flyreiser

by

å havne sammen med folk som les dæ så nøye

I meant to write it on the plane
high above my earthly pain
but I slept right through the flight
and that was all

syng Sarah Harmer, og det ironiske – faktisk ironisk, ikke Alanis Morissette-ironisk – e vel at æ sitt på et fly og skriv det her for hånd. Det e ingen vits å sove på en flytur som e over nesten før den starte, som flyturen Tromsø-Kirkenes. Dessuten vet æ ikke om æ får sove (I’ll never sleep again tror æ e en linje et sted, kæm vet, det høres kjent ut), hodet mitt renn snart over, æ har møtt menneska æ aldri har truffet før og æ likte alle sammen, æ glede mæ til å bli kjent med dem på nye måta hver gang, til å se kordan vi skriv, ka vi gjør med tekstan vårres nu.

Det va første samling på studiet, forfatterstudium 1 på UiT, vi starta på torsdag kveld og blei ferdig for drøye to tima siden, klokka e 19.24 på søndag og æ e lykkelig. Æ har ondt i ryggen på måten æ får når æ har sovet for lite; æ klare ikke helt å være fokusert i mer enn en setning av gangen; æ grue mæ allerede til æ må stå opp imorra – og tanken på at æ ikke kan sove lenge før på lørdag eller søndag e ikke bare litt kjip.

Men æ har en skrivebok med notata, svart for informasjon æ vil kunne ha bruk for, lilla for alt som va irrelevant men fint. Eller rock/hipt – fordi æ bruke ordet fint for mye og burde bytte det ut eller roe ned. Æ kan gjøre som Morten, sette super foran alt – det va gøy, det va så mye som va superinteressant, superfint, det fungerte supergodt, super super super – det e godt å høre at andre her de her ordan og frasan som sitt superfast. Uansett, der står det skribla ned sånt som «den kan jo ikke du ha lest fordi den nettopp kom ut, med mindre du har sneket på Terje sin harddisk»; «æ e superfan av å sitte og lese dagbøker»; «koffor har du enkel linjeavstand, det e lettere å se sine egne feilskjær med halvannen»; «plutselig innså æ at æ ikke vet nokka om stemmegafla»; «jeg skjønner at du er glad i termodynamikk, det er faktisk jeg også»; «han ville vel ikke forstyrre» «men det e jo mer forstyrranes når han bare forsvinn.»

(æ like at mange av de sitatan e fra Morten, det virke logisk: han har en sånn måte å uttrykke sæ på som gjør at æ vil huske det – æ smilte da han sa «æ godtar det ikke» og «det godtar æ» for det har æ hørt tidligere, æ gjenkjente det, og æ synes om den måten å forholde sæ til situasjona på, å godta dem eller ikke, enten man kan påvirke dem eller ikke.)

Og æ tror æ skjønne koffor folk vil ta den ene skriveutdanninga etter den andre, å havne sammen med folk som les dæ så nøye va nærmest litt berusanes. Antar æ, edru som æ e. Men på fredag drakk æ et helt glass rosévin, så kæm vet, plutselig e æ Bukowski.

Det æ ikke visste, da æ begynte å skrive det her (et sted i tekstens tilblivelse fløyt vi over fra søndag på flyet til mandag foran datamaskina), va at ting ikke kom til å gå helt som planlagt etter å ha landa i Kirkenes. Æ har aldri sett så tjukk tåke før, det va kjempefascineranes. Æ skulle til Vadsø, være der kvart over ni, være hjemme til rundt halv elleve, på jobb halv ni – en overkommelig plan. Da vi ikke kunne lande i Vadsø satt æ mest og kryssa fingran for at vi ikke kunne lande i Vardø heller, sjøl om det va slemt mot alle som gjerne skulle dit, men sjøl om æ ikke tror mine spede håp utgjorde den store forskjellen for værgudan, havna vi i Båtsfjord. For dem av dokker som e dårlig på Finnmarksgeografi e det her positivt fordi man, for å komme sæ til Vadsø/Vardø(/Hamningberg/Kirkenes/Russland/etc), må kjøre forbi Tana – ergo kunne æ hoppe av bussen i Tanabru og komme mæ til Seida derfra (æ hadde omså nesten vært villig til å gå, men Kristin va snill og venta på mæ, så æ fikk skyss helt hjem).

Poenget med den omstendelige forklaringa av reiseruta e uansett det her: det tar en ganske drøy time (eller knappe to, alt ettersom) å komme sæ fra Båtsfjord til Tanabru, og nesten hele den bussturen satt æ der, i setet ved siden av en mann som leste en bok av John Irving (The Reluctant Midfielder?) og tidvis humra av den (æ ville snu mæ til han, si «det e bra du reagere kroppslig på stoffet, humring og latter betyr at teksten treff kroppen, det e positivt, Morten snakka om det i dag», men æ lot være), og smilte for mæsjøl.

Æ hadde ondt, æ va trøtt, mellom klokka tre og midnatt hadde æ ikke spist nokka anna enn en baguett med mozarella og tomat, så æ va sulten, og likevel klarte æ ikke å slutte å smile. Æ har ikke sovet en ordentlig natts søvn siden tirsdag, men det e verdt det. Æ vet aldri helt om æ stole på mine egne førsteinntrykk av menneska, men æ tror det her blir et bra år, æ tror førsteinntrykket stemme, æ har en følelse av at æ kommer til å bruke hele året på å bli overraska over kordan man forhold sæ til folk når man også må forholde sæ til teksten dem skape. Æ får bare håpe at dem også plukke opp at æ ikke nødvendigvis mene absolutt alt æ til enhver tid sier – æ tror kattungan skal få leve i fred for mæ, uansett ka resultatet av alt det her måtte bli (men æ garantere ingenting, det får være måte på å love sånt som man ikke nødvendigvis kan holde).

by

fjell og andre ting som stikk litt.

Æ tenkte på en ting, på flyet fra Kirkenes til Tromsø (bortsett fra at æ ikke like propell-fly, dem e så små, også bråke dem, også virke det så teit å fly Kirkenes-Tromsø, æ mene, ærlig talt, det e jo knapt nok verdt prisen, skal man først fly kunne man i det minste dra til Oslo, og så videre langt bort), når vi va i gang med å lande, mens vi suste over fastlandet, Skittenelv eller nokka deromkring, og æ så på fjellan, alle fjellan æ ikke vet navnet på (æ kan peke ut Fløya, Tromsdalstind, Rødtind og Kjølen, det gjelds knapt nok), og tenkte at æ skulle ønske æ va en kjempe, eller at æ i det minste hadde gigantiske hender, at hendern mine va stor nok til at æ kunne ta på landskapet. Fjellan i og rundt Tromsø – og i Finnmark óg, for den saks skyld, men det va tåke i Kirkenes, så æ va ikke i stand til å tenke det samme da – virke som fjell æ vil kjenne på, dra fingerspissan mine over myke linje, gjennom dala som e gravd ut av elve som en gang va gigantisk men som knapt nok eksistere lenger, stikke pekefingern på toppen av Tromsdalstind eller et av de andre litt spissere fjellan, komme borti havet og tørke fingran mine på et mosekledd landskap litt over tregrensa, på et av de fjellan som kan kalles et fjell, som e mer enn bare en stor bakke; alle fjellan i Finnmark og Troms ser ut som bakka som har vokst litt for lenge, tenåringsfjell som ikke helt vet ka dem ska gjøre med sæ sjøl. (bortsett fra i Hamningberg og Båtsfjord – eller Berlevåg, eller deromkring, det e nu to side av samme sak – kor fjellan ser ut til å ha vokst fram på pur trass, og dem e kanskje tenåringa dem også da, men sånne tenåringa du egentlig ikke vil treffe på, ikke som dem som ser sint ut på en sånn måte som gjør at du vil klappe dem på hodet). Tenk å kunne sneie over hele Senja, hele Kvaløya med bare en handflate, å kunne dytte hele Tromsøya under ved hjelp av en tommel, om man ville, men æ vil jo ikke det – det e jo egentlig ingenting galt med Tromsø, bortsett fra at æ fortsatt bor her – æ ville bare ta på fjellan, akkurat som æ av og til må dytte fingran borti murveggen i kjellergangen hjemme, fordi det stikk litt, og æ blir like imponert over fingran mine hver gang, over myke linje og harde spissa og alt det andre midt i mellom.