nokka der – æ har, på en eller anna måte, lyst å trekke en linje mellom den tanken her og den æ e innom i blogginnlegget «om kunstfotografi og tjukkebolla feita» – det e ikke så enkelt som at Trude Øines sin Ofelia får mæ til å tenke at alle kan få kjærlighet, det blir for enkelt – det blir ærlig talt litt simpelt, men om Ofelia kan være sånn som Ofelia e i den her versjonen av Hamlet, så e det håp? Det e nokka nærmere det. Og ikke håp om kjærlighet, men håp om at det e greit, at det kan være lov. Æ vet ikke helt, den her tanken e litt mer Welhaven enn Wildenwey, litt mer uudsigelig. (det e sånt æ bruke litteraturutdannelsen min til. jaja.)

Nu e æ ganske sikker på at det e nokka æ har glemt, igjen, enda en tanke om Hamlet som æ gjerne vil prøve å formulere, nokka æ vil gjøre et forsøk på å gripe, som om æ kan skrive hele forestillinga på bloggen min og dermed komme tilbake hit etter å ha samla kunnskap i tyve år til og tenke «sånn va det, ja!» At æ kan lese det her og komme på koffor æ synes det virke fornuftig å omså se Hamlet fire ganga i løpet av en knapp måned – koffor æ tror æ hadde angra om æ lar være, at æ kan vende tilbake om fire år, når æ forelske mæ i et nytt teaterstykke som minne mæ vagt om nokka æ har sett før, og tenke at «jo, det minne mæ om Hamlet og det va på grunn av det og det, sånn som æ skreiv der – sånn må det være» og så kan æ skrive entusiastisk om ka det enn måtte være og gå tilbake til entusiasmen nu. Og så bygge æ kunnskap og til slutt kan kanskje noen – forhåpentligvis – lese mine teatertanka og tenke «oi, æ håpe æ kan skrive sånn en dag!»

Konklusjonen e altså: kunnskap e makt, teater e forelskelse, og kombinasjonen e best.