nokka som kunne vært en forelskelse men som heller e folk

Det siste som står skrevet i notatan mine fra samlinga på forfatterstudiet, den som slutta nu på søndag, e «menneskelivet er ikke anbefalelsesverdig.» Det va nokka av det siste gjeste[fore]leseren vårres sa, bortsett fra da han siterte Marquis de Sade (det va et sitat nokka ala «det hadde vært mer å si, men dette var alt vi rakk å få sagt»).

Dagen før sa æ til noen «æ visste æ hadde ramla helt ut av samtalen da æ oppdaga at æ satt og stirra på arman dine og tenkte at æ hadde lyst til å fargelegge tatoveringa di.» Også fikk æ beskjed, seinere, uten sammenheng forøvrig (tror æ), at æ e slem, «eller ikke slem, men når vi andre sitter og sier «hmmm» og «njaaa» og sånt, så skjærer du og […] gjennom og sier «det var helt håpløst!» … men det er jo ikke bare dårlig.» (med forbehold om parafrasering fordi æ blei for opptatt med å bryte ut med «det der e det snilleste noen noensinne har sagt til mæ! \o/»)

Æ tror ikke det e en sammenheng i nokka av det, men æ tenke fortsatt i fragmenta, stemmen i hodet mitt slår om til dansk (eller svelge halvparten av alle ordan fordi det e det nærmeste den kommer dansk), for det snakka gjesteleseren, og æ har – nokså overraska – slått fast at metningspunktet mitt for dansk e betydelig lavere enn andre språk æ burde skjønne uten større vanskeligheta. Så nu prøve æ å huske katti æ sist har hørt noen snakke store mengda svensk, og om det e nokka æ har hatt problema med å forstå, men æ tror det handle mest om dansk – det e et språk som svelge unna så mye.

Et sted i notatan mine står det «vi må snakke om [kontor]» ? «vi må snakke om [korrektur]» ? «vi må snakke om kultur» fordi æ ikke skjønte ka som blei sagt før æ hadde slått fast at det va eneste naturlige forklaringa. Vi kunne kanskje trengt korrektur alle sammen, men det e sjelden sånt vi tar i tekstgjennomgangan (i det minste ikke så mye som æ av og til vil, siden det e sånt æ heng mæ opp i – men æ skjønne jo at det finnes dela av teksten det e viktig å forbedre før man heng sæ opp i korrektur). Et anna sted står det «SR = sosialrealisme ≠ Sveriges radio» fordi man har de konnotasjonan man har (litt som at når noen sier PK må æ av og til tenke mæ om for å huske at dem antakeligvis mene politisk korrekt, ikke Platekompaniet eller pulekompis).

Alt det her e jo bare fjas, men det e også litt fordi æ ikke helt klare å få nokka anna nedskrevet, alt e bare fjas inni hodet mitt, æ brukte først en uke på filmfestival (og det va så fint som det bruke å være), og etter to daga kor æ ikke gjorde nokka vettig sjøl om æ visste at æ skulle så begynte samlinga som varte i fem daga (i motsetning til tre, som vanlig) og nu e hjernen min pudding og æ skal flytte til Mo i Rana om drøye to uke, men det velge æ å ikke tenke på, så i stedet for vandre æ rundt og e nesten forelska, men ikke i noen – med mindre man faktisk kan være nesten forelska i et helt studium?; gjesteleseren snakka om det æ tror må være eliminativisme (det va oversettelsen sin, det), kor man ikke e forelska så man kjenne det i hjertet, men vil erklære forelskelsen for eksempel i form av «æ kan kjenne nivået på [blablahjernegreier oksytocin] endre sæ når vi e sammen» – det e litt sånn æ e forelska? Hjernen, eller ka det nu enn e, blir full av oksytocin fordi det e så hyggelig å være sammen med de her folkan nesten hele uka, også kommer æ ikke unna å tenke på det som en forelskelse, sjøl om det ikke e det, men det e nokka lykkelig i det – æ tror æ forklarte det til Ida (eller så snakka æ med mæsjøl, en av to) som «av og til sitt æ og stirre ut i tomme lufta og så ser æ for mæ smilet til […]», og om det ikke e smilet til den ene e det øyan til den andre, latteren til noen, ansiktsuttrykket på noen hver gang æ sier nokka æ ikke burde (skjer ofte), dialekta til en av de andre, måten noen uttrykke sæ på, ønsket om å strekke ut en hånd og fargelegge tatoveringe eller ønsket om å be om en klem, nokka nokka, detalja og fragmenta av alle de her folkan æ vil fortelle dokker om, men ikke har lyst til å dele, det e nokka der og det kunne vært en forelskelse, men e det ikke, ikke på den måten.

Det e bare fjas, alt sammen, men det e så langt æ kommer: av og til bare fjase æ.

min uke med Ordkalotten, av Siri (femogtyve år, fire måneda og seksten daga gammel)

Sukk. Grunnen til at det ikke dukka opp et frenetisk, forelska, nært søvnløst dog sovanes blogginnlegg på lørdag (natt til søndag) va at æ tok sistebussen hjem (03.30, that is) og innså at æ skulle stå opp ganske snart (for å sitte i skranken og smile til folk), så æ la mæ og sovna semi-momentant, etter å ha sukka henført en liten stund. (Verden!) Æ hørte på Knut Nærum, forelska mæ i ideen om pointilistisk historieskriving, hørte på forfattera lese opp ting, og så Hangen til… Samt at æ møtte en sjarmeranes kanadisk arkitekturstudent og en minst like sjarmeranes australsk skuespiller, samt at æ hadde lyst å si til Bjørn Torske at han så ut som en sjarmeranes, gal vitenskapsmann. (Æ e lett å sjarmere e vel i bunn og grunn hovedtrekket med hele uka.) Æ satt på VT og leste Klassekampen og Dagens Næringsliv, tidlig (vel, rundt halv fire på ettermiddagen) på lørdag, så satt vi der etter forestillinga, nesten til halv fire (den synkroniteten innså æ ikke før nu, så gøy!), så satt æ på bussen hjem og holdt på å gråte av emosjonell utmattelse og hadde festivalens inderligste øyeblikk mens en svær, full mann nesten sovna på mæ.

På søndag skjedde det ting. Og greier. Æ satt i skranken og smilte helt til Sigbjørn og Ragnhild skulle prate sammen, da hørte æ på dem. Det va fint, men æ skulle ønske det blei mer tid til en samtale med folk i salen. Æ endte opp med å si nokka da en fyr lurte på om «vi» gjorde samiske handlinga for å føle oss mer samisk («det er kanskje et frekt spørsmål» og det va det jo, men stilt på en høflig måte), og æ følte et intenst behov for å skyte inn med min oppfatning om det samiske (siden alle andre ville komme med sin), det på tross av at æ hate å snakke i offentlige sammenhenga (blææ), og prøvde å si at for min del, så e det samiske bundet sammen med det akademiske, fordi da æ va liten va alle saman æ kjente akademikera, så for mæ, så e det å handle samisk uløselig knytta til ting de færreste kanskje regne som samisk som sådan: å skrive artikla, å debattere, å være akademisk og delta i en diskurs. (problemet, eller problemstillinga, tror æ, ligg i at æ vet at min oppfatning av det samiske e ganske unik. Derfor gir det mye rom for også å akseptere alle andre sine oppfatninge av kordan dem e samisk. Men for ganske mange sama, særlig av de litt eldre, så tror æ mye av det samiske ligg i en idé som føles ganske unaturlig for mange yngre. Og problemet med det e at de eldre kanskje ikke ser at den yngre måten å være på e like legitim som demmes egen. Og det e en kime til misforståelsa og uheldige situasjona.) Etter det endte æ opp med å spise middag med det æ dagen etterpå, i teksten æ skreiv for Utropia, referte til som den «framtidige samiske kultureliten» – også kjent som folk som har stor sympati for greia med å få spørsmålet «å, e du ungen til […]?» Æ gikk glipp av forfatterstudentan (min årlige masochistiske handling e å høre på dem, det finnes ofte et og anna gullkorn, men mye, mesteparten av det e litt teit. Æ kom vandranes inn på VT i det noen begynte på en novelle, den starta med nokka sånt som «han delte et rundstykke. Han ga henne bunnen, han visste at hun foretrakk den. Han smurte smør på sin halvdel av rundstykket —» og siden det va veldig fullt der tok æ det som et hint i retning av at æ burde vandre litt til.) Da æ kom tilbake hilste æ på Karen Anne Buljo, som passa mæ når æ gikk i barnehagen (også kjent som kvinnen som førte til at æ en gang hadde fortalt foreldran mine at alle menn skal røyke og ha langt hår), og så hang æ mæ på alle de kule litterære folkan, fortalte Johan at han e favorittforeleseren min (sjøl om man kanskje ikke skulle tro det ut fra oppførseln min på det siste kurset æ tok med han. Sukk.) og endte til slutt opp med å dra på desken en tur.

I går brukte æ to tima på å skrive en tekst om Ordkalotten til Utropia, æ e fornøyd, men hadde likt den bedre om æ virkelig kunne slå mæ laus og bruke 8000 tegn på den (det va andreutkastet, det første va på 10000, det endelige resultatet va på 5500). Æ vurdere å lage en bloggvennlig utgave, bare for å få utløp for alle notatan æ skreiv i løpet av uka. (æ hadde 18000 tegn med notata, men da e alle tre blogginnleggan tatt med, det og twitter- facebook- og enkelte tekstmeldings-oppdateringe, samt håndskrevne greier og ting skrevet på mobiltelefonen.) Vi kommer tilbake til det, inntil videre skal æ legge mæ (æ e så trøtt), men siden noen følte det va en god idé å peke folk i retning her, følte æ at æ i det minste kunne avslutte uka like usammenhenganes som æ starta den. Greia e, som æ sa til Gaute i dag, at æ ikke har noen problema med at folk finn bloggen min om dem google noen eller sæsjøl eller ka som helst, men når den plutselig blir linka til, så blir æ litt flau – fordi det betyr at noen mene at andre kan/burde/(nokka anna, et bedre ord) lese den, og æ foretrekke å være usammenhenganes for mæsjøl. Samtidig like æ jo å bli lest, men. Det e da enda godt terskelen min for å bli flau e ganske høy (sjøl om æ rødme for et godt (om enn upassanes) ord). (det e forresten nokka med det, æ tenke på det hver gang æ les en av de der «katti har du sist […]?» intervjuan, når spørsmålet e «katti va du sist flau?», det e veldig sjelden æ kommer på katti det skulle være. (i dag va det når æ sjekka mailen min og endte opp med å le høyt, men det va mindre flaut og mest lykkelig overgitthet og tanka om «å, livet mitt!») Æ ende ganske ofte opp med å tenke «å, livet mitt!» – æ like det, æ like at livet mitt av og til skjer litt uavhengig av mæsjøl, at det overraske mæ.)