hei kjære

by

«I knew there would be magic, but I turned at the last chance…»

det hadde vært fint å kjenne den typen menneske, en sånn person som kunne gått forbi 4 roser, sett mæ sitte i vinduet og stoppa opp, kommet inn, sagt hei sagt kan æ sitte, tenk å kjenne et menneske kor svaret bestandig hadde vært et uforbeholdent ja, kom, sitt, æ leste nettopp et dikt kan æ lese det til dæ, la oss kjøpe mer kaffe og snakke om ingenting – tenk så fint det hadde vært å ha noen, å kjenne noen sånn, så enkelt

men det hadde vært så komplisert å få til, for komplisert å komme fram til og finnes det egentlig noen du kunne ha likt så godt, at du bestandig ville sagt ja?

bestandig e i grunnen veldig ofte.

by

Men først det her intense behovet for å si nokka.

Æ har et halvferdig blogginnlegg om TIFF æ burde fullføre, æ har plana om å se «Gummibaronene» en gang til sånn at æ kan blogge ordentlig om det, æ har noen tanka om … alt. Men spesifikt vil æ skrive nokka om bevegelse, om det intuitive i bevegelse, alt det her.

Men først det her intense behovet for å si nokka.

Æ vil ikke være en av tusen menneska som sier nokka om Stig Sæterbakken i dag, sjøl om æ e en av de flere tusen menneskan som sikkert tenkte «men nei, det går ikke an.» Som om noen som e seksogførti år gammel bare kan bli borte på den måten. Æ har lyst til å være vanskelig, si «det akseptere æ ikke.» Det e ikke lov, ikke når man e så ung, ikke når man e seksogførti, ikke når man leve i verden, det burde ikke være lov. Men det e det selvfølgelig, sånn e verden.

Og det va ikke det æ ville si, æ ville bare prate, æ har en sånn dag kor æ vil skrive et brev, æ vil skrive nokka spesifikt til noen, æ vil starte med et

Hei

og fortsette med nokka som e ment bare for et menneske,

Æ tenkte på dæ i dag, av og til, noen nevnte navnet ditt og æ tenkte på dæ, ikke lenge av gangen, æ ville bare si hei, men æ vet ikke om det e noen vits.

Og samtidig vil æ si det til alle, vil æ si hei verden, vil æ si så fin du e i dag, du gir mæ håpet tilbake.

Æ e et negativt innstilt menneske, men noen ganga tror æ på dæ likevel.

Æ hadde en tanke, og måtte leite fram nokka gammel kommunikasjon, sånt som skjedde for en god stund siden, i fjor, tidlig på året, og æ kikka på det og tenkte «det kan ikke ha vært bare mæ?» Det kan ikke ha vært bare mæ, det va nokka der, det va en gjensidighet i det, og den gjensidigheta glemte æ, etterhvert som alt forsvant, etterhvert som alt ramla ut i sanda – «I guess our dreams went up in smoke …» «No, our dreams went up in dreams.» – det va litt fint å bli påmint det, å huske at ikke alt skjedde inni hodet mitt, ikke alt.

Men egentlig va det ikke det æ ville si, egentlig va det ikke det mennesket æ ville tenke på, egentlig vil æ ikke tenke på nokka, egentlig egentlig egentlig vil æ late som om det ikke e nokka å tenke på her i verden, så lenge æ late som ingenting går alt bra, så lenge æ late som om æ ikke tenke på det går alt fint, men det kan man jo ikke gjøre i lengden, æ vet det, og den ene halvdelen av mæ vil være entusiastisk og full av glede, stappfull av pepp fra ende til anna, men den andre halvdelen av mæ e fornærma, e bitter, vil si «va det nokka æ sa?» «Ka va det æ sa?» «Koffor sa æ nokka?» Og man skulle tro at når man har prøvd så kan man tenke på det, men æ tenke ikke på nokka, eller kanskje æ tenke på for mye, æ tenke på kor mye enklere alt kunne vært, kor forskjellig alt kunne vært – kordan hadde livet vært om æ ikke va mæ?

Men æ ville skrive et brev, ville si «Hei. Hei, æ tenkte på dæ i dag. Ikke mye, ikke ofte. Men en gang i blant. Æ lurte på koffor, men det går bra. Æ har hørt for mye på Jason Isbell de siste uken. Æ sendte nettopp en epost kor æ snakka for mye til noen som antakeligvis ikke e interessert. Æ vil snakke med noen, en samtale, æ vil gestikulere og avbryte mæsjøl, fullføre setninge æ begynte på for en halvtime siden. Æ vil si sånt som æ ikke burde si, heve øyenbrynan og vente på reaksjonen. Æ tenkte ikke mye på dæ i dag, men æ håpe du har det bra. Det va bare det.»

Selvfølgelig hadde æ sagt mer, om æ faktisk skulle si det, æ hadde skrevet avsnitt på avsnitt, æ hadde ikke klart å stoppe mæsjøl, men æ prøve begrensningens kunst. Det går dårlig, men man kan jo øve sæ. Særlig når det e endeløse tomrom å øve i, særlig når man ikke får svar, når man snakke ut i intet.

Stig Sæterbakken sa at han ville ødelegge kosmos, når æ e på mitt mest grusomme tenke æ at æ ville ødelegge noen, men det vil æ ikke, æ vil være sparkelmasse, ikke C4. Æ tenkte på dæ, men det går over, det gjør som oftest det. Men æ e her.

by

Du finn mæ på sølvsmia om du leite

Hei kjære.

Æ har ikke egentlig nokka å si. Eller, det e jo rein løgn, æ kunne fortalt om tredje gjensyn med «En folkefiende» og bursdagen min sånn ellers (at æ konkluderte med at det e tre ting æ like at vennan mine like men som æ ikke nødvendigvis vil høre på at dem diskutere veldig lenge av gangen: hunda, statistikk og porno. De to siste e minst interessant, den første overleve æ alltids), æ kunne fortalt om SFS-årsmøtet æ va på, og innlegget æ holdt og responsen æ fikk (kortversjonen: dem likte det). Æ kunne nevnt andre ting, sjøl om æ ikke kommer på ka dem skal være akkurat nu, men nokka e det vel.

Men greia e at æ e i Tana, i Seida – om enn på feil side av elva enn så lenge, fordi æ bor i huset til tanta og onkelen min – og æ vil egentlig ikke snakke om nokka som helst. Æ vet ikke helt kor lenge det kommer til å vare (kanskje tar det slutt i morra da æ forhåpentligvis kan lese dagens Nordlys, med atter et avisinnlegg om dem som ikke vil være samisk (æ kan forsåvidt også blogge om at æ har hørt på folk som e smartere enn mæsjøl og nu vet æ ikke lenger ka æ mene om nokka, men det e komplisert)), men i verste fall, om alt skjær sæ og det eneste æ gjør i sommer e å være på jobb og lese bøker, så e det her til opplysning: plutselig tilbake.

by

fordi æ ikke får sove fordi hjernen min e for full.

Hei kjære.

(æ tror æ bruke den starten hver gang æ føle mæ enkel og billig og vil ha nokka æ vet æ ikke burde tenke på men)

Æ har sett enogtyve filma og dem kommer vi tilbake til, æ så en av dem i dag som stjal hjernen min, æ så en som fikk mæ til å lure på om mennesket e menneske fordi vi av og til dunke hodet i veggen (metaforisk og bokstavelig, anger), æ brukte tre minutta på å huske at det hete retoriske spørsmål (kategoriske? platoniske? nært nok), æ smilte og sa «æ like å være forutsigbar» æ smilte og sa «æ tror æ har nedsatt hjernefunksjon i dag» æ smilte pent og sa «har du festivalarmbånd» æ lot være å si «akkurat nu tror æ at æ elske dæ høyere enn æ noensinne har elska noen» hver gang æ fikk kaffe, men æ tenke det (æ vet ikke ka det sir, æ vet ikke koffor det stadig dukke opp – den linja e jo lite tenkbar, ganske teit), æ henta ut en billett æ ikke fikk brukt i kveld, det va kanskje like greit, den va et bevis på mine små-stalkerske egenskapa, sånt treng man ikke å faktisk gjøre alvor av (sjøl om «neimen se, vi havna tilfeldigvis på samme film» ikke e veldig stalkerisk, ting tatt i betraktning).

Æ blei overraska når [noen] visste ka æ hete, sjøl om æ kanskje ikke burde blitt det (sjøl om æ bestandig blir det); æ sa «can I ask you a really stupid question?» og stilte et really stupid question – «where in Canada is Winnipeg located?»; æ vil spørre «katti vil du ha barn?» og det virke kanskje som et utrolig rart spørsmål, det e i det minste utrolig upassanes, ihvertfall i forhold til kæm æ vil spørre, men æ lure på det, æ tar mæsjøl i å lure på det. Katti vil du ha barn? Æ treng å vite en hemmelighet.

Æ vil bære på en hemmelighet æ vil holde (fortell mæ en hemmelighet, fortell mæ nokka æ ikke burde vite, men nokka fint, æ vet mer enn nok æ ikke vil vite, fortell mæ nokka fantastisk). Æ vil vite hemmeligheta og æ vil fortelle noen at æ e sjarmert, at æ til stadighet lar mæ sjarmere, men æ vil ikke dele.

Æ e inkoherent og lykkelig, men. (æ kommer til å kræsje så til de grader ganske snart, æ kommer til å eksplodere i små bita av æsj, og æ vil ha en hemmelighet æ kan bære på da, nokka som gir mæ en grunn til å smile, fortell mæ nokka du ikke visste at du ville dele med noen – nokka sånt)

by

ting! Og greier! Og 17. mai og vakre menn. (dem e implisert)

Hei kjære!1

Æ sitt på Kaffe&Lars og skriv kåseria! Fire av dem, til og med. (derfor distraksjonsbehovet, tror æ) Innerst inne i et hjørne (det ene hjørnet med stikkontakt e vel kanskje poenget med akkurat det), bortgjemt i en krok, kald som bare det (æ tror dem har skrudd av varmen for sommern, og det va jo i bunn og grunn litt dumt, særlig siden æ snart miste følelsen i alle fingran).

Æ skriv – selvfølgelig – kåserian på samisk, derfor det plutselige behovet for å skrive norsk. Det går så sakte på samisk, æ må tenke så nøye på ordvalg og alle de her kjedsommelige tingan som kommer helt naturlig på norsk, så derfor behovet for en debriefing uten at æ egentlig har nokka å si. (æ kalte nettopp det her dokumentet for «sideoppsidedistraksjon», truer words og alt det der.)

(ååå, æ skreiv ferdig kåseri nummer to, og det e sukksukksukk, vakkert. Særlig siden poenget2 e at æ elske flyplasskoden til Tromsø fordi den bestandig minne mæ på at resten av verden e tre små (vel, egentlig store) bokstava unna hver gang æ kommer inn den døra. I tillegg til at æ like TOS fordi det e så logisk i Tromsø. Det e jo ganske mange flyplasskoda som har en tilfeldig X eller Z i sæ, siden kodan e unik og det finnes mange flyplassa, så det virke litt fantastisk at ingen tok kombinasjonen TOS før Tromsø dukka opp. Seriøst, æ elske flyplasskoda. (i tilfelle noen trengte enda en bekreftelse på at æ e en supernerd, liksom)

Problemet e at kåserian skal være maks fem minutta, og det e litt vanskelig å si kor lang dem e, men æ hold mæ for fornuftig til å beynne å lese dem høyt på Kaffe&Lars, det får være måte på kor sær æ skal virke:>

OK, æ vet æ e djevelsk inhabil, men æ e så glad i måten æ skriv på. (haha, does my ego look big in this?) Bare, små detalja, og det faktum at æ noen ganga sitt med en tekst foran mæ og plutselig legg til en setning som e en fantastisk vakker oppsummering av alt, som sir nokka på måta æ aldri har visst at æ kunne si dem på, så fin at æ ende opp med å stirre på dem og tenke «vent, kom den fra mæ?» Også gjør dem det, dem kommer fra mæ, det e mine tanka. Og tankan mine e smartere enn æ føle mæ, måten dem blir presentert på e smartere enn æ tror æ e, og det e nesten så æ blir forelska i mæsjøl, igjen og igjen, bare fordi æ e så svak for folk som e flink å bruke ord, og noen ganga e det mine egne ord, og det e kanskje litt barnslig, men pyttsann. Æ e litt barnslig. Litt barnslig og litt forelska i mine egne evna. Polyamorøs heimstaddiktning og alt.

Dessuten har æ hørt på Bigbang hele dagen, alle 97 sangan av dem æ har på iPoden min, og det har æ ikke gjort på en ganske god stund, og det e så fint. Æ like Bigbang, dessuten e det faktisk ganske god skrivemusikk. For mæ ihvertfall. (sånt e veldig sjeldent allmenngyldig, bortsett fra lærern æ hadde i creative writing, som spilte fine klassiske musikkstykka når vi skulle skrive ting, for en måte å indoktrinere vettig musikk inn i lettpåvirkelige folk. Genialt!)

Kor upassanes, på en skala fra 1 til «ærlig talt Siri, det e blasfemisk», e det å skrive et kåseri kor man i ganske stor grad kombinere 17. mai og flaggbrenning? (Heh, du treng forsåvidt ikke å svare, æ vet at det e en dårlig dårlig idé. Men når nu det vakre fedrelandet gjør flaggbrenning lovlig, for så å insistere på tidenes dummeste «flaggdebatt», så tillate æ mæsjøl den typen kombinasjona. Dessuten, det mentale bildet av å gå i borgertoget mens man stadig vekk sett fyr på flagget sitt3, e et vakkert vakkert syn. (kan man trampe noen til døde? Ja, det kan man!)

Æ skal gå min vei nu.

1æ vet ikke helt ka greia e med å stadig starte bloggen min med «hei kjære», sånn bortsett fra at æ like det. Og det e som regel grunn god nok
2hver gang æ tenke på samisk og så skriv på norsk (dvs. akkurat nu. heh) får æ så lyst til å si pointset, fordi det e samifiseringa av ordet point, fordi det e ikke som om familien min gidd å begrense sæ til å snakke norsksamisk når vi like gjerne kan snakke engel[sk]samisk
3stadig vekk fordi det sikkert kommer til å regne så mye at ikke engang tennvæske hadde hjulpet for å få ordentlig fyr på jævelskapen.