Æ vet ikke helt koffor æ begynte å tenke på det, men æ tenkte på ka æ ville fortalt mæsjøl som 12-åring (hvilket jo e et ganske standard meme-spørsmål, så det e kanskje ikke så rart), og etter en del fram og tilbake landa æ på følgende: Kjære Siri, en dag kommer folk til å le av vitsan dine. En dag kommer dem til å synes at du e underholdanes.

Og æ tror det virke som en ganske liten ting å si til sitt 12-årige jeg, og det e ganske mye æ ikke huske om Siri, 12 år, men æ tror ho hadde satt pris på å vite det. Om ho visste da det æ vet nu, tror æ ho hadde tenkt på følelsen ho fikk da ho spiste lunsj med folk ho tok lyrikk-kurset sammen med (på begynnelsen av 2000-tallet), den overraska gleden over å kunne bidra i en samtale kor folk ler. Ho hadde tenkt på middagen her nylig, da ho plutselig, uten egentlig å ha prøvd, fikk begge foreldran sine til å bryte ut i hjelpeløs latter med et absurd teit ordspill. Og så videre, og så videre. Æ tror Siri 12 år va et morsomt menneske, men ho visste ikke helt kordan ho skulle sette ord på det (Siri 12 år va mer åpenbart sjenert den gang da), fordi ho vokste opp med at ho ikke skulle snakke med mindre ho hadde nokka å bidra med, og 12-åringa har sjelden nokka å bidra med. (Det va, for ordens skyld, ingen som sa det til mæ, og det va ikke egentlig sånn æ blei oppdratt, men æ fikk mye mer ut av å høre på de voksne prate enn å bryte inn sjøl, derav stillheten. Æ va muligens et i overkant fornuftig barn.)

Og sånn ellers? «Skiltkrigen» og FrP og Høyre og Venstre (og æ bare «hæææ?») og forvaltningsområdet va virkelig ikke på lista over ord æ tenkte æ kom til å bruke ofte i februar måned, men joda, forvaltningsområdet. Og bygutta. Jævla bygutta. Og fire fornuftige innlegg mot fjortenhundre sinte ikke-sama, alt det her. Og æ prøve å tenke fornuftige ting, og si dem, av og til, men noen ganga så vil æ bare hate alt, noen ganga vil æ fordømme menn og menneska og verden og alle sammen og kasta arman i været og si «koffor e dokker så dum? KOFFOR?»

Men så tenke æ på nokka anna og så blir alt litt bedre. Noen ganga – ganske ofte i det siste – tenke æ på Simon Issát Marainen og på Ára og de siste to uken har æ knapt hørt på anna enn dem og han. Den første CD-en hannes e… ikke så bra som den første Ára-CD-en, men det e nok ikke så mye som e så bra som den. Akkurat nu høre æ på nokka helt anna fordi det begynte å bli litt for mye av det gode, faktisk.

Og av og til tenke æ på ting som e så teit at æ ikke får mæ til å si nokka om dem. Men noen ganga sir æ ting til folk og i stedet for å le og le av mæ, sir dem «jo, men det kan æ skjønne» og så blir æ litt glad for det må bety at æ ikke e helt galt skrudd sammen, og det e godt å vite.

Det går sæ til. Til og med språkforvaltningsområdedebatten må jo gå sæ til til slutt, sjøl om det allerhelst virke som om den går ad undas. Men det e jo nokka.

[Which way did our last chance go and
can we get out if we go right now?
Josh Ritter – Golden Age of Radio]