fnis

by

Og snart kommer sola tilbake, og tenk på det.

Egentlig burde æ si nokka om Stormberg, fordi æ sa nokka på twitter og æ sa nokka på facebook og æ syns situasjonen e litt ugrei, men akkurat nu vil æ ikke være samisk, kritisk og språkinteressert.

Æ vil være fnisate – fordi noen ganga, når man tenke på sola, så ringe den. Og æ e serviceinnstilt, så æ sa ja; men, åååå. Festivalfjortisfnisateforgapt. (æ føle at det må en presisering inn her, men æ kan ikke presisere uten også å spesifisere, og det vil æ ikke, så bare husk at æ e veldig enkel å glede)

Filmfestival e fint, æ e fornøyd og æ glede mæ.

by

livsvisdom for viderekomne (idiota)

Det her e ikke i det hele tatt det æ hadde plana om å si, men oppdagelsen gleda mæ så mye at æ følte et behov for å dele (det finnes et håndskrevet blogginnlegg – det kommer, det kommer, dokker vente ikke på nokka godt uansett):

Æ e absurd tiltrukket av arrogante akademikermenn som vet dem e smartere enn alle andre, men bare så lenge dem ikke tror dem e smartere enn mæ.

Og æ vet ka det sir om mæ, og æ like det sånn.
(at det kan falle folk inn å tro at æ har problema med sjøltilliten…)

don’t forget to have a good time

by

Boom! Bang! Obama!

Boom! Bang! Obama!

Quantum of Solace
Regi: Marc Forster
Med: Daniel Craig, Judi Dench (og ingen andre du har hørt om)

Siden ærlighet er en dyd skal jeg først som sist innrømme at jeg så Quantum of Solace etter å ha sovet i to og en halv time, oh at jeg hadde enorme tvil til om James Bond i det hele tatt kunne måle seg med Barack Obama. I tillegg er dette den første Bond-filmen jeg har sett med Daniel Craig og det er ni år siden sist jeg så en Bond-film i det store og hele. I tillegg slår det meg, hver gang jeg ser bilder av Daniel Craig, at han ikke virker Bond-ete nok.

Det er i det hele tatt nærmest mirakuløst at jeg kom meg på kino, men i mangel av faktisk Obama-fyrverkeri kom jeg fram til at en og annen eksplosjon fikk veie opp. Og det gjorde det, så til de grader også! Vel og merke er det år og dag siden sist jeg så en actionfilm av denne typen – Wanted gjelds ikke, uansett hvor fantastisk Angelina Jolie er – så det kan hende jeg bare er veldig enkel å imponere, men faktum er at jeg, når det nærmet seg slutten, måtte sitte på hendene mine for ikke å klappe av glede.

Daniel Craig i bevegelse på en gedigen skjerm er noe helt annet enn Daniel Craig i stusslige bilder, og selv om han ikke ytrer replikken «Bond. James Bond,» hadde ikke undertegnede hatt noe mot å kunne introdusere seg som «Bond. Mrs James Bond.» (Sukk!)

Jeg skal være ærlig: om McCain hadde vunnet valget, ville nok sjarmen ved en maverick som selv vet best vært betydelig redusert, men nå er det en gang slik at Obama vant (heldigvis!), James Bond redder verden og dama – og gjør det han mener må gjøres med alle andre – og jeg fikk eksplosjoner nok til å vare meg til neste valg (om enn bare til det norske); maken til vinn-vinn-vinn-situasjon kan jeg ikke huske å ha opplevd! Så får det heller være som det vil at jeg antakeligvis – om denne filmen en vakker dag dukker opp på TV – kommer til å lure på nøyaktig hvor full jeg var når jeg skrev anmeldelsen, og det på tross av at jeg ikke drikker, hverken shaken eller stirred.

Siri Gaski

(Øh. Det e allerede noen som skal skrive en anmeldelse for Utropia, så æ har ikke nokka sted å sende den, så ergo får dokker nyte det. Eller riste på hodet av det, alt ettersom:D)