fredlaus

by

Æ kan skrive om ting som ikke e teaterrelatert! Bare ikke nu.

I går sendte æ en facebook-melding til Ida (eller, vi sendte en del fram og tilbake, men bla bla bla) kor æ skreiv: «æ innså at det finnes en verre mulighet! Enn om det vise sæ at […] kan skrive!? Enn om […] kan komponere setninge sjøl Shakespeare hadde misunna […]?! Æ mene, da e jo alt håp ute for min del:( (æ vet ikke helt ka det sir om mæ at det nesten virke som et verre alternativ enn at […] e udugelig…)» etter først å ha sagt «akk og ve og skrekkblanda fryd og enn om […] ikke kan skrive ordentlig, da må æ bare sporenstreks slutte å like […] :( det skal ikke så mye særskriving og og/å-feiling til før kjærligheta mi tar slutt, æ e nådeløs!» Æ snakka med Inga her om dagen og ho sa «av og til blir æ helt forelska i det du skriv» og det e det fineste komplimentet æ har fått på lenge. Æ svarte, selvfølgelig, «æ e ganske forelska i alt æ skriv» og ho sa at det e åpenbart. (det her e et ganske bortkasta avsnitt, men hah, æ e bortkasta om æ vil være det!)

—- (æ føle for å titulere den her delen i anna teaternytt, siden æ har en ensporshjerne for øyeblikket)

Fredlaus-turneen har fått sæ en blogg1, og det har jo muligheta til å være skikkelig spennanes (æ krysse fingran!); dessuten e æ litt sjalu, fordi dem skal til Tana og, sukk, æ vil til Tana, tror æ. Æ vil bestandig til Tana, æ vet bare ikke helt ka æ skulle gjort der, og før eller seinere ville æ tenkt at æ vil tilbake til et større sted enn Tana, men ååå. Sølvsmia og verdens søteste småbarn og hjemmehjemmehjemme, men ikke helt. (æ har diaspora-tanka, men. Æ tenke fortsatt. Æ leste Ruth Behar og det dukka opp nokka som føles som om det kan bevise et poeng æ ville poengtere, det e så bra.) Men Fredlaus altså, og blogging, og turne. Og Tana. ♥ (Eller bare Finnmark ♥)

Æ leste En folkefiende i går, og har litt lyst til å skrive om det, men det får være måte på kor mye man blogge om et teaterstykke før man en gang har sett det. (æ glede mæ mer til å se det nu, og æ håpe dem ikke har kutta bort den ene linja som ga mæ litt ondt i magen – på den bra måten – da æ leste den; æ hadde blitt så glad om det øyeblikket blir så bra på scenen som æ ser det for mæ i hodet mitt.)

Og æ leste En folkefiende og mora mi spurte mæ om den va bra og æ blei svar skyldig. Æ mene, jo, det va den jo? Men.. man kan ikke lese Ibsen nu med det formål å skulle definere om det e en god eller dårlig historie (OK, man kunne kanskje, men æ kan ikke). Det e ikke som om æ kan lese Ibsen og skrive en anmeldelse, «interessante tanker, men bringer ingenting nytt til et tema som på mange måter kan regnes for å være utbrukt,» «enkelte treffende linjer, men tidvis i overkant mange klisjeer, og hvor original er egentlig ideen om mennesket vs samfunnet?» Haha, det går jo ikke (om man e mæ)!

Så det man må gjøre, antar æ, e å se oppsetninge av det, se om noen andre har brakt nokka nytt til bordet, til scenen, i forsøket på å gjøre nokka med det; det va et ganske tidløst stykke, sånn bortsett fra boktrykkeren og ideen om upassende unge pike (ahaha, som om nokka sånt noensinne blir passé). Æ vet ikke, æ glede mæ til å se ka HT har gjort, kordan den enorme scenografien fungere, kordan folkemøtet blir, alle de her tingan, æ e spent og skeptisk. (hvilket vel e min modus operandi, så jaja)

Ida sa forresten at ho blir skuffa om æ ikke skriv nokka som helst om stykket etter å ha sett det, så æ fikk litt prestasjonsangst:D (Ikke egentlig) Dessuten degenererte det – som det ofte gjør med mæ og Ida – og så blei ting skikkelig upassanes og så trua æ med å skrive inn fotnote om enkelte skuespillerprestasjona (æ kunne vel ærlig talt skrevet halve teksten ferdig før æ ser stykket, og så endra på det alt ettersom om æ likte det eller syns det va fælt).

Min kjære far mente forresten at æ burde slakte det brutalt, siden æ slakta Beaivváš, og dem jo tross alt e nasjonalteateret vårres, da e det bare rett og rimelig at HT også får unngjelde. Hvilket vel forsåvidt e et poeng, om enn et ganske dårlig et! (vi e en poengtert familie, men med ganske dårlige poeng en gang i blant) (min kjære far blei forresten slakta i et leserinnlegg i dagens Nordlys, han sa «kanskje æ kan skrive «Kjære Kurt Johansen, så hyggelig å vite at i hvert fall en person har lest leserinnlegget mitt»,» men vi kom fram til at Ulf muligens hadde blitt fornærma – så vi konkluderte med at han kan skrive «Kjære Kurt Johnsen,» to add insult to injury, «så hyggelig at du har lest det æ skreiv!»)

Æ tenkte litt på et av mine poeng fra vin&viten-kvelden, om at æ ikke vet om æ har tålmodighet til å vente på at alle de her sinte gamlingan skal få sjølinnsikt nok til å innse at Tromsø ikke blir ødelagt av litt mer samisk, og så blei æ litt trist, fordi dem tydeligvis ikke har sjølinnsikt, og det e jo en fin ting å ha (har æ hørt rykta om2). Men det e en fotnote, og definitivt ikke poenget.

Æ hadde plana om å skrive kortere blogginnlegg i april. Æ får satse på mai? Eller nokka. Æ tror egentlig at det ærlig talt e mer sannsynlig at æ blir mann enn at æ blir en mann av få ord. Kort oppsummert blir æ nu i hvert fall aldri. Sukk.

1La oss ikke være fordomsfull over det faktum at dem har en blogg på blogg.no. Ikke så veldig i hvert fall, bare litt. Sukk. (hovedgrunnen til at æ ikke like blogg.no e fordi dem har en totalt ubrukelig arkiv-funksjon, og det strid mot halvparten av alt æ e for her i verden – en blogg som ikke kan leses bakover lenge e ikke en blogg det e verdt å følge med på)

2Noen av oss slit muligens med i overkant mye sjølinnsikt, eller i det minste sjølopptatthet. Jaja.

by

Fredlaus, igjen (fortsatt rastlaus, fortsatt heit).

Æ va på teater i dag! Og æ skal på teater imorra! Og æ skal på teater neste torsdag! Fordi æ e dritfull av høykultur! … jaaa.

OK da, kanskje ikke, men æ va på teater i dag, og så Fredlaus. En gang til. Fordi Nordlys hadde et abonnenttilbud om billetta til åtti krone. Og æ e blitt litt interessert i ideen om å se teaterstykka flere ganga. Det fascinere mæ, ideen om det, fordi teater liksom e sånt du skal oppleve en gang, og så e du ferdig med selve den fysiske opplevelsen, så det som eventuelt blir igjen e minnan av den – etterlatenskapa, resta – og dem kan man jo aldri stole på. Æ kan i hvert fall ikke det.

Så æ har sett teaterstykka på nytt, noen ganga. Også fordi, som æ sa på twitter, det føles som om det e nokka subversivt i det. Sjøl om æ kanskje ikke tror subversivt e rette ordet, egentlig. Men det e nokka med det å dra på samme stykke for andre gang som gjør at det virke rart, tror æ.

Æ va litt uheldig da, dessverre. Æ tenkte at æ hadde litt lyst til å se publikum også, så æ satt mæ på fjerde eller femte rad, sånn cirka på midten. Men dama rett foran mæ hosta litt, kremta, cirka annahvert minutt. Og noen til venstre for mæ hosta med jevne mellomrom. Og noen rett bak mæ satt og fikla på en brusflaske. Og enten så va det nokka som va litt feil med lyden, eller så satt æ i en slags dødsone, for det va ganske dårlig lyd – særlig va musikken og dialogen av og til jevnhøy, sånn at æ ikke hørte så mye, og diksjonen, særlig i enkelte av dialogan, va heller ikke all verden. Og så satt æ sånn at æ ikke egentlig kunne se enkelte av scenan som foregikk langt fremme på scenen – særlig dem mellom Anders og lillesøstra, og det va synd, for det va noen av favorittan mine. Anders og lillesøstra og Anders og Hilmar.

Hilmar va forresten fortsatt like heit, heldigvis. Og nu oppdaga æ at dialekta til Morten Svartveit, da han spilte profeten Lazarus, hadde noen anslag av det æ tenke på som Karasjok-norsk – en viss Finnmarkssleng, med en anelse samisk som morsmål. Æ frykte egentlig at det mest av alt betyr at han nok burde holde sæ til – den fantastisk vakre – dialekten sin, men æ e jo et menneske som e ganske enkel å glede, så det gjorde mæ glad (språklige finurligheta, altså, der har du tingen sin).

Marius Næss har kanskje vokst litt mer inn i rollen som Anders; æ brukte i hvert fall betydelig mindre tid på å lure på kordan Espen Østman hadde gjort sæ i den. Og det e, når æ tenke mæ om, imponeranes at han klare å spille så overbevisanes når samme skuespiller skal være både lillesøstra og kjæresten hannes (heldigvis ikke samtidig – sjøl om det jo hadde vært litt av en prestasjon for et teaterstykke for unge/ungdom!), at han også får til de endringan, helt uten å kunne skifte kostyme eller nokka – ærlig talt, nesten uten å være av scenen i det hele tatt.

Æ va mer glad i rolletolkninga til Cecilie Lundsholt den her gangen, uten at æ vet om det va nokka særlig forskjell på kordan ho gjorde det sist1, kanskje det e fordi æ har observert ho i virkeligheta siden premieren (les: stalka ho hver gang ho har vært innom 4 roser? …ikke egentlig, bare observert! Fordi æ har øya! Og bruke dem! (æ love, det e bare det)), og at æ knapt kjenne ho igjen. Æ vet ikke ka det e, men kanskje den forskjellen mellom ho på scenen og ho av scenen gjør at æ va mer bevisst på karakteran ho spille? Alle karakteran blei litt mer krystallklar fordi det e åpenbart kor forskjellig dem e fra personen. (Nu høres det definitivt ut som om æ har stalka ho, men æ har bare trukket veldig mange slutninga! Eller så prøve æ desperat å forklare nokka æ ikke får grep på – en av de to.)

Æ e dog ikke kommet mæ så veldig mye lenger enn Espen Østman, herregud. Herregud, Espen Østman. For en fyr! Æ elske måten han klare å spille både sympatisk unggutt og drittsekk og nyfrelst mann og alt det andre, æ tror like mye på han uansett ka han sir og hver gang han smile på scenen har æ mest lyst til å smile tilbake (det gjaldt dog alle fire skuespilleran. Se også: Siri e enkel å glede). Æ mene, æ har lyst til å si at han virke så sympatisk, men så tenke æ litt videre og har mest lyst til å si at han virke som en drittsekk, men kanskje ikke bare det, likevel. I am large, I contain multitudes og alt det der (han altså, ikke æ, æ e enkel og billig). Æ har fortsatt lyst til å smile til han hver gang æ ser han, men så får æ mæ ikke til å gjøre det likevel. Men æ håpe han får fortsette på HT lenge, det hadde i det minste gjort mæ glad! (og det e jo tross alt det viktigste!)

Og så en hel masse greier om Anders og Hilmar. Men æ klare ikke sette ord på nokka av det, det e bare.. det va så fint! Anders får, i enkelte scena, være ung på en måte han ikke lenger vil være med foreldran sine, og sjøl om det e åpenbart at Hilmar ikke vet ka han skal gjøre med det, så e han sånn en fin fyr likevel. Øyeblikkan av stillhet mellom de to e virkelig fin, det blir små pausa i et tidvis heseblesende teatertempo. Og Anders og lillesøstra e så søskenaktig, det e nesten som æ kan kjenne igjen mæ og broren min i det, sjøl om ingen av oss har bodd i skogen. Og scenen med lillesøstra og minstesøstra, kor ho e en dukke som Morten Svartveit styre – det vekke mye latter (i hvert fall de to gangan æ har sett stykket), men æ syns ikke det va så morsomt, kanskje æ bare e for villig til å kjøpe ting som dem blir presentert? Om noen sir «det her e minstesøstra til Anders, men vi har bare en kvinnelig skuespiller, så ho e en dukke som blir styrt av den eneste skuespilleren som ikke allerede e i den her scenen» så tenke æ «OK.» Æ tenke ikke «Haha, voksen mann skal være seks år gammel jente.» Æ e sikkert bare for metaforisk og bokstavelig av mæ. (dessuten skulle dokker ha sett smilet hannes, akk.)

Så, ja. Utilfredsstillanes publikum, men det plaga mæ kanskje ikke så mye som æ trodde det gjorde?

Og de to andre teaterstykkan? I morra skal æ se Min duoddarat III og neste torsdag skal æ, selvfølgelig, se En folkefiende. Æ gledegrue mæ til begge dela (som vanlig).

1Æ har litt lyst til å sette inn et billig poeng her om at det sikkert va fordi æ va forberedt på heitheta til Hilmar og at ho dermed ikke blei overstråla av den. Men det virke upassanes, så den får holde sæ i en fotnote – dem e det jo ingen som les uansett!

by

«så solbrun du e, har du vært ute i verden og forska?»

Egentlig burde æ skrive nokka om Magnar Nilsen, om da Magnar Nilsen va i Nordlys, i det som på den ene sida virka som en kontaktannonse, og på den andre sida virka som et forsøk på å vinne velgera på å si «Ja, vi stemte ja til de her samegreian, men herregud, vi e jo ikke for det, egentlig; vi kan bare ikke ombestemme oss nu, sorry!» Eller kanskje det bare virka sånn fordi Oddvar Nygård skreiv hele saken med utgangspunkt i at sama e teit. Dessuten e det pokker så usympatisk med noen som sir «æ har ikke plana om å lære mæ ett ord [tilfeldig valgt språk, i det her tilfellet… samisk, selvfølgelig].» Ja, gud forby at du gidd å lære nokka, nei, huff, sånt skal vi ha oss frabedt!

Men siden det e kjipt og kjedelig, har æ mer lyst til å skrive om Thomas Hylland Eriksen. Ikke det at det e så mye å si om Thomas Hylland Eriksen – i den her sammenhengen, æ har skjønt at det e ganske mye å si om han ellers, sjøl om æ ikke har lest nokka han har skrevet – men æ så han, her om dagen, i Tromsø! (Det visste sæ etterhvert at han va i byen for å delta på doktordisputas, en samisk en som sådan.)

Ida og æ satt på 4 roser, etter å ha sett Fredlaus, og snakka om laust og fa(u)st (… og #heitehilmar (æ skal slutte å snakke om han snart, æ love)), da æ så ut vinduet og sa «Æ tror det der e Thomas Hylland Eriksen» og Ida snudde sæ og va enig. Æ blei dog litt usikker, fordi han va så solbrun, og det e det ikke så ofte akademikera e, i hvert fall ikke her i byen; sorry Thomas Hylland Eriksen, ikke til forkleinelse for dæ, men æ bor i Tromsø, solbrune akademikera e ikke hverdagskost! Men det visste sæ at det va han – vi stirra, konfererte, stirra og fniste oss fram til det – og det va da Ida sa «Kom igjen, trekk fram en bok, sånn at han ser at vi e skikkelig intellektuell!»

Og æ måtte svare «… men æ har bare den her» og trakk følgende bok opp av veska:

"We have an appointment to see a man about a horse"

Dokker skulle ha sett ansiktsuttrykket til Ida, men ho summa sæ ganske raskt og sa «Jaja, da kan han i hvert fall se at du kan lese.» Æ feiga dog ut og la den tilbake i veska, det e liksom ikke sånn man vil gjøre inntrykk på folk, særlig ikke Thomas Hylland Eriksen.

by

Fredlaus (og rastlaus og endelaust heit)

Æ va og så Hålogaland teater sin premiere på Fredlaus (basert på boka av Ragnar Hovland) på torsdag, sammen med Ida. Det va gøy. Vi va litt usikker på korvidt det kommer til å treffe publikum i den alderen det ville treffe (over ti, under tyve, nokka sånt tror æ?), men vi likte det i hvert fall (over tyve, under tredve-segmentet e jo også nokka å satse på?).

For første gang på ganske lenge va æ generelt mer imponert over skuespillet enn æ va over scenografien. Det e et ganske dårlig kompliment, æ vet det. Det æ mene e at æ syns scenografien va litt kjedelig, nesten; eller: den va ikke en like vakker åpenbaring som scenografien på de fire-fem(-seks-åtte?) siste stykkan æ har sett på HT. Men til gjengjeld så har omgangskvedet på mange av de stykkan vært «scenografien trakk i hvert fall opp» – her va det skuespilleran som trakk opp, og det må jo nesten være bedre enn at scenografien skal trekke opp, egentlig?

Det vil si, de fleste skuespilleran trakk opp. Marius Næss fungerte utmerket som femtenåring – sjøl om æ slit litt med å forstå at folk som e to år yngre enn mæ kan ha jobb på et teater, men det e bare fordi æ ikke huske på at æ fylle ått-og-tyve i år, ikke nitten – men Ida sa i etterkant at det hadde vært interessant å se Espen Østman i hovedrolla, ikke alle birollan, og æ e enig. Æ tror han kunne gjort sæ i den rollen, sjøl om han kanskje ikke hadde vært en like overbevisanes femtenåring. Til gjengjeld va han det mest fantastiske æ har sett i alle de andre rollan han spilte.

Æ vet ikke kor mange det va, men alle skuespilleran hadde mange forskjellige rolla – bortsett fra Marius Næss – og det fungerte utmerket. Cecilie Lundsholt va overbevisanes både som jevngammel liksomkjæreste, ensom lillesøster, mor og tilfeldig gammel dame, mens Morten Svartveit spilte Hilmar frå Skogane (eller heite Hilmar som vi døpte han i etterkant, evt #heitehilmar om du e på twitter og digge hashtags) og en masse andre rolla, og va omtrent like kjekk i alle sammen (fnis). Han va dog best når han ikke trengte å snakke nordnorsk, så det va kanskje fornuftig å la ham holde på – det æ antar va – sin egen dialekt i noen av rollan.

Og Espen Østman, herregud. Herregud, Espen Østman. Det va litt fornøyelig, for salen va ganske full av HT-skuespillera, og du kunne høre dem le hver gang han dukka opp i nye, rare bekledninge (særlig va det skummel MC-dude som vakte lattermilde reaksjona), men så spilte han alle rollan så bra. Æ visste jo, etter å ha sett Velkommen, at han beherske det der godt, men i det her tilfellet va det ekstra imponeranes. Særlig at han rakk å skifte så fort som han gjorde! (Æ så han i en glippe i scenografien kor han reiv av sæ et antrekk og tydeligvis hadde det andre under, eller i nærheta, det må ha vært slitsomt å skulle holde styr på kordan klær som trengs kor for å komme inn når, og sånt.)

Stykket sånn reint generelt likte æ også, det hadde et dryss av Hovland over sæ – uten at æ har lest boka, så æ vet ikke kor tekst(u)tro dem eventuelt har vært – og det at Anders snakka direkte til salen en gang i blant, gjorde sikkert at dem kunne beholde ting som det ellers ikke ville vært naturlig å inkludert. Oversettelsen va gjort av Morten Kjerstad (… æ antar at til og med Ragnar Olsen treng ferie en gang i blant), og der va det rom for forbedring. Æ vet ikke, dem sa ting som «søstrene mine gråt(er?)» og det hørtes bare rart ut; han har kanskje brukt for mye tid på å ville få det til å høres naturlig ut på sin egen dialekt? Eller så har han vært for tekstknytta og litt lite muntlig. Men Kjerstad e jo ikke så gammel, så om han har lyst å fortsette å nordnorskifisere teaterstykka så kan han sikkert bli flinkere etterhvert. (Haha, nu hørtes æ gammel og fordomsfull ut, og han e vel egentlig eldre enn mæ. Dessuten har æ vært på fest med han, men det har han kanskje ikke et behov for å huske, enkelte spørsmål tatt i betraktning (ooo, kryptisk).)

Men slutten va teit. :( OK, det va ikke så ille, det va bare… :(