Den uutgrunnelige ensomheten i lyden av en enslig trompet

En gang mot slutten av november skreiv æ følgende:

Æ har to tynne sølvringa på høyre tommel, den eneste fingeren æ hæres å bruke ringa på. Dem e litt laus, som jo ringa e, og når æ vifte med hånda slår dem mot hverandre og lage fine lyda. Det more mæ muligens mer enn naturlig e, men det får så være.

Det virke som en fin innfallsvinkel for å si at æ har vært på jazzfestival, i år som i fjor. I år va æ dog mye flinkere til å få med mæ mesteparten, æ har vært på konsert etter konsert. Æ skreiv to saka til festivalavisa og har dermed endt opp med et festivalpass. Fordelen med et gratis festivalpass e at æ tenke «æ kan jo gå på konsert, i verste fall like æ det ikke, og da kan æ rømme,» men så får æ mæ ikke til å gå likevel. Det heng muligens sammen med at æ insistere på å sitte så langt framme at æ får dårlig samvittighet om æ skulle rømme avgårde før det e slutt, enn om dem på scenen ser det og blir trist!

Æ vet ikke helt ka slags forhold æ har til jazz, æ prøve stadig å få et, men så blir æ distrahert. Dessuten har æ fordomma om at det enten høres Silje Nergaard-aktig ut, eller at det e bare instrumenta. Og instrumenta e fint, for all del!, men det føre til at æ ikke klare å slutte å tenke på ting – og som oftest ting som e helt uten sammenheng med musikken. Primeksempelet e muligens da æ under konserten med Scott Hamilton og Jan Lundgren kvartett plutselig holdt på å fnise hodet av mæ da æ tenkte «Æ e ganske opplyst på samisk sedvane, men kordan e de samiske sædvanan?» Før det hadde æ lurt på ka festivalfotografen ville sagt om æ dro han i øret (fordi han satt rett foran mæ); tenkt litt på muligheten for å knytte Per Hætta til en artikkel æ skal skrive; lurt på ka som slo feil med «kontrabassisten e bestandig den heiteste mannen i bandet»-teorien min; vurdert om det finnes en høflig måte å fortelle [person A] at den kommentaren om nokka samisk faktisk såra mæ (konkluderte med nei, pokker); lurt på om alle de andre i salen faktisk tenke mest på musikken; prøvd å komme på kordan det ene sitatet i den der boka æ like egentlig va; prøvd å liste opp alle etternavnan som gjør at æ antar folk e sama.

Det e fint, altså – det e det som e rarest! Æ går på konsert og tenke på helt irrelevante ting og har det stort sett ganske fint, sånn bortsett fra at blåseinstrumenta – særlig saksofona og trompeta – trigge en slags tanke av endeløs ensomhet. «Den uutgrunnelige ensomheten i lyden av en enslig trompet.» Men æ trives, æ e ikke redd for å gjøre ting aleina.

Instrumentaljazz e ganske fint, altså, det e ikke det, men æ e ikke nokka flink til å høre på musikk uten tekst, fordi æ ikke e nokka flink til å skru av hjernen min når den fortsatt kan finne plass til ord på toppen av alt. Bortsett fra i tilfella som Trondheim jazzorkester og Magic Pocket, som e så overveldanes lydmessig at æ ikke rekk å tenke på nokka, at æ nesten vil gråte bare av lyd – æ e sjelden av typen som gråter av musikk uten tekst. Det va fint, æ trakk parallella til «Hangen til …», som æ ofte gjør, fordi det e en sånn opplevelse som sitt i mæ, det va første gangen æ va blitt helt overvelda av en forestilling, fordi det skjedde så mye at absolutt all oppmerksomheta mi blei trukket mot den, æ kunne ikke tenke på nokka anna. Og av og til treng æ sånt (kanskje særlig siden æ på den tida gikk rundt og va skikkelig forelska i nokka skikkelig håpløst) (å gud så håpløst).

Så ja, Trondheim jazzorkester og Magic Pocket va et høydepunkt. Sjøl om æ fortsatt ikke e helt sikker på kor Magic Pocket slutta og Trondheim jazzorkester starta. De kinetiske skulpturan til Atle Selnes Nielsen va også nokka for sæ sjøl – kunst og jazz passe skikkelig godt sammen. Og æ digge at han kalle dem kinetiske skulptura, det høres så fancyfint ut.

Et anna høydepunkt va avslutningskonserten på søndag, med Chorinho (sjøl om æ ikke klare å slutte å tenke «Chorizo!»),

Æ hadde – åpenbart – plana om å fullføre nokka, og dermed kunne skrive om Barentsjazz mens Barentsjazz ikke va nokka som foregikk I FJOR (gurimalla, treging), men det gikk, som så mye anna i november, gaiken. (Ikke spør, det va en sånn måned.)

En av grunnan til at æ følte et behov for å vente til æ va i det rette, snakkesalige, hjørnet va åpenbaringa Oh! som æ va på konsert med i løpet av festivalen. Men æ tror at æ har konkludert med at æ ikke får sagt nokka vettig om Oh! uansett, fordi æ ikke har ordforrådet til å beskrive kor godt æ likte dem. Æ slo det fast etter å ha vært på konsert med dem på fredag: Oh! gjør at æ ikke vil si så mye, æ vil bare nikke hodet i takt med musikken som sitt fast inni hodet mitt. Og så vil æ ha med mæ noen sånn at æ kan si «Hør! Hørte du det! Og da han gjorde sånn og det instrumentet sånn og det og det sånn og sånn, herregud, det va bra!» (men helst etter at konserten e over, for det e en uting å snakke sæ gjennom konserta, synes æ.)

Men det æ skreiv den gang da i november, og som æ ikke egentlig vet om æ har så mye mer å tilføye til, va:

«den her sangen handle om en musikkstudent som forelske sæ … i en sjanger som hete neo-soul»

Æ vil mest bare bruke skikkelig upassanes metafora for å snakke om Oh!, men det føles – overraskanes nok – upassanes, særlig siden dem e så små! (æ mene, e dem gammel nok til at man kan spøke med å ville ha sæ med dem? Æ brukte konserten på å lure på kor mange av bandmedlemman man måtte plusse sammen – sånn aldersmessig – før æ hadde følt mæ komfortabel med å kline med den personen det hadde blitt til.)

Æ like at det får mæ til å høres helt absurd gammel ut, det e vel bare det at sjøl om aldersforskjellen ikke e så stor så virke den veldig mye større når det går nedover (mars anm. unge menn kommer til å bli min bane her i livet, det e æ nesten sikker på).

Æ føle mæ skikkelig fordomsfull men det va en overraskanes sensualitet i musikken, om Oh! hadde vært ti år eldre – det hadde knapt gjort nokka om dem va femten-tyve år eldre – hadde det vært nærmest mykpornoaktig – på den bra måten, om man kan si det sånn? Kan man si det, at den her konserten hadde vært skikkelig bra mykporno om bandmedlemman hadde vært eldre? Samtidig kunne det også blitt litt kleint (akk, det ordet!) om dem va såpass voksen at det ikke bare blir litt søtt og upassanes når vokalisten syng om at han ikke e en «one night man». Men framtoninga til Frode Larsen bær preg av et menneske som kan bli skikkelig attraktiv når han blir noen år eldre. Han va behagelig på scenen nu – og så fort han sir nokka mer enn «tusen tusen tusen takk» kan han bli behagelig å høre på mellom sangan også – og han bar sæ på en måte som tilsir at det kan bli særdeles hyggelig å både se og høre på han sånn etterhvert. (Men sånn inntil videre e det mest bare fælt å tenke sånt om folk som e yngre enn lillebroren min.) Og den stemmen! (øhm, det e kanskje den æ burde snakke mest om? Heh.)

Og æ brukte litt tid på å tenke på det faktum at han tromma med en fot (en sånn trommeboks man sitt på), og to hender – to forskjellige typa rytmeinstrumenta, dem varierte litt – og på det faktum at det burde bety at han e skikkelig god på koordinasjon. Og så blei æ litt pinlig berørt av mæsjøl, men det e nu sånt som hende en gang i blant (ganske ofte).

Resten av bandet va … der. Dem va fin å se på (så ung!) og flink å spille (så flink!) og dem gjorde ikke så mye ut av sæ. Det hadde kanskje hjulpet om noen av dem også hadde snakka litt? Æ tror det e mitt eneste ankepunkt, det hadde vært enda bedre om resten av bandet gjorde mer enn bare («bare») å spille på instrumentan sine – frontfigur-greia blir litt kjedelig i lengden.

Sånn va det. Æ tror greia va at æ så gjerne ville skrive nokka panegyrisk entuasiastisk – hvilket vel e litt av en pleonasme – kor æ kunne gjøre et poeng ut av at den ene sangen demmes innehold tekstlinja Kudos to those that follow their heart despite the fact that everybody else keeps on telling you you should do something smart: be a real estate agent, get a suit go to war, something good for your country, just forget who you are. og æ ville gjøre et poeng ut av at om Norge visste ka som va godt for landet så ville dem latt Oh! fortsette å spille neo-soul, for det hadde vært det beste.

Sånn ellers konkluderte æ etter konserten på fredag med at grunnen til at æ like Oh! e omtrent samme grunnen som gjør at æ har hørt ganske mye på Tungtvann i det siste (så mye Tungtvann at æ titt og ofte ende opp med å resitere tilfeldige bruddstykka til mæsjøl på tilfeldige tidspunkt i løpet av dagen): det e nokka med arrogansen i det som æ synes e skikkelig attraktiv. I en sang som hete «Everybody Likes a Slow Beat in the Morning» syng Oh! «I’m not saying we made it but we made it» og det sang dem i november, og det sang dem på fredag og æ blei like glad begge gangan.

Æ e ikke bestandig like glad i arroganse, men i musikk, og når æ kan velge å forholde mæ til den synes æ det e gøy (og kanskje e det nokka med at om arrogansen e i musikk så kan man til en viss grad appropriere den sjøl, greit at det e Frode Larsen som syng, men det e æ som velge å høre på, det blir min tekstlinje så fort æ har musikken på min iPod – forfatteren e ikke nødvendigvis død, men musikeren har ikke enerett på det han skriv når det brukes som soundtrack i mitt liv.

Som for eksempel i «Ain’t no Question», kor dem syng «you should leave your man behind, ’cause you have found Sinatra of your time, a man in his prime … you won’t regret this when you’re down screaming my name, you can’t change a player, get on with the game … you should leave your band behind ’cause you have found the Beatles of this day and age, the band on the stage» og så får det så være at Oh! e bittesmå og at det virke litt trist om dem skal være i sin mest prima kvalitet akkurat nu, for dem har – forhåpentligvis – fortsatt ganske mange år igjen, og om alt går som det burde blir dem vel bare bedre og bedre etterhvert.

Men likevel, det e en liten del av mæ som tenke at det ikke finnes så mye anna i verden som e så forlokkanes som unggutta med en overveldanes tro på sin egen fortreffelighet – på den ene eller den andre måten.

min uke med Ordkalotten, av Siri (femogtyve år, fire måneda og seksten daga gammel)

Sukk. Grunnen til at det ikke dukka opp et frenetisk, forelska, nært søvnløst dog sovanes blogginnlegg på lørdag (natt til søndag) va at æ tok sistebussen hjem (03.30, that is) og innså at æ skulle stå opp ganske snart (for å sitte i skranken og smile til folk), så æ la mæ og sovna semi-momentant, etter å ha sukka henført en liten stund. (Verden!) Æ hørte på Knut Nærum, forelska mæ i ideen om pointilistisk historieskriving, hørte på forfattera lese opp ting, og så Hangen til… Samt at æ møtte en sjarmeranes kanadisk arkitekturstudent og en minst like sjarmeranes australsk skuespiller, samt at æ hadde lyst å si til Bjørn Torske at han så ut som en sjarmeranes, gal vitenskapsmann. (Æ e lett å sjarmere e vel i bunn og grunn hovedtrekket med hele uka.) Æ satt på VT og leste Klassekampen og Dagens Næringsliv, tidlig (vel, rundt halv fire på ettermiddagen) på lørdag, så satt vi der etter forestillinga, nesten til halv fire (den synkroniteten innså æ ikke før nu, så gøy!), så satt æ på bussen hjem og holdt på å gråte av emosjonell utmattelse og hadde festivalens inderligste øyeblikk mens en svær, full mann nesten sovna på mæ.

På søndag skjedde det ting. Og greier. Æ satt i skranken og smilte helt til Sigbjørn og Ragnhild skulle prate sammen, da hørte æ på dem. Det va fint, men æ skulle ønske det blei mer tid til en samtale med folk i salen. Æ endte opp med å si nokka da en fyr lurte på om «vi» gjorde samiske handlinga for å føle oss mer samisk («det er kanskje et frekt spørsmål» og det va det jo, men stilt på en høflig måte), og æ følte et intenst behov for å skyte inn med min oppfatning om det samiske (siden alle andre ville komme med sin), det på tross av at æ hate å snakke i offentlige sammenhenga (blææ), og prøvde å si at for min del, så e det samiske bundet sammen med det akademiske, fordi da æ va liten va alle saman æ kjente akademikera, så for mæ, så e det å handle samisk uløselig knytta til ting de færreste kanskje regne som samisk som sådan: å skrive artikla, å debattere, å være akademisk og delta i en diskurs. (problemet, eller problemstillinga, tror æ, ligg i at æ vet at min oppfatning av det samiske e ganske unik. Derfor gir det mye rom for også å akseptere alle andre sine oppfatninge av kordan dem e samisk. Men for ganske mange sama, særlig av de litt eldre, så tror æ mye av det samiske ligg i en idé som føles ganske unaturlig for mange yngre. Og problemet med det e at de eldre kanskje ikke ser at den yngre måten å være på e like legitim som demmes egen. Og det e en kime til misforståelsa og uheldige situasjona.) Etter det endte æ opp med å spise middag med det æ dagen etterpå, i teksten æ skreiv for Utropia, referte til som den «framtidige samiske kultureliten» – også kjent som folk som har stor sympati for greia med å få spørsmålet «å, e du ungen til […]?» Æ gikk glipp av forfatterstudentan (min årlige masochistiske handling e å høre på dem, det finnes ofte et og anna gullkorn, men mye, mesteparten av det e litt teit. Æ kom vandranes inn på VT i det noen begynte på en novelle, den starta med nokka sånt som «han delte et rundstykke. Han ga henne bunnen, han visste at hun foretrakk den. Han smurte smør på sin halvdel av rundstykket —» og siden det va veldig fullt der tok æ det som et hint i retning av at æ burde vandre litt til.) Da æ kom tilbake hilste æ på Karen Anne Buljo, som passa mæ når æ gikk i barnehagen (også kjent som kvinnen som førte til at æ en gang hadde fortalt foreldran mine at alle menn skal røyke og ha langt hår), og så hang æ mæ på alle de kule litterære folkan, fortalte Johan at han e favorittforeleseren min (sjøl om man kanskje ikke skulle tro det ut fra oppførseln min på det siste kurset æ tok med han. Sukk.) og endte til slutt opp med å dra på desken en tur.

I går brukte æ to tima på å skrive en tekst om Ordkalotten til Utropia, æ e fornøyd, men hadde likt den bedre om æ virkelig kunne slå mæ laus og bruke 8000 tegn på den (det va andreutkastet, det første va på 10000, det endelige resultatet va på 5500). Æ vurdere å lage en bloggvennlig utgave, bare for å få utløp for alle notatan æ skreiv i løpet av uka. (æ hadde 18000 tegn med notata, men da e alle tre blogginnleggan tatt med, det og twitter- facebook- og enkelte tekstmeldings-oppdateringe, samt håndskrevne greier og ting skrevet på mobiltelefonen.) Vi kommer tilbake til det, inntil videre skal æ legge mæ (æ e så trøtt), men siden noen følte det va en god idé å peke folk i retning her, følte æ at æ i det minste kunne avslutte uka like usammenhenganes som æ starta den. Greia e, som æ sa til Gaute i dag, at æ ikke har noen problema med at folk finn bloggen min om dem google noen eller sæsjøl eller ka som helst, men når den plutselig blir linka til, så blir æ litt flau – fordi det betyr at noen mene at andre kan/burde/(nokka anna, et bedre ord) lese den, og æ foretrekke å være usammenhenganes for mæsjøl. Samtidig like æ jo å bli lest, men. Det e da enda godt terskelen min for å bli flau e ganske høy (sjøl om æ rødme for et godt (om enn upassanes) ord). (det e forresten nokka med det, æ tenke på det hver gang æ les en av de der «katti har du sist […]?» intervjuan, når spørsmålet e «katti va du sist flau?», det e veldig sjelden æ kommer på katti det skulle være. (i dag va det når æ sjekka mailen min og endte opp med å le høyt, men det va mindre flaut og mest lykkelig overgitthet og tanka om «å, livet mitt!») Æ ende ganske ofte opp med å tenke «å, livet mitt!» – æ like det, æ like at livet mitt av og til skjer litt uavhengig av mæsjøl, at det overraske mæ.)