Guri Johnson

by

En kjærleikserklæring (Ibsen longa, vita brevis)

Æ va på tur fra Melkebaren til togstasjonen tidligere i dag da æ tenkte «… fordi karakteren til Trond Peter Stamsø Munch e utenfor tid og rom sammenligna med de andre! Og i motsetning til karakteran til Guri Johnson og Kristine Henriksen va det ikke som en liminalkarakter i overlappinga mellom de to stykkan, men som nokka utfor stykkets eksistens.»

Æ skulle til å si at det e sånn man vet at æ har vært på skikkelig bra teater, men det samme skjer når æ har vært på skikkelig dårlig teater også: æ tenke på det, i bakhodet et sted, uten at det e en bevisst tankestrøm, og plutselig kommer det flytanes fram i fragmenta, en innsikt i et scenografisk grep, en ny forståelse av en replikk, gjenklangen av stemmen til en av karakteran som gjorde inntrykk, en av skuespilleran æ kan høre lenge etter å ha gått hjem.

Æ va i Tromsø i helga (og Melkebaren ligg i Bodø, så kan dokker sette sammen reiseruta) og gjorde en rekke ting æ like å gjøre, deriblant å gå på teater. For å se Ibsen x 2: Fruen fra havet møter Lille Eyolf. Og æ likte det skikkelig godt. Så godt at æ e litt trist over å ikke få sett det en gang til, og at æ nesten vurderte muligheten for en tur til Tromsø før dem slutte å vise det (æ slo det fra mæ fordi tid og penga tale for at det e en umulighet, akk).

Det va et bra stykke, alle de positive anmeldelsan i de få median som anmeld teater tilsier at det ikke bare e æ som synes det, men det va bare så langt unna å være komponert etter en sjekkliste av ting på HT som gjør Siri glad. (Og nu blei æ distrahert av å tenke på kordan dem kunne fått inn de skuespilleran hvis åsyn æ savna, men Gunnar Eiriksson kan åpenbart ikke spille billedhuggeren (så hjernen min bare «han kan spille Elida!» men da måtte stykket antakeligvis skifte navn til Typen fra dypet, og det, vel … æ hadde sett på, helt klart!), og æ vet ikke kor æ hadde satt inn Ulla Marie Broch. Eller, jo, æ hadde bytta ut Stamsø Munch med ho, men æ vil jo fortsatt ha han med, så. Sjøl om tanken på at Ulla Marie Broch som seileren skulle returnere for å hente Gunnar Eiriksson som Elid…olf definitivt høres ut som teater æ hadde sett på.

Det som e så fint med institusjonsteater e alle skuespilleran som e fast, den her kortstokken av folk man kan se for sæ i alle de forskjellige konstellasjonan, les et teaterstykke og se for dæ kæm du vil ha med.

(Æ vil også ha med Morten Svartveit et sted i min fiksjonelle versjon av det her stykket, men det va rett og slett for få mannlige rolla involvert til at æ får plass til alle sammen. For et fantastisk problem å ha!)

Snakk om mange distraksjona på veien til å forklare at det va et teaterstykke æ likte veldig godt. Æ skylde på at æ starta å skrive på toget, så æ skreiv et avsnitt, og så så æ ut vinduet på Saltfjellet, og så skreiv æ et avsnitt til og så så æ for mæ alle de alternative versjonan av teaterstykket og så blei æ distrahert. Men ja, det va et teaterstykke laga etter en sjekkliste av ting æ like, og ikke bare skuespillermessig, men scenografien! Og kombinasjonen av to stykka, uten at dem va en mash-up eller skulle finne en felles tråd til slutt, ikke en av de der irriteranes smarte historian kor fjorten separate tråda til slutt vise sæ å munne ut i samme bryllup (et grep som bare e OK i Playing by Heart, og da muligens også fordi æ ikke har sett den filmen på ti år, minst), kor de mest taletrengte scenan med inderlige samtala mellom to karaktera blei brutt opp innimellom av en samtale i det andre stykket, og man skulle tro at det va slitsomt, men det va engasjeranes. Sjøl om akkurat det kanskje kommer an på publikummeren som ser, men for mæ fungerte det utmerket, særlig i de scenan kor to karaktera fra hvert sitt stykke sto ved siden av hverandre, speila hverandre, uten å reagere på hverandre, men kun samtalepartneren som tilhørte riktig stykke.

Og det med at det va så mange karaktera på scenen nesten hele tida, at æ ikke egentlig visste kor æ skulle feste øyan, at æ fikk med mæ at æ gikk glipp av ting (fordi æ nistirra på … ja, dokker vet nu), men aldri følte at æ gikk glipp av handling, ikke tapte nokka essensielt, det va et stykke med fotnote i skuespillsform, kor dem tilføre handlinga nokka mer, men uten å ødelegge forståelsen om du går glipp av en, samtidig som det åpenbart ikke kan være fotnote i et skuespill, fordi du ikke blir utsatt for et skuespill på samme måte som en tekst, du kan ikke se den i ditt eget tempo, og for noen kan nok det være distraheranes, herregud, har dem sex i skogen og så sitt æ her som en tulling og følg med på ting som skjer et helt anna sted!, men det e få ting som gjør mæ så glad som å bli overvelda av handling, se kor du vil, nokka skjer uansett, og som oftest blir du guida i riktig retning, slapp av.

Det e en helt anna tanke her om tegnspråk og fotnota og å snakke en ting men å kommunisere nokka anna eller nokka mer i tegn (æ vet at man kan si «to sign» på engelsk, men æ vet ikke kordan man sier det enkelt på norsk?), og å kommunisere i to lag, en oversettelse som med vilje ikke e den samme, og den tanken heng sammen med oppsetninga, men æ får ikke helt tak på kordan æ tenke at den gjør det, kanskje va det nokka med at karakteran sa en ting, men mente nokka anna, sånn som Trude Øines» omgang med den gamle skolemesteren (Kristian Fr. Figenschow) (æ huske ikke ka karakteren til Øines het, nokka fjollate, Bernadotte eller Dublette), sjøl om det vel knapt kan sies å være dobbeltkommunikasjon som sådan. Dypt tragisk va det, uansett. Og æ vet at det blei spilt som nokka morsomt, æ skjønne på den måten at folk lo, men æ fikk mæ ikke til å le, kor lite som skulle til for at man blei tvunget inn i nokka, et samliv med et menneske man ikke vil ha for å få et liv man ikke ellers kan få. Det virke latterlig nu, men det va jo ikke det, og det minte mæ på nokka klasseforstanderen vårres på videregående sa siste skoledag, da ho sa at ho ville at vi skulle velge med omhu når vi fant noen å dele livet med, og jo eldre æ blir jo mer skjønne æ ka ho mente, og koffor ho synes det va det viktigste å sende oss ut i verden med, for æ ville sagt det samme om æ skulle sagt nokka til noen som e så ung, ikke slå dæ til ro med noen som vil ha dæ, finn noen du vil være sammen med, og bare det å ha friheta til å kunne tenke sånn. Til å ikke måtte love å tenke på en billedhoggeren mens han vase meningsløst rundt i verden, eller å slå sæ til ro med en gammel skolemester fordi man bor i ingenmannsland og ikke har håp om nokka anna. (Sjøl om æ i ettertid konkluderte med at om valget sto mellom billedhoggeren (va det det han va, slår det mæ plutselig? Va det det han kalte sæ sjøl? pyttsann) eller skolemesteren, så ville æ også valgt skolemesteren.

Snakk om pest og kolera. Og æ ville åpenbart valgt Alfred fra Lille Eyolf uansett, men det overraske vel ingen at æ heie mest på Marius Lien, om og om igjen. Æ tvitra det tidligere i dag, som sæ hør og bør, «Sikreste tegn på at æ har vært på teater: vandre rundt dagen derpå og tenke «Ååå, Marius Lien.»» Men den her gangen va det like mye åååå, alle sammen, for alle va så bra. Æ kan ikke huske sist æ digga Guri Johnson så mye — det virke litt slemt å si, siden ho stort sett vandre rundt og mumle ting ingen skjønne, men ho va et funn, et funn!, som Rottejomfrua, overraskanes skummel, hele tida i bakgrunnen, et gufs, æ like ikke skumle ting eller skumle karaktera eller sånt, men æ vil se ho i mer! Skumle voksne damer. (Skreiv æ og ser for mæ kor mange dårlige sånne rollekaraktera mannlige forfattera må ha skrevet, uelska psykopata stappfull av stereotypia, men ikke det, æ vil se nokka bra.) Æ tror kanskje ho e litt for gammel til å spille Pianolærerinnen til Elfriede Jelinek, men å. Det hadde vært nokka! (Den boka anbefales på det varmeste, sjøl om det virke som feil ord å bruke.)

Æ vet ikke ka slags rolle ho malerinna til Kristine Henriksen (som het nokka fjollate ho også, Ballsted? Ball-s-nokka) hadde i stykket på ordentlig, æ har ikke lest hverken Fruen fra havet eller Lille Eyolf (æ skulle låne dem fra depotbiblioteket, men så va det hundre versjona av hvert stykke og åtti av dem va teatermanus som ikke e til utlån, og Oria dug ikke til sånt, så æ lot være, og det her e biblioteksnerding på høyt nivå, æ e blitt et sånt menneske, jepp), men æ synes ho forsvant litt innimellom de andre, ho trådde liksom aldri fram som anna enn ho som styrte røykmaskinen (hvilket gir et helt feil, men frydefullt!, inntrykk av stykket), og det va litt kjedelig. Ho og Hilde, tror æ lillesøsterkarakteren het (storesøster Dublett og lillesøster Hilde, det blei vel feil rekkefølge på dem), va omtrent like tilbaketrukket, men lillesøstra fikk likevel mer liv.

Og Marius Lien. Og Rebekka Nystabakk. Og det skumle søskenforholdet, men dog. En bror som gifte sæ for å ta vare på søstra si, liksom, det e så dysfunksjonelt, åpenbart, men så mye kjærlighet! Og det va en scene der, med Rita og Alfred og Asta/Åsta(? huske ikke) og den va definisjonen av dysfunksjonell, men … salig Ibsen kunne skrevet et helt anna stykke (og æ hadde sett på). Æ vet forsåvidt ikke kor mye av alt som va å finne i stykkan, og kor mye som e tilpassa og endra, omskrevet og bearbeida. Æ antar i det minste at alle ungan banna litt mindre i den opprinnelige teksten, og æ prøve fortsatt å skjønne ka all bannskapen skulle signalisere, bare generell opposisjon? Ungdomsopprør? «sjekk, vi e så nordnorsk»?

Og scenografien! Herregodejessufyttifader scenografien! Æ snakka med Ida noen daga før æ dro til Tromsø, noen daga før æ skulle på teater, og vi kom innom teateret, og at æ sikkert kom til å blogge om det, og æ spøkte med at æ kunne skrevet hele greia på forhånd, bare endra litt på noen adjektiv og kanskje skrevet inn nokka handlingsspesifikt, «og så må du si nokka om scenografien» sa ho, for det gjør æ bestandig, men det e jo stadig åpenbart koffor. Fordi den e så utrolig himla bra. Den her va bygd opp som to etasja, med tre trappe mellom de to etasjan, og en rekke rom med døråpninge mellom romman, og alle sammen va åpen mot publikum (fordi dem fjerna den fjerde veggen, hah! Men heldigvis bare bokstavelig, ikke metaforisk), og det som va litt kjedelig va at vi satt på sjette rad, så vi va ganske nært, og det va en del av romman vi ikke så inn i. Det va heldigvis ikke sånn at det va til forringelse for opplevelsen av stykket, men om æ hadde visst/sjekka kordan scenografien så ut før æ bestilte billetta tror æ nok æ ville bestilt dem litt lengre unna, så vi hadde bedre oversikt. (sjøl om det va fint å sitte så nært at vi til slutt kunne se gleden stråle ut av ansiktan på skuespilleran når dem kom tilbake tredje gangen for å motta applaus. Ikke det, dem strålte så mye at man sannsynligvis så det på siste rad også.) Men det va helt klart et punkt til på lista over teater på måta Siri like, fordi det e nokka avslappanes for mæ i teater kor æ ikke helt vet kor æ skal feste øyan, også med de stramme innrammingen alle de separate romman gir, at det ene rommet en stund e kontoret til en karakter for så å være kontoret til en anna karakter, at alle romman tilhøre begge stykkan, sofaen kor Alfred og Rita sitt og e ubehjelpelig e samme rommet kor Dublett (æ vet æ kan sjekke ka ho hete, men det more mæ å late som om det faktisk va Dublett) har sæ med billedhoggeren på en måte æ e ganske sikker på at Ibsen ikke beskreiv i teksten sin. (Det minne mæ på den lille biten tekst æ blei så forelska i da æ leste En folkefiende, og som ikke så sånn ut i det hele tatt da HT satt det opp. Æ skjønne koffor det ikke gjorde det, men den delen av mæ som har lest akkurat mange nok regency romances og Jane Austen og dets like skulle ønske den va sånn. Sukk. (Inni mæ bor det en smålåten 1800-tallsjomfru som ikke kan tenke sæ nokka mer romantisk enn folk som såvidt e borti hverandre, som bare akkurat berøre hverandre på måta som ikke e anstendig. Ho gjør sæ ikke særlig godt på kulturfronten i 2015, for å si det pent))

Og så tilbake til starten, så klart! Og Trond Peter Stamsø Munch og liminalfasan, der han trår fram fra røykskyen malerinne B-stad produserte, svartkledd med gitar, en Johnny Cash for Ibsens fruer, og æ tror han så alle, han kommuniserte ikke utfor sitt eget stykke, men æ e ganske sikker på at han så utfor det, men han va også utfor det, på en måte Rottejomfrua og malerinna ikke va, sjøl om dem holdt sammen, men ikke va fra samme sted, så va dem fortsatt en del av den riktige tida, utilpass i oppførsel og væremåte, ikke eksistens. Og det fungerte så bra, æ va så med på det, æ e fortsatt med på det, dessuten har æ lest Bakhtin i min ungdom, æ lar mæ ikke forvirre av liminalitet.

Det finnes mer å si, selvfølgelig, bruken av sang, kvinnekoret som trår fram, kakofoni og potensiale, lykkelige slutta og unge kvinner som slår sæ til ro med nokka dem kanskje ikke vil ha men som virke bedre enn å ha ingenting, og æ trua Ida med at tittelen på blogginnlegget (for æ skriv jo bestandig et blogginnlegg, tydeligvis) skulle være «Ibsen e død og Marius Lien e deilig» (sjøl om også det degenererte til Ibsens døde ripsbusker og Marius Liens deilige buskevekster, men det va sånn cirka fem minutt før vi skrudde hverandre av og gikk og la oss så det tar vi ikke ansvar for), men det e jo ikke sant. Vel, halvparten av det e åpenbart sant, men Ibsen e like åpenbart ikke død, ikke så lenge regissøra som Anders T. Andersen får til å gjøre ting som det der med han, og det e mer enn nok for mæ. Det og å vite at Nina Wester styre HT-skuta i et år til, så det finnes fortsatt håp for teater som treff nesten alle punktan på lista over ting æ elske, sjøl når ingen lage teater med det som utgangspunkt (det e nok like greit).

by

Å, Frank Kjosås! Å, Hamlet! Å, Hålogaland teater! (Å, Nina Wester!)

Egentlig e det her sånt man nok burde sove på en natt eller to, men det får æ mæ ikke til å gjøre. For i kveld va æ og så Hamlet på Hålogaland teater, og nu e æ forelska.

Eller, det e nok rettere å si at æ e full av entusiasme, æ tror ikke man kan bli forelska i et teaterstykke – sjøl om æ tidligere i dag innså at æ driv på å projisere forelskelse i øst og vest og dermed kan æ bli nyforelskafnisate av tanken på at æ endelig skal tilbake på 4 roser – men ja, æ e breddfull av entusiasme! Og så har æ litt mista munn og mæle, men ikke mye nok til at æ skal la det stoppe mæ – det det hovedsakelig betyr e at æ har mest lyst til å skrive tretusen ord, korav ett tusen består av «Å,» ett tusen består av «Frank» og de siste tusen e «Kjosås!»

Man skulle ikke tro at Frank Kjosås har skuldre som e brei nok til å bære et helt teaterstykke, han ser jo ut som en ganske liten fyr, men han va utrolig. Og om æ ikke snakke så mye om han e det mest fordi æ virkelig ikke finn nokka anna å si enn å komme med tilfredse sukk og tenke «å, Frank Kjosås!» – så har vi det på det reine.

Dessuten e det to spor æ vil følge her, mens æ driv på å tenke høyt for mæsjøl – men det tror æ vi kommer tilbake til.

Først og fremst: scenografien e ulik nokka æ har sett på HT før: det va flatt, på ett nivå, grunnivået, dem brukte hele sceneflaten, scenen slutta der døran ut av scenerommet e – og de døran blei benytta, til fulle. Det va litt interessant, når æ tenke mæ om, å ikke vite kordan dør karakteran ville komme gjennom i neste omgang, å ikke ha ett sentralt punkt kor dem dukke opp, kor du vet at du kan feste øyan når det ikke skjer så mye på scenen.

Det va forsåvidt ikke et problem, det skjedde mye. Det skjedde masse, hele tida – æ tror det e en av grunnan til at æ e overvelda (huska æ å nevne at æ e overvelda? Æ e overvelda), det e litt så æ skulle ønske man kunne se en versjon som går saktere, en gå-sakte-aksjon på scenen (litt som de der Ibsen-oppsettingan til de der folkan æ ikke huske navnet på), en som tar sæ tid til å gi publikum rom til å puste. Men æ likte det som det va, æ likte at æ mista pusten av det.

Og æ likte at scenografien va såpass enkel, det sto møbla – flere sofaer, skrivebord, to senge, et badekar, et barskap; alt man finn i et møblert hjem bortsett fra toalett og kjøkken – plassert rundt omkring, og dem delte opp området ganske effektivt, samtidig som det ga en viss flat struktur til ka som skjedde kor, og i enkelte scena skjedde alt overalt samtidig.

Det e også et av få stykka æ kan huske å ha sett som i så stor grad gjorde bruk av musikk. Ikke musikera (det har æ etterhvert god erfaring med), men et lydspor, sanga – «Personal Jesus,» «#1 Crush» (æ valgte å ta det som en homage til Romeo + Juliet), «Seven Nation Army,» en kjent sang som kanskje va Sigur Ros? Nokka sånn der hipsteremodepressive greier – og i første akt la æ veldig mye merke til det, men det va kanskje også fordi æ dela av tida va litt bekymra for at det plutselig skulle ende opp i en eller anna slags absurd Hamlet-musikal. Hvilket jo ikke hadde vært så ille, som sådan, siden Frank Kjosås e flink å synge, men … Det hadde vært påfallanes. Men æ tror også måten musikken va brukt i andre akt fungerte bedre, uten at æ helt kan sette fingeren på ka forskjellen besto i, men det va en forskjell der.

Og karakteran. Det e her æ havne litt på to spor. Men først. Frank Kjosås som Hamlet e – ikke som sagt, men som implisert – et funn. Ketil Høegh som Claudius va bra (sjøl om det e litt vanskelig når man av og til blir distrahert av det at han med de brillan ligne på Klaus Sonstad). Og æ likte Torgeir Reiten, sjøl om æ ærlig skal innrømme at det va mest fordi æ synes han va kjekk. Heh. Men æ e ikke så billig, altså, æ likte at han som Horatio va såpass avslappa, at karakteren va en motvekt til det lett hysteriske i mange av de andre rolletolkningan. (Det e såpass lenge siden æ har forholdt mæ til Hamlet at æ ikke lenger huske om Horatio skal være sånn.) Han gjorde sæ også godt som Gyldenstern, eller Rosenkrantz, sammen med Espen Renø Svendsen som Rosenkrantz, eller Gyldenstern – æ kunne gjerne sett dem utvida, om enn ikke i akkurat den her forestillinga, men i nokka anna, kanskje Rosencrantz and Guildenstern Are Dead (for å plukke nokka tilfeldig from the top of my head, ka?). Renø Svendsen spilte også Laertes. Og æ like trynet hannes. Æ mene, sånn rent bokstavelig, ansiktsuttrykket hannes ser så bistert ut, så ofte, han gjør sæ som en karakter hvis største ønske e å få reise ut for å slåss mot Fortinbras. Men så hadde han også noen fantastiske scena sammen med Trude Øines, som spille Ofelia. Det va en søskenkjærlighet der æ kan tro på, særlig etterhvert, når det begynne å bli riktig tragisk, måten han spilte sørgende bror va sånn at æ nærmest va på gråten (og man kan si mye om Hamlet som stykke, men æ synes det e litt vanskelig å la sæ berøre veldig av dødsfallan, særlig når man vet kordan det går).

Trude Øines gjorde forresten også en god rolle som Ofelia, æ likte måten ho va … Vel, ho va en emofjortis – eller, det blir for enkelt, æ tror æ legg nokka i emofjortis som ikke nødvendigvis kan leses, æ mene det ikke som nokka forkastelig, æ mene «ho va tenåringsemosjonell» – som sikkert hørte på The Smiths mens ho tenkte på at ho kom til å dø om ikke Hamlet snakka med ho snart. Og ho gjorde det bra, æ va litt redd for at æ kom til å ende opp med samme problem med ho som æ hadde med Zingerboy i Gummibaronene, men nei, æ trodde på Ofelia, æ følte med Ofelia.

Det va bare det – og her e vi inne på tankespor to – at æ brukte store dela av stykket på å tenke på kordan det kunne vært om Nina Wester hadde fjerna Ofelia. Æ vet ikke helt om æ har forstått ka prosjektet til Wester e, med å omforme Hamlet, men sånn som æ tenke det nu, etter å ha sett stykket, tror æ at man kunne gjort nokka interessant med det ved å ta bort Ofelia og å gjøre Hamlet homo, og eventuelt endre Horatio fra bestekompis til kjæreste. Æ vet ikke, kanskje e det nokka som e gjort hundre ganga før, kanskje det ikke e fantasifullt i det hele tatt, men heller enda en måte å redusere antallet kvinnerolla på en teaterscene som i utgangspunktet har dårlig plass til kvinner.

Men kordan ville Hamlet vs Laertes vært om Laertes va en av de her guttan som bestandig e litt redd for at Hamlet plutselig skal legge an på han, siden han e homo og like sånt? Ka om Hamlet hadde forvirra Rosenkrantz og Gyldenstern med å faktisk legge an på en eller begge, ikke bare ved å late som, som han gjorde nu. OK da, det va skikkelig binærtenking av mæ, siden Hamlet jo gjerne kan elske Ofelia og samtidig også like menn, bifile menneska eksistere, æ vet jo det – æ e jo det, nærmest – men æ vil fortsatt vite kordan det hadde vært om Ofelia ikke va involvert i det hele tatt. Om Hamlet kan si «Nymph, in thy orisons be all my sins remember’d» til Horatio, eller til Laertes, ikke Ofelia. (Ikke det at han sa det i den her versjonen – men den sitt igjen, «Soft thee now, the fair Ophelia …»)

Æ tror kanskje æ hadde håpa på et større kjønnsperspektiv enn at Hamlet hoppe rundt i høye hæla, sjøl om æ e skikkelig glad for at HT endelig har gitt mæ en ny mannlig karakter i høye hæla, det e tross alt fem år siden mannen i Cabaret sørga for at æ blei så forelska i teater som æ aldri før har vært. Men så e vel ikke æ den teaterpublikummeren noen burde prøve å tilfredsstille på akkurat det, siden æ mest av alt hadde elska et Hamlet kor hele dramaet kan bunne ut i «Hamlet vil egentlig være jente.» Nu ser æ for mæ en Hamlet som bedriv binding, på engelsk – æ vet ikke ka det hete på norsk? Når man binde brystan sine så dem forsvinn? Men ja, kanskje Hamlet kunne vært transmann? Det hadde nok blitt Hamlet for spesielt interesserte, og det hadde neppe endt opp med å bli den publikumssuksessen æ håpe Hamlet blir.

Æ vet at æ ikke nevnte hverken Guri Johnson eller Maryon Eilertsen, og det e fordi æ helst vil slippe å snakke om dem. Æ va veldig tilhenger av ideen om at Guri Johnson skulle spille Polonius, men, åh, det æ hadde sett for mæ va så langt fra det æ blei presentert, og derfor treng æ litt tid på å finne ut av ka æ synes. Men både Guri Johnson og Maryon Eilertsen ende ofte opp med å spille rolla æ veldig gjerne vil like, men som æ ikke helt klare å forholde mæ til. Æ vet ikke om det e fordi æ vet kor bra dem kan være, og derfor skulle ønske det va mye mer i dem, eller om æ forvente for mye. Dette: æ vet ikke om dem reduseres til semi-hysteriske [kvinne]skikkelsa fordi det e det dem e flinkest til å spille, eller om det skjer fordi det e den enkleste rolla å sette kvinner over en viss alder inn i? Så det prøve æ å tenke mer på.

Og forresten digga æ Kristian Fr. Figenschow jr fordi han stort sett ikke sa nokka. Mer sånn! (Stakkars Kristian Fr. Figenschow jr, æ mene det ikke egentlig, men åh, måten han blir møtt på, av publikum, det hadde tidvis vært greiere å slippe.)

Æ så stykket sammen med faren min, og han likte det også – hvilket overraska mæ, skikkelig! Han e som oftest ganske vanskelig når det gjeld teater, men han sa at han likte det her, at det va ungdommelig, og det fascinere mæ, fordi æ va nesten sikker på at han kom til å synes at det va litt for heseblesanes. Men kanskje det e det han like i teater? At det går fort og gæli, eller fort og skikkelig galt, som i det her tilfellet.

Og så e det et aspekt til som æ vil snakke om, men det spoile siste del av stykket (ikke det med at alle dør, et grep i oppsetninga), så æ lar være inntil videre – men la mæ bare si at en av grunnan til at æ sitt igjen og fortsatt e overvelda og litt målløs (det ser dokker vel at æ e?) e siste siste rest av stykket, æ synes det va et skikkelig vellykka valg, og æ tror det va en av grunnan til den intense, umiddelbare applausen.

Men alt i alt: Herregud heite Hamlet. Å, Hamlet, å Hamlet, å! Etc. Æ fikk billetta til stykket i julegave hos Tor Håvard, så æ skal se det igjen neste lørdag. For øyeblikket e mitt største problem at æ ikke vet om æ hold ut å vente så lenge med å se det igjen. Det e kanskje en projisert forelskelse, men den føles ekte.

Å, Frank Kjosås!

by

En folkefiende (i tl;dr-versjon)

postskrevet pre-script: æ vet ikke koffor æ bruke herregud og bannskap så mye i den her teksten, det e nesten litt påfallanes; æ velge å skylde på Ragnar Olsen som definitivt hadde gitt Ibsen en god dose nordnorsk språkbruk.

Æ vil så gjerne finne en genial inngang til den her teksten, et lite, briljant poeng som gjør like mye for å pirre leselysta som ideen om en scenografi som e elleve meter høy og består av tre plan gjør for å få dæ til å ville se et teaterstykke.1 Det føles liksom som det minste «En folkefiende» fortjene, etter at æ har snakka om det så mye i det siste.

Det her e nesten del en, om selve stykket

Men i mangel av en briljant innledning får dokker følgende: æ va på premieren på «En folkefiende» i går, og æ likte det skikkelig godt. Etter første akt tvitra æ «Å, dem hadde endra på premisset for replikken æ fikk ondt i magen av:( Men æ vil trykke på repeatknappen og se alt på nytt, fra første rad!» og «(har bare sett første akt av «En folkefiende» så langt, men det nærme sæ nokka vakkert, æ har litt trua! (kryss i taket!))», pluss en facebookoppdatering av typen «Æ tror det her kan bli nokka! ♥»2. Og etter andre akt tvitra æ «Æ e solgt! På alt bortsett fra Petra, men herregud, En folkefiende va… Sukk! Kommer sikkert en usannsynlig lang tekst imorra! Tommel opp!» og «(æ like at æ kan bruke entusiastiske utropstegn på et teaterstykke, det e en stund siden sist, æ trodde det va mæ det va nokka galt med…)» (æ innså etterhvert at det e sånt æ like å ta vare på, og twitter e jo ubrukelig for langstidslagring, derfor tilbakelenkinga).

Det va, æ bare, æ har mest lyst til å gå og se det igjen i dag. (bortsett fra at æ ikke får posta det her før lenge etter kveldens forestilling, men I PRINSIPPET.) Æ har mest lyst til å se det om og om igjen fra alle mulige seta i salen. Vi satt helt ytterst på høyre side, og scenografien gjorde at det av og til va ting vi ikke fikk helt med oss, noen ganga snurra scenen sånn at ting æ gjerne skulle sett forsvant litt. Stort sett gikk det bra, og det va langt ifra så ille at det blei påtrenganes, men det etterlot mæ med et ønske om å se det på nytt, fra en anna vinkel. Æ tenkte æ skulle si at æ anbefale å sitte et sted, men æ vet ikke kor det skulle vært, æ tror det e det samme uansett. Bare sett dæ ned et sted.

Æ va litt skeptisk til Ulla Marie Broch, kan æ si det?, til og med før æ visste kordan rolle ho skulle spille3 men æ blei litt mindre skeptisk da æ så traileren HT la ut, og oppdaga at ho spille ordføreren. Og enhver skepsis va totalt unødvendig, for rolletolkninga hennes va nydelig! Og æ likte at ho hadde en sånn skikkelig forferdelig dialekt, en forfina dialekt fra helvete, med innslag av riksmål (seriøst: efter og nu og det ene med det andre)! Men så, i enkelte scena, når det brast litt for ho – med en bror som Tomas Stockmann skal det visst ikke så mye til – klarte ho ikke holde sæ og peisa på med skikkelig nordnorsk. Det e kanskje ikke så vanlig nu lenger med den typen folk, i hvert fall ikke blant folk på min alder (håpe æ. herregud, det hadde vært trist4), men det e nokka gjenkjennbart i det likevel.

Og ordføreren passe utmerket som kvinne, sånn bortsett fra i to små ting æ reagerte på: den tynne teen og forholdet til jobben, det altoppslukanes, «ho stakkars har jo ingen familie, ho bare jobbe» – det virke uungåelig at det får et anna preg når det e en kvinne det e snakk om; æ finn det vanskeligere å tro at en kvinne hold sæ unna kjøtt på grunn av fordøyelsen, at ho foretrekk brød og te fordi det e sunnere. Men så blei Petronella spilt som en kvinne som ville ha kontroll på alt, så da e det kanskje ikke utenkelig at et særdeles kontrollert inntak av mat e en del av det; æ tror dialekta også e en del av det: sjøl om man e i Nord-Norge treng man jo ikke snakke som om man e av uforskamma bondeslekt.5

Anmelderen i iTromsø mente at for mange av karakteran va for flat og komisk, men æ tror ikke æ e enig med han, bortsett fra i tilfellet Petra (og kanskje litt i tilfellet Billing, men æ ♥ Marius Lien, så det e ikke så godt å si). De andre karakteran e typate, men Petra blei for enkel. Æ vet ikke, klarte ikke å konkludere med, om det e fordi æ ikke likte måten Julia Bache-Wiig spille ho, eller om karakteren bare ikke va nokka særlig. Æ klarte ikke egentlig å danne mæ et bilde av ho da æ leste stykket heller, men i Bache-Wiigs skikkelse blir ho for agitatorisk; for mye pappajente, for lite flersidig karakter, og det sjøl om dem har gjort romansen med Hovstad til en mye større del enn æ oppfatta den i min lesing av stykket.

En av de tingan æ likte med Petra va dialekten, ho snakka vestlandsk, mens småsøsknan hennes snakka nordnorsk – det va et fint, lite grep som underbygde historien om at familien Stockmann hadde endt opp på Vestlandet. Hos Ibsen sjøl har dem jo måttet holde ut i det ubermhjertige Nord, men sånn kan man jo ikke ha det på HT, så her kom dem tilbake nordover, endelig. Og har bodd nordpå lenge nok til at småungan snakke nordnorsk, mens storesøstra hold sæ til den dialekten ho e vokst opp med. Æ likte det.

Det va noen som sa, så æ, etter første publikumsprøven, at dem ikke kunne se for sæ kordan HT skulle redde inn det der, så æ vet ikke om det bare e det at vi har vidt forskjellig smak i teater, eller om HT faktisk klarte å redde sæ inn, men det va langt fra katastrofalt. Det balanserte, med koreografien og alt det der, tidvis på eggen til å være katastrofalt, det skal ikke så mye til for at det tippe over, men det gjorde ikke det. Bevegelsen i scenan fungerte, æ likte bevegelsen i det, æ likte de koreograferte delan, i hvert fall stort sett. Æ skal ikke nødvendigvis si mæ uenig i at Billing va litt for… mye, han også, noen ganga. Han va ikke fullt så flat som Petra, men æ tror ikke han unnslapp, siden han sto for veldig mange av de koreograferte delan. Æ like Marius Lien, sjøl om æ har sett overraskanes få av stykkan han har spilt i, og nu skulle æ prøve å si nokka fornuftig, men egentlig vil æ bare se stykket en gang til for å prøve å danne mæ et klarere bilde av ka æ syns om han.

Og æ trodde nesten ikke at æ noensinne kom til å si det her, men æ likte karakteren til Kristian Fr. Figenschow jr! Æ virkelig likte han! Han fungerte så bra som påståelige, hyggelige Stockmann. Og æ satte skikkelig pris på det ene lille grepet dem hadde foretatt helt på slutten, det va sånn en fin menneskeliggjøring av karakteren, det lille øyeblikket kor han sett sæ på kofferten og kjempe mot tåran, før han klare å slå sæ sammen med familien igjen, i den her uforståelige gleden av «vi e så langt nede som vi kan være, hurra, la oss danse!» (æ håpe spoiler-skjuleren min fungere som ønska..)

Sidespor: Da æ leste stykket, blei æ slått av kor kort tidsperioden det hele foregikk i va, og tenkte «men kjære dæ, Stockmann, om du bare vente i tre måneda, til kurbadsesongen e på sitt beste, så kommer alle til å se at du har rett, fordi folk til stadighet blir syk av kurbadet!» Til og med æ innser at det hadde blitt et ganske dårlig teaterstykke av det, men frustrasjonen va likevel tilstede under lesinga og under oppsettinga: ja, du har rett og ingen tror på dæ, men om du gir det bittelitt tid kommer alle til å se at du har rett.

Æ likte redaktør Hovstad, og æ likte måten Terje Skonseng Naudeer spilte han (æ e litt svak for fyren – sjøl om æ ikke har sett en eneste episode av Himmelblå, eller kanskje fordi? – æ tror det e håret hannes som gjør det, i hvert fall sånn som det e i det her stykket). Det va nesten så karakteren minte om.. enkelte ansvarlige redaktøra æ har hatt et noget anstrengt forhold til i min tid som avisleser. En mann som vil blåse åpen hjernan til folket og gi dem nokka nytt, så lenge det ikke strid for mye mot det som kommer til å glede ansvarshavende og annonsøra. Sånne som kan ha ryggmarg så det hold, men helst når dem tale minoriteten midt i mot, for det får jo være måte på kor mye (Folkebudet) folket skal måtte tåle av kravstore minoriteta. En skikkelig omgjengelig fyr, men bare så lenge du faktisk har han på din side, en god gammeldags opportunist, akkurat som avisredaktøra skal være. (e æ bitter? Aldri!)

Æ likte Nils Utsi, nær sagt selvfølgelig, og måten kaptein Horster kommer og går og ikke e spesielt bekymra hverken fra eller til, men bare e en bra fyr – det e nokka med måten han balansere de andre, måten han e den snille onkelen fra Amerika, Stockmannans deus ex machina når dem treng en. Æ likte Maryon Eilertsen også, i den forholdsvis lille rollen som [enka til?] garvemester Kiil, og æ likte at dem hadde gjort den rollen til en kvinnerolle – æ like at dem hadde jevna ut kjønnsfordelinga – også blant barneskuespilleran, for i stykket va vel begge de minste ungan gutta? – uten at det føltes påtvunget, uten at det føltes unaturlig. Æ tror egentlig det hadde føltes mer unaturlig om de eneste kvinnelige karakteran i stykket va Katrine og Petra.

Og æ elska Guri Johnson. Æ e skikkelig svak for Guri Johnson sånn til vanlig, men æ syns ofte ho ende opp i fjollate rolla som mest av alt gjør mæ litt trist, fordi æ vil se ho i nokka ordentlig – og nu spilte ho i nokka ordentlig! Æ likte kombinasjonen av det mennesket i huset som må tenke på litt mer enn bare ka som e rett og galt, men også en dame som e villig til å stå stødig sammen med mannen sin når det behøves. Og så va æ litt glad for at ho ikke hadde samme hårfrisyren som på pressebildan, den va i overkant firkanta, ho va mykere i kantan nu, æ tror det passa.

Sånn ellers likte æ hårfrisyran, som jo e skikkelig outrert på enkelte, særlig Petronella og Billing, men også Hovstad, og delvis hos Aslaksen – som hadde en slags fiskefinne i bakhodet (ikke bokstavelig talt: håret hannes va forma litt sånn), som for å vise at han e litt tvilsom, men altfor full av måtehold til å skulle ha crazy hår som de andre.

Det va noen småting som plaga mæ, som det faktum at dela av stykket led under dårlig diksjon, æ syns av og til replikkan forsvant litt i dragsuget av for mange ytringe og litt for mye bråk – dessverre ikke bare på sånne plassa kor Ibsen sjøl hadde skrevet dem i en kakofoni. Men æ tror kanskje æ begynne å nærme mæ gammel dame-takta med sånt, æ vil aller helst at alle skal snakke i sånn skikkelig gammeldags radioteater-stil, kor alt e så overtydelig at du blir pinlig berørt. Det e ikke så ille, men bittelitt mer luft – både på inn- og utpust, fnis – hadde kanskje gjort sæ. Æ hadde vært villig til å sitte der i tre minutta ekstra om det betød at æ hadde fått med mæ mer av det dem sa.

Dem snubla i replikkan noen ganga, noen av dem (æ tror de fleste av skuespilleran med mange replikka gjorde det, både Petronella og Stockmann og Hovstad), men det va ikke påfallanes mye (det va ærlig talt akkurat nok til at æ har lyst å se det en gang til, litt seinere, for å se om alt har satt sæ bedre). (moralen så langt e «Siri har lyst til å se det minst en gang til,» ja.)

Også va æ litt trist fordi dem tok bort den delen som ga mæ ondt i magen – på den gode måten – da æ leste stykket, og æ vet ikke egentlig om æ syns endringan gjorde det verdt det. Men det va en bitteliten bit, og det va sånn en Siri-ting å like, så æ kan skjønne at dem valgte å endre på det. Det blei mer helhetlig som dem spilte det, men likevel, de fine fine bildan inni hodet mitt blei litt trist.

Og folkemøtet! Æ elska måten dem hadde arrangert folkemøtet, sjøl om det va litt vanskelig, fordi det – for å få den rette deltakende følelsen – kreve at publikum handle stikk i strid med sympatian sine. Æ har litt lyst til å se stykket en gang til av den grunn også, for å kunne delta der, på den måten folket skal delta under folkemøtet – sjøl om det sikkert kommer til å virke litt rart om æ e den eneste ikke-skuespilleren som klappe. Pyttsann! Det va forresten litt fornøyelig, fordi æ satt på en benk, og John Gustavsen satt to rada foran mæ, og da Nils Utsi som kaptein Horster gikk forbi, stoppa han litt opp ved John, sa «Bures» og gikk videre (pappa fortalte at han også hadde stoppa Nils, sagt «det blir på søndag» og Nils hadde svart «Søndag, ja, OK» (men på samisk)) – det blir en fascineranes form for skuespill, når man nesten bryt den fjerde veggen, men ikke helt, for det e da ingenting som tyde på at kaptein Horster ikke kan snakke samisk? Ka skulle det være?

(det her e nesten del to, om en samisk drøm æ har)

Snakke om samisk, folkemøtet fikk mæ til å tenke på språkforvaltningsområdediskusjonen. Fordi det e akkurat sånn den e. Folk e idiota, og burde ikke ha uttalerett, men så skal dem liksom ha det likevel, fordi vi har ytringsfrihet og alt det der tullet, og så blir det bare rot av det. Æ mene, det hadde ikke krevd mange grepan for å endre folkemøtet til å handle om en innlemmelse av Tromsø i forvaltningsområdet for samisk språk. (Bortsett fra, som faren min sa etterpå, «æ hadde ikke vært så kategorisk avvisanes til folket som Stockmann,» men han hadde sikkert tenkt det. Æ tenke det i hvert fall.)

Langs de samme linjan, innså æ, mens æ leste stykket, at æ slit litt med Stockmann sin idé om at minoriteten bestandig har rett (og det sjøl om æ tilhøre en minoritet som bestandig har rett!), og den linja om at den sterkeste mannen i verden e han som står mest aleina – det blir for enkelt. (Haha, kan man si sånt om Ibsen?) Det e vanskelig å formulere, syns æ, men.. OK, æ tilhøre en sånn minoritet? En sånn kor vi som oftest har rett, men sjelden blir hørt av andre. (Og det her e en latterlig grov forenkling av alle samiske saka noensinne, ja, bear with me) Og det e en minoritetstilstand som e konstant og kontinuerlig, vi – æ – slipp ikke unna den (vil ærlig talt ikke slippe unna, men kunne uansett ikke unnslippe, om æ mot all formodning ville), og det e sterkt. Det e vanskelig, å være i den kontinuerlige minoritetsposisjonen, å av og til havne i situasjona kor du like gjerne kunne vært Stockmann, kor det e dæ mot alle de andre (men kor alle andre ikke e mot dæ, egentlig, dem vil bare at du skal forklare, dem vil at du skal forsvare koffor dokker bestandig skal være så hårsår, være så vanskelig, være så kravstor, men herregud, det e jo ikke som om dem angrip dæ personlig, det må du jo forstå, det e jo en kjempestor forskjell), og det finnes neppe så mange av oss som e Stockmann i sånne situasjona. Det finnes neppe så mange av oss som vil stå der helt aleina, mot den teite røkla der, men vi kan stå sammen mot den.

Æ vet ikke, det e en komplisert klump av tråda det der, æ klare ikke helt å nøste opp i dem, men det e nokka der. Æ får satse på at noen som e smartere enn mæ kan ta tak i det (eller i det minste noen som e flinkere på Ibsen-tolkning).6

Æ tror ikke det skal så mange grep til for å endre hele «En folkefiende» til å handle om en litt stor by som eventuelt kunne innlemmes i forvaltningsområdet for samisk språk; om den ene personen som sir «E ikke det her en god idé?» Om folket som e teit og e mot, uten at dem vet nokka, om redaktøra som slår opp «Skiltkrigen» men glemme å informere om ka de faktiske konsekvensan ville vært, Stockmann-familien kunne vært en liten samisk organisasjon (kanskje Noereh!, for å ta et skikkelig vilkårlig eksempel), Katrine e ikke egentlig mot, men å, Tomas, må vi nu krangle med dáža igjen – og Petra som e helt for, Petra som sikkert har laga hele befri sameland-bloggen! Redaktøren kunne vært, ja, nei, det skal æ ikke si, men folket har ytringsfrihet, særlig på vårres nettside, eller ka? Journalisten vil ha kommentara, men like dem spiss.

Aslaksen e skapsame; ja, han e same, men han like ikke å snakke om det, ka man skal vandre rundt og være så samisk for hele tida?, det blir jo aldri nokka fornuftig av det, folk blir så sint; men om det hele skal være moderat, innenfor grense, så e han med, kanskje, men ikke om, herregud, ikke om Petra e med på skuta, ka i all verden e det der, sånt spøke man ikke med! Og kaptein Horster? Han e Nils Utsi uansett han, bare med litt flere historia fra Stilla og noen gode gamle ČSV-frasa han overrekk ungdommen (haha, nu blei æ nesten helt rørt her æ sitt).

Og det du må gjøre da, for å få til det, e å få Beaivváš til å sette det opp som jubileumsforestilling; drit i «Min duoddarat,» gi oss «En folkefiende» med samisk vri! Ja, det e nu bare en idé. Men tenk dæ det, fy faen for pokker, tenk dæ det!

—-
1Det her e selvfølgelig et dårlig bilde for folk som bare blir enda mer skeptisk til et teaterstykke som har en scene som e elleve meter høy, men æ vet ikke om æ vil vedkjenne mæ at det finnes sånne folk.

2Som fikk Inga til å lure på om æ kanskje hadde nokka spennanes æ hadde glemt å fortelle ho. Sukk. Hei, æ hete Siri, æ har ikke kjæreste, æ har teaterstykka… (det visste sæ dog at Inga trodde æ hadde skrevet nokka genialt, så det blei en comedy of errors kor poenget e at ingen antar æ e i ferd med å få mæ kjæreste)

3Æ prøvde å finne ut koffor, men æ vet ikke, man kan sikkert se for sæ at det e fordi æ e.. skeptisk til søringa som skal komme til byen og stjele rolla fra flinke folk nordfra som fortjene dem minst like mye? (OK, det e ikke derfor. Æ vet ikke. Fordi skepsis e min standardinnstilling til det meste æ ikke kjenne fra før av?)

4Ikke det, det va forsåvidt en sånn opplevelse æ hadde en gang æ hørte på en ungdomspartidebatt kor Kirsti Bergstø deltok – æ blei helt pinlig berørt hver gang ho åpna munnen. Æ kan fortsatt ikke skjønne ka det va ho holdt på med, og i TROMSØ, av alle plassa. Sært.

5Æ skreiv den setninga og så lurte æ litt på om æ skulle føle mæ truffet, men pøh, æ tror æ stamme fra uforskamma bondeslekt (eller, besteforeldran mine hadde kyr og saua og slo høy, sjøl om vi e sama!), så det går vel greit.

6Det e en merkelig form for ansvarsfraskrivelse å si at noen som e smartere enn mæ får ta sæ av det, det blir for enkelt, æ vet det. Det æ mene e at æ ikke klare å løse det på egenhånd, på stående fot, æ treng en diskusjonspartner. Eller noen som faktisk e smartere enn mæ i akkurat de tingan, som kan forklare mæ ka det e æ prøve å få fram.

by

Når nostalgien får råde

Allsang på grensen til det uutholdbare

20 Teddy uten filter
Hålogaland teater
Med: Maria Haukaas Storeng, Kristian Fr. Figenschow Jr., Jørn-Bjørn Fuller-Gee, Mikkel Gaup, Guri Johnson, Inge Kolsvik, Ida Holten Worsøe, Sverre Kjelsberg og et 15 manns orkester.
Av: Ragnar Olsen, Iren Reppen, Sverre Kjelsberg, musikalsk leder Bernt Simen Lund og ensemblet.

wherein undertegnede har skrevet en anmeldelse – om man kan kalle det noe slikt – av HT’s 20 Teddy uten filter.