flytting

by

æ har det bra, det va bare det

Æ bor på Mo nu. Æ flytta til Mo i Rana for en drøy måned siden (en måned og tre daga for å være nøyaktig), og om to daga har æ hatt fast jobb i nøyaktig én måned. Ikke bare fast jobb, men fast jobb på Nasjonalbiblioteket, kor æ jobbe med samisk bibliografi. Æ va på introduksjonskurs i Oslo i forrige uke – sammen med folk som har jobba omså kor lenge på NB, fordi mange av dem har gått fra vikariata til fast jobb – og på et tidspunkt spurte noen «ka e jobben din?» og æ sa «æ vet ikke helt enda.» Æ satse på å finne ut av det sånn etterhvert,

men i dag fikk æ lære mæ litt mer om katalogisering, om bibsys og koda og $a $b $c og $æ – og æ har enda ikke sagt et ord om kjønnskodinga, for æ skjønne det statistiske behovet, men at det ikke finnes en $æ o, i stedet for bare m og f. Sånne ting lure æ på, her om dagen beit æ i mæ en heteronormativitetsvits fordi æ ikke vet om de andre på seksjonen e moden for sånt enda, men i dag sa æ «det e ofte lettere å drukne enn å svømme», så æ e ikke helt forstumma.

Æ prøve å la være å si ke og kelessen og bættele, men det hold hardt, særlig når æ snakke med mæsjøl, og mens æ va i Oslo hørte æ at det dukka opp en e et sted kor æ ellers ikke ville hatt den, og æ tok mæ i å tenke at det e helt greit. Det e ikke som om dialekta mi e nokka fornuftig fra før av, koffor ikke legge til noen e:a, for virkelig å få blanda sammen alt.

Æ prøve å venne mæ til å ta bussen til jobb ti over syv, og sjøl om ti over syv e gruelig tidlig e det også ganske fint å være på jobb før klokka blir åtte, å kunne dra hjem før klokka blir fire – æ bor på Båsmoen, for dem som kjenne Mo, og det tar en stund å komme mæ til og fra jobb, siden æ fortsatt ikke har hverken bil eller sertifikat, æ har sagt «det kan jo hende det endre sæ etterhvert», og det kan jo hende det endre sæ etterhvert, men æ vet ikke,

og i dag slo det mæ at æ får like mye i lønn hver måned. Det skjer ikke bare én gang, det skjer hver gang, det har æ aldri opplevd før, æ lure på kordan det blir? Æ har en stabel uleste avise på spisebordet, æ e nærmere to måneda på etterskudd med lørdagsavise og alt sånt, æ satse på at det går sæ til, æ satse på at æ kommer mæ ajour etterhvert, når æ slutte å være så nyinnflytta, når det slutte å være vinter hele tida,

det går snøskred fra taket på ene sida av huset, i dag da æ kom hjem hadde det nesten nådd døra, æ bor i en kjellerleilighet, æ fant spaden og gravde bort det verste, før eller seinere må det jo smelte, æ satse på at det skjer snart, skjer etter påske,

det e blitt lysere enn det va da æ flytta inn, nu blir det ikke så fort mørkt, nu e det lyst når æ kommer hjem nesten uansett kor treg æ e, og æ har fått lånenummer på depotbiblioteket, det e så mange bøker at æ ikke vet kor æ skal gjøre av mæ, og æ e blitt lovt å få se fjellet en dag, å få se inni fjellet, på bevaringssamlinga og det ane mæ at æ kommer til å ville gråte når det skjer, det e hele kulturarven, det e omtrent så nært gud æ tror det e mulig å komme inni et fjell.

Og æ vet fortsatt ikke helt ka jobben min handle om, bortsett fra det æ har skjønt så langt, bortsett fra 651 og 687 og å finne ut ka folk hete på folkeregistersk, ikke samisk, å finne ut av kæm noen e når dem hete det samme som mange andre, men æ satt på introduksjonskurset i Oslo og tenkte på en femårsplan, satt der og hørte på fag og formidling, massedigitalisering, film og musikk, pliktinnleveringa (ikke tvangsinnkrevd som æ tok mæ i å tenke før æ starta), fagforeninge og folk,

æ vet ikke om man kan bli forelska i en arbeidsplass, kan man ha en bryllupsreisefase med en arbeidsplass, det kan man sikkert, og det e der æ e, og noen ganga, av og til, overraskanes ofte, slår det mæ at sånn e det, sånn passe æ inn her, sånn tror æ man kunne tilpassa det, sånn tror æ man kan gjøre, æ kan gjøre, og det finnes muligheta, for mæ, på Mo, æ finn fortsatt ut av dem,

greit nok at æ har flytta til et sted kor det ikke går bussa på søndag, men æ tjene penga nok til å kunne ta taxi ved behov og folk e så hyggelig her, overveldanes mange sjåføra stoppe for at æ kan gå over fotgjengerfeltet, det går en gang- og sykkelsti hjemmefra helt til jobb, og æ kan sykle i sommer, sjøl om æ ikke vet om æ gidd det, men æ kan kjøpe mæ en sykkel og sykle plassa, æ har en leilighet med plass nok til mæsjøl og noen som vil komme på besøk, æ har en kjøkkenbenk som ikke blir ryddig uansett ka æ prøve, æ står opp klokka seks på morran og det føles litt som om æ prøve et liv som egentlig tilhøre noen andre, noen som kan sånt, det føles som om æ gikk fra å være en søttenårig slask til å bli en femtiårig loner på to måneda, men æ bor på Mo nu, æ har fått mæ jobb, æ har det fint. Det va bare det æ ville dokker skulle vite.

by

Det her e prologen til reisebrevet æ neppe kommer til å skrive.

Æ e tilbake i Tromsø. Det føles merkelig. Æ bevegde mæ endelig ut av huset i dag, etter å ha vært tilbake siden fredag – æ har sovet og sløva og ikke gjort nokka fornuftig – og det va så rart. Det eneste som har skjedd e at 4 roser har fjerna stambordet mitt og satt inn et enormt et – som dog tillate mæ å lage vitsa om at æ e ridderen av det runde bord, så … det jevne sæ ut – og at dela av Storgata e stengt uten at æ helt vet koffor. Men det føles som om æ har vært borte så lenge at alt burde være annerledes.

Det slår mæ nu at æ kanskje burde venta med å vende tilbake til etter at det nye kommunestyret va satt, så kunne æ kjent på skikkelige forandringe. (sukk.) (Det foregikk tydeligvis en eller anna slags feiring på 4 roser, det va i hvert fall mye politiske tryna å se – og bare sånne æ ikke stemme på – og Øyvind Hilmarsen smilte til mæ og æ skjønne ikke koffor men det får være som det vil. Æ e fortsatt ikke gammel nok til å syns at man til enhver tid skal komme overens med folk man e politisk uenig med.) (æ holdt på å være mye mer kategorisk, men æ va med i Utropia og æ likte studentstyreledera som e medlemma i Høyre, så det e kanskje ikke sant. Men det e forskjell på studentpolitikk og ordentlig politikk, sant?)

Det va digresjonen sin det.

Det æ skulle si før den politiske depresjonen kom og tok mæ va at det føles som om alt burde være annerledes, fordi æ har gjort så mye i løpet av de siste [knappe] fem uken, æ kunne like gjerne vært borte i tre måneda. Ikke det at æ kan forklare ka æ har gjort, siden æ stort sett har drukket kaffe, lest bøker og sett på kunst – hvilket ikke e all verdens forskjellig fra det æ vanligvis gjør i Tromsø, men æ har gjort det i plassa som ikke e her. Æ har sett på kunst i New York, Milwaukee, Chicago (æ skulle se på kunst i Portland, men så blei æ distrahert, men æ va i en kinesisk hage, det va en kunstopplevelse på sin egen måte det også), og æ har drukket kaffe hos uavhengige kaffebrenneri og kaffebara over hele landet (og så har æ vært på Starbucks. Ofte. Men æ tror kanskje det blei ganske likt til slutt, mest fordi æ stort sett drakk Starbucks i New York, men resten av turen gjorde æ mitt beste for å få med mæ den lokale koloritten og alt det der).

Og æ har vært på bokhandla ulik alt anna æ har vært i før, bortsett fra Powell’s, som fortsatt e sæ sjøl lik, heldigvis. Bokhandla med fire hylle – fra gulv til tak – med urfolkslitteratur, og seks hylle poesi; bokhandla med hyllemeter på hyllemeter med diverse zina, i varieranes grad av hjemmelagdhet, og resten av hyllemeteran dedikert til tegneseria av forskjellige typa; bokhandla som fokusere på feministisk/feminin litteratur, kvinnelige forfattera som normen; bruktbokhandla større enn de største bokhandlan æ har vært i i Norge (i Tromsø, men Norge også); bokhandla med absolutt alt Sherman Alexie har skrevet, kor Daphne Gottlieb va representert med nesten hele bibliografien sin, kor hele hylle va dedikert til steampunk, til «radical parenting», gjør-det-sjøl og kordan-leve-med-det-du-kan-dyrke-i-hagen-din; bokhandla, ja, men bokhandla kor æ kunne funnet mæsjøl på nye og sære måta.

Og æ blei sjarmert av ideen om å kunne leve et sted kor æ faktisk kunne dyrka ting, kor andre ting enn ville bær og kjedelige grønnsaker gror, utendørs, squash og tomata og krydderurte og fiken og epla og pæra og alt sammen – og det e ikke så eksotisk, egentlig, æ vet jo det, men tenk å ha muligheten til å gjøre sånt? Æ e ikke engang spesielt interessert i hagebruk og sånt, men ideen om å kunne dyrke fram ting som ikke e poteta e helt fantastisk. (æ e enkel å glede, æ vet det.)

Og æ føle mæ som en light-versjon av en drittsekk når æ e trist over å komme tilbake, men det slo mæ – igjen – at det e nokka som ikke e helt riktig i måten æ leve livet mitt på når æ e glad for å reise fra Tromsø og trist over å komme tilbake til Norge – når min første reaksjon da æ hørte norsk på flyplassterminalen i Newark va «æsj, hold kjeft.» (det hjelpe ikke på at det va [voksne] mannlige østlendinga, det e bestandig den minst sympatiske reintroduksjonen til norsk æ kan tenke mæ.) Æ har det fint i Tromsø, ja, men av og til tror æ det e mest fordi æ har havna i en status quo her, æ vet kordan Tromsø funke og æ vet kordan æ funke i Tromsø, men æ utfordre ikke mæsjøl, æ blir ikke utfordra.

Æ mene, æ har lyst til å bo i USA lenge nok til at æ savne Norge, ikke bare vennan mine. Æ har lyst til å bo i USA lenge nok til at æ klare å etablere en frokostrutine æ klare å holde mæ til – kontinuerlig reise hjelpe ikke på når det gjeld sånt. Æ har lyst til å bo i USA lenge nok til at æ blir genuint glad over å høre folk snakke norsk.

Men æ gikk på butikken etter å ha vært på 4 roser og traff en samisk bekjent, og det første han gjorde va å strekke fram hånda si, og vi håndhilste. Og det kommer æ vel aldri til å finne noen plassa i USA, og æ vet ikke om æ vil lære mæ å leve uten den typen rutineoppførsel heller.

Det skal ikke være enkelt, men det kunne gjerne vært litt enklere, ja.