Æ blei overraska i dag da æ oppdaga at æ aldri noensinne, sjøl fire år etter å ha lest boka, har skrevet eller sagt nokka (anna enn muntlig, kanskje, for det kan æ ikke gjenfinne, heldigvis/dessverre) om følelsen æ endte opp med den gangen æ leste brevvekslinga mellom Bodil Cappelen og Olav H. Hauge og innså at æ aldri kommer til å vokse av mæ det her. Nu e det fire år siden æ leste boka og æ kan ikke lenger huske akkurat ka det va i det Bodil Cappelen skreiv, ka det va som gjorde at æ blei lykkelig og bekymra om en annen, fordi ho va et voksent menneske og ho va fortsatt sånn som æ va for fire år siden, sånn som æ e nu. Det va så mye håp i ho, så mye fjollate optimistisk håp, en vilje til å hoppe uti, tro på at kanskje, kanskje nu. (Tror æ det va, æ huske som sagt ikke, men håpet, håpet va der.) En entusiasme du sjøl tror e bare positiv men som skremme unna folk du vil knytte nærmere.

Æ prøvde å finne ut av kordan æ kunne beskrive det, den optimistiske entusiasmen, men det nærmeste æ kom va «det e som å være ikke-klinisk manisk-depressiv» og det høres jo ikke bra ut i det hele tatt, æ tror ikke det e rett (æ har aldri vært klinisk manisk-depressiv, æ vet ikke engang om det fortsatt hete det?), æ tror ikke man burde snakke om sæsjøl i diagnostiseranes terma, vi treng en normalisering av mental helse, men ikke på den måten, ikke på diagnose-appropriasjon. Og det va uansett ikke poenget, æ blei bare så overraska, fire år og æ har ikke sagt et ord om kordan æ har brukt de åran på å forsone mæ med at æ sannsynligvis kommer til å være sånn her når æ e femogførti, seksogfemti, åttogsøtti, for alltid, æ kommer til å være den mest flirfulle fnisate dama på gamlehjemmet, dement fra ende til anna men med fullstendig oversikt over ethvert menneske æ noensinne har vært betatt av (så god hukommelse har æ ikke nu engang, og æ har fortsatt femti år på mæ til å bli betatt av folk, så det kommer ikke til å skje).

Og æ like å være mæsjøl, like entusiasmen, akkurat i dag e æ entusiastisk over gyllenlær og gyllenlærlauget i Norge (tenk at det finnes!); gyllenlærlauget har et medlemsblad og det medlemsbladet hadde en oversikt over kordan kommuner i landet som har kirker kor det finnes gyllenlær, og det e jo aldeles fantastisk! (Æ burde gjenlese brevan til Bodil Cappelen, se om ho også va begeistra og superlativeranes om det meste.) Det e sånne ting æ tilfeldigvis kommer borti på jobb, og tidligere i høst (og fortsatt, egentlig) va æ kjempebegeistra over Elisabeth Meyer, og den siste drøye måneden har æ vært kjempebegeistra over Erik Løchen (fordi æ så «Jakten» på Slagg, og det va uventa gøy, det vise sæ at æ like norsk modernistisk film? Og nu vil æ se Motforestilling.), og så videre og så videre, æ plukke opp de her morsomme tingan æ kan være kjempeentusiastisk om, og så e æ kjempeentusiastisk så lenge æ vil (nu har æ vært kjempeentusiastisk, om enn litt mer subtilt, om Warren Ellis i snart fire år, æ har enda tilgode å lese Camilla Collett (men koffor ikke? Æ vet ikke), men æ e ganske entusiastisk hver gang æ finn ut nokka nytt om ho. Poenget e bare at æ like kunnskap, æ like nerdegreier på så mange måta, Erik Løchen laga kortdokumentaren «Søring nordover» omtrent samtidig som Knut Erik Jensen laga «Nordkappekspressen» (og Nicole Macé og Knut Andersen laga «Det var en gang et fiskevær», men den e litt på sida av det hele fordi den handle om fraflytting, ikke turiststrømmen til Nordkapp), og nu kan æ helt fint uttale mæ om samiske forhold i turistindustrien i 70-tallets Finnmark (fordi æ vet det e sånn akademikera fungere, æ har observert dem lenge nok til å kunne lyge minst like godt som dem gjør).

Og Hanna spurte «ka skal du med all den her kunnskapen?», ikke dømmanes, men nysgjerrig, koffor den plutselige entusiasmen for små, rare dokumentara fra 70-tallet?, og æ svarte nokka sånt som «vet ikke, sjarmere en filmviter i 60-åran? Eller en dag kunne score et aldeles usannsynlig quizpoeng fordi æ huske nokka rart og obskurt æ har sett/lest!» Fordi det e så mye man kan lære, og æ vil vite alt, æ vil forstå så mye som mulig, morsomme detalja og uventa sammenhenga, vil kunne si «å ja, den ja, joda den har æ lest/hørt/sett/vært borti tidligere» uansett ka det handle om, kunne smile litt til en eller anna mann som ikke tok mæ alvorlig og vite at han måtte revurdere ett og anna, joda, du skal bare mansplaine som du sjøl vil, men æ har lest mæ til det her fra før av, det e søtt at du tror du kan lære mæ nokka bare fordi du e eldre enn mæ.

Og det va ikke poenget, men samtidig e det kanskje kjernen? Fordi æ like å høre på folk som entusiastisk fortell mæ om nokka dem kan, nokka dem har lært; folk som fortell med entusiasme om nokka dem e interessert i, opptatt av, e det beste æ vet – æ kan bry mæ om alt fra lingvistikk til fiskekvoter til modernistisk norsk film til sære filosofiske retninge til realfag (for pokker) om noen e entusiastisk og vil fortelle mæ om det, men det e ikke kult å være voksen og kjempeentusiastisk om skikkelig rare ting (med mindre du e akademiker), og æ e ikke så god på å snakke sånn som voksne menneska skal gjøre, æ like å være fjollate og æ like å være entusiastisk og æ like å være alvorlig men bare om æ også får si nokka dumt innimellom, og helst skal man jo være fornuftig.

Og de dagan æ ikke kan være fornuftig ende æ opp med å skremme folk unna, og en del av mæ vet at æ burde roe ned, ikke si så mye, kanskje ikke si nokka, always leave them wanting more, men det ingen tok høyde for da dem sa det va at det e så mye av mæ, æ kan si alt og fortsatt ha halvparten usagt. Og det e de dagan æ sitere Charles Baudelaire til mæsjøl, med bombastisk gestikulering om æ e aleina, «hvorsomhelst ut av denne verden!» og så lure æ på om æ kan kjøpe en togbillett til et sted som e akkurat så langt unna at æ rekk å ta toget tilbake igjen før æ må være på jobb. (Minimumskravet e at æ fungere i ti tima dagen, frokost før jobb og på jobb og så går resten sæ til, som oftest går det som det skal og helt som vanlig men noen ganga legg æ mæ klokka seks fordi æ e et voksent menneske som kan sove når æ vil, noen ganga e æ et voksent menneske som drikk kaffe til middag, noen daga e æ et voksent menneske som ser på mengden penga i bankkontoen min og fundere på kor mange tur-retur-billetta æ kan kjøpe til toget.)

Og det slo mæ plutselig, sammen med den overraskanes oppdagelsen av at æ aldri har sagt nokka om Bodil Cappelen og den kjipe/vidunderlige sjølinnsikta av at det forblir sånn her for alltid (OK, forhåpentligvis slutte æ å drikke kaffe til middag, det e en ganske dårlig idé), at æ hver gang æ føle mæ ukomfortabel i min egen sfære, hver gang ting ikke e akkurat som æ skulle ønske, så vil æ rømme, ta tog og buss og offentlig transport fordi det e liminalfasen som appellere til mæ. Æ tvitra det, en oppsummering av en tanke som godt kan være mye mer utbrodert, som æ ikke vet om e logisk i en hundreogførtitegns oppsummering: «Liminalfasen e interessant pga potensialet i at verden plutselig e nokka helt anna; i mangel på tilgjengelige ritualer bruke man transport.» (for dem som ikke har studert humaniora lenge nok til å tenke på begrepa som «liminalfase» for gøy, e det en overgangsfase, gjerne i form av ritualer, kanskje særlig religiøse, type konfirmasjon, ekteskap; liminalfasen e, i følge Arnold van Gennep, transitten mellom separasjon og inkorporasjon, å bevege sæ fra å være utfor til å komme inn igjen, den korte fasen kor du e hverken-eller; Bakhtin snakke om det som karneval, kor alle e på like fot uansett utgangspunkt, alle muligheta e åpen.)

Og det æ tenkte på va togturan, når du ikke vet kæm du havne ved siden av, når du ikke vet kæm andre som reise, når det danne sæ et flyktig, imaginært fellesskap i togvogna, hver gang du tar toget e det en viss mulighet for at verden e blitt radikalt annerledes når du går av toget (sjøl om det per nu sannsynligvis e fordi noen mista å starte en atomkrig, sånn som verden går av hengslan), hver gang du sett dæ i et sete e det en mulighet for at ditt livs store kjærleik sett sæ i setet ved siden av dæ, og sjøl om det ikke skjer, så sett du alt på pause. Eller, æ gjør i hvert fall det, æ fraskriv mæ alt ansvar hver gang æ e på reise, æ e på tur fra A til B, æ kan ikke forholde mæ til nokka anna. Æ kan ikke svare på telefonen (særlig ikke på toget, fordi dekninga fra Bodø til Trondheim e en dårlig vits), æ kan knapt sjekke epost og nesten ikke oppdatere nokka, æ kan skru av alt og bare sitte der, lese en bok, se ut av vinduet, stirre i en vegg, æ treng ikke forholde mæ aktivt til nokka som helst fordi æ blir aktivt forflytta fra punkt A til punkt B, og det e bevegelse nok. Og innen æ kommer fram kan nokka vidunderlig ha skjedd, enten inni bevegelsen æ e i, eller utfor den, nokka æ oppdage når æ kommer fram og ut av bobla.

Ka som helst kan ha skjedd, og så lenge æ e i bevegelse kan æ ikke se optimistisk på verden mens æ vente på at det skal skje; æ fjerne mæsjøl fra regnestykket for en liten stund i håp om at du (i enkelte tilfella et spesifikt du, i andre et generelt du, av og til kanskje mest mæsjøl) skal oppdage at nokka mangle så fort du ikke ser mæ; at æ kan komme tilbake og du kan kjenne entusiasmen i dæ sjøl, at du vil dele den med noen, at noen e mæ; æ vil bare være borte akkurat lenge nok til at du oppdage at du helst vil ha mæ der så ofte som mulig.