grunnen til at æ skriv når æ skriv om teater

Nevnte æ teaterdokumentasjonskonferansen æ va på samme dagen som æ så Vidas extremas? Æ tror ikke det, æ tror æ bare nevnte middagen æ droppa fordi æ heller ville sitte stille i mæsjøl en stund etter forestillinga, men middagen va en del av teaterdokumentasjonskonferansen æ va på. Det e for så vidt et godt spørsmål ka æ gjorde på en teaterdokumentasjonskonferanse, hovedgrunnen til at æ ville delta va åpenbart ♥ teater ♥ og så tenkte æ at det ikke ville skade i et mer langsiktig perspektiv, om æ en dag må forholde mæ til samisk teatermateriale.

Fordelen va at æ konkluderte med at æ sannsynligvis ikke kommer til å forholde mæ til den typen samisk teatermateriale, fordi æ nu har lært forskjellen på det som burde pliktavleveres og det som burde gå i privatarkiv (ikke det, æ tror æ kunne ha gjetta mæ til den om æ tenkte mæ om en stund, men det e fint å få sånne ting forklart før man har tenkt over at det e en forskjell).

Og så va det mer eller mindre interessant, æ fikk gleden av å høre en skikkelig engasjert akademiker æ aldri har hørt om før snakke masse om kor fantastisk det e å ha teaterarkiv og kordan man kan forske på det og å ha materiale helt fra midten av 1800-tallet og fram til nu (bortsett fra at nu e det så mye av materialet som e lagra på formata som kommer til å være ubrukelig snart, takke oss til penn og papir), og alle mulighetan og det e få ting som gjør mæ så glad som å høre på skikkelig engasjerte akademikera fortelle om nokka dem bryr sæ om (særlig når det e humaniora og æ faktisk evne å henge med).

Og så snakka Bent Kvalvik om teateranmeldelsen som dokumentasjon og korvidt den dug til sånt. Mitt umiddelbare instinkt va nei, men så snakka han om bøkern med teateranmeldelsa han sjøl hadde lest før han begynte å skrive sånt, gamle klassikera av menn æ aldri har hørt om før (tenk kor mange menn det finnes som æ aldri har hørt om før, tenk kor mange dame det finnes som ingen engang kommer på å fortelle mæ at æ aldri har hørt om før), og kor mye han hadde lært av det, kor grundig dem hadde vært,

og det må jo være god dokumentasjon, åpenbart, når noen kan lese anmeldelsen av teaterstykket flere tiår etter at det e satt opp og fortsatt få nokka ut av teksten, kanskje til og med uten å kjenne hverken stykket eller skuespilleran eller regissøren fra før av (sjøl om æ antar kjennskap til i hvert fall en av delan kommer til å hjelpe på). Og æ har da sjøl også lest anmeldelsa av teaterstykka æ ikke har sett og ikke kommer til å se, bare fordi æ va nysgjerrig, og ganske ofte synes at æ har fått nokka ut av det, så æ vet ikke ka det umiddelbare instinktet kom fra, bortsett fra den her iboanes ideen om et teaterstykke som nokka midlertidig, nokka man ikke kan vite nokka om om man først går glipp av det.

Æ snakka med noen om det, så vidt, noen som hadde lest min forholdsvis gretne facebookstatus om Jonas av Nordland teater, og æ prøvde å forklare koffor æ like teater, men æ fikk det ikke til (noen daga bare kommer ikke ordan som man vil at dem skal komme), men det e nokka med den sympatien æ går inn i salen med, i nitti prosent av alle mine teateropplevelsa e æ sympatisk og åpen og æ vil at det skal gå godt, at alle huske replikkan sine, at vi bygge et fellesskap mens skuespilleran står på scenen og æ ser på dem, det hende at æ skulle ønske æ kunne åpne brystkassa mi og gjøre mæ åpen for det som kommer på en måte som e synlig også for andre (sjøl om det høres forferdelig ekkelt ut, unnskyld),

det e derfor æ nesten bestandig kommer til å velge teater framfor film (med unntak, selvfølgelig, men ikke så mange), muligheten for katarsis e så mye større når handlinga skjer i rommet rett foran øyan på dæ, når du sjøl styre øyan dine, ser det du vil se, mulighetan for emosjonell manipulasjon e større i film (tror æ, e ikke som om æ har studert de her greian), men sannsynligheta for emosjonelle reaksjona e større på teater, det e så lite som skal til for at æ bikke over kanten,

og en film kan man alltids se igjen, man kan skru den av og tenke «feil tid, feil sted, ikke for mæ, ikke nu» og se den en anna gang, eller aldri se den igjen, men når du har sett teaterstykket har du gjerne sett det både første og siste gang (… sjøl om det kanskje ikke e helt sant med mine teatervana de siste åran (i hvert fall før æ flytta fra Tromsø)), og æ tror det e derfor æ prøve å være så åpen, derfor æ vil se det med hele mæ (look with all of you, not just your eye som Ani DiFranco syng), derfor æ så ofte ende opp med å blogge om stykket, fordi æ vet at det kommer til å forsvinne etterhvert, det e teaterøyeblikk æ kommer til å bære med mæ i årevis (æ har fortsatt stemmen til Morten Svartveit i hodet og noen ganga sier den «det går dårlig, pappa» sjøl om æ har glemt kordan dialekta hannes høres ut), men æ les de gamle blogginnleggan om igjen og plutselig huske æ nokka æ hadde glemt av det æ synes va så viktig den gangen æ så det på scenen, en av de her bittesmå detaljan som gjorde stykket, bikka det over fra nokka æ va likegyldig til til nokka æ vil huske, nokka æ ville skrive tusen ord om,

og det e teaterdokumentasjon det også, sjøl om æ ikke helt vet om bloggen min gjør sæ i et privatarkiv, men æ har tenkt på det av og til, at det æ skriv om teater også e en viktig del av teateret (ikke den viktigste, ikke en uunngåelig del, ikke så mye som folk som har det som jobb (og det e like mye mitt valg som nokka anna)), sjøl om æ tror det kreve at man kjenne til utgangspunktet mitt, standpunktet (om alt det her blir bevart i et tusenårsperspektiv en dag kommer noen til å lese det en vakker dag og si «ka i all verden va greia med Marius Lien?» og så kommer æ til å ligge i grava eller som kremeringsaske eller gudan vet ka og rødme alt æ e god for), alt æ blogge e allerede et privatarkiv, særlig det om teater, æ e ganske sikker på at man kan lese en linje fra «gode gud, HT sett opp mye rart og æ ser det stadig sjøl om alt e middelmådig» til «det der va ikke ille» til «nu har æ sett Hamlet fire ganga og æ skulle ønske æ kunne se det minst fire ganga til, men dem slutte å vise det i dag», og æ har neppe skrevet om alle nyansan i teateropplevelsan min, ka va det som skjedde, og koffor endra det sæ fra stadig himling med øyan til hjerteskjæranes kjærleik;

tusenårsperspektiva e lenge, men tenk når æ har skrevet om teater i et tiår, eller to, tenk når æ sannsynligvis har sett hundre teaterstykka, tenk når æ går på teater og e eldre enn alle som e på scenen og i etterkant kan si ting som «ja, det e ikke rart [tilfeldig ung skuespiller] e flink, hen har nok arva det etter [forelder], æ så vedkommende først på begynnelsen av titallet, og det va en opplevelse, så det ligg nok til familien», og en gang i tida sa Oda nokka sånt som at «akkurat det teaterstykket blir jo aldri satt opp igjen, men det du skriver om det varer for alltid, så du vinner» og noen ganga tenke æ på det etter å ha skrevet femtenhundre ord om ett eller anna stykke og så synes æ litt synd på ettertida, men andre ganga trøste æ mæsjøl med det, æ har i det minste skrevet ned så mye som mulig av det æ synes va interessant, æ har gjort mitt for bevaringa av nokka som ikke kan bevares i sin helhet, nokka man bare kan bygge opp igjen i bestanddela. Og det e et ganske fint privilegium.

En kjærleikserklæring (Ibsen longa, vita brevis)

Æ va på tur fra Melkebaren til togstasjonen tidligere i dag da æ tenkte «… fordi karakteren til Trond Peter Stamsø Munch e utenfor tid og rom sammenligna med de andre! Og i motsetning til karakteran til Guri Johnson og Kristine Henriksen va det ikke som en liminalkarakter i overlappinga mellom de to stykkan, men som nokka utfor stykkets eksistens.»

Æ skulle til å si at det e sånn man vet at æ har vært på skikkelig bra teater, men det samme skjer når æ har vært på skikkelig dårlig teater også: æ tenke på det, i bakhodet et sted, uten at det e en bevisst tankestrøm, og plutselig kommer det flytanes fram i fragmenta, en innsikt i et scenografisk grep, en ny forståelse av en replikk, gjenklangen av stemmen til en av karakteran som gjorde inntrykk, en av skuespilleran æ kan høre lenge etter å ha gått hjem.

Æ va i Tromsø i helga (og Melkebaren ligg i Bodø, så kan dokker sette sammen reiseruta) og gjorde en rekke ting æ like å gjøre, deriblant å gå på teater. For å se Ibsen x 2: Fruen fra havet møter Lille Eyolf. Og æ likte det skikkelig godt. Så godt at æ e litt trist over å ikke få sett det en gang til, og at æ nesten vurderte muligheten for en tur til Tromsø før dem slutte å vise det (æ slo det fra mæ fordi tid og penga tale for at det e en umulighet, akk).

Det va et bra stykke, alle de positive anmeldelsan i de få median som anmeld teater tilsier at det ikke bare e æ som synes det, men det va bare så langt unna å være komponert etter en sjekkliste av ting på HT som gjør Siri glad. (Og nu blei æ distrahert av å tenke på kordan dem kunne fått inn de skuespilleran hvis åsyn æ savna, men Gunnar Eiriksson kan åpenbart ikke spille billedhuggeren (så hjernen min bare «han kan spille Elida!» men da måtte stykket antakeligvis skifte navn til Typen fra dypet, og det, vel … æ hadde sett på, helt klart!), og æ vet ikke kor æ hadde satt inn Ulla Marie Broch. Eller, jo, æ hadde bytta ut Stamsø Munch med ho, men æ vil jo fortsatt ha han med, så. Sjøl om tanken på at Ulla Marie Broch som seileren skulle returnere for å hente Gunnar Eiriksson som Elid…olf definitivt høres ut som teater æ hadde sett på.

Det som e så fint med institusjonsteater e alle skuespilleran som e fast, den her kortstokken av folk man kan se for sæ i alle de forskjellige konstellasjonan, les et teaterstykke og se for dæ kæm du vil ha med.

(Æ vil også ha med Morten Svartveit et sted i min fiksjonelle versjon av det her stykket, men det va rett og slett for få mannlige rolla involvert til at æ får plass til alle sammen. For et fantastisk problem å ha!)

Snakk om mange distraksjona på veien til å forklare at det va et teaterstykke æ likte veldig godt. Æ skylde på at æ starta å skrive på toget, så æ skreiv et avsnitt, og så så æ ut vinduet på Saltfjellet, og så skreiv æ et avsnitt til og så så æ for mæ alle de alternative versjonan av teaterstykket og så blei æ distrahert. Men ja, det va et teaterstykke laga etter en sjekkliste av ting æ like, og ikke bare skuespillermessig, men scenografien! Og kombinasjonen av to stykka, uten at dem va en mash-up eller skulle finne en felles tråd til slutt, ikke en av de der irriteranes smarte historian kor fjorten separate tråda til slutt vise sæ å munne ut i samme bryllup (et grep som bare e OK i Playing by Heart, og da muligens også fordi æ ikke har sett den filmen på ti år, minst), kor de mest taletrengte scenan med inderlige samtala mellom to karaktera blei brutt opp innimellom av en samtale i det andre stykket, og man skulle tro at det va slitsomt, men det va engasjeranes. Sjøl om akkurat det kanskje kommer an på publikummeren som ser, men for mæ fungerte det utmerket, særlig i de scenan kor to karaktera fra hvert sitt stykke sto ved siden av hverandre, speila hverandre, uten å reagere på hverandre, men kun samtalepartneren som tilhørte riktig stykke.

Og det med at det va så mange karaktera på scenen nesten hele tida, at æ ikke egentlig visste kor æ skulle feste øyan, at æ fikk med mæ at æ gikk glipp av ting (fordi æ nistirra på … ja, dokker vet nu), men aldri følte at æ gikk glipp av handling, ikke tapte nokka essensielt, det va et stykke med fotnote i skuespillsform, kor dem tilføre handlinga nokka mer, men uten å ødelegge forståelsen om du går glipp av en, samtidig som det åpenbart ikke kan være fotnote i et skuespill, fordi du ikke blir utsatt for et skuespill på samme måte som en tekst, du kan ikke se den i ditt eget tempo, og for noen kan nok det være distraheranes, herregud, har dem sex i skogen og så sitt æ her som en tulling og følg med på ting som skjer et helt anna sted!, men det e få ting som gjør mæ så glad som å bli overvelda av handling, se kor du vil, nokka skjer uansett, og som oftest blir du guida i riktig retning, slapp av.

Det e en helt anna tanke her om tegnspråk og fotnota og å snakke en ting men å kommunisere nokka anna eller nokka mer i tegn (æ vet at man kan si «to sign» på engelsk, men æ vet ikke kordan man sier det enkelt på norsk?), og å kommunisere i to lag, en oversettelse som med vilje ikke e den samme, og den tanken heng sammen med oppsetninga, men æ får ikke helt tak på kordan æ tenke at den gjør det, kanskje va det nokka med at karakteran sa en ting, men mente nokka anna, sånn som Trude Øines» omgang med den gamle skolemesteren (Kristian Fr. Figenschow) (æ huske ikke ka karakteren til Øines het, nokka fjollate, Bernadotte eller Dublette), sjøl om det vel knapt kan sies å være dobbeltkommunikasjon som sådan. Dypt tragisk va det, uansett. Og æ vet at det blei spilt som nokka morsomt, æ skjønne på den måten at folk lo, men æ fikk mæ ikke til å le, kor lite som skulle til for at man blei tvunget inn i nokka, et samliv med et menneske man ikke vil ha for å få et liv man ikke ellers kan få. Det virke latterlig nu, men det va jo ikke det, og det minte mæ på nokka klasseforstanderen vårres på videregående sa siste skoledag, da ho sa at ho ville at vi skulle velge med omhu når vi fant noen å dele livet med, og jo eldre æ blir jo mer skjønne æ ka ho mente, og koffor ho synes det va det viktigste å sende oss ut i verden med, for æ ville sagt det samme om æ skulle sagt nokka til noen som e så ung, ikke slå dæ til ro med noen som vil ha dæ, finn noen du vil være sammen med, og bare det å ha friheta til å kunne tenke sånn. Til å ikke måtte love å tenke på en billedhoggeren mens han vase meningsløst rundt i verden, eller å slå sæ til ro med en gammel skolemester fordi man bor i ingenmannsland og ikke har håp om nokka anna. (Sjøl om æ i ettertid konkluderte med at om valget sto mellom billedhoggeren (va det det han va, slår det mæ plutselig? Va det det han kalte sæ sjøl? pyttsann) eller skolemesteren, så ville æ også valgt skolemesteren.

Snakk om pest og kolera. Og æ ville åpenbart valgt Alfred fra Lille Eyolf uansett, men det overraske vel ingen at æ heie mest på Marius Lien, om og om igjen. Æ tvitra det tidligere i dag, som sæ hør og bør, «Sikreste tegn på at æ har vært på teater: vandre rundt dagen derpå og tenke «Ååå, Marius Lien.»» Men den her gangen va det like mye åååå, alle sammen, for alle va så bra. Æ kan ikke huske sist æ digga Guri Johnson så mye — det virke litt slemt å si, siden ho stort sett vandre rundt og mumle ting ingen skjønne, men ho va et funn, et funn!, som Rottejomfrua, overraskanes skummel, hele tida i bakgrunnen, et gufs, æ like ikke skumle ting eller skumle karaktera eller sånt, men æ vil se ho i mer! Skumle voksne damer. (Skreiv æ og ser for mæ kor mange dårlige sånne rollekaraktera mannlige forfattera må ha skrevet, uelska psykopata stappfull av stereotypia, men ikke det, æ vil se nokka bra.) Æ tror kanskje ho e litt for gammel til å spille Pianolærerinnen til Elfriede Jelinek, men å. Det hadde vært nokka! (Den boka anbefales på det varmeste, sjøl om det virke som feil ord å bruke.)

Æ vet ikke ka slags rolle ho malerinna til Kristine Henriksen (som het nokka fjollate ho også, Ballsted? Ball-s-nokka) hadde i stykket på ordentlig, æ har ikke lest hverken Fruen fra havet eller Lille Eyolf (æ skulle låne dem fra depotbiblioteket, men så va det hundre versjona av hvert stykke og åtti av dem va teatermanus som ikke e til utlån, og Oria dug ikke til sånt, så æ lot være, og det her e biblioteksnerding på høyt nivå, æ e blitt et sånt menneske, jepp), men æ synes ho forsvant litt innimellom de andre, ho trådde liksom aldri fram som anna enn ho som styrte røykmaskinen (hvilket gir et helt feil, men frydefullt!, inntrykk av stykket), og det va litt kjedelig. Ho og Hilde, tror æ lillesøsterkarakteren het (storesøster Dublett og lillesøster Hilde, det blei vel feil rekkefølge på dem), va omtrent like tilbaketrukket, men lillesøstra fikk likevel mer liv.

Og Marius Lien. Og Rebekka Nystabakk. Og det skumle søskenforholdet, men dog. En bror som gifte sæ for å ta vare på søstra si, liksom, det e så dysfunksjonelt, åpenbart, men så mye kjærlighet! Og det va en scene der, med Rita og Alfred og Asta/Åsta(? huske ikke) og den va definisjonen av dysfunksjonell, men … salig Ibsen kunne skrevet et helt anna stykke (og æ hadde sett på). Æ vet forsåvidt ikke kor mye av alt som va å finne i stykkan, og kor mye som e tilpassa og endra, omskrevet og bearbeida. Æ antar i det minste at alle ungan banna litt mindre i den opprinnelige teksten, og æ prøve fortsatt å skjønne ka all bannskapen skulle signalisere, bare generell opposisjon? Ungdomsopprør? «sjekk, vi e så nordnorsk»?

Og scenografien! Herregodejessufyttifader scenografien! Æ snakka med Ida noen daga før æ dro til Tromsø, noen daga før æ skulle på teater, og vi kom innom teateret, og at æ sikkert kom til å blogge om det, og æ spøkte med at æ kunne skrevet hele greia på forhånd, bare endra litt på noen adjektiv og kanskje skrevet inn nokka handlingsspesifikt, «og så må du si nokka om scenografien» sa ho, for det gjør æ bestandig, men det e jo stadig åpenbart koffor. Fordi den e så utrolig himla bra. Den her va bygd opp som to etasja, med tre trappe mellom de to etasjan, og en rekke rom med døråpninge mellom romman, og alle sammen va åpen mot publikum (fordi dem fjerna den fjerde veggen, hah! Men heldigvis bare bokstavelig, ikke metaforisk), og det som va litt kjedelig va at vi satt på sjette rad, så vi va ganske nært, og det va en del av romman vi ikke så inn i. Det va heldigvis ikke sånn at det va til forringelse for opplevelsen av stykket, men om æ hadde visst/sjekka kordan scenografien så ut før æ bestilte billetta tror æ nok æ ville bestilt dem litt lengre unna, så vi hadde bedre oversikt. (sjøl om det va fint å sitte så nært at vi til slutt kunne se gleden stråle ut av ansiktan på skuespilleran når dem kom tilbake tredje gangen for å motta applaus. Ikke det, dem strålte så mye at man sannsynligvis så det på siste rad også.) Men det va helt klart et punkt til på lista over teater på måta Siri like, fordi det e nokka avslappanes for mæ i teater kor æ ikke helt vet kor æ skal feste øyan, også med de stramme innrammingen alle de separate romman gir, at det ene rommet en stund e kontoret til en karakter for så å være kontoret til en anna karakter, at alle romman tilhøre begge stykkan, sofaen kor Alfred og Rita sitt og e ubehjelpelig e samme rommet kor Dublett (æ vet æ kan sjekke ka ho hete, men det more mæ å late som om det faktisk va Dublett) har sæ med billedhoggeren på en måte æ e ganske sikker på at Ibsen ikke beskreiv i teksten sin. (Det minne mæ på den lille biten tekst æ blei så forelska i da æ leste En folkefiende, og som ikke så sånn ut i det hele tatt da HT satt det opp. Æ skjønne koffor det ikke gjorde det, men den delen av mæ som har lest akkurat mange nok regency romances og Jane Austen og dets like skulle ønske den va sånn. Sukk. (Inni mæ bor det en smålåten 1800-tallsjomfru som ikke kan tenke sæ nokka mer romantisk enn folk som såvidt e borti hverandre, som bare akkurat berøre hverandre på måta som ikke e anstendig. Ho gjør sæ ikke særlig godt på kulturfronten i 2015, for å si det pent))

Og så tilbake til starten, så klart! Og Trond Peter Stamsø Munch og liminalfasan, der han trår fram fra røykskyen malerinne B-stad produserte, svartkledd med gitar, en Johnny Cash for Ibsens fruer, og æ tror han så alle, han kommuniserte ikke utfor sitt eget stykke, men æ e ganske sikker på at han så utfor det, men han va også utfor det, på en måte Rottejomfrua og malerinna ikke va, sjøl om dem holdt sammen, men ikke va fra samme sted, så va dem fortsatt en del av den riktige tida, utilpass i oppførsel og væremåte, ikke eksistens. Og det fungerte så bra, æ va så med på det, æ e fortsatt med på det, dessuten har æ lest Bakhtin i min ungdom, æ lar mæ ikke forvirre av liminalitet.

Det finnes mer å si, selvfølgelig, bruken av sang, kvinnekoret som trår fram, kakofoni og potensiale, lykkelige slutta og unge kvinner som slår sæ til ro med nokka dem kanskje ikke vil ha men som virke bedre enn å ha ingenting, og æ trua Ida med at tittelen på blogginnlegget (for æ skriv jo bestandig et blogginnlegg, tydeligvis) skulle være «Ibsen e død og Marius Lien e deilig» (sjøl om også det degenererte til Ibsens døde ripsbusker og Marius Liens deilige buskevekster, men det va sånn cirka fem minutt før vi skrudde hverandre av og gikk og la oss så det tar vi ikke ansvar for), men det e jo ikke sant. Vel, halvparten av det e åpenbart sant, men Ibsen e like åpenbart ikke død, ikke så lenge regissøra som Anders T. Andersen får til å gjøre ting som det der med han, og det e mer enn nok for mæ. Det og å vite at Nina Wester styre HT-skuta i et år til, så det finnes fortsatt håp for teater som treff nesten alle punktan på lista over ting æ elske, sjøl når ingen lage teater med det som utgangspunkt (det e nok like greit).

Tromsø re:visited (æ reise dit om og om igjen)

Sist uke va en sånn uke kor æ så tre teaterstykka og en kunstutstilling, det e ikke så mange sånne uke i livet mitt, men det betyr bare at æ sett pris på dem når dem skjer. Først så æ Blodig alvor på Nordland teater – som liksom e mitt lokale teater nu? – og det va nu … det det va. Æ innser at HT har skjemt mæ bort når æ brukte nesten hele stykket på å tenke «Men koffor snakke dem BOKMÅL?» Æ kunne forstått at dem ikke flytta handlinga i stykket fra Frankrike til mer hjemlige omgivelsa, men koffor kunne dem ikke snakke ordentlig? Landsdelsteater kan jo gjerne snakke dialekta til landsdelen det hold til i. Æ e nok bare skjemt bort av HT. Det va også der æ så de to andre teaterstykkan, fordi sist uke va en sånn uke kor æ dro til Tromsø i to daga for å gå på teater. Og for å henge med folk æ kjenne, og drikke kaffe på Risø, og gå på utstilling på Romssa dáiddasiida, men mest teater.

Det første stykket æ så va Kong Lear, og det va nu som det va. Hilda Hellwig som hadde regien, har også regissert Et drømspill på HT i 2000-og-en-stund-siden, og etter Kong Lear har æ konkludert med at vi nok ikke passe sammen.

Men det siste stykket æ så sist uke, det som fikk mæ til å konkludere med at det e så fint når teaterhøydepunktet i uka e det siste stykket du ser, va Tromsø re:visited. En av grunnan til at æ blei så positivt overraska over stykket va nok at det fikk to ganske dårlige anmeldelsa av NRK og iTromsø (Nordlys va mer moderat), så æ gikk inn og forventa det verste, fordi teateranmelderan i Tromsø så ofte virke å være begeistra for alt, uansett kor dårlig æ like det, så kæm vet kordan ting e når dem synes det e dårlig. Æ burde vel forsåvidt ikke bli overraska over at æ synes det va bra når dem synes det va dårlig, kontrær som æ e. (mvh frøken synes-ikke-Les-miserables-va-nokka-særlig)

Det må sies, da, at æ likte det med forbehold, eller kanskje at æ likte det på tross av enkelte ting. Æ kan skjønne at noen som forvente et teaterstykke som skal ha et humoristisk skråblikk på Tromsø, henvendt mot voksne, ikke helt får det dem ville ha, men æ e jo en barnslig sjel, så æ e med på teater henvendt til kæm som helst – sjøl om æ nok va heldig i at æ visste på forhånd at det va retta delvis mot folk som kanskje e halvparten så ung som mæ. Æ likte Tromsø re:visited fordi det va litt skakt teater, det va plassa kor ideen va bedre enn gjennomføringa, men etter å ha tenkt på det noen tima konkluderte æ med at det for mæ va en kombinasjon av Velkommen og Alexander den store, som begge e HT-stykka æ likte veldig godt. Velkommen va vel kanskje det stykket som bikka mæ over i at det e en god idé å se teaterstykka flere ganga, og Alexander den store gjorde mæ forelska i breakdance på måta æ aldri før har vært.

Tromsø re:visited va også de to stykkan fordi det lata som om det hadde en historie, mens det ikke va sant (Velkommen skal slippe unna den sammenligninga, siden det presenterte sæ som episodisk i utgangspunktet). Konseptet: Fire forskera ved Universitetet i Tromsø skal holde en forelesning om en firehundre sider lang rapport dem har skrevet om Tromsø («den ligg ute i foajeen når stykket e over, eller så kan vi sende den til dokker på epost. Alle som har kjøpt billett på nett kommer til å få den i innboksen»). Det tar ikke så lang tid før forelesninga blir ødelagt av litt forskjellig, og til slutt oppløses det hele i et salig kaos, før det henvende sæ til ungdommen med varieranes grada av livsvisdom («og om du begynne å miste håret, bare barber hodet!»).

Det e egentlig den forsker-delen æ kanskje likte minst av alt, av et par forskjellige årsaka. Først og fremst på grunn av linja «vi e forskera på fire forskjellige fakultet …» uten å nevne fakultetan? Særlig at det skjer. Æ hadde vært mer med på det om skuespilleran heller hadde brutt ned den fjerde veggen totalt, presentert sæ med sine egne navn og sagt at dem skulle legge fram resultatan til et – falskt, åpenbart – forskningsprosjekt ved UiT. Æ kan forstå valget, men da vil æ at det skal sannsynliggjøres (fordi det e det du lære etter ett år på forfatterstudiet med Anne Oterholm: sannsynliggjøring, og kor enkelt det egentlig e), ikke bare være en billig måte å få unnslippe sine egne navn. Sjøl om æ absolutt elska Gunnar Eiriksson (æ huske ikke navnet på noen av karakteran, bortsett fra Egil, ironisk nok) som fiklate foreleser som begynne å snakke om papirkvalitet og kordan forelesninga skal foregå og det ene med det andre, mens han har hendern bak på ryggen og fikle febrilsk med ledninga til prosjektoren dem har med sæ. Æ har vært på de forelesningan før. Men æ kunne like gjerne kjøpt Gunnar Eiriksson sjøl som en nervøs type, æ hadde ikke trengt å få han pakka inn i en fiktiv forsker. (Piera Heaika sa etterpå «e han skuespiller? Han så ut som en realfagsstudent.» hjerte)

En av de tingan æ va enig med de negative kritikkan i, va at det e en veldig brå overgang fra nokka – tidvis skikkelig – morsomt til et veldig alvor, og at det ikke fungerte helt. Likevel kan æ til en viss grad være med på det, og æ kan definitivt skjønne behovet for en sånn overgang, så æ e villig til å se den platonske versjonen av den overgangen (som i idealtilstanden, ikke et ikke-seksuelt forhold), ikke den versjonen æ faktisk blei presentert for. Det æ derimot fortsatt ikke skjønne greia med, sjøl etter å ha diskutert det med Piera Heaika (som nærmest inviterte sæsjøl med på teater, æ har så bra venna), va greia med det vi endte opp med å referere til som mordrommet. Det e et klimaks (ikke den typen) et stykke ut i stykket, korpå karakteren til Trine Lise Olsen plutselig bryt ut med plana om å torturere menn. Ikke det at æ e fremmed for en god dose misandri i ny og ne, men æ skjønne på ingen måte ka den hadde i stykket å gjøre, særlig ikke der, særlig ikke så drastisk, så utprega voldelig.

Fordelen med den rare misandri-pausen va dog at det fikk sjølmordsovergangen til å virke skikkelig subtil, så det va jo fint? Men æ vet ikke om det va meninga (og om det va meninga va det kanskje ikke veldig bra tenkt). Den store dramatikken i stykket starte når – øhm, spoiler? – en karakter liksom skyt en isbjørnunge. Det føre til en dansescene kor alle gråter og hulke og danse. Og det va sånn cirka her æ slutta å være en rasjonell teatergjenger, fordi vi satt sånn at Marius Lien sto ganske nært oss og dansa og hulka, og den ene delen av mæ satt og tenkte «det her e det mest fjollate æ noensinne har sett i et teaterstykke» (men fjollate på den bra måten, fjollate morsomt, ikke fjollate ikke verdt å respektere), mens den andre delen av mæ ville reise mæ og gi han en klem, fordi æ tror på Marius Lien når han e på scenen, uansett ka han prøve å selge mæ.

Det finnes skuespillera æ ikke stole på, sånne som gir mæ inntrykk av at dem tenke «og nu skal æ spille trist og da e æ trist og så skal æ spille nokka anna fordi nu spille æ skuespill og jobben min e å spille følelsa og sånt trallala trist», og så finnes det skuespillera æ tror på men likevel ser på med et kritisk blikk om stykket ikke hold (min definisjon av) mål. Og så finnes de skuespilleran som kan gjøre ka som helst, og æ e helt med. «Marius Lien har nettopp liksom skutt en isbjørnunge så noen kasta en teddyisbjørn med falskt blod ned på scenen, og nu e han krympa i en liten klump på scenen og gråter som om han faktisk har drept noen det ikke va meninga å drepe. Det her stykket eie ikke en fjerde vegg og æ vet at alt dem sier e løgn. Men han gråter og derfor vil æ gråte.» Æ e en enkel sjel av og til (kanskje særlig ka gjeld Marius Lien, sukk).

Og sånn apropos det siste punktet der. Æ har sett to stykka på HT med mannlige skuespillera i høye hæla. Det første va i Cabaret, det andre va i Hamlet, og nu e det tre, fordi alle skuespilleran hadde høye hæla på sæ. Æ e uinteressert som oftest i kvinnelige skuespillera med høyhælte sko, fordi det i de fleste tilfella ikke vil være en bevisst handling (som den gangen æ så et HT-stykke og blei distrahert av de formålsløst korte skjørtan de kvinnelige skuespilleran hadde på sæ, fordi æ brukte hele stykket på å prøve å forklare mæsjøl koffor skjørtan demmes va så kort. Æ mene, man kan da ikke akseptere «fordi dem e ung og pen og har fine bein som burde vises fram» som et akseptabelt kostymegrep?), men mannlige skuespillera i høye hæla e en intensjonell subversivitet, om du kler på en mannlig skuespiller høye hæla gjør du det med vilje. Dessuten får folk fine bein av sånt (og det e liksom mindre problematisk å tenke om menn fordi kjønnsrolla og jævelskap), i tillegg til at æ blir så imponert fordi æ får en følelse av ødelagte ankla bare æ ser på sko med hæla. Og æ hadde kanskje ikke formulert det at «Marius Lien i høyhælte sko» va på lista over ting æ vil oppleve før æ dør (fordi det ikke e sånt æ tenke på til hverdags, faktisk), men nu kan æ i det minste krysse det av lista!

Og når æ nu først e inne på pinlige potensielle teaterreaksjona: på et tidspunkt sier karakteren til Marius Lien «e har aldri vært med ei samedame» (fordi han prøve å flørte med karakteren til Trine Lise Olsen og ho sier «men lille venn, æ e samisk») (også snakka han sin egen dialekt, og æ blir så glad når det skjer, æ e så glad i måten HT bruke språket og alle gangan dem virke å ha hatt et bevisst forhold til det, det e så viktig å ikke late som om alt teater må være bokmålsteater), og fristelsen til å kaste arman i været og rope «det kan vi gjøre nokka med, æ melde mæ frivillig!» va enorm. Men æ lot være, fordi æ tross alt har litt skam i livet, og dessuten like æ å late som om den fjerde veggen finnes sjøl når skuespilleran insistere på å late som om den ikke gjør det.

Siden æ så stykket på lørdag har æ tenkt på det, fram og tilbake, vurdert kordan dem heller kunne ha gjort noen dela, tenkt på ka æ ville tatt bort (mordrommet; kortere dansescena i enkelte dela) og ka æ ville hatt mer av (universitetsnerding, men det e kanskje bare mæ), sammenligna det med anna æ har sett og tenkt en del på de her stykkan som på ingen måte e perfekt, men som likevel e dem som sitt i i lengden. Om æ hadde teatervitenskaplig erfaring tror æ kanskje æ ville sagt nokka om forskjellen i det polerte og det pasjonerte (men æ vet ikke om det e sånt teatervitenskapsfolk snakke om), om kor langt æ e villig til å strekke mæ når det ligg en idé i bunnen som æ tror på – kordan det heng sammen med musikken æ av og til like, at det ikke nødvendigvis handle om å synge reinest og klarest og å holde tonan lengst (soprana e det verste æ vet), men om det som ligg i bunnen, og tekstan. På scenen i et skuespill e det ikke nødvendigvis teksten, heller, men om æ e villig til å tro på det som skjer der. Æ kan tro på ganske mye så lenge æ blir plassert i den rette stemninga, og det va det Tromsø re:visited klarte. Æ anerkjenne at det ikke va perfekt eller polert eller alle de der ordan, men det traff mæ, til og med når en del av mæ satt og tenkte «det her e kanskje det mest fjollate æ har sett», så va det på den bra måten. Det va kanskje ikke et stykke som tok teateret som institusjon på alvor, men æ satt igjen med en følelse av at det tok publikum alvorlig, æ va villig til å være med på det dem ville ha mæ med på.

Så da det ved forestillingsslutt blei ståanes applaus blant de tredve(? sånn cirka) som va i salen, reiste æ mæ, æ også, sjøl om æ i 90% av alle tilfella e motstander av ståanes applaus, fordi æ synes tromsøpublikummet av og til reise sæ for ka som helst, fordi det føltes som den eneste fornuftige måten å vise skuespilleran at æ va på demmes side, ikke de sure kritikeran sin (det og å skrive to tusen ord om det …). Og det gjør mæ trist at æ ikke får sett det en gang til, det va et sånt stykke æ gjerne ville sett flere ganga, for å kunne sammenligne, for å se, for å huske bedre. Og det va kanskje ikke et perfekt stykke, men æ synes det va bedre.

Alexander den store og de overveldanes breakdanceran

Første gangen æ så Alexander den store, på premieren på torsdag, tenkte æ at å se på Nicolai «Mini» López danse e som å se på vann. Det va helt fantastisk, måten han bevegde sæ på, den va flytanes ulikt omtrent alt anna æ har sett – og ikke bare at det va flyt i det, men ja, det va som å se på vann, en kropp som bevegde sæ akkurat som den skulle, som fylte opp den plassen den hadde til disposisjon og som gikk fra posisjon til posisjon – figurform til figurform – uten at man egentlig kunne se kordan mellomleddet hadde vært. Ida mente at en del av det nok hang sammen med at han e så mye høyere enn de andre danseran, enhver bevegelse vil virke mer imponeranes hos noen som må være nærmere to meter høy, men æ hold en knapp på at det ikke va bare det. (Kanskje va det premierenervan, for på lørdagen va han ikke like flytanes. Eller kanskje va det en oppdagelse av at man ikke kan gi alt, ikke i en hel måned – det e jo legitimt det også.) López har også et anslag av det æ i hodet mitt e begynt å referere til som en Kjosåsk kvalitet, i at æ, når han va på scenen, ikke klarte å ta øyan av fyren. Æ kikka på han, tenkte «nu skal æ se på de andre breakeran …» og gjorde ikke det. Fordi det føltes nærmest umulig. For en fyr!

De andre danseran va også flink, åpenbart, æ blei skikkelig svak for Jeffrey «Machine» Mccann, som også har vært koreograf på stykket – det va muligens da han i et segment vitsa med nokka sånt som «big dreams in a small package» at æ ga opp og tenkte «sukk mitt hjerte»; sjøl om æ foretrekke høye menn tror æ at æ som samejente e genetisk tilbøyelig til å være litt ekstra svak for ikke-spesielt-høye menn som vitse med høyden sin – det va nokka med at han så såpass beherska ut (æ finn ikke rette ordet, æ tenke på det engelske contained, men behersket virke ikke riktig – språkvanska), men så – klisjé ahoy – eksploderte han nærmest inn i breakinga, og den kontrasten va veldig tiltrekkanes på scenen.

Alexander i stykket, Huy Le Vo, gjentar sæ sjøl, og en av de tingan han sier, det han rope, i stykket e «Det handler om meg!» Problemet for Alexander sin del – og kanskje for min del, som publikummer – e at det gjør ikke det. Det handle ikke om Alexander, det handle om breakdancing. Det handle litt om mora «og det hun vil» og faren «og det han skal», men mest av alt handle det om de fem breakeran som e på scenen. Mest om dem og litt om scenografien (og litt om måten Marius Lien føre sæ på, sjøl når han e pakka inn i sølvstoff og går rundt med et hjortehode (eller rein, æ vet ikke helt?) – æ e da en enkel sjel).

Det kunne ha handla om Alexander, tror æ, men ikke sånn som det e nu. Ida sa til mæ, etter premiereforestillinga, «se for dæ Espen Østman spille Alexander.» Og æ prøvde, men æ va for travelt opptatt med å hulke litt inni mæ (kor e det blitt av Espen Østman, liksom? Sukk.) og å klynke litt på utsida, for – beklager ordbruken, men det e helt rett – svarte helvete, Espen Østman kunne eid den rollen. Han e kanskje, sørgelig nok, litt for gammel til at det hadde fungert, men æ tror ikke det, æ tror han kunne gjort den. Og æ tror han kunne gjort Alexander til den stykket handle om. (æ klynke fortsatt litt inni mæ av tanken på Østman i den rollen, det hadde vært nokka.)

Men så e det ikke et stykke som, for mæ, handle om rolleprestasjonan – det e ikke et stykke man går for å se på skuespillet til Iren Reppen eller Morten Svartveit eller Huy Le Vo eller Marius Lien. Men æ tenkte likevel en del på Morten Svartveit (i motsetning til ellers, heh. Sukk hjerte.) – for både anmeldelsen i Nordlys og Therese – som æ så stykket med på lørdag, ho og kjæresten – trakk fram at Svartveit minne om Egil Hegerberg. Æ ser det ikke, men så har æ ikke forholdt mæ til så mye av det Hegerberg har gjort (æ tror ikke det gjelds at man på ungdomsskolen kunne teksten på «Arne» utenat), og det merke æ at æ e litt glad for. For mæ kunne han være en maniert karakter uten den typen konnotasjona.

Når det gjeld manuset erklærte æ muligens at det va som «en manisk Jon Fosse i Endre Lund Eriksen-versjon.» En god del gjentakelsa, kommunikasjon som ikke helt virke å gå som den skal, folk som snakke forbi hverandre – nærmest bokstavelig talt – og min overfladiske kjennskap til Jon Fosse førte til at det va enkleste sammenligninga. Det e ikke nødvendigvis negativt, sjøl om æ ikke e overveldanes glad i Fosse (æ har bare et tipoengskurs i drama på tusennivå, ikke akkurat grunnlag for å be- eller fordømme noen, særlig ikke Fosse. Ikke det at det stoppe mæ), men det føles litt som om, æ vet ikke helt, som om det å invitere noen til å se en breakdanceforestilling som vil appellere til ungdom for så å introdusere dem til en Fosse (som ikke e Bob Fosse, det kunne man kanskje hatt grunnlag for) e litt uventa. Men æ e sikkert bare fordomsfull og antar at ungdommen nu til dags ikke skjønne sånt.

En del av mæ tenke at breaking og ballett ikke e så langt unna hverandre som æ hadde trodd, særlig etter å ha sett på breakdancebattle på lørdag kveld. Æ har forsåvidt ganske liten erfaring med begge dela, men enkelte av bevegelsan til noen av breakeran va sånn at æ tenkte at dem hadde vært helt naturlig å la sæ imponere av også om dem blei foretatt med tåspissko.

Det e også litt sånn at æ e vanskelig å imponere når det gjeld breaking, men ikke fordi æ e skikkelig kresen, det e bare det at æ ikke helt klare å ta innover mæ kor vanskelig det e å få til, fordi æ e totalt sjanseløs på å klare det sjøl. Æ sammenligna det med når æ ser på snowboardkonkurransa, kor æ egentlig vente på at folk skal snurre fire ganga rundt mens dem klappe i hendern og sjonglere nokka, fordi æ ikke klare å se for mæ kor vanskelig nokka e, fordi dem får alt til å se så lett ut. Æ blir imponert når noen snurre rundt på hodet sitt – fordi æ tenke «au, nakken!» – og alt sånt, men ellers? Dem får det til å se ut som den enkleste kunst å bevege sæ så fort, på den måten, å flytte hele kroppsvekta fra to føtter til en hånd til underarmen til knestående til å plutselig ha tatt en salto og landa ståanes og æ sitt der og tenke «snurr mer rundt!» fordi det ser morsomst ut. Det e litt som med tegning: æ får det ikke til uansett, så da forvente æ at dem som kan det automatisk skal være dritflink. Og det e sånn passe teit, æ vet det, så æ øve mæ på å slutte å tenke sånn. Men det e vanskelig, når breakeran e så flink og får all verdens moves til å se ut som sånt dem har gjort hele livet. (På lørdag sa Machine «I’ve been dancing for twenty years, this shit is hard» – parafrasert, men nokka sånt va det – og æ bare «men kor gammel e han egentlig!?» Og kor lenge kan man egentlig fortsette som breaker før man risikere å breake nakken av sæ (fnis))

«Å beundre noen så intenst for så å oppdage at du aldri i livet kommer til å bli som dem.»

Scenografien på Alexander den store e ganske enkel, det ser ut som en boksering uten tau rundt, kor publikum sitt på tre av fire side, og tre-fire menneska sitt på den siste sida og styre med en hel masse forskjellige maskina. Æ tror en kjøre lyd, en styre lys og en hold orden på taket, som i begynnelsen e senka ned til scenen, sånn at man – før stykket starte på scenen – ser på en stor svart boks («kanskje det e skyggeteater, alt sammen!»), men som etterhvert bevege sæ litt rundt omkring.

OK, taket bevege sæ ikke så mye rundt omkring, det hadde vært imponeranes, men det heves og senkes – noen ganga går det i vinkel. Det gjorde det ikke under premieren – i tillegg va det visst noen videodela som heller ikke va som dem egentlig skulle være – så da æ så stykket på lørdag, og taket plutselig bøyde på sæ, og blei senka ned mens det nærmest, forsiktig, dytta danseran nedover, før det havna i vinkel over Alexander mens han holdt en monolog, da mista æ pusten og satt der og nistirra med åpen munn fordi det va så uventa, og det va så flott gjort! Æ tror det e det æ like best med at HT nu har et helt bygg å arbeide i, at dem har et scenerom dem kan omvende som dem sjøl vil: dem kan gjøre så mye gøy. Og noen ganga svelge det gøye de faktiske kvalitetan i stykket (æ kan se et stykke for bra scenografi, men æ tror æ tilhøre et mindretall), men som oftest e det bare fantastisk gøy å se ka dem kan tillate sæ: å bygge i høyden; å gjøre om på hele scenen; å få publikum til å sitte der dem ikke trodde at dem skal sitte; eller, som her: å bygge et scenegulv som riste.

Det e sånn det starte, når taket heves, og man som publikummer først ser en tekopp som står midt på scenen og deretter kan konstantere at man ser rett på alle de andre publikummeran (bortsett fra dem som sitt på samme side som en sjøl, så klart). Og mens du sitt der og ser på tekoppen og tenke at det egentlig hadde gjort sæ som et videoverk, så dukke Raymond Michael «Nasty Ray» Mora opp og danse om kapp med tekoppen. (og så kan du, som enkelte gjør, tenke som følger: «æ e litt nysgjerrig på, men vil samtidig ikke helt vite, koffor Nasty Ray har fått det kallenavnet …» (det va, for ordens og en gangs skyld, ikke æ som sa det! (sjøl om æ kanskje e litt nysgjerrig men ikke egentlig vil vite æ også))) (parantes slutt, herrefred)

Det tenkte æ egentlig ganske ofte underveis i forestillinga, ikke på kallenavnet til Nasty Ray – sjøl om æ muligenskanskjebittelitt tenkte ett-og-anna om han, akk og ve – men på det faktum at dela av stykket hadde gjort sæ utmerket som videoverk. Tre til fem minutter lange segmenta av handling som kunne fått noen til å stoppe opp foran en skjerm, til å lure på ka som skjer nu, til å vente på at nokka skal skje, nokka må skje, man kan kjenne spenninga i øyeblikket enten man e i nærheten av det vibrerende gulvet eller ikke. Det mest talende i så måte va en del kor Alexander driv på å bygge et tårn av plaststolan som e den vesentligste bestanddelen av scenografien, og på et tidspunkt går det ikke lenger, den første av stolan ramle ned, og så begynne gulvet å riste igjen og hele konstruksjonen rase sammen. Men i øyeblikket etter at den ene stolen raste, før ristinga starta, så gikk det et gisp gjennom salen. Som om alle vet at det kommer til å gå galt, men om vi hold pusten, om vi tenke veldig intenst på at det burde gå, så går det kanskje bra, så klare han det – for æ tror vi som publikummera heie på Alexander, enten han oppfattes som den viktigste personen i stykket eller ikke, vi vil at han skal få til nokka som handle mest om sæsjøl, som ikke handle om foreldran eller noen andre, kanskje han kan bygge nokka som overdøve breakeran?

Snakke om breakeran, det føles feil å ikke nevne de to siste: Rayan «Reveal» Casicas og Bjørn-Tore «Btee» Hilmarsen. Dem va flink begge to, og særlig Hilmarsen hadde et særpreg æ knapt klare å bestemme mæ for ka æ synes om. Æ vet at det ikke høres spesielt positivt ut, men det va nokka i måten han breake på som … æ vil sammenligne det med Regina Spektor, Joanna Newsom og de tidligste albuman til Sleater-Kinney (Call the Doctor og det sjøltitulerte): det gneg på dæ, men på en bra måte. Det høres ut som et skikkelig slemt kompliment, pokker, men det gneg på mæ på samme måte som Guri Johnson gjorde som Polonius i Hamlet, æ får ikke tak på det, og det både frustrere og fascinere mæ. (det e muligens nokka med størrelsen? E det slemt å si? Han e så spinkel, og så har han så åletrange dongeribukse og æ blir litt redd for at han skal brekke anklan men samtidig e det så godt jobba, men så har æ litt lyst til å applaudere og kaste en matpakke på scenen. Det føles slemt, æ mente det ikke sånn. Unnskyld.) Og Casicas, æ tror han bare forsvant litt fordi æ ikke har hjerne nok til å se på, observere og være interessert i fem forskjellige dansera (i tillegg til skuespillera) samtidig. Sukk. Han va kjempekompetent og flink, men der de andre alle hadde noen kvaliteta som breakera som æ ikke helt klarte å slutte å tenke på, va Casicas «bare» flink. Det e litt som å se Ketil Høegh i Hamlet – så klart va han flink, men hallo, Frank Kjosås va der, kan man da tenke på nokka anna (med mindre man ser stykket fire ganga, da rekk man å tenke ganske mye om det)? Om æ ser Alexander den store fire ganga skal æ bruke en av dem på å se på bare han, æ love.

En av de tingan æ likte skikkelig godt med scenografien va det at den gjorde det mulig å se på de andre publikummeran – det e sånt som appellere til mæ, voyeuristisk som æ e, å kunne se på andre som ser på nokka, å observere kordan dem reagere, rett og slett ka slags ansiktsuttrykk dem ser teater med.

Alexander den store e et stykke kor det føles vanskelig å snakke om en helhetlig sammenheng, det e ikke et plott der, som sådan, du kan ikke – som i Hamlet – si at «sånn og sånn og sånn skjer, resultatet e rocks fall, everybody dies«; man kan si at «det skjer, og sånn, og mannen med reinsdyrhodet hete Darius, og i Alexander den stores faktiske historie va Darius en av dem han kjempa mot (sjøl om han på norsk visst hete Dareios, om man skal stole på wikipedia, men kæm som vet om man skal det), men …» Ida mente at kanskje vi antok at Darius e en sympatisk karakter fordi vi like Marius Lien (for vi e ikke spesielt kompliserte teatersjela, bestandig), men æ ser fortsatt Darius i stykket mer som en som e på Alexander sin side.

Kanskje æ bare ikke skjønte nyansan – kanskje plottet lå gjemt inni alle de delan æ tenkte på som fin potensiell videokunst? Kanskje historien rett og slett va såpass komplisert at æ ikke fikk tak på den, Endre Lund Eriksen og Jon Tombre sammen e smartere enn æ klare å være – det e jo ikke utenkelig. Og æ skulle si at det virke litt rart om et stykke som prøve å appellere til tenåringa, til ungdom, samtidig e så vanskelig at man kanskje ikke engang får tak på historien, men det e kansje ikke så rart. Koffor ikke, liksom? Gi dem breakdance så dem kommer, og forvirr dem med en historie dem kanskje vil prøve å forstå mer av etterhvert. Lur dem inn og gi dem kunst dem kan sitte fast i, enten det e breakdancing eller performancekunst – det e uansett bortkasta å prøve å rangere kunst.

Det va forsåvidt også det æ konkluderte med da æ twitterhoppa rundt etter premieren og oppdaga følgende tweet fra tidligere nevnte Nasty Ray. I den tweeten (klikk på linken, klikk, klikk, klikk!) e det et bilde av mannen pent plassert ved siden av et neonverk av Marit Følstad, for tida utstilt på Nordnorsk kunstmuseum. Æ så det bildet og blei litt ør av det, fordi se: han e kunstverket! Æ har sett på utstillinga til Følstad, æ like den, men å introdusere et menneskelig element av den typen va helt uventa, og det gjorde mæ så glad, for det har æ ikke tenkt over at kunne være en mulighet. Og det e jo ofte det æ håpe på i kunst (og i livet): at æ ende opp med å tenke nokka æ ikke har tenkt før, å se nokka æ ikke har sett, nye konnotasjona, ka som helst, smått som stort. Og så dukke det opp, på bittesmå, magiske måta – det e så bra!

Og det e nok konklusjonen min når det gjeld Alexander den store: helheta e ikke der, ikke på måten den va i En folkefiende, heller ikke i Velkommen (og akkurat det stykket føles som en veldig riktig sammenligning, det e nokka med bestanddela), men noen av fragmentan e til å miste pusten av. Og det hold i massevis for å glede mæ.

Om søskenkjærlighet, teater, og ja, svarte helvete.

Tenk at æ bare skal se Hamlet en gang til. Eller én gang til, for å legge trykk på det. (æ tror det blir riktig e: én ikke èn?) Æ så den for tredje gang her i forrige uke, og i går va æ på Litteraten og hørte på dela av Kuiper fortelle om «La blærekongen friste Dem til sengs og klype Dem kåt» som også handle om Hamlet, om enn på veldig forskjellige måta enn det Hamlet i sæ sjøl gjør. Ikke det at æ har lest den, sjøl om boka står i bokhylla – men det e ingen garanti, det står ganske mange bøker i både den og andre hylle – men alt æ har hørt om den tyde på at det ikke e Hamlet som man e vant til Hamlet.

Og nu begynne æ jo å bli vant til Hamlet. På både den ene og den andre måten, forsåvidt – å se Frank Kjosås spille Hamlet for tredje gang gjør at det ikke lenger e så overveldanes som det va i første runde, gjør at de andre, det andre, trer bedre fram, gjør at æ kunne bruke mer tid på å tenke på Laertes og Ofelia. Æ like å tenke på Laertes og Ofelia, på søskenkjærlighet, og nokka Espen Renø Svendsen sa om dem – etter forestillinga va det en samtale med fire av skuespilleran – gjorde at enkelte bita ramla på plass i måten æ tenke på dem på. Han sa at Laertes en en fyr som prøve ‎

«Å være streng med søstra si: du flørte, det e ikkje lov; du må holde dæ på matta, du e kvinne. Og så, når du da miste søstra di, så e du føkked, da e det ingenting igjen av dæ, uansett om du e verdens tøffeste soldat.»

Og æ har ikke tenkt på Laertes sånn, æ har vel strengt tatt ikke tenkt så mye på Laertes i det hele tatt (ihvertfall ikke sammenligna med kor mye æ har fundert over enkelte av de andre karakteran), men å se Laertes som bror heller enn Laertes som soldat gir et helt nytt bilde av karakteren for min del – og det minne mæ på at æ i løpet av den her uka, før fredag, skal lese mæ gjennom Hamlet, det har æ ikke gjort enda -og æ vet ikke kor mye av det som ligg hos Shakespeare i utgangspunktet, og kor mye som e lagt til av Nina Wester, Espen Renø Svendsen, og de andre, men æ like at det e der. Polonius e irrelevant som forelder, bortsett fra den ene talen til Laertes, men Ofelia e livsviktig som søster, Laertes vil være soldat, men e egentlig mest storebror.

Og det e for lite søskenkjærlighet i verden, tenke æ av og til, det e for mye av det ene og for lite av det andre, æ tenke på min egen bror, kor glad æ blir av å være sammen med han, måten tankesprangan vårres passe sammen på, kor enkelt det e fordi vi har kjent hverandre så lenge. Og så tenke æ på andre søsken æ har observert, kor forskjellig folk e i oppførsel og væremåte, sammen og aleina, kordan noen søsken kunne vært siamesiske tvillinga mens andre nesten ikke virke å være i slekt – og alt e like legitimt. Æ tror ikke at noen som ikke blir så utadvendt glad for å se sine søsken som det æ blir når æ ser broren min ikke e glad i søsknan sine, æ prøve å ikke dømme andre ut fra de kriterian æ sjøl leve med, eller så prøve æ i det minste å huske på de brillan æ har på mæ når æ ser på verden.

Og de brillan – metaforisk som dem e, siden æ bare bruke kontaktlinse – har sett Hamlet tre ganga og skal bare se det en gang til, Hamlet for fjerde gang, sisteforestillinga på fredag, det kommer til å bli litt trist – det e kanskje fordela og ulempa med å være kulturinteressert i Tromsø, å være kulturinteressert på HT, en av fordelan e at terskelen for å få i sæ kultur e så lav – synes æ! synes æ, æ vet at det finnes uendelig mange menneska her i byen som aldri går på teater, æ prøve å ikke synes at dem e rar – en av ulempan e at visningsperioden blir så begrensa, at teateret stort sett bare e det ene teateret (og Rådstua, men æ glemme til stadighet Rådstua, det e ganske dumt av mæ), det e litt sånn som at dem til høsten skal sette opp Les Miserables og halve verden glede sæ som barn mens æ ikke gjør det. Æ kommer sikkert til å se forestillinga (om det fortsatt e mulig å få tak i billetta til den), men æ e ikke spent på den som æ e på mye av det andre – som æ e på Alexander den store, som kommer snart, snart! – fordi det e veldig lite der som fenge mæ og ganske mye æ har antipatia mot. Og den skal være høstens store satsing og æ tenke «… hurra» – bare ikke helt – fordi det betyr at æ har litt mindre å glede mæ til, og at det kommer til å være en tidsperiode der kor æ må finne nokka anna å gjøre. Herrefred, kanskje æ må gå på kino! Nei, gud forby, æ får håpe på bra gjestespill.

(… egentlig hadde æ plana om å skrive et blogginnlegg som ikke handla om nokka særlig, bare fordi æ hadde så lyst til å fortelle noen at æ på et tidspunkt i dag så på Piera Heaika og ikke fant anna å si enn «… svarte helvete.» Og æ som trodde at æ ikke banna så mye!)

Å være Ofelia uten å ligne Ofelia. Hamlet på HT og teater i HjerTet.

Æ vil skrive nokka som sammenligne Hamlet med En folkefiende, som trekk linja i scenografien, eller, ikke scenografien i sæ sjøl, men måten den brukes på for å understreke de oppdelte livan. Kordan man i begge forestillingan kan se opptil flere karaktera leve sine egne liv, samtidig, uten å vite sikkert kor det e meninga at du skal feste øyan. Æ synes det e attraktivt i et teaterstykke, det e en av de grepan som gjør at æ vil se det flere ganga, fordi æ vil få med mæ mest mulig av ka som skjer og kæm som gjør ka. Og det æ virkelig likte med En folkefiende va at æ kunne velge plass i salen, at det va unummerert – sånn til vanlig like æ å ha et sted å sitte, det e enklere, da e det ikke din feil om du havne ved siden av noen, da treng du ikke tenke at du satte dæ for nært – så da æ så det andre gangen kunne æ velge et sted som va forskjellig fra der æ satt første gangen, og da æ så det tredje gangen kunne æ igjen velge litt annerledes. Det ga en slags frihetsfølelse i teateropplevelsen, æ likte det.

Man kan jo ikke gjøre det på samme måten i Hamlet – ikke bare fordi det e nummererte seta, men fordi det i En folkefiende va sånn at om du satt på et sted va det dela av handlinga på scenen du gikk glipp av, fordi du rett og slett ikke så den. Andre gangen æ så stykket satt æ mæ nært scenen, på venstre side, uten å tenke over at æ da gikk glipp av mye av det som skjedde hos Petronella Stockman, hvilket jo va synd, siden Ulla Marie Broch va en av de beste grunnan – i et hav av gode grunna – til å se stykket. I Hamlet vil det være vinkelen som e forskjellig, man vil kunne se andre bilda i speilveggen som e en del av scenografien. Kanskje kan man se mer av scenen, mindre av publikum, om man ikke sitt midt i salen, om man sitt mer til venstre? Kanskje det blir mindre distraheranes – ved gjensyn lurte æ på om æ så mæsjøl i speilet, æ konkluderte med at æ gjorde det, såvidt. Men æ tror ikke man går glipp av nokka handlingsmessig, siden scenerommet i utgangspunktet e helt flatt og uten vegga. Men likevel, man vil kanskje følge med på andre karaktera avhengig av kor man sitt (eller så e man som mæ og ende opp med å følge med på Hamlet uansett, fordi han har en nær magnetisk tiltrekningskraft); man vil kunne få et nærmere bilde av Ofelia om man sitt på venstre side av salen, man vil kunne få et nærmere bilde av Clodius om man sitt på høyre side, sånne detalja – ingenting stort, ingenting avgjøranes, men nok til at æ skulle ønske at ikke alle billettan mine va på cirka samme plass, enkelt nok. (Ida sa «… du vet ka det betyr» og æ svarte «Det e en tidagers periode der, etter at æ kommer tilbake fra Snåsa og før æ og Gøril skal på sisteforestillinga …» Alle gode ting e fire?)

Æ leste forresten Therese Bjørneboe sin anmeldelse av Hamlet i Aftenposten, og lot mæ imponere over kor mye ho hadde klart å få inn i en såpass kort tekst – referansepunkta (Bjørn Sundquist som sin generasjons Hamlet, Psycho, Bjarne Melgaard – og alt logisk og forståelig!) og Hamlet-historie og alt sammen, den va så mye bedre enn anmeldelsen i Dagbladet, som æ leste og tenkte «men … hæ?» fordi den sa så lite. Og æ skjønne at hyppige linjeskift gjør sæ i avisspalte, men når det ligg på nett ser det bare fælt ut, og ødelegg for tekstpoengan – teksten flyt ut i intet, det e litt trist. Men ja, Therese Bjørneboe sin anmeldelse va imponeranes – æ tok mæ i å ønske at æ hadde den typen teaterkunnskap å skrive fra, eller så gleda æ mæ til æ en dag kanskje har det. (sidespor: æ like å tenke på det, ideen om kumulativ læring: det her vet æ nu, en dag kommer æ til å vite mer, og tenk kor mye kunnskap æ sitt på når æ bikke førti, femti, når æ kan se linje tyve-tredve år tilbake i tid uten engang å måtte prøve – det e en overveldanes tanke, den gjør mæ glad langt inn i sjela, æ håpe ikke æ glemme den gleden etterhvert som æ kumulere kunnskap.)

Og det æ glemte å nevne i første runde av Hamletblogging va lysriggen. Det va litt dumt å glemme, fordi æ synes det va et fantastisk, effektivt, grep – å senke hele lysriggen framheva den klaustrofobiske stemninga, særlig i andre akt, og det e kanskje det æ like best med teater, når æ tenke mæ om – måten æ i større grad enn når æ ser film både kan tenke på handlinga samtidig som æ sett pris på de tekniske grepan som gjøres for å underbygge det skuespilleran gjør. Æ vet, på et nivå, at det samme skjer i film og tv og absolutt alt, men når man ser det på scenen føles det nærmere – æ ser at lyset skifte fra den ene spotten til den andre, æ oppfatte at bevegelsen karakter A gjør fra sted C på scenen til sted D skjer fordi det skape dynamikk og for at det skal passe sammen med karakter B sin bevegelse fra punkt E til punkt F – det e lettere å oppfatte – for mæ – når det skjer foran øyan på mæ i en teatersetting, æ e ikke vant til å skulle se etter det samme i film.

Æ e kanskje ikke interessert, heller, i å se etter det samme på film, æ vet ikke, det føles som om æ i større og større grad tenke at teater e min greie, æ like det flyktige i det, sjøl når det frustrere mæ endeløst. For eksempel: i går hadde æ stemmen til Morten Svartveit i hodet mitt, «det går dårlig, pappa,» (det e godt æ snakke samisk til faren min, ellers hadde æ begynt å si det til han i hytt og vær) og omtrent samtidig hang Ulla Marie Broch sin «ai ai ai ai ai ai AI!» fra En folkefiende igjen, noen ganga høre æ et tonelag og tenke på Guri Johnson – alle de her øyeblikkan som æ bare kan holde fast ved inni mæ, alt æ må skrive ned for å huske det, det e jo håpløst, og fantastisk; æ skulle ønske æ kunne se Cabaret en gang til, i 2012 ikke i 2007, æ skulle ønske æ huska mer av det-og-det stykket, men likevel, kanskje æ foretrekk situasjona kor det e legitimt å applaudere når dem e over? Sjøl om det gjør det vanskeligere å huske direkte sitata, å huske akkurat kordan det så ut, det øyeblikket der, så e adrenalinrushet etter forestillinga verdt det. Adrenalinrushet som sier: æ va tilstede, æ så folk lage kunst mens æ satt i salen og så på, dem gjorde det rett foran øyan på mæ – æ vet at Frank Kjosås e Frank Kjosås, men akkurat der, akkurat da va han Hamlet, akkurat da hadde æ tatt alt for god fisk så lenge stykket ber mæ gjøre det – det e nesten som å være forelska (æ tror det her e forklaringa på minst halvparten av alle blogginnleggan mine som handle om teater: det e nesten som å være forelska), å nyte synet, å se at ikke alt e perfekt, men likevel, å se det skjønne i det. (det her va blogginnlegget sitt, digresjonsmessig.)

Og det æ egentlig skulle si, bortsett fra lysriggen og scenografisammenligninga – va at æ, etter å ha sett Hamlet for andre gang, ikke klare å slutte å tenke på Trude Øines. Eller Ofelia, men nei, det e like mye Trude Øines.

Haha, nu passa det nesten inn i «Selma» av Herman Wildenwey – «det er Trude Øines – denne gang.» Hvilket, digresjon atter en gang, kanskje e det perfekte diktet for å beskrive teaterforelskelsen min: «Og det er liten HT/den er ærlig verd en sang/det er HT, som jeg elsker/det er HT denne gang!» bare at man med jevne mellomrom kan bytte ut HT med #heitehilmar eller Espen Østman eller Ulla Marie Broch eller Marius Lien eller Ketil Høegh eller Guri Johnson eller … ja. Æ e enkel å glede.

Men Trude Øines. Ida påpekte at ho like Trude Øines som Ofelia fordi ho ikke e det man gjerne ser for sæ når man tenke på karakteren – og ikke bare som karakter i stykket, kor Ofelia jo e kledd opp med ettervekst i det farga, blonde håret, ho spring rundt i lilla Doc Martens og dongerishorts, en oversized t-skjorte (ka nu enn det kalles på motenorsk, oversized, ikke tskjorte) – men om æ skulle beskrive karakteren Ofelia ville æ landa på at ho e høy, litt tander og vever, kanskje litt sånn modellpen, med langt hår og alt det der. Mer Angelina Jolie enn Janeane Garofalo for å være platt og enkel. Og Trude Øines e skikkelig pen, men ikke på den måten. Dessuten e spillestilen hennes i Hamlet kroppslig – om man kan si det sånn – på en måte æ aldri hadde forbundet med Ofelia. Og det e nokka der – æ har, på en eller anna måte, lyst å trekke en linje mellom den tanken her og den æ e innom i blogginnlegget «om kunstfotografi og tjukkebolla feita» – det e ikke så enkelt som at Trude Øines sin Ofelia får mæ til å tenke at alle kan få kjærlighet, det blir for enkelt – det blir ærlig talt litt simpelt, men om Ofelia kan være sånn som Ofelia e i den her versjonen av Hamlet, så e det håp? Det e nokka nærmere det. Og ikke håp om kjærlighet, men håp om at det e greit, at det kan være lov. Æ vet ikke helt, den her tanken e litt mer Welhaven enn Wildenwey, litt mer uudsigelig. (det e sånt æ bruke litteraturutdannelsen min til. jaja.)

Nu e æ ganske sikker på at det e nokka æ har glemt, igjen, enda en tanke om Hamlet som æ gjerne vil prøve å formulere, nokka æ vil gjøre et forsøk på å gripe, som om æ kan skrive hele forestillinga på bloggen min og dermed komme tilbake hit etter å ha samla kunnskap i tyve år til og tenke «sånn va det, ja!» At æ kan lese det her og komme på koffor æ synes det virke fornuftig å omså se Hamlet fire ganga i løpet av en knapp måned – koffor æ tror æ hadde angra om æ lar være, at æ kan vende tilbake om fire år, når æ forelske mæ i et nytt teaterstykke som minne mæ vagt om nokka æ har sett før, og tenke at «jo, det minne mæ om Hamlet og det va på grunn av det og det, sånn som æ skreiv der – sånn må det være» og så kan æ skrive entusiastisk om ka det enn måtte være og gå tilbake til entusiasmen nu. Og så bygge æ kunnskap og til slutt kan kanskje noen – forhåpentligvis – lese mine teatertanka og tenke «oi, æ håpe æ kan skrive sånn en dag!»

Konklusjonen e altså: kunnskap e makt, teater e forelskelse, og kombinasjonen e best.

Å, Frank Kjosås! Å, Hamlet! Å, Hålogaland teater! (Å, Nina Wester!)

Egentlig e det her sånt man nok burde sove på en natt eller to, men det får æ mæ ikke til å gjøre. For i kveld va æ og så Hamlet på Hålogaland teater, og nu e æ forelska.

Eller, det e nok rettere å si at æ e full av entusiasme, æ tror ikke man kan bli forelska i et teaterstykke – sjøl om æ tidligere i dag innså at æ driv på å projisere forelskelse i øst og vest og dermed kan æ bli nyforelskafnisate av tanken på at æ endelig skal tilbake på 4 roser – men ja, æ e breddfull av entusiasme! Og så har æ litt mista munn og mæle, men ikke mye nok til at æ skal la det stoppe mæ – det det hovedsakelig betyr e at æ har mest lyst til å skrive tretusen ord, korav ett tusen består av «Å,» ett tusen består av «Frank» og de siste tusen e «Kjosås!»

Man skulle ikke tro at Frank Kjosås har skuldre som e brei nok til å bære et helt teaterstykke, han ser jo ut som en ganske liten fyr, men han va utrolig. Og om æ ikke snakke så mye om han e det mest fordi æ virkelig ikke finn nokka anna å si enn å komme med tilfredse sukk og tenke «å, Frank Kjosås!» – så har vi det på det reine.

Dessuten e det to spor æ vil følge her, mens æ driv på å tenke høyt for mæsjøl – men det tror æ vi kommer tilbake til.

Først og fremst: scenografien e ulik nokka æ har sett på HT før: det va flatt, på ett nivå, grunnivået, dem brukte hele sceneflaten, scenen slutta der døran ut av scenerommet e – og de døran blei benytta, til fulle. Det va litt interessant, når æ tenke mæ om, å ikke vite kordan dør karakteran ville komme gjennom i neste omgang, å ikke ha ett sentralt punkt kor dem dukke opp, kor du vet at du kan feste øyan når det ikke skjer så mye på scenen.

Det va forsåvidt ikke et problem, det skjedde mye. Det skjedde masse, hele tida – æ tror det e en av grunnan til at æ e overvelda (huska æ å nevne at æ e overvelda? Æ e overvelda), det e litt så æ skulle ønske man kunne se en versjon som går saktere, en gå-sakte-aksjon på scenen (litt som de der Ibsen-oppsettingan til de der folkan æ ikke huske navnet på), en som tar sæ tid til å gi publikum rom til å puste. Men æ likte det som det va, æ likte at æ mista pusten av det.

Og æ likte at scenografien va såpass enkel, det sto møbla – flere sofaer, skrivebord, to senge, et badekar, et barskap; alt man finn i et møblert hjem bortsett fra toalett og kjøkken – plassert rundt omkring, og dem delte opp området ganske effektivt, samtidig som det ga en viss flat struktur til ka som skjedde kor, og i enkelte scena skjedde alt overalt samtidig.

Det e også et av få stykka æ kan huske å ha sett som i så stor grad gjorde bruk av musikk. Ikke musikera (det har æ etterhvert god erfaring med), men et lydspor, sanga – «Personal Jesus,» «#1 Crush» (æ valgte å ta det som en homage til Romeo + Juliet), «Seven Nation Army,» en kjent sang som kanskje va Sigur Ros? Nokka sånn der hipsteremodepressive greier – og i første akt la æ veldig mye merke til det, men det va kanskje også fordi æ dela av tida va litt bekymra for at det plutselig skulle ende opp i en eller anna slags absurd Hamlet-musikal. Hvilket jo ikke hadde vært så ille, som sådan, siden Frank Kjosås e flink å synge, men … Det hadde vært påfallanes. Men æ tror også måten musikken va brukt i andre akt fungerte bedre, uten at æ helt kan sette fingeren på ka forskjellen besto i, men det va en forskjell der.

Og karakteran. Det e her æ havne litt på to spor. Men først. Frank Kjosås som Hamlet e – ikke som sagt, men som implisert – et funn. Ketil Høegh som Claudius va bra (sjøl om det e litt vanskelig når man av og til blir distrahert av det at han med de brillan ligne på Klaus Sonstad). Og æ likte Torgeir Reiten, sjøl om æ ærlig skal innrømme at det va mest fordi æ synes han va kjekk. Heh. Men æ e ikke så billig, altså, æ likte at han som Horatio va såpass avslappa, at karakteren va en motvekt til det lett hysteriske i mange av de andre rolletolkningan. (Det e såpass lenge siden æ har forholdt mæ til Hamlet at æ ikke lenger huske om Horatio skal være sånn.) Han gjorde sæ også godt som Gyldenstern, eller Rosenkrantz, sammen med Espen Renø Svendsen som Rosenkrantz, eller Gyldenstern – æ kunne gjerne sett dem utvida, om enn ikke i akkurat den her forestillinga, men i nokka anna, kanskje Rosencrantz and Guildenstern Are Dead (for å plukke nokka tilfeldig from the top of my head, ka?). Renø Svendsen spilte også Laertes. Og æ like trynet hannes. Æ mene, sånn rent bokstavelig, ansiktsuttrykket hannes ser så bistert ut, så ofte, han gjør sæ som en karakter hvis største ønske e å få reise ut for å slåss mot Fortinbras. Men så hadde han også noen fantastiske scena sammen med Trude Øines, som spille Ofelia. Det va en søskenkjærlighet der æ kan tro på, særlig etterhvert, når det begynne å bli riktig tragisk, måten han spilte sørgende bror va sånn at æ nærmest va på gråten (og man kan si mye om Hamlet som stykke, men æ synes det e litt vanskelig å la sæ berøre veldig av dødsfallan, særlig når man vet kordan det går).

Trude Øines gjorde forresten også en god rolle som Ofelia, æ likte måten ho va … Vel, ho va en emofjortis – eller, det blir for enkelt, æ tror æ legg nokka i emofjortis som ikke nødvendigvis kan leses, æ mene det ikke som nokka forkastelig, æ mene «ho va tenåringsemosjonell» – som sikkert hørte på The Smiths mens ho tenkte på at ho kom til å dø om ikke Hamlet snakka med ho snart. Og ho gjorde det bra, æ va litt redd for at æ kom til å ende opp med samme problem med ho som æ hadde med Zingerboy i Gummibaronene, men nei, æ trodde på Ofelia, æ følte med Ofelia.

Det va bare det – og her e vi inne på tankespor to – at æ brukte store dela av stykket på å tenke på kordan det kunne vært om Nina Wester hadde fjerna Ofelia. Æ vet ikke helt om æ har forstått ka prosjektet til Wester e, med å omforme Hamlet, men sånn som æ tenke det nu, etter å ha sett stykket, tror æ at man kunne gjort nokka interessant med det ved å ta bort Ofelia og å gjøre Hamlet homo, og eventuelt endre Horatio fra bestekompis til kjæreste. Æ vet ikke, kanskje e det nokka som e gjort hundre ganga før, kanskje det ikke e fantasifullt i det hele tatt, men heller enda en måte å redusere antallet kvinnerolla på en teaterscene som i utgangspunktet har dårlig plass til kvinner.

Men kordan ville Hamlet vs Laertes vært om Laertes va en av de her guttan som bestandig e litt redd for at Hamlet plutselig skal legge an på han, siden han e homo og like sånt? Ka om Hamlet hadde forvirra Rosenkrantz og Gyldenstern med å faktisk legge an på en eller begge, ikke bare ved å late som, som han gjorde nu. OK da, det va skikkelig binærtenking av mæ, siden Hamlet jo gjerne kan elske Ofelia og samtidig også like menn, bifile menneska eksistere, æ vet jo det – æ e jo det, nærmest – men æ vil fortsatt vite kordan det hadde vært om Ofelia ikke va involvert i det hele tatt. Om Hamlet kan si «Nymph, in thy orisons be all my sins remember’d» til Horatio, eller til Laertes, ikke Ofelia. (Ikke det at han sa det i den her versjonen – men den sitt igjen, «Soft thee now, the fair Ophelia …»)

Æ tror kanskje æ hadde håpa på et større kjønnsperspektiv enn at Hamlet hoppe rundt i høye hæla, sjøl om æ e skikkelig glad for at HT endelig har gitt mæ en ny mannlig karakter i høye hæla, det e tross alt fem år siden mannen i Cabaret sørga for at æ blei så forelska i teater som æ aldri før har vært. Men så e vel ikke æ den teaterpublikummeren noen burde prøve å tilfredsstille på akkurat det, siden æ mest av alt hadde elska et Hamlet kor hele dramaet kan bunne ut i «Hamlet vil egentlig være jente.» Nu ser æ for mæ en Hamlet som bedriv binding, på engelsk – æ vet ikke ka det hete på norsk? Når man binde brystan sine så dem forsvinn? Men ja, kanskje Hamlet kunne vært transmann? Det hadde nok blitt Hamlet for spesielt interesserte, og det hadde neppe endt opp med å bli den publikumssuksessen æ håpe Hamlet blir.

Æ vet at æ ikke nevnte hverken Guri Johnson eller Maryon Eilertsen, og det e fordi æ helst vil slippe å snakke om dem. Æ va veldig tilhenger av ideen om at Guri Johnson skulle spille Polonius, men, åh, det æ hadde sett for mæ va så langt fra det æ blei presentert, og derfor treng æ litt tid på å finne ut av ka æ synes. Men både Guri Johnson og Maryon Eilertsen ende ofte opp med å spille rolla æ veldig gjerne vil like, men som æ ikke helt klare å forholde mæ til. Æ vet ikke om det e fordi æ vet kor bra dem kan være, og derfor skulle ønske det va mye mer i dem, eller om æ forvente for mye. Dette: æ vet ikke om dem reduseres til semi-hysteriske [kvinne]skikkelsa fordi det e det dem e flinkest til å spille, eller om det skjer fordi det e den enkleste rolla å sette kvinner over en viss alder inn i? Så det prøve æ å tenke mer på.

Og forresten digga æ Kristian Fr. Figenschow jr fordi han stort sett ikke sa nokka. Mer sånn! (Stakkars Kristian Fr. Figenschow jr, æ mene det ikke egentlig, men åh, måten han blir møtt på, av publikum, det hadde tidvis vært greiere å slippe.)

Æ så stykket sammen med faren min, og han likte det også – hvilket overraska mæ, skikkelig! Han e som oftest ganske vanskelig når det gjeld teater, men han sa at han likte det her, at det va ungdommelig, og det fascinere mæ, fordi æ va nesten sikker på at han kom til å synes at det va litt for heseblesanes. Men kanskje det e det han like i teater? At det går fort og gæli, eller fort og skikkelig galt, som i det her tilfellet.

Og så e det et aspekt til som æ vil snakke om, men det spoile siste del av stykket (ikke det med at alle dør, et grep i oppsetninga), så æ lar være inntil videre – men la mæ bare si at en av grunnan til at æ sitt igjen og fortsatt e overvelda og litt målløs (det ser dokker vel at æ e?) e siste siste rest av stykket, æ synes det va et skikkelig vellykka valg, og æ tror det va en av grunnan til den intense, umiddelbare applausen.

Men alt i alt: Herregud heite Hamlet. Å, Hamlet, å Hamlet, å! Etc. Æ fikk billetta til stykket i julegave hos Tor Håvard, så æ skal se det igjen neste lørdag. For øyeblikket e mitt største problem at æ ikke vet om æ hold ut å vente så lenge med å se det igjen. Det e kanskje en projisert forelskelse, men den føles ekte.

Å, Frank Kjosås!