Å være en som ikke sløyer fisk, å bli noen som skriver om alt samisk
Faren min mente det var viktigere at jeg lærte å lese bøker enn å sløye fisk.
Det var neppe et bevisst valg, det er ikke som om man må velge, enten kan ungene dine lese bøker, eller så kan de sløye fisk; faren min kunne gjort mer for at fiskesløying var blitt en naturlig del av oppveksten min. Det har vært mange nok fisketurer opp gjennom årene til at det kunne blitt lærdom jeg kom i besittelse av.
Det faren min har gjort til en naturlig del av oppveksten min er reising og lesing, tekst og teori. Og jeg husker kanskje ikke første gangen jeg prøvde å sløye en fisk eller om jeg noensinne har forsøkt, men jeg husker følelsen første gangen jeg var våken for lenge og smugleste, fordi boka var spennende og jeg ikke ville slutte.
–
Som en naturlig forlengelse av det å bli oppdratt til å være glad i tekst, ble jeg glad i språk. Jeg er bestandig litt redd, ikke bare generelt, men særlig i slike sammenhenger, for å bli misforstått, for å bli tolket i verste mening, for å si noe som gjør at det er legitimt å tolke meg i verste mening – hva vet jeg om språk, om språksårhet?
Får man i det hele tatt lov til å snakke om denne typen ting uten å være lingvist eller gammel nok til å huske tida før det fantes et normert samisk skriftspråk? Jeg er jo ikke engang en ordentlig akademiker, bare en halvveis en.
Men når Helga Pedersen sier man må oversette Harry Potter til samisk, klarer jeg bare å tenke «ja, det har du helt rett i!» i cirka et halvt sekund – jeg tenker heller «men hvem skal oversette det?» Initiativet er riktig, det finnes ikke mange nok samiske forfattere som produserer det man kan kalle underholdningslitteratur på samisk – det finnes ganske få samiske forfattere, det henger naturlig sammen med at det ikke finnes så mange samer – men det finnes heller ikke så mange oversettere. Og det er kanskje ikke en god idé å få en del av dem som sitter og oversetter sakspapirer ingen visstnok leser, til å oversette bøker. Det er langt fra sikkert at en som kan oversette sakspapirer vil vært like god på å oversette trylleformularer fulle av engelske ordspill.
–
Og så har man de som mener at siden jeg skriver dette på norsk, så er det ikke nok uansett. De vil at opplivingen av språket skal være total, man skal gå så helhjertet inn for det at om man sier noe eller skriver noe om samisk, så skal det sies eller skrives på samisk.
De vil ikke lenger begrense seg til det politiske begrepet ČSV, čájet sáme vuoigŋa, de vil utvide det til ČSG og HSG, čále sáme giela og hala sáme giela. Skriv samisk og snakk samisk.
Snakker jeg norsk til noen som kan sørsamisk kan det være uttrykk for fornorskningspolitikk og kolonialiserte lingvistbaserte språkgrenser. Det kan også være å bruke et språk som gjør kommunikasjon enklere – vi kan, slik Marion Palmer sier at hun skriver, snakke samisk på norsk, det er ikke engang vanskelig; erfaringsgrunnlaget vårt vil fortsatt være ganske likt.
Det er kanskje sant som det samiske ordtaket sier: sápmelaš geavaha giela maid hálida, dážá geavaha giela maid máhtá. En same bruker det språket hun vil, en nordmann bruker det språket han kan.
I Bilbao, på Euskaltzaindia, det baskiske språkakademiet, ble jeg fortalt om det baskiske språket, om dialektforskjeller som var så store at det i en dal fantes tretti forskjellige ord for sommerfugl. Det førte til at folk, om de snakket om sommerfugler, brukte det spanske ordet for å gjøre seg forstått. Jeg vet ikke om jeg klarer å se på det som et nederlag.
–
Jeg er redd for det, hver gang jeg åpner munnen og sier noe slikt, at noen skal forkaste meningene mine, at de skal redusere meg til språkpolitiet vi aldri blir ferdig med å klage over, fordi de vet jeg kan samisk. Og jeg er redd, hver gang jeg klager over at jeg ikke kan nok samisk, hver gang jeg konfronterer de delene av språket hvor jeg kommer til kort, at det skal virke like troverdig som de folkene som ser på bilder av seg selv og uansett hvor fine de er sier «Å nei, jeg ser så fæl ut» i et håp om at noen skal svare «det gjør du ikke.»
Men jeg behøver ingen bekreftelser på det jeg egentlig vet, jeg trenger å få språket mitt korrigert. Og jeg må bruke det, selv når det er vanskelig, særlig når det er vanskelig.
I mars i fjor hadde Noereh!, den samiske ungdomsorganisasjonen hvor jeg er medlem, landsmøte i Snåsa. Der var temaet nettopp språk og språksperrer. Under et gruppearbeid om språksperrer var det en som sa «Jeg lærer språket, det er meninga at jeg skal gjøre feil.» Det er så åpenbart, men likevel var jeg neppe den eneste personen i det rommet som fikk en aha-opplevelse. Vi er i en opplæringssituasjon, det er ikke meningen at vi skal være perfekte.
Men når vi sier at vi lærer samisk mener vi kanskje ofte at vi vil kunne samisk; fordi vi vet vi burde kunne det allerede, fordi det er eller burde være morsmålet vårt, så vil vi hoppe over den delen der vi prøver oss fram.
Men det går åpenbart ikke, og om man tør å innrømme dét for seg selv, om man tør å fomle seg framover i språket, tror jeg bruken blir enklere. Om man i tillegg slutter å snakke med folk som vil fordømme en for ikke å ha et feilfritt språk, er man kommet langt.
–
Og når det gjelder samisk, så lærer vi så lenge vi lever, selv om det er en klisjé. Samisken min nå er på mange måter dårligere enn da jeg gikk i samisk barnehage og var omringet av språket, men samisken min er bedre nå enn den var da jeg var tyve. Forhåpentligvis kan jeg si det samme om ti år, stort mer enn det kan jeg ikke be om, selv om jeg gjerne skulle ha vært flink i samisk, skriftlig, selv om jeg gjerne skulle ha skrevet samisk i ett sett, uten å måtte ha tenkt meg om, uten å måtte plukke ord, å måtte være forsiktig for å få sagt det jeg faktisk mener.
Jeg øver meg på å snakke samisk til folk, fortsatt, selv om jeg har snakket samisk så lenge jeg har kunnet snakke, det føles fortsatt som å springe gjennom en hinderløype hvor jeg ikke har kontroll på terrenget, å rase avgårde og håpe på at man ikke setter beina fast i noe som kommer til å gjøre ondt. Men nå øver jeg meg på å finne de folkene som får meg til å se an terrenget før jeg løper, som lar meg snakke uten å stresse.
–
Og jeg er nok bysame, jeg er oppdratt til å lese bøker heller enn å sløye fisk, men å kunne være i Tana, å ha sommerjobb på sølvsmia og oppleve at mennesker jeg ikke egentlig kjenner, kommer inn døra og automatisk snakker samisk til meg, det er noe jeg setter pris på. Å kunne omgås språket på den overfladiske måten gjør det lettere å gå i dypden når det trengs, å lære småord og huske dem. Alle disse detaljene i språket, i verden.
En ting som har fascinert meg med Tana spesifikt, men småbyliv generelt, omtrent så lenge jeg kan huske er generasjonskryssingen, hvordan både søskenebarna mine og besteforeldrene mine (mens de var i live) kan snakke like uanstrengt med en og samme person. Jeg har ikke foretatt en klassereise, om noe ble den foretatt før jeg ble født, men jeg har endt opp med det man kanskje kan kalle et stedsskifte som gjør at selv om jeg føler meg hjemme i Tana, selv om jeg tror jeg forstår hvordan livet der fungererer – så stopper jeg meg selv fra å kunne delta.
Jeg blir heller en tilskuer enn en deltaker, nettopp fordi jeg blir oppmerksom på slike ting som generasjonskryssingen, fordi jeg ikke klarer å plassere folk jeg hører om som jeg burde vite hvem er, fordi jeg ikke kan sløye fisk eller leve «i pakt med naturen.»
Og det er på ingen måte slik at jeg vil bytte, jeg vet det finnes bruk også for sånne som den jeg ender opp med å være, men når jeg plukkes ut fra byen, ut fra det bybildet jeg er vokst opp i, og plasseres et sted, som for eksempel i Tana, blir jeg ekstra oppmerksom på at jeg ikke nødvendigvis har så mye å tilby som Tana kan se at det har bruk for.
Nå går jeg et forfatterstudie hvor vi får i oppgave å skrive en sonette, før jeg reiser tilbake til Tana – til plassen jeg aller helst kaller hjemme – og må forklare folk hva en sonette er. Og så skal jeg kåsere i Austertana og vil nevne det, men blir bekymret for at noen skal tro jeg synes det er rart folk ikke vet hva en sonette er – enn om alle som hører på tror jeg tror jeg er forferdelig smart fordi jeg vet hva en sonette er – når det jeg egentlig vil påpeke er at det er den typen ting foreleseren på forfatterstudiet antok alle kan; det er den typen antakelser jeg møter meg selv i døra på, det jeg antar er sånt alle vet er ikke sånt alle vet – og med mindre man er interessert i lyrikk eller har et intenst ønske om å vinne quizkvelder og spørrespill behøver man jo ikke vite at det finnes to grener av den tradisjonelle sonetten, at Shakespeare sto for den ene og Petrarca den andre.
Forfatterstudiet er et sånt studie som folk tidvis ikke forstår at man går. Jeg vet ikke hva de ville sagt til det, alle disse gamlingene jeg knapt møtte men bestandig har hørt om, de som lever videre i anekdoter jeg bare husker bruddstykker av – de kunne fortelle sine historier helt uten skriveutdanning, hvorfor kan ikke jeg gjøre det samme?
Kanskje er svaret så enkelt at jeg aldri lærte å sløye fisk, jeg leste bøker. Der andre har lært praktisk kunnskap har jeg lært å forholde meg teoretisk til verden; der andre bruker ordene for å beskrive det de kan gjøre, er ordene stort sett det jeg kan.
–
I essayet «Politics and the English Language» kommer George Orwell med noen skriveregler, hovedsakelig til bruk i politisk diskurs og dets like. De er som følger:
i) Never use a metaphor, simile or other figure of speech which you are used to seeing in print.
ii) Never use a long word where a short one will do.
iii) If it is possible to cut out a word, always cut it out.
iv) Never use the passive when you can use the active.
v) Never use a foreign phrase, a scientific word or a jargon word if you can think of an everyday English equivalent.
vi) Break any of these rules sooner than say anything outright barbarous.
I tillegg kommer han med seks spørsmål man kan og burde stille seg selv mens man skriver:
What am I trying to say? What words will express it? What image or idiom will make it clearer? Is this image fresh enough to have an effect? […] Could I put it more shortly? Have I said anything that is avoidably ugly?
Disse spørsmålene er nyttige og hjelpsomme, men i tillegg til dem har jeg kommer fram til noen spørsmål jeg knappest kan unngå om jeg vil skrive samisk på norsk, og dermed risikere å leses av ikke-samer. De er sånn cirka:
Har jeg skrevet noe som kan misforstås? Har jeg basert meg på konnotasjoner andre ikke kan dele? Men også, kanskje viktigere: er det konnotasjoner jeg burde la være å basere meg på, selv om de ikke deles av andre? Vanskeliggjør språkvalget mitt det jeg vil formidle? Eller: er den vanskeliggjøringen det jeg vil formidle?
Til slutt, eller helt først, premissleverandøren: er dette en tekst som henvender seg til dem som ikke deler kulturen min, eller dem som ikke deler språket mitt?
Å skrive på norsk er å ha tilgang til et vokabular ulikt noe jeg besitter på samisk; å ville kunne bruke så mange ord som mulig er ikke fornorskning, det er et litterært valg. Eller er det noe jeg sier for å trøste meg selv? Hvem skylder jeg mitt manglende vokabular? Og ville jeg gått et forfatterstudie om jeg måtte, eller i det hele tatt hadde muligheten til å, gå det på samisk?
Orwells skriveregler ville for meg på samisk ikke være et bevisst valg, men den eneste måten å skrive på. Å ikke bruke sjargong er lett når du ikke kan den.
–
Kaja Schjerven Mollerin skriver om Woody Guthrie: «Han ville synge for dem som ikke selv kunne lese og skrive.» Er det ikke det jeg vil? Skrive samisk for dem som ikke selv kan det? For et bråmodent, optimistisk prosjekt! Hvorfor anta at du er den som kan skrive historien om hvordan livet er nå? Det finnes dem som ville svart «fordi jeg kan», men jeg sier heller: det er ikke min feil at noen antar min historie om noe samisk er historien om det samiske.
I høst ville en Sametingspolitiker stryke ordet selvbestemmelse fra Aps samepolitiske plattform, med den begrunnelsen at det er et ord hverdagssamene ikke har et forhold til. Dette førte umiddelbart til mye harselas, ordet hverdagssamer er som skapt for sarkasmer. I ettertid tar jeg meg i å tenke «er dette hverdagssamisk?» Når jeg legger bort redigeringen av en tekst for heller å lese i en essaysamling, er det hverdagssamisk? Gjør jeg, med mine teoretiske kunnskaper, mine teoretiske interesser, noensinne noe hverdagssamisk?
Og jeg blir aldri noen muntlig forteller, jeg trives bestandig best med et ganske nøyaktig manus, det å huske bruddstykkene av anekdoter og å bruke dem slik at andre kanskje kan legge til sine bruddstykker, er det jeg skal gjøre for å bidra til å bygge historien, ikke muntlig, men skriftlig også. Med kulturen som byggekloss og språket på slep, uansett hva språkpolitiet måtte si til det.
Essay levert som sjangeroppgave på forfatterstudiet; teksten e basert delvis på et foredrag holdt på Sjøsamiske dager på Kildesli.
side opp og side ned 