gaysir

by

I love us both, but I don’t feel good.

Hola, compadres!

Ooooog der tok det slutt på spansk-kunnskapan mine! («I like the fact that you call Spanish spansk, because it sounds like spank, and that seems naughty» «point, and also there’s the fact that a cane is known as spanskrør in Norwegian, so it even has that added meaning» «…» – folk sett ikke pris på kunnskapen min!)

Va på redaksjonsmøte i dag (jada, æ har slutta, æ bare.. va der), og etter ti minutta sa Caroline «and that’s why Siri is here» – fordi æ e kjempesmart og vet alt. (også så beskjeden!)

Skreiv æ på mandag og sa ikke så mye mer, så æ låste den inn og lot den ligge.

I morra skal æ kanskje treffe Inga på formiddagen, møte Ula klokka to, og henge med Aud etter fem – æ vurdere å ikke snakke med folk i neste uke, men. Vi får se. Æ treng avvenning fra alt og alle, allermest fra alle mulighetan æ har til å rømme unna mitt eget hode, for det e ikke sunt i lengden.

I går kjøpte æ en hvit skjorte og en cardigan, en vakker dag blir det nokka presentabelt av mæ også.

Æ tenkte på smilet hennes og ordet statuesque i dag, fordi æ kan, fordi æ ville, æ klagde min nød på twitter: koffor lage de peneste barista(an? -en?) den styggeste kaffen? (det e nesten så æ kan høre Silje: «Det e fordi du går på Verdensteatret og drikk kaffe» :>)

Æ bytta profilbilde på gaysir fordi uante mengda mannfolk – det e heterofile menn på gaysir, det e så ulogisk at æ får litt ondt i hodet, men æ antar det funke for dem – dreiv på og mente at vi burde snakke sammen. Uante mengda mannfolk og en guttunge på 17 («du kan kanskje prøve igjen når du runde to tiår»). Takke mæ til å se stygg og uattraktiv ut.

Æ va på debatt med Tora Aasland og Ine Marie Eriksen Søreide i kveld, det va interessant, og en bra debatt, intelligent og ikke redd for å ta sin tid, men uten at det endte i politikkonani (stort sett). Æ tror æ burde begynne å høre på Dagsnytt 18 heller enn å zappe innom debattprogram som får mæ til å ville kaste nokka i veggen.

Her om dagen satt æ på bussen og lurte på om mannen som satt foran mæ hadde blødd om æ dunka iPoden min i hodet hannes. Så lurte æ på om iPoden hadde slutta å fungere om det havna blod inn i usb-porten. Det e ikke bestandig æ e helt trygg på ka som foregår inni hodet mitt.

Æ leste den nye Flamme-singelen mens æ satt på VT, De bibliotafe av Hans Petter Blad, og æ har litt lyst til å sitere den siste delen av teksten fordi den slo mæ i magen og fikk mæ til å tenke «faen» fikk mæ til å innse en lang rekke ting æ ikke egentlig ville tenke på – ikke fordi den traff på akkurat de tingan æ ikke har tenkt på i fire måneda, men fordi den sneia innom og æ oppdaga alt æ ikke har tenkt på og det va jævlig, men også fantastisk. Det va en god boksingel, den gikk fort og raskt og æ mista litt pusten underveis og så slo den mæ i magen og tvang mæ til å tenke og æ tenkte. (en gang, for lenge siden, kanskje åtte år?, va vi på en fest kor ei jente – venn av en venn som vi ikke egentlig hadde nokka til felles med lenger – fortalte oss om kor fantastisk det va å hyperventilere i cirka ett minutt, for så å la noen slå dæ hardt i magen. Det va sånt et kick, eller nokka, gudan vet, æ har glemt ka ho sa, men æ huske det lille øyeblikket av «hæ? Ka det skal være godt for?» Takke mæ til bøker som gjør det.)

Uansett, i sommer leste æ Franny and Zooey – og den kan gjerne henge sammen med Flamme forlag, for æ e ganske sikker på at det va Nils-Øivind Haagensen sin feil at æ endte opp med å kjøpe den da æ kjøpte den – og det va en kort liten bok (æ e begynt å foretrekke korte små bøker, derfor e æ litt skeptisk til den nye boka til Pedro Carmona Alvarez), og den ga mæ egentlig ikke så mye, som sådan, æ forsto ikke så mye av historien til Franny, æ like dialogen til JD Salinger, men det va jo bare dialog, særlig i den andre delen. Men æ leste jo videre, fordi det e sånt æ gjør, fordi æ e optimistisk og vente bestandig på vendinga som skal gjøre alt verdt det. Den komme som regel aldri, om æ først ikke like en bok, så like æ den ikke, bortsett fra i det her tilfellet. Fordi da æ kom til de siste siden, et sted der, når Zooey snakke med Franny, så traff den, begynte å gråte, æ tror beint fram æ hulka, æ skreik mæ gjennom de siste siden, fordi det va så rett og det va så fint, det va briljant – skinnanes og unikt og litt som et slag i magen, men et slag i magen som løse opp alt grumset du ikke visste at du gikk og bar på, et slag som rense opp i ting du ikke innså va blitt full av slaggstoffa og æ skulle ønske æ kunne skrive på den måten, men æ e bare glad for at noen gjør det. Glad og gråtanes.

by

om kropp og kjønn og identitet. Og andre munnfulla.

Det va nokka æ følte et behov for å snakke om, men æ kan ikke lenger huske helt ka det va. Nokka, noen, ett eller anna. Nokka om kropp og fysisk tilstedeværelse, en lang komplisert tankerekke etter at æ leste dela av fredagsbilaget til Aftenposten, om tre transkjønna persona. Og, like mye, en tankerekke som kommer fra Verdensteatret, via omveia, via hjernen min: ett eller anna med kor stor forskjellen e mellom å henge dag ut og dag inn på Kaffe&Lars og å gjøre det samme på VT. Og det at æ noen ganga glemme at folk dømme andre på bakgrunn av fysisk tilstedeværelse, ikke – i mangel av et bedre ord – psykiske egenskapa.

Og alt det e egentlig flere side av samme, om ikke sak, så ihvertfall diskurs. Eller, man kan kanskje ikke kalle det en diskurs når det e nokka som bare angår en sjøl? Æ tror ikke det e en veldig vanlig tankegang, dessuten e den innvikla og innfløkt, såpass uregjerlig at æ ikke helt vet om æ har styr på den (det e for seint på natta til å si nokka fornuftig om det, derfor metasamtalen omkring det hele).

Men det koke som regel ned til at æ ganske ofte (som oftest?) glemme å tenke på mæsjøl som et kroppslig vesen, og at æ – som en naturlig konsekvens av det? – glemme å se mæsjøl som et kjønna vesen, og at den ikke-kjønninga igjen føre til at æ – den gang da det fortsatt va et forståelig feilgrep – aldri syns det va ubehagelig/rart/etc når folk tok mæ for å være gutt, heller tvert i mot, æ likte det. Ikke fordi æ ikke ville være jente, men fordi det ikke hadde gjort mæ nokka å være enten/eller, litt udefinerbar. Æ like ikke å defineres av andre, heller, for den saks skyld, sjøl om det av og til føre til den beste oppfatninga av kæm æ e (You simplified me down to slogans on the wall/I took offense, but you were right about them all som Rachael Yamagata syng i «I Want You»). Rettere sagt: det finnes folk som kan definere mæ, men det e ikke så mange av dem.

Det e derfor ett av mine favorittminna/mest narsissistiske øyeblikk e den gangen æ satt på bussen, så opp i de speilan som heng framme for å gi bussjåføren oversikt, så noen og tenkte «han fyren va ganske pen, æ lure på kæm det e?» for så å innse at æ så på mæsjøl. Æ tror ikke æ hadde vært nokka særlig til mann – eller kanskje, kæm vet, kanskje hadde æ vært en av de pretensiøse litteraturstudentan, av typen som blir enda verre som menn enn som kvinne, av årsaka æ ikke helt kan forklare. Æ lure på om æ hadde likt den mannlige versjonen av mæsjøl? (kjenne æ mæsjøl rett hadde æ hatt mest lyst til å slå han i ansiktet med en knyttneve, samtidig som æ egentlig va tiltrukket av han.. Sukk.)

Og æ vet ikke helt, men kanskje e det en sammenheng der, mellom det og det faktum at æ på fredag fikk en gaysir-melding av en fyr som førte til at æ logga ut øyeblikkelig og vifta med hendern mens æ lo. Alt det bare fordi han skreiv nokka sånt som «så nydelig du var» (og presterte å kalle mæ søtnos! Verden!). Og æ vet at det høres ut som om det sir dårlige ting om sjøltilliten min, men når folk sir sånt får æ bestandig mest lyst til å spørre om dem e full. Det finnes mange ting æ e god på å ta imot komplimenta for, mange ting æ syns det e logisk å få komplimenta for (forstå mæ rett), men en av dem e ikke at e æ pen el.l. Og det e ikke fordi æ har dårlig sjøltillit, men fordi æ glemme at folk eventuelt kan se på mæ på den måten. Fordi æ, når æ blir konfrontert med at folk ser på mæ og syns æ e [tilfeldig valgt komplimenterende begrep], også kommer på at det e andre(/langt flere) som ser mæ og tenke [tilfeldig valgt fornærmanes utrykk].

Og æ gir mæ stort sett blanke faen i at det finnes menneska der ute som ikke like mæ fordi dem syns æ e uattraktiv, men det e – antakeligvis? – fordi æ i nesten like stor grad gir blanke i at enkelte kanskje syns æ e attraktiv; måten æ ser ut har ingenting å si for mine mentale egenskapa, og æ glemme at folk flest ikke har et forhold til kunnskapen min/tankan mine, at dem ikke har anna å dømme på enn ka dem eventuelt syns om utseendet mitt.

Og når alt kommer til alt tror æ at æ score høyere på intellekt enn utseende, det e i det minste en skala æ føle mæ komfortabel med.

(det finnes en siderekke her, med at æ – passanes nok – til stadighet dømme andre på utseendet. Men æ klare fortsatt ikke å få det til å stemme at fordi æ gjør det, så vil andre også gjøre det samme. Det e menneskets rett å være inkonsekvent?)