Æ va og hørte på Vigdis Hjort i kveld. Vigdis Hjort snakka om skrivetips, om kordan ho tenke som forfatter, Vigdis Hjort fortalte om anekdota som va så morsom at æ ikke egentlig bryr mæ om korvidt det va sant eller ikke. (Æ tenkte, let me admit it, på «Dear John Wayne» fordi æ stort sett tenke på «Dear John Wayne» for øyeblikket, fordi æ tenke på Sherman Alexie fordi det e sånt man gjør, sånt æ gjør – eksterne ting kom og påvirka det og sånt, men også fordi æ gjenoppdaga «Dear John Wayne» og alt i den novellen e livsmottoet mitt – kor Etta Joseph sir «[Well now, an Indian has to keep her secrets, or she’s just not an Indian. But an Indian a lot smarter than me once said this: If it’s fiction, then it better be true.]» og det va det æ tenkte, «Kjære Vigdis Hjort, favorittforfatteren min har skrevet «it’s a good lie. Charming even.», og du e levendegjøringa av akkurat det, akkurat nu – det e bra, det går bra.»)

Og Vigdis Hjort snakka om kjærlighet, ho snakka om Anne + Jørgen = sant og den boka e fortsatt boka æ har lest flest ganga i livet mitt så langt, muligens fordi æ nesten aldri les bøker om igjen, muligens også fordi den e ganske kort, mest sannsynligvis fordi det e den første boka æ huske å ha lest som æ huske rørte nokka i mæ – den snakka til mæ, om livet, om kjærlighet, den tok min barnslige, barnlige smerte på alvor, og det va ting ho sa i kveld som nesten fikk mæ til å gråte fordi Vigdis Hjort tok sin egen barnlige smerte på alvor når ho skreiv den, og det e ganske fint.

Og Vigdis Hjort snakka om livet, om opplevelsa, om oppfattelsa av øyeblikk på måta som ga mæ lyst til å være forfatter. Ho ga mæ lyst til å ville skrive romana, til å gjøre nokka med alle øyeblikkan æ har plukka opp i løpet av livet mitt – og æ vil skrive, æ vil leve av å skrive, men æ har enda tilgode å oppleve at æ vil skrive romana, eller fortellinge om nokka; æ skriv om mæsjøl, æ skriv fakta, stort sett, muligens legg æ til litt, fjerne nokka, men æ skriv personlig sakprosa (det e det blogging e, for mæ), men æ fikk lyst til å skrive romana av det Vigdis Hjort sa, fordi æ vil gjøre med andre det Vigdis Hjort gjorde med mæ.

Men aller mest vil æ skrive om kjærlighet (og Vigdis Hjort snakka om å skrive erotikk: «når noen tror jeg skriver erotikk fordi jeg har meg så mye, er det helt feil, det er mangel på fysisk kontakt» og om kjærlighet på sånne måta som ga mæ lyst til å lese Roland Barthes» A Lover’s Discourse og Anne + Jørgen = Sant – e det mine to definerende verk om kjærlighet? E det et godt tegn? (Sannsynligvis og neppe)) og om første gangen æ va så forelska at det gjorde ondt, skal man først snakke om kjærlighet, e det ganske mye man kan si