Det regne for øyeblikket, men når æ ser for mæ Tana e det bestandig solskinn her. Det e vel neppe spesielt uvanlig, å anta at det e sol bestandig et sted når det e et sted man e glad i. Tana gjør mæ melankolsk, uhorvelig, nærmest trist.

Tana får mæ til å lure på om æ virkelig kommer til å være aleina for alltid, om æ noensinne kommer til å møte et menneske som skjønne koffor æ e så glad i Tana – det føles som nokka man burde forstå før man kan forstå mæ, før det kan bli nokka som helst.

Æ hadde gått fra vettet, tror æ, om æ skulle bodd her i lengden, det e for lite, det e for tett på – æ like at folk vet at æ snakke samisk, men æ hadde følt mæ ukomfortabel om æ aldri kunne gjemme mæ bort. Det kan man forsåvidt ikke i Tromsø heller, men om æ gikk andre plassa enn til de plassan æ går, så kunne æ ha gjort det, så kunne æ ha sneket mæ unna verden, i kortere eller lengre perioda. Her kan man ikke engang drikke en kaffe latte man ikke har laga sjøl.

Men æ kan sitte helt stille i det her huset og tenke at æ tilhøre, æ kan sitte helt stille i det andre huset og se for mæ smilet til farmora mi mens ho fortalte mæ historie æ har glemt og angre på at æ glemte.

Det finnes en bok, en norsk en, tror æ, som hete «Det er her du har venna dine» og det e en sånn tittel som stikk innom av og til, den sitt i, sjøl om æ ikke har lest boka, æ huske ikke forfatteren, men det e her du har vennan dine – den følelsen. Men samtidig e det jo ikke den følelsen æ har her, det e ikke her æ har vennan mine, æ har ikke venna har, æ e knapt nok interessert i å ha venna her – det nærmeste æ kommer e at æ av og til vil importere mine egne venna hit, ta dem med fra Tromsø til Tana, vi kan sitte på kjøkkenet og snakke om teite ting, æ kan ta dem med ned til elva og forklare at da æ va liten gikk det an å fiske der borte, da va det sand overalt, men ikke det her buskaset. Sånn va det, sånn e det ikke, men vissheten, kunnskapen gjør at æ e stedsbundet.

Men ikke stedsbundet på den måten man eller bruke det, æ sitt ikke fast her, æ høre knapt til her, men æ gjør det. Æ må forklare folk koffor æ høre til her, men æ treng ikke å forklare det til mæsjøl, æ vet.

Og det e derfor æ vil ha noen æ kan ta med hit, fordi æ vil se om vedkommende hadde skjønt det. Om det virke logisk, når man kjenne mæ, at æ tilhøre Tana, Vestre Seida, det lille røde huset, området rundt – æ vil vite om det mennesket som potensielt hadde kjent mæ best av alle menneskan æ kjenne kunne sett på det her stedet og skjønt at det tilhøre mæ, at æ tilhøre det. Æ vil vite om det e like åpenbart for andre som det e for mæ.

Kanskje e det derfor Tana gjør mæ så trist, æ tror ikke æ kommer til å finne det mennesket, eller kanskje æ ikke tror det mennesket kommer til å se det, og om det så finnes et menneske av den typen, og vedkommende ikke skjønne Tana på måten æ vil – kreve – at noen skal gjøre det, ka da?

Æ pleie av og til å underholde mæsjøl med å tenke på ka slags kriterie æ skulle hatt for en potensiell kjæreste. Noen daga hold det med «noen som like mæ», æ e ikke bestandig vanskelig. Andre daga e det «noen som ser det frydefulle i ordet bananmodneri og i at 3-tallet i åpningstiden til Sparbutikken ved Nerstranda e oppned.» Som oftest e det enklere, «noen som får mæ til å le, og som får mæ til å føle mæ intelligent.» «Noen som vil kjøpe mæ teaterbilletta og sushi» har også vært en gjenganger. «Noen som jobbe som barista» e tidvis en favoritt, men det blir jo nokka anna. Så har du de vanskeligere idean, «noen som e urfolk, minoritet.» «Noen som snakke samisk.» «Noen som e interessert i samisk kultur, men ikke på den kjipe måten enkelte/mange [det avhenge av dagsform] e det.»

Og æ tror ikke det finnes et kriterie for en potensiell kjæreste, det finnes ingen liste dem må passe inn i, det finnes ikke en flersvarseksamen kor minst seksti prosent må stemme for at det skal være vits, men æ tror – uten at æ noensinne har testa – at et kriterie må være at dem må føle sæ komfortabel i Tana. Æ kunne ikke tatt med mæ noen hit som bare klaga over alt man ikke fikk tak i (æ kan klage, andre må holde kjeft), æ vil ta med noen som skjønne at æ va melankolsk, noen som gjør at det bestandig e solskinn når æ e her.