forelskelse

by

nokka som kunne vært en forelskelse men som heller e folk

Det siste som står skrevet i notatan mine fra samlinga på forfatterstudiet, den som slutta nu på søndag, e «menneskelivet er ikke anbefalelsesverdig.» Det va nokka av det siste gjeste[fore]leseren vårres sa, bortsett fra da han siterte Marquis de Sade (det va et sitat nokka ala «det hadde vært mer å si, men dette var alt vi rakk å få sagt»).

Dagen før sa æ til noen «æ visste æ hadde ramla helt ut av samtalen da æ oppdaga at æ satt og stirra på arman dine og tenkte at æ hadde lyst til å fargelegge tatoveringa di.» Også fikk æ beskjed, seinere, uten sammenheng forøvrig (tror æ), at æ e slem, «eller ikke slem, men når vi andre sitter og sier «hmmm» og «njaaa» og sånt, så skjærer du og […] gjennom og sier «det var helt håpløst!» … men det er jo ikke bare dårlig.» (med forbehold om parafrasering fordi æ blei for opptatt med å bryte ut med «det der e det snilleste noen noensinne har sagt til mæ! \o/»)

Æ tror ikke det e en sammenheng i nokka av det, men æ tenke fortsatt i fragmenta, stemmen i hodet mitt slår om til dansk (eller svelge halvparten av alle ordan fordi det e det nærmeste den kommer dansk), for det snakka gjesteleseren, og æ har – nokså overraska – slått fast at metningspunktet mitt for dansk e betydelig lavere enn andre språk æ burde skjønne uten større vanskeligheta. Så nu prøve æ å huske katti æ sist har hørt noen snakke store mengda svensk, og om det e nokka æ har hatt problema med å forstå, men æ tror det handle mest om dansk – det e et språk som svelge unna så mye.

Et sted i notatan mine står det «vi må snakke om [kontor]» ? «vi må snakke om [korrektur]» ? «vi må snakke om kultur» fordi æ ikke skjønte ka som blei sagt før æ hadde slått fast at det va eneste naturlige forklaringa. Vi kunne kanskje trengt korrektur alle sammen, men det e sjelden sånt vi tar i tekstgjennomgangan (i det minste ikke så mye som æ av og til vil, siden det e sånt æ heng mæ opp i – men æ skjønne jo at det finnes dela av teksten det e viktig å forbedre før man heng sæ opp i korrektur). Et anna sted står det «SR = sosialrealisme ≠ Sveriges radio» fordi man har de konnotasjonan man har (litt som at når noen sier PK må æ av og til tenke mæ om for å huske at dem antakeligvis mene politisk korrekt, ikke Platekompaniet eller pulekompis).

Alt det her e jo bare fjas, men det e også litt fordi æ ikke helt klare å få nokka anna nedskrevet, alt e bare fjas inni hodet mitt, æ brukte først en uke på filmfestival (og det va så fint som det bruke å være), og etter to daga kor æ ikke gjorde nokka vettig sjøl om æ visste at æ skulle så begynte samlinga som varte i fem daga (i motsetning til tre, som vanlig) og nu e hjernen min pudding og æ skal flytte til Mo i Rana om drøye to uke, men det velge æ å ikke tenke på, så i stedet for vandre æ rundt og e nesten forelska, men ikke i noen – med mindre man faktisk kan være nesten forelska i et helt studium?; gjesteleseren snakka om det æ tror må være eliminativisme (det va oversettelsen sin, det), kor man ikke e forelska så man kjenne det i hjertet, men vil erklære forelskelsen for eksempel i form av «æ kan kjenne nivået på [blablahjernegreier oksytocin] endre sæ når vi e sammen» – det e litt sånn æ e forelska? Hjernen, eller ka det nu enn e, blir full av oksytocin fordi det e så hyggelig å være sammen med de her folkan nesten hele uka, også kommer æ ikke unna å tenke på det som en forelskelse, sjøl om det ikke e det, men det e nokka lykkelig i det – æ tror æ forklarte det til Ida (eller så snakka æ med mæsjøl, en av to) som «av og til sitt æ og stirre ut i tomme lufta og så ser æ for mæ smilet til […]», og om det ikke e smilet til den ene e det øyan til den andre, latteren til noen, ansiktsuttrykket på noen hver gang æ sier nokka æ ikke burde (skjer ofte), dialekta til en av de andre, måten noen uttrykke sæ på, ønsket om å strekke ut en hånd og fargelegge tatoveringe eller ønsket om å be om en klem, nokka nokka, detalja og fragmenta av alle de her folkan æ vil fortelle dokker om, men ikke har lyst til å dele, det e nokka der og det kunne vært en forelskelse, men e det ikke, ikke på den måten.

Det e bare fjas, alt sammen, men det e så langt æ kommer: av og til bare fjase æ.

by

(æ e ikke full, men æ kunne like gjerne vært det)

Æ kom fram til, på gåturen hjem etter bussturen til busstoppet, at om æ skulle forelske mæ, så måtte det vært nu, i morra, med en gang – for hjertet mitt e så stort, og så åpent, at æ vet ikke kordan æ skulle unngått det, om det dukka opp en mulighet. (Det gjør det jo neppe, så der va forbeholdet, men hvisomatte)

Bare fordi æ har sett så mye film, æ har brukt brekkjern på sjela mi, fjerna ribbeinan, og nu e det fritt fram, ingen hinder – æ har grått og ledd og sukka og stønna oppgitt og vridd mæ i setet og holdt mæ fast i armlena, æ har gitt mæ ende over, igjen og igjen og igjen, æ har oppdaga øyeblikk og æ har sett ting æ ikke visste æ ville se, og om æ skulle bli forelska, om æ skulle elske, så hadde æ gjort det best nu.

Det e så mange muligheta, og æ grip dem, æ ignorere folk til fordel for film, æ ser menneska og kjenne at det hjelpe på, det gjør alt bedre, men filmen!, livet!, filmen! – har du sett på maken? Har du sett nokka så sårt som gamle dame som miste sønnan sine (barn skal ikke dø før foreldran sine, det vet vi jo), menn som gråter og kvinner som gråter og øyeblikk av så inderlig fortvilelse at æ ikke vet om æ skal le eller gråte, æ vet ikke, æ vet ikke, men æ elske.

Æ e forelska, i filmfestivalen, i Tromsø når æ går på kino klokka ni på lørdagsmorran og ser at halvparten av de andre folkan på bussen strene i samme retning som mæsjøl, når æ høre at dem sir «jo, vi så den filmen, og den filmen og vi skal kanskje se den filmen» og det e så mye å velge i, og språket! Tenk å kunne se en film om noen som oversette, men som ikke bare oversette, men som oversette sammen med folk, en som skriv og en som les og folk som sir «bør det ikke være et komma der?» «tror du ikke det ordet hadde passa bedre enn det her ordet?» og det va det æ tenkte, her for en stund siden, at kjærlighet hadde vært, for mæ: noen æ kan diskutere kommaplassering med, noen som hadde skjønt nødvendigheten av diskusjonen (se kommaet som en metafor, men også bokstavelig), tenk på det – tenk å elske noen som elske språket like høyt som dæ, like høyt som du; bare tanken gjør litt ondt (altfor optimistisk).

Æ kunne elska alle på den her festivalen og fortsatt hatt plass i hjertet, fordi filmen bryt mæ opp og filmen gir rom og filmen åpne for tanka æ ikke visste at æ va i stand til å tenke og æ elske så intenst at æ vet at æ kommer til å sove bort halve neste uke, æ kommer til å være utslått, men i morra, i morra e det fortsatt en mulighet for at æ blir forelska, om æ skulle bli forelska (det skal æ jo ikke), så kunne æ blitt det i morra, fordi verden står åpen og filmen begynne snart og det hadde vært nokka om vi så den sammen, eller ka?

by

tre ting på en gang, det går jo ikke an!

Kjære GUd, ditt dyre navn og ære (Amazing Grace, how sweet the sound, that saved a wretch like me) [høyt i nokka over nokka skal være og alle nokka og nokka anna de skal fornokka din nokka]

By which, of course, æ mene å si at æ har snakka tre språk om en annen i dag og æ e så forelska akkurat nu at æ leste et dikt1 og holdt på å begynne å gråte. Forelska i verden, i akademia («noen ganga forbanne æ alt æ ikke vet, andre ganga blir æ så glad fordi æ kan bruke resten av livet mitt på å lære mæ alt det her»), i andre menneska som skjønne ting, i å kunne diskutere samesaklige ting, litteratur og kultur og musikk og kunst og alt og bli forstått, og lære nokka nytt. («vi burde skrive en artikkel sammen» og æ visste ikke engang at æ va i stand til å bli så lykkelig et sted langt inni hjertet mitt av en sånn setning – noen vil skrive en artikkel, med mæ!)

Æ holdt et foredrag, et innlegg, ett eller anna, æ snakka fort og æ va nervøs og kjente at beinan mine skalv, men folk va imponert («det e så fint at du e så kritisk») og dem lo på de rette plassan, og va enig på de rette plassan og alle de rette folkan sa fine ting (æ ringte faren min, etterpå, nevnte at han-og-han sa det va bra, faren min blei overraska, mer overraska enn æ forventa, «du har gjort inntrykk på de rette folkan» – og det e ikke det at æ syns det e så viktig, men pappan min blei stolt over folkan som syns æ va flink ♥ («æ klare ikke helt å se han som akademiker, han e jo faren min»)), og det va første gangen æ har gjort nokka sånt og det va dritskummelt men ikke egentlig. Æ kan det her. Æ e flink i det. (æ kan ikke satse på Ole Korneliussen-metoden riktig enda, men æ tror æ har anlegg for det) Æ har valgt den rette hylla, den smale stien, æ e ung og krass og kritisk og æ vet at æ e det fordi æ e ung, men æ e ikke redd, ikke på måten æ kunne vært redd. Æ e trygg og står stødig og æ har knytta kontakta, og det høres så kynisk ut, men det va hyggelig, det va fantastisk, æ kunne si «æ har egentlig ikke et godt grep om poststrukturalismen» og få «men æ skal sende dæ en referanse til en bok æ syns va nyttig» til svar.

Æ fikk det til, og æ va sammen med de samme folkan i fjorten tima, pluss minus (vi va en hard kjerne på tre, til slutt, som skulle ta sistebussen hjem, men endte opp i taxi litt over ett. Hver vårres taxi, siden vi skulle til Stakkevollan, sydspissen og Kvaløysletta. God planlegging det.), og dem e så smart, på måta æ ikke e smart, men æ e smart, (og noen sa «vi burde møtes og diskutere dette en annen gang») og noen kom bort og sa «det du sa der, det va interessant» og æ endte opp med å gi bort manuset mitt («æ har ikke nokka anna, men du kan få det?») og nevnte æ at æ e fornøyd?

Æ e så fornøyd, æ e så forelska, æ e så utmatta, æ vil gjøre det om igjen, en gang til, mer! Æ vil aldri slutte å snakke om samisk samtidskunst med folk som kan snakke om samisk samtidskunst. Og det aller beste?, det mest geniale noensinne, det mest fantastiske som kunne skjedd? E at æ ikke treng å slutte. («jeg håper du får jobbe lenge med dette, og at du beholder humoren, og humøret»)

Og æ fant et kinderegg (metaforisk sett) og det va litt fantastisk det også. Alt vel, alt vel, ampersand hearts semicolon slutt full stop

1 God Says Yes To Me
Kaylin Haught

I asked God if it was okay to be melodramatic
and she said yes
I asked her if it was okay to be short
and she said it sure is
I asked her if I could wear nail polish
or not wear nail polish
and she said honey
she calls me that sometimes
she said you can do just exactly
what you want to
Thanks God I said
And is it even okay if I don’t paragraph
my letters
Sweetcakes God said
who knows where she picked that up
what I’m telling you is
Yes Yes Yes