gollegiella

by

æ e ikke redd for at du skal se mæ.

’cause I was under the paper you were writing on
you left your impressions long after you’d gone, on me,
marks only I can see.
[Sarah Harmer – Almost]

Det kan aldri bli det så lenge bloggen min bare e nokka som eksistere i piksla, men æ vil – av og til; som oftest – at når du les det æ skriv, så les du det som om det e skrevet på papir du kan ta på. Ikke printerark, ikke en kladdebok, men nokka tyngre – papir med en viss vekt, av en viss størrelse. Ikke fordi det skal være så stort og viktig det æ sier, men fordi æ vil at du skal kunne kjenne det mellom fingran.

Æ vil at du skal lese det her og høre navnet ditt i det, og æ vil at du skal lese det her og tenke på kordan det hadde vært å la hendern dine gli over en bokside med den her teksten på. Ikke fordi æ vil bli publisert, ikke fordi æ har forlest mæ på dagboka til Olav H. Hauge og vil bli den samiske Olav H. Hauge, men fordi æ vil være nokka vektigere – kan man si det på norsk? viktigere, da, om ikke anna? – enn bare piksla, enn bare nokka du stirre på via en eller anna skjerm du sikkert bruke for mye tid foran. Æ vil at du skal sitte igjen med noen av ordan mine – i halsen eller i hjertet, æ tar det æ får – æ vil at en rad ord æ har skrevet skal være det du seinere skrible på et papir mens du skulle gjøre nokka helt anna.

Ikke fordi æ vil være så viktig, ikke fordi æ vil være blabla ka som helst, men fordi det e det æ bestandig e på jakt etter, enten æ vet det sjøl eller ikke – æ e på jakt etter en fysisk tilstedeværelse i en situasjon som sjelden e fysisk gjensidig.

Kanskje e det derfor æ sakte men sikkert har blitt et menneske som gestikulere? Fordi æ har brukt så mye tid på nettet, fordi så mye av mæ eksistere i piksla. Ikke fordi det å eksistere på nettet e nokka æ har et problem med, æ e stort sett komfortabel med det æ har skrevet som finnes på nett – det e snakk om over ti år, det hadde vært et herrens mirakel om æ ikke angra på nokka av det, men det e forskjell på å angre og slette – men fordi det e så lett å være gestikuleranes på internett, en endeløs rekke smilefjes og hurraarma; man kan hashtagge sæ gjennom livet, #gollegiella #optimist #Tromsø, men kanskje vil æ gjøre mæ mer bemerka på utsida også? Ikke fordi æ vil bli sett, mer fordi æ vil si at æ e ikke redd for at du skal se mæ.

Forskjellen mellom å være oppmerksomhetssyk og pr-kåt og å være villig til å være synlig – æ ler så høyt som æ sjøl vil av det æ vil le av, og om æ vil kaste arman i været – \o/ e hurraarma, e arman strekt opp, ikke en T-skjorte, men en Y-skjorte – og si «diabetes!» midt i en samtale (ikke spør, det e en vits æ ikke lenger huske kordan starta, æ skylde på Ida), så gjør æ det.

Æ lar mæ fortsatt forundre over at folk vet kæm æ e, æ lar mæ forundre over at folk huske mæ fra gang til gang, år til år, alt det her, men æ prøve å ikke tenke så mye på ka fremmede folk vil tenke om mæ om æ gjør sånn og sånn. Det e sjelden enkelt: æ antar mannen på 4 roser så på mæ og tenkte sitt om at æ va aleina på en lørdagskveld; æ antar ikke at mannen på 4 roser så på mæ og tenkte at han godt kunne holdt mæ med selskap om æ ville – det siste alternativet slår mæ som utenkelig (jada, æ vet).

Men det e ikke det som e poenget, det e bare sidestrykan til det som va hovedlinja: æ vil skrive det her sånn at du kan lese det med en viss vekt i ordan – ikke fordi æ vil være et menneske, det mennesket, som gjør sånt et enormt inntrykk på dæ, men fordi noen ganga virke alt æ skriv så lett, så bortkasta, og æ vil at du skal vite at av og til e det ikke det. Av og til når æ tenke tekst, når æ skriv tekst, ser æ den for mæ i utstansa form, på papir – kremhvitt papir, med svart tekst. Fortsatt ikke fordi æ vil være så vektig, så viktig, men fordi æ håpe du kan lese det som et kjærtegn.

Ikke fordi æ vil legge an på dæ – du e et fint menneske, men æ tror vi burde fortsette å bare være venna – (og la oss si at «dæ» e 99.5% av alle som les det her, det må da finnes ett menneske som e innom bloggen min som æ kunne tenke mæ å legge an på?) men fordi æ håpe at du får like mye glede av å stryke over papirside som det æ gjør.

Æ håpe du les det her og tenke litt over kor mirakuløs fingertuppan dine e, kor mange tekstura dem kan gjenkjenne – dra fingertuppan på den ene hånda over håndflata på den andre, dra fingertuppan lett over klærne du har på dæ. Tenk på det, det e helt fantastisk kor mye du kan kjenne på, alle de her bittesmå detaljan vi ikke kan henge oss opp i fordi vi aldri hadde fått gjort nokka vettig igjen.

Æ vil ikke være nokka som gjør dæ så distrahert at du aldri gjør vettig arbeid igjen, men æ håpe at du kan lese det æ skriv, av og til, en gang i blant, at du kan lese det og kjenne at det e skrevet med håp om en viss tyngde, en viss tekstur – æ vil at du skal ville ta på teksten.

by

Det klaustrofobiske språket, bokstavelig talt

Æ satt på bussen i dag tidlig – vel, halv ti, relativt tidlig? – og tenkte på å skulle prate samisk med folk. Og så kjente æ litt på kordan det føles å ha panikkangst, eller i det minste nokka som ligne på språklig klaustrofobi. Det e den teiteste klisjeen, men det va nesten så æ kunne kjenne veggan bygge sæ opp rundt hjertet mitt og presse sæ sammen.

Å snakke samisk innebær å kutte ordforrådet mitt med ganske mange prosent – sikkert minst førti, kanskje nærmere seksti? Og æ vet at dem – det her magiske, mystiske, mytiske dem:et man kan skylde på når man ikke finn andre – sir at det e bra å bruke et enkelt språk. George Orwell sa det! Og det har vel han og dem helt rett i, men det e neppe sant, ikke når du bruke det enkle språket fordi du ikke evne å forklare dæ i så avanserte terma som du føle et behov for. Særlig ikke når du har tilgang til den terminologien i et språk du vet begge parta i samtalen – som oftest – beherske, men ikke vil bruke, fordi det e et nederlag å bruke et språk som på mange måta ville føles som et fremmedelement i samtalen.

Å snakke samisk innebær å forenkle mæsjøl, tidvis nærmest til det ugjenkjennelige. Å snakke samisk innebær å forenkle argumentasjonen min i så stor grad at æ miste alle nyansan. Å snakke samisk betyr at æ ende opp med å si at ting e gøy, heller enn at dem e underholdanes eller latterlig – og det e ganske stor forskjell på meningsinnholdet i de to ordan.

Å snakke samisk betyr at æ miste nyansan, betyr at æ miste fingerspissfølelsen for språket – en fingerspissfølelse æ har i fullt monn i både norsk og engelsk. Å snakke samisk e den mest effektive måten å få mæsjøl til å virke dummere enn æ egentlig e.

Og du må gjerne si at det ikke e sant, om du vil, om du syns det, men æ vet at det e sant. Det her e ikke kokettering, det e fakta – vel, i den grad nokka æ noensinne skriv om mæsjøl kan være fakta, men det blir jo en helt anna sak – æ blir et dummere menneske på samisk.

Og æ syns ikke det e helt greit, æ har lyst til å imponere folk når æ snakke samisk, æ vil at dem skal syns at æ har intelligente meninge; æ vil ikke måtte bruke store dela av samtalen på å plukke riktig ord, å måtte tenke gjennom alle ordan æ velge, å ta til takke med nokka som ikke egentlig sir det æ vil si.

Men om alternativet e å la språket ligge, om alternativet e å bidra til å forskynde det samiske språkets snarlige død, og det e det jo, så fortsett æ. Det driv mæ til vanvidd, men pokker heller, litt e bedre enn ingenting e bedre enn å miste alt.

Og det e fint for dæ at du har det ordforrådet, at du har de mulighetan til å uttrykke dæ, at du får sagt akkurat det du vil si absolutt hver gang du åpne munnen og snakke samisk, men om du noensinne kommer med den formananes pekefingeren kommer æ til å knekke den.

Du må gjerne rette på mæ, supplere, foreslå det ordet du kanskje tror æ mangle, men du får ikke lov til å beskylde mæ for å gjøre for lite – det vet du ingenting om.

by

Kæm e redd for samisk språk (eller: biru ollu fear and loathing i Sápmi)

Æ har tenkt.
[Å nei]
Problemet til dagens samiske ungdom …
[Å nei]
E at for få av oss tar utgangspunkt i at alle kan snakke samisk.
[Å … Hæ?]

Seriøst. Med mindre vi
[Snakk for dæsjøl]
Med mindre Æ e i det man kan kalle særsamiske sammenhenga
[Ja, man kalle det vel for særsamiske sammenhenga om man e en pretensiøs akademikerdust]
Antar æ aldri/sjelden at folkan æ snakke med kan samisk, og sjøl i de særsamiske sammenhengan
[Men ka betyr det egentlig, seriøst?]
Som for eksempel på Riddu, eller på vintermarkedet i Jokkmokk, eller på Markomeannu, eller under nokka som handle om det samiske
[Å, koffor sa du ikke det med engang!]
tør æ ikke, eller velge æ å ikke anta at folk æ snakke med snakke samisk, med mindre æ høre dem snakke samisk, har møtt dem før
[Det skjer vel ikke så ofte, din asosiale samiske særing]
Eller av andre grunna vet at dem snakke samisk.
[At du har stalka dæ til det, mene du]
Og det gjør ikke generasjonan før oss, eller i det minste ikke dem som e ordentlig gammel, dem sir «Bures» og begynne på samisk, og så legg dem eventuelt om om
[Når]
Det vise sæ at personen dem snakke med ikke kan samisk.

Mens vi
[Du]
Mens Æ ikke gjør det fordi æ e redd for å fornærme noen ved å anta at dem snakke samisk, morsmålet mitt. Og det e jo, i mangel av et bedre ord
[Se der ja …]
Sinnssvakt.

Folk som blir fornærma av at æ snakke morsmålet mitt til dem e ikke folk det e verdt å bry sæ om. Og æ bryr mæ vel ikke om dem, som sådan, men æ gjør mitt beste til enhver tid for å være et anstendig menneske man kan like (æ feile, ofte, æ øve mæ stadig på å være vennligere), men det virke som en dårlig måte å bli kjent med nye menneska på – eller i det hele tatt å forholde sæ til folk på: å starte en eventuell samtale med å snakke til dem på et språk dem ikke kan.

Æ blir glad om folk starte med å snakke morsmålet sitt til mæ, enten æ kan det eller ikke – det plage mæ bare om dem fortsett sjøl om æ gjør det tydelig at æ ikke skjønne nokka, og sjøl da går det greit: æ har gjennomført handla på tysk, finsk, russisk og italiensk (og en gang i Japan endte æ opp med å snakke samisk bare fordi æ ville si nokka til den hyggelige japansktalanes dama bak disken). Det virke tidvis optimistisk, men bestandig fornuftig å starte samtalen med å prate det språket du føle dæ mest komfortabel i.

Men da hadde æ jo aldri snakka samisk, tenke du kanskje – eller «Da hadde du jo aldri snakka samisk, Siri.» tenke du kanskje. Og det har du rett i. Av alle språkan æ prate, de tre æ kan sånn at æ kan gjennomføre en samtale uten å måtte ty til tegnspråk og håndgesta (med mindre det e noen æ kjenne veldig godt, sånn at dem skjønne ka det betyr når æ vifte med arman på den ene eller andre måten), e samisk det æ minst like å prate.

Og derfor sir det sæ jo sjøl at æ må snakke det oftere. At æ må anta at alle æ handle med og kommunisere med snakke samisk, i hvert fall inntil det motsatte e bevist. At æ må innføre «Bures» som min standardhilsen i et håp om at det får noen samisktalende menneska til å krype ut av det norskspråklige treverket vi gror fast i. At æ må slutte å frykte gollegiella til æ blir så komfortabel med det at æ glemme at det e det æ snakke når æ bruke det.

Men det e skummelt. Det e skrekkelig skummelt og æ vet ikke om æ tør. Men min samiske smerte – den ordentlige, faktiske smerten, ikke den ironiske samiske smerten – e, som for så mange andre, språket. Og av og til tenke æ at æ ikke får lov til å klage, for æ har samisk som hjemmespråk og alt – æ har ikke den smertelige erfaringa andre har i å måtte gjenerobre nokka dem aldri har kjent, eller å bare la det ligge for å slippe å tenke på smerten i det – men det e jo ikke legitimt, og æ vet det. Min smerte e ikke så stor som andre sin, så grunnlegganes, men det e en smerte forvoldt av et samfunn som i bunn og grunn ikke ga mæ muligheten til å lære morsmålet mitt på den måten æ vil. Og det e ugreit, for å si det pent, uansett grad av språkmangel man ende opp med.

Men likevel, æ vil ikke være redd for språket mitt, æ vil bruke det uten frykt og æ vil hoppe uti det ofte nok til at æ ikke lenger lar mæ affisere av eventuelle språkpolitiblåmerka, sjøl om det nok tar sin tid og kanskje aldri går over, men av og til må man slutte å frykte. Æ skal prøve nu. Æ skal i hvert fall tenke på det.