Æ hold en tanke i handa siden æ ikke får tak på folk

Det va på bussen, i nærheten av postterminalen, rute 34 fra universitetet til byen – fordi æ sjelden har hastverk og like muligheten til å være i bevegelse, men sakte – at æ så ut vinduet og plutselig tenkte «Det e synd at det å holde noen i handa bare e legitimt om man e kjæresta eller det e småbarn, siden det må være nokka av det fineste man kan gjøre.»

Æ tror æ kom til å tenke på det på grunn av et minneord om Stig Sæterbakken, her, i Morgenbladet, av Nora Simonhjell, kor ho skriv

da den underlege miksen av kollegaer, familie og venner byrja leite etter ei form dei kunne fortsette festen i, vart vi [ho og Sæterbakken] sitjande ved sida av kvarandre. Så greip han handa mi, og så satt vi slik. Lenge. Ingen av oss sa noko. Ingen av oss hadde behov for å seie noko.

Og æ kom til å tenke på en alkoholrik hyttetur for lenge siden, kor æ endte opp med å sitte en stund og holde noen i handa, bare sånn, etter at noen hadde lekeslåss og det nesten hadde gått galt og æ va edru og hadde brutt inn. Og han sa nokka sånt som «det var jo ikke meninga at det skulle …» og æ sa «Nei, men av og til …» og æ vet ikke helt kordan det skjedde, men han holdt mæ i handa og vi satt der en stund før øyeblikket glei over.

Eller sommerferien for ikke så lenge siden, en fest – det også, det hjelpe vel om noen e full – da vi va på tur fra punkt A hjemmefest til punkt B utested og vi gikk hand i hand, og det va ingenting anna enn kjærlighet, men ikke av den sorten.

Og koffor e det ikke legitimt å gjøre det hele tida, med vennan dine? Koffor må det være så komplisert, man kunne alltids holde noen i handa, men på ett eller anna tidspunkt – antakeligvis etter cirka fem minutt – ville noen eller alle anta at man va kjæresta, og det e jo ikke nødvendigvis nokka man vil signalisere for omverden i hytt og vær eller i det hele tatt.

Æ hang med en baby en stund, i dag, en baby og mora hennes og Ida, og æ like babyen, æ tror ho like mæ, æ fikk holde ho en stund, ho satt på fanget mitt – eller prøvde å klatre oppover, med beinan på magen min og et godt tak på tskjorta mi eller på smykket mitt – og æ snakka samisk til ho, ho svarte med et og anna utbrudd. Vi hadde en samtale kor æ prøvde å finne ut av kæm av de ansatte på 4 roser ho likte best, men ho va litt skeptisk til akkurat det.

Men ho satt på fanget mitt, vridde sæ rundt og rundt, så litt gjennom et vindu og litt gjennom et anna, så litt på mæ, overraska av og til, som om ho hadde glemt at arman som holdt ho fast heng fast i nokka, heng fast i det fanget ho satt på, og plutselig hvilte hodet hennes under haka mi og plutselig sto ho nesten, godt plassert på låran mine, plutselig va arman hennes hekta fast i mæ eller i nokka anna, alt man kan smake på når man får muligheten. Og det e nokka med måten å være kropp på sammen med en baby, det e det som e poenget her (e æ håpløs nu? e det åpenbart, blir æ en av de overtydelige menneskan når æ sier sånt, selvfølgelig handle det om å være kropp når man e sammen med noen som bruke kroppen din som klatrestativ uten å tenke på at dem gjør det?)

Æ vet ikke, det e forskjella – åpenbart – på å smile til noen på 1.80 og å smile til noen som smile tilbake fordi dem herme etter alt dem ser, men tenk om man kunne holdt fast på en del av den tilforlatelige tilgjengeligheta? Og ikke ved å ha folk man kan dele venninneklemma med – det e for all del fint med folk som gir dæ en klem hver gang dem ser dæ, men det e ikke nok. Eller, den forklaringa blir for enkel, det e nok, selvfølgelig, men det burde være muligheta for et utvida repertoar, det e kanskje der det ligg? Å ikke bare stryke kinnet ditt mot noen andres i noen raske sekund, men å kunne holde handa demmes, å kunne stryke en person på ryggen uten at det nødvendigvis betyr at noen e på gråten, å kunne være borti noen du like uten at det [må] implisere at du vil være borti dem hele tida helst uten klær – det må da være mulig å kunne ønske sæ mer fysisk kontakt uten at det e nødt til å være ledsaga av ønsket om en kjæreste?

En stund, mens æ va med i Utropia, va det et sånt sted kor folk tok på hverandre, men det forsvant – Utropia forsvant for mæ, og det e greit, men av og til savne æ det, muligheten å kunne få en klem, å kunne være borti noen uten å frykte implikasjonan. Bare det.

æ e ikke redd for at du skal se mæ.

’cause I was under the paper you were writing on
you left your impressions long after you’d gone, on me,
marks only I can see.
[Sarah Harmer – Almost]

Det kan aldri bli det så lenge bloggen min bare e nokka som eksistere i piksla, men æ vil – av og til; som oftest – at når du les det æ skriv, så les du det som om det e skrevet på papir du kan ta på. Ikke printerark, ikke en kladdebok, men nokka tyngre – papir med en viss vekt, av en viss størrelse. Ikke fordi det skal være så stort og viktig det æ sier, men fordi æ vil at du skal kunne kjenne det mellom fingran.

Æ vil at du skal lese det her og høre navnet ditt i det, og æ vil at du skal lese det her og tenke på kordan det hadde vært å la hendern dine gli over en bokside med den her teksten på. Ikke fordi æ vil bli publisert, ikke fordi æ har forlest mæ på dagboka til Olav H. Hauge og vil bli den samiske Olav H. Hauge, men fordi æ vil være nokka vektigere – kan man si det på norsk? viktigere, da, om ikke anna? – enn bare piksla, enn bare nokka du stirre på via en eller anna skjerm du sikkert bruke for mye tid foran. Æ vil at du skal sitte igjen med noen av ordan mine – i halsen eller i hjertet, æ tar det æ får – æ vil at en rad ord æ har skrevet skal være det du seinere skrible på et papir mens du skulle gjøre nokka helt anna.

Ikke fordi æ vil være så viktig, ikke fordi æ vil være blabla ka som helst, men fordi det e det æ bestandig e på jakt etter, enten æ vet det sjøl eller ikke – æ e på jakt etter en fysisk tilstedeværelse i en situasjon som sjelden e fysisk gjensidig.

Kanskje e det derfor æ sakte men sikkert har blitt et menneske som gestikulere? Fordi æ har brukt så mye tid på nettet, fordi så mye av mæ eksistere i piksla. Ikke fordi det å eksistere på nettet e nokka æ har et problem med, æ e stort sett komfortabel med det æ har skrevet som finnes på nett – det e snakk om over ti år, det hadde vært et herrens mirakel om æ ikke angra på nokka av det, men det e forskjell på å angre og slette – men fordi det e så lett å være gestikuleranes på internett, en endeløs rekke smilefjes og hurraarma; man kan hashtagge sæ gjennom livet, #gollegiella #optimist #Tromsø, men kanskje vil æ gjøre mæ mer bemerka på utsida også? Ikke fordi æ vil bli sett, mer fordi æ vil si at æ e ikke redd for at du skal se mæ.

Forskjellen mellom å være oppmerksomhetssyk og pr-kåt og å være villig til å være synlig – æ ler så høyt som æ sjøl vil av det æ vil le av, og om æ vil kaste arman i været – \o/ e hurraarma, e arman strekt opp, ikke en T-skjorte, men en Y-skjorte – og si «diabetes!» midt i en samtale (ikke spør, det e en vits æ ikke lenger huske kordan starta, æ skylde på Ida), så gjør æ det.

Æ lar mæ fortsatt forundre over at folk vet kæm æ e, æ lar mæ forundre over at folk huske mæ fra gang til gang, år til år, alt det her, men æ prøve å ikke tenke så mye på ka fremmede folk vil tenke om mæ om æ gjør sånn og sånn. Det e sjelden enkelt: æ antar mannen på 4 roser så på mæ og tenkte sitt om at æ va aleina på en lørdagskveld; æ antar ikke at mannen på 4 roser så på mæ og tenkte at han godt kunne holdt mæ med selskap om æ ville – det siste alternativet slår mæ som utenkelig (jada, æ vet).

Men det e ikke det som e poenget, det e bare sidestrykan til det som va hovedlinja: æ vil skrive det her sånn at du kan lese det med en viss vekt i ordan – ikke fordi æ vil være et menneske, det mennesket, som gjør sånt et enormt inntrykk på dæ, men fordi noen ganga virke alt æ skriv så lett, så bortkasta, og æ vil at du skal vite at av og til e det ikke det. Av og til når æ tenke tekst, når æ skriv tekst, ser æ den for mæ i utstansa form, på papir – kremhvitt papir, med svart tekst. Fortsatt ikke fordi æ vil være så vektig, så viktig, men fordi æ håpe du kan lese det som et kjærtegn.

Ikke fordi æ vil legge an på dæ – du e et fint menneske, men æ tror vi burde fortsette å bare være venna – (og la oss si at «dæ» e 99.5% av alle som les det her, det må da finnes ett menneske som e innom bloggen min som æ kunne tenke mæ å legge an på?) men fordi æ håpe at du får like mye glede av å stryke over papirside som det æ gjør.

Æ håpe du les det her og tenke litt over kor mirakuløs fingertuppan dine e, kor mange tekstura dem kan gjenkjenne – dra fingertuppan på den ene hånda over håndflata på den andre, dra fingertuppan lett over klærne du har på dæ. Tenk på det, det e helt fantastisk kor mye du kan kjenne på, alle de her bittesmå detaljan vi ikke kan henge oss opp i fordi vi aldri hadde fått gjort nokka vettig igjen.

Æ vil ikke være nokka som gjør dæ så distrahert at du aldri gjør vettig arbeid igjen, men æ håpe at du kan lese det æ skriv, av og til, en gang i blant, at du kan lese det og kjenne at det e skrevet med håp om en viss tyngde, en viss tekstur – æ vil at du skal ville ta på teksten.

1600 ord om teater, «The Black Rider» og kjærtegn.

Æ va på teater på lørdag. Æ så «The Black Rider» på HT – siden HT jo e det teateret æ oftest ende opp på. Æ va på teater på HT på tirsdag også, da så æ «The Black Rider». Æ va forsåvidt også på teater på forrige lørdag, da så æ «Gutten og gullfuglen», selvfølgelig også på HT.

Æ hadde egentlig tenkt å forsone mæ med å se «The Black Rider» bare en gang, men så våkna æ på lørdagsmorran og tenkte at æ føle mæ mer komfortabel med å angre på at æ brukte 280 krone på å se et teaterstykke for andre gang, enn at æ skulle vandre rundt resten av året – æ tenkte kanskje resten av livet, men det va tidlig på morran og æ va melodramatisk – og angre på at æ ikke fikk sett det.

Æ føle mæ litt teit når æ sir det, kæm som prate om å forsone sæ med å se et teaterstykke bare én gang, liksom? Det e vel heller omvendt, det høre til sjeldenhetan at folk har lyst til å se det to ganga – eller, lyst e sikkert feil ord, men et teaterstykke e som oftest såpass dyrt at folk kanskje ikke finn det verdt pengan – tenk, man kan gå på kino tre ganga for den prisen, fire om man ikke e student og dermed ikke kan spare hundre krone!

Æ kan knapt huske sist æ va på kino – bortsett fra filmfestivalen, men det gjelds jo ikke – æ tror æ har vært på kino i år … Ja, æ så «Få meg på, for faen» sammen med Ida rett før æ dro til USA. Grunnen e nok at teater har tatt over underholdningsbehovet – det gir mæ en helt anna form for tilfredsstillelse.

Det e nokka med at teateret føles som en ting vi gjør sammen, skuespilleran kunne ikke spilt stykket om det ikke va for mæ – kor æ betyr det generelle publikummet, ikke mæ spesifikt, det finnes nok ikke et eneste stykke som ikke kunne eksistert uten mæ, enda – og æ hadde aldri vært der om det ikke va for skuespilleran («det e lørdag, æ skal tilbringe kvelden i en mørk, tom sal på HT, ja!»). Vi eksistere i et samspill, og jo eldre æ blir, eller – det e kanskje riktigere å si at jo mer æ går på teater, nokka som jo ikke nødvendigvis heng sammen med alder, jo mer blir æ klar over at æ så gjerne vil at alt skal gå bra.

Æ vil, for min egen del, at stykket skal være nokka æ kan glede mæ over, nokka som gjør mæ entusiastisk, nokka som gir mæ lykke, eller katarsis (sjøl om æ syns det e pinlig å gråte i offentlighet, fordi æ blir sprutrød), som gir mæ ting å tenke på. Og æ vil, for skuespilleran – og bandet og teknikeran og scenografan og regissøran og alle de andre som e involvert, men skuespilleran e jo dem man helst ser – sin del at alt skal gå som det skal.

Det gjorde ikke det på HT på lørdag, det va opptil flere tilfella av småting som gikk galt – først la æ merke til at da en karakter skulle slepe en anna gjennom en døråpning, måtte den døde karakteren dytte litt med skuldra for å komme sæ gjennom; så gikk mikrofonen til Morten Abel litt skeis under siste sangen i første akt, det va ikke alvorlig, men det knitra litt og sånt; og under en lysbildefremvisning gikk hele greia i stå, sånn at halvparten av bildan ikke blei vist og stakkars [skuespillermannen æ på ståanes fot ikke huske navnet på] John Sigurd Kristensen måtte stå og knø på maskina, og vise fram siste rest av bilda med en stor svart strek over skjermen (analog teknologi altså …).

Men det va til gjengjeld sånn cirka det eneste æ hadde å klage på, og det e jo ikke klaga, det va bare småting som fikk mæ til å tenke «å nei!» og ville klappe litt ekstra.

Etter at æ så stykket på tirsdag – sammen med Ida, Inga og Gøril – va æ ubestemt. Æ ville ikke si at æ likte det, men æ ville heller ikke påstå at æ ikke likte det, og æ klarte ikke helt å finne ut av koffor det va sånn. Det blei tydeligere for mæ etter andre runde: historien i «The Black Rider» e syltynn, men den e heller ikke poenget i stykket, og det visste æ ikke første gangen. Det hjelpe nok heller ikke på at min forrige teateropplevelse – og da mene æ opplevelse som nokka det føles som om æ har levd mæ gjennom, ikke det siste æ så (e det en tydelig distinksjon?) – va «En folkefiende». Og man kan si mye om Ibsen, men man kan ikke akkurat beskylde han for å ha syltynne fortellinge (tror æ, ka vet vel æ om ka Ibsen-akademikera mene).

Det va ting æ likte i første omgang, men det va mest ting som æ bestandig like: scenografien, det tekniske, Marius Lien, [han skuespillermannen æ aldri huske navnet på – Sigurd? Kristiansen? Kristensen?], John Sigurd Kristensen! (æ ga opp og fant han på HT sine hjemmeside), måten dem hadde inkorporert bandet i forestillinga.

Andre gangen æ så det va æ ikke opptatt av å finne ut av kordan det skulle gå, da lot æ mæ begeistre av Morten Abel, måten han va lealaus og uovertruffen (det va æ forsåvidt ganske begeistra for første gangen også, men andre gangen va æ mer forberedt og blei litt ekstra imponert), æ prøvde å forstå ka som va vitsen med karakteren som tydeligvis bare va «han mannen som e tilstede», æ lot bandet seile sin egen sjø og fulgte med på kæm som kunne befinne sæ inni hjortehodan.

Æ va til og med forberedt på det fantastiske fortellertekniske grepet med brudesløret, men det va like effektivt andre gangen – muligens mer, fordi det gjennomsyra alt som kom før. (Det må man – æ – si om visuell scenekunst, det har enkelte sånne muligheta æ ikke tror man noensinne får i tekst – det kan ikke sammenlignes (og det e fint).)

Men æ snakka om det i pausen, med en mann som så det for første gang – det e ganske fint å gå aleina på teater og faktisk havne ved siden av noen du kjenne som også e aleina – både om stykket og HT reint generelt og vi konkluderte med at det e mye av det tekniske dem e veldig flink på, men det hjelpe ikke når man ikke føle nokka av/for stykket.

Og det e nok det æ savne i «The Black Rider», sjøl om æ likte det veldig godt i andre omgang: det ga mæ ting å tenke på reint teknisk, men æ sitt ikke igjen med noen følelsa om kjærlighet. Og det e vel det æ aller helst vil ha fra et stykke kor han og ho vil ha hverandre og djevelen dukke opp.

Dessuten, og det her e min helt egen greie, brukte æ store dela av stykket første gang til å tenke på kordan Fuller-Gee og Holten Worsøe hadde gjort sæ i hovedrollan (eller, som de to elskende – æ tror man kan argumentere ganske enkelt for at dem ikke e hovedrollan, om man vil), fordi æ kunne se det for mæ i hodet mitt, og det va fint. Finere enn med de to som spilte. E det litt slemt? Sikkert. Men æ hjerte Ida og Jørn-Bjørn i samspill, og det kan æ ikke nokka for.

Før æ dro til USA va æ på teater og så dem i «Grensen». Det va et stykke æ på mange måta likte veldig godt, men med noen forbehold (snakka Holten Worsøe russisk? For om det va tullerussisk e det så problematisk at æ ikke helt klare å sette ord på det – men æ håpe det ikke va det (æ kan tilgi gebrokken uttale på et språk, men om du bare prate tull og late som e det litt verre)), men samtidig va det nærmest litt ubehagelig. Æ syns det va litt ubehagelig, men æ så det med Ida og ho va ikke enig, så det e kanskje den konservative delen av mæ som reagerte.

Det va et ganske fysisk stykke, på mange måta – det va en form for danseteater; heldigvis e æ ikke flink nok danseteoretisk til å eventuelt syns at det e fælt at ikke-dansera skal gjøre koreograferte ting – og dem brukte mye tid på å ta på hverandre (og litt på å … ta hverandre), og det va en del av mæ som ikke klarte å slutte å se på og tenke «dem e kjæresta på ordentlig, det e sånt dem [kanskje] gjør til vanlig.» Og det va skikkelig distraheranes.

Det e litt rart da, æ har sett dem spille sammen i ganske mye, og æ har aldri tenkt på det før, men nu gjorde æ det. Æ tror det e fordi det va så mye berøring i det, fordi det va så mye som slo mæ som ting folk gjør når dem e komfortabel med hverandre, når dem e sammen. Og det e sånt æ syns e fint å se i korte glimt i virkeligheta, men æ vet ikke helt kordan æ skal forholde mæ til det når det skjer i en time (sånn cirka, æ huske ikke kor langt stykket va) på scenen. Æ hadde aldri tenkt over det om æ ikke viste at dem e kjæresta i virkeligheta (æ antar at dem fortsatt e det, æ håpe dem fortsatt e det – fine folk burde finne hverandre), æ hadde neppe tenkt over det om det va andre skuespillera, noen tilfeldige dansera – men æ grunna litt på det en stund. Men så dro æ til USA og fikk andre ting å tenke på.

Egentlig burde æ vel si nokka om «Gutten og Gullfuglen» også, men det får æ ikke til nu.

alle gode ting e seks tilfeldige punkta

Ting æ ikke skjønne: koffor man har sånne innstillinge at folk man ikke e venna med på facebook ikke kan sende dæ meldinge. (æ va nysgjerrig på nokka, men det får være måte på kor mye man skal anstrenge sæ for å stille teite spørsmål.)

Andre ting æ ikke skjønne: kor æ har gjort av alle konvoluttan æ eie. Æ skal nemlig sende inn en søknad i morra, rekommandert, så da treng æ nokka å putte den i. Ikke det at æ tror det e så mye vits i å søke, siden æ prøvde i fjor og det gikk skit, men alle gode ting e tre, så kanskje til neste år.

Så skjønne æ heller ikke kor lang tid det kan ta å svare på en epost når æ skulle få svar på den til/på/i løpet av torsdag, men det skal æ ikke tenke på før imorra, fordi æ akkurat nu har nok med å tenke på konvolutta og neglelakkfjerner og noen billedteksta – som æ har fiksa og dermed ikke treng å tenke mer på – og kanskje den teite tingen æ skulle spørre om, men som æ nu ikke gidd å spørre om likevel. Og litt sånt.

Og i går natt, mens æ tok siste nattugla hjem og merka kor sulten æ va – æ tror det e en instinktiv reaksjon av magen min hver gang æ tar siste nattugla hjem? – satt æ og så ut vinduet på bussen, på den fulle, søte russen og alle folkan som vandra avgårde, og tenkte at æ ikke egentlig vil ha en kjæreste, men æ vil ha noen æ kan vandre gatelangs med midt på lyse vårnatta mens vi hold hverandre i hendern og snakke om teite ting.

Uansett, mens æ venta på bussen, sammen med en hyggelig fyr som het Stian som æ møtte i bursdagsfeiringa til Ida og imponerte/skremte med min oversikt over tidligere tiders forfatterstudenta, overhørte æ en fyr som satt og la ut for kompisen sin om kor deilig det va å sove i sin egen seng. «Faen altså, det e så bra, å sove i sin egen seng, heller enn å bli med ei eller anna dame. Det man burde gjøre e å finne ei, på byen, kline med ho, alt sånt, og så bli med ho hjem, for så å dra hjem sjøl, og legge sæ i sin egen seng.» (parafrasert, sikkert) Ungdommen nu til dags, altså, alt dem tenke på.

Ellers har æ fått sommerjobben min tilbake (det tok bare et år før æ ombestemte mæ). Hele juni, og de siste uken i august skal æ jobbe på sølvsmia igjen, og det blir fint, tror æ nok. I hvert fall fordi det blir penga, og æ sannsynligvis skal en tur til USA til høsten, og penga pluss USA-tur e en bra kombinasjon.

Lese kaffen som en metafor? Nei.

Æ hadde litt lyst til å skrive: Det nærmeste æ kommer frelse e øyeblikket når1 æ løfte kaffekoppen til munnen første gang. Men det virke nærmest blasfemisk. Dessuten vet æ ikke om æ tør å bruke så store ord om det.

Den andre inngangen æ vurderte va: æ e ikke et menneske som kline med kæm som helst, æ plassere mæ et sted mellom anstendig og prippen2, derfor e det ofte sånn at det nærmeste æ kommer kjærtegn e øyeblikket når æ legg leppan mine rundt koppen med kaffe du lage til mæ.

(æ klare ikke holde fingran unna mæsjøl, e oppfølgeren, æ pirke på mitt eget ansikt til enhver tid; ikke fordi æ e uimotståelig, men fordi æ ikke kan sitte stille. æ tar mæ på leppan, kinnet, øreflippan, æ prøve å memorere mitt eget ansikt, fingran mine vil vite kordan æ hadde sett ut om æ miste synet. Og den eneste gangen noen andre e involvert e når æ drikk kaffen du lage, når æ hvile den halvfulle koppen mot underleppa, lar varmen fra koppen gli inn i fingertuppan, når tungespissen væte leppan og æ kan kjenne varmen fra kaffen som fortsatt sitt i.3)

Æ vurderte å si: Kanskje har æ samme forhold til baristi som folk flest – eller, «folk som faktisk snakke om sånt» e vel rettere – har til frisøra. Den personen du stole på vil ditt eget beste, som kan fortelle dæ ka du treng bedre enn du sjøl kan beskrive det? Æ e ikke sånn: hår voks ut, det har æ aldri tenkt så mye på, men kaffen skal gi mæ sjelefred, da må man stille noen krav, da kan man forvente ett og anna. Æ ber ikke om at enhver kaffe æ drikk blir laga som et forsøk på å frelse4 mæ, men æ tror ikke det e for mye å be om at du legg litt arbeid, litt innsats i det. Æ kreve ikke et kunstverk i hver kopp, det e en uventa bonus, men tenk litt på at æ skal drikke det du lage; æ velge å bruke pengan mine hos dæ, æ blir glad om du gjør en innsats som vise at du sett pris på det.

Eller: Æ velge å slippe dæ nærmere innpå mæsjøl enn nokka anna.

(snakke om hår: æ va hos frisøren for en uke siden, og klipte mæ korthåra igjen (kortere i hvert fall, korthåra va æ vel i utgangspunktet), og æ hadde helt glemt, æ gjenoppdage det hver gang, den følelsen av vind som blås lett mot nakken, når det e trekk kor som helst (i sofaen på C8), og det kjennes som et kjærtegn fra noen, nokka, flau bris og lett nytelse, alt det der)

Men kordan kan man si sånt og fortsatt bli tatt alvorlig? (… som om det e nokka æ tenke på?)

1det skjer hver gang, når-et e berettiget.

2…ikke egentlig ord æ forbind med mæsjøl. heh.

3Det e en skikkelig upassanes vits her om å svelge ting, men æ prøve å unngå den…

4Æ freudian-slippa mæ til å skrive frelske, det hørtes egentlig litt fint ut, en mellomting mellom frelse og elske, med spor av forelske(lse).

what I mean to say is *mwah* (som Ani DiFranco også sa)

Den eneste grunnen til at æ eventuelt vil skrive en anmeldelse av Fatso måtte være for å kunne bruke linja «Per Kjerstad har en rolle utseendet hans virker som skapt for – uten at den dermed føles betydelig på noen som helst måte.» Jepp. Om Burn After Reading (eller, som den fulle fulle filmquizverten på mandag sa, «Read before Burning» («… at which point I just hit the floor and started rolling with laughter» som Ani DiFranco sir et sted)) vil æ si at den handle om skilsmissa, sex og spionasje (og at æ syns den va for absurd til å være en straight-laced fortelling, men at den samtidig va for lite absurd til at den virkelig klarte å omfavne det surrealistiske).

Meeeeen, det æ skulle si, det æ har skrevet ned (for the express purpose å skulle skrive det inn her – æ vet ikke helt ka slags nerding det e å skrive nettblogginnlegg for hånd), va at det æ egentlig ville si i det siste blogginnlegget1 va: se på pressefotoet av Ulf Karl Olov Nilsson, han har et tinntrådarmbånd på sæ! ♥ (små hjerta rundt hodet mitt e ofte min første reaksjon på sånne ting) (i det minste fram til et visst punkt – bla bla appropriasjon bla bla)2

Det æ også skreiv va at Therese sa «du like han» (og fortsatte med «æ skjønne det ikke, men æ like dæ for det») og sjøl om folk som oftest hadde ment like på den måten som implisere en forhåpentlig fremtidig nakenhet, så mente ho like som i syns han e hyggelig. Og æ svarte, som sant e, «æ mislike han ikke.» (æ tror æ like han, men vi har ikke snakka så mye sammen, så, du vet) På fredag diskuterte vi (Gunhild, Morten, Stian, Thoralf og æ) det å elske, i en diskusjon som e for komplisert til at æ vil oppsummere den (dessuten va det et tema kor vi virkelig ikke klarte å bli enig om nokka som helst); min tanke om det hele e uansett at æ elske mer jo mer æ e villig til å elske – hvilket e banalt og logisk, men sant. Om æ skulle tagge spesifikke ord på bloggen min hadde æ endt opp med et ukjent antall tilfella av elske – og æ ser ingenting galt i det. Æ elske ikke spesifikke [ting (av mangel på et mer forklaranes ord)] mindre bare fordi æ elske mye [ting]. (selvfølgelig va tankan til alle de andre mye mer velutvikla enn mine (noen ganga gir Morten mæ prestasjonsangst i å tenke, bare ikke helt)).

Og det æ egentlig ville skrive om, bortsett fra tinntrådarmbåndet til UKON, va folk som tar på hverandre/the act of touching (akten i berøring har litt andre konnotasjona, men æ kom ikke på det rette, norske ordet for act). Men æ kan ikke forklare de tingan med ord: kjærestan på VT som gikk forbi hverandre, ho sto med ryggen til, han lot hånda si gli over armen hennes – en konstant bevegelse på vei bort – og i ett øyeblikk strøyk dem fingran over hverandre håndflate med smått utstrakte arma — og æ har aldri hatt så lyst på kjæreste som da æ så det, men kordan skal man skrive sånt? Æ like Nan Goldin sitt bilde The Hug, men æ foretrekke de flyktige situasjonan. Æ skjønne behovet for å holde fast, men det e de ufotograferbare øyeblikkan, halvparten av et smil, et halvt sekund med blikkontakt, som tiltrekk mæ. Æ skulle bare ønske æ va så flink å skrive at æ kunne beskrive dem ordentlig.

1fordi æ ofte starte et blogginnlegg med to-tre ting æ vil nevne, ikke nødvendigvis nokka stort, men bare en liten detalj æ vil ha nedskrevet, for the record (and I’m sure there’s one being kept somewhere) (som noen andre sa en gang)

2æ burde lage et blogginnlegg om appropriasjon og sånt, et som e vettig og gjennomtenkt og som æ kan linke til når æ ikke gidd å fullføre de resonnementan. La oss si det sånn: om du les nokka (nokka flippant, la oss ikke lyve om sånt) og vil vite ka æ egentlig mene, eller vil at æ skal utdype, så kan du bare spørre. Problemet med å skrive hovedsakelig bare for mæsjøl e at æ veldig sjelden tenke på kordan andre vil reagere – bloggen e en kommunikasjonsmåte, men æ e dårlig i å bruke den sånn.

ps. om UKON: mannen e psykolog (og poet, duh), og æ innså at om han i tillegg hadde vært laksefisker, så hadde æ smelta hen i så stor grad at æ antakeligvis ikke kunne holdt mæ på beinan lenger. Laksefiskerakademikerpoeta e tydeligvis en svakhet. (seriøst, æ blir nesten litt ør av tanken)

Urelatert PS. Noen ganga blir æ litt glad av tanken på kæm som kan lese bloggen min. Ikke fordi æ har et stort behov for å bli lest, men fordi æ vet at æ har gjort mæsjøl lett å finne, og at det antakeligvis føre til at folk finn mæ, og at folk les mæ, og at det bestandig e en mulighet for at noen æ treff for første gang vet mer om mæ (enn noen av oss e komfortabel med:D) enn man skulle anta. Det gjør ingenting, æ e veldig for det identifiserbare i nettet (så lenge det e selvvalgt), og det e en fin tanke, at vi kan streife borti hverandre på den måten – det digitale blir kanskje aldri på høyde med det faktiske, men det e nu nokka det også.