#heitehilmar

by

Å være Ofelia uten å ligne Ofelia. Hamlet på HT og teater i HjerTet.

Æ vil skrive nokka som sammenligne Hamlet med En folkefiende, som trekk linja i scenografien, eller, ikke scenografien i sæ sjøl, men måten den brukes på for å understreke de oppdelte livan. Kordan man i begge forestillingan kan se opptil flere karaktera leve sine egne liv, samtidig, uten å vite sikkert kor det e meninga at du skal feste øyan. Æ synes det e attraktivt i et teaterstykke, det e en av de grepan som gjør at æ vil se det flere ganga, fordi æ vil få med mæ mest mulig av ka som skjer og kæm som gjør ka. Og det æ virkelig likte med En folkefiende va at æ kunne velge plass i salen, at det va unummerert – sånn til vanlig like æ å ha et sted å sitte, det e enklere, da e det ikke din feil om du havne ved siden av noen, da treng du ikke tenke at du satte dæ for nært – så da æ så det andre gangen kunne æ velge et sted som va forskjellig fra der æ satt første gangen, og da æ så det tredje gangen kunne æ igjen velge litt annerledes. Det ga en slags frihetsfølelse i teateropplevelsen, æ likte det.

Man kan jo ikke gjøre det på samme måten i Hamlet – ikke bare fordi det e nummererte seta, men fordi det i En folkefiende va sånn at om du satt på et sted va det dela av handlinga på scenen du gikk glipp av, fordi du rett og slett ikke så den. Andre gangen æ så stykket satt æ mæ nært scenen, på venstre side, uten å tenke over at æ da gikk glipp av mye av det som skjedde hos Petronella Stockman, hvilket jo va synd, siden Ulla Marie Broch va en av de beste grunnan – i et hav av gode grunna – til å se stykket. I Hamlet vil det være vinkelen som e forskjellig, man vil kunne se andre bilda i speilveggen som e en del av scenografien. Kanskje kan man se mer av scenen, mindre av publikum, om man ikke sitt midt i salen, om man sitt mer til venstre? Kanskje det blir mindre distraheranes – ved gjensyn lurte æ på om æ så mæsjøl i speilet, æ konkluderte med at æ gjorde det, såvidt. Men æ tror ikke man går glipp av nokka handlingsmessig, siden scenerommet i utgangspunktet e helt flatt og uten vegga. Men likevel, man vil kanskje følge med på andre karaktera avhengig av kor man sitt (eller så e man som mæ og ende opp med å følge med på Hamlet uansett, fordi han har en nær magnetisk tiltrekningskraft); man vil kunne få et nærmere bilde av Ofelia om man sitt på venstre side av salen, man vil kunne få et nærmere bilde av Clodius om man sitt på høyre side, sånne detalja – ingenting stort, ingenting avgjøranes, men nok til at æ skulle ønske at ikke alle billettan mine va på cirka samme plass, enkelt nok. (Ida sa «… du vet ka det betyr» og æ svarte «Det e en tidagers periode der, etter at æ kommer tilbake fra Snåsa og før æ og Gøril skal på sisteforestillinga …» Alle gode ting e fire?)

Æ leste forresten Therese Bjørneboe sin anmeldelse av Hamlet i Aftenposten, og lot mæ imponere over kor mye ho hadde klart å få inn i en såpass kort tekst – referansepunkta (Bjørn Sundquist som sin generasjons Hamlet, Psycho, Bjarne Melgaard – og alt logisk og forståelig!) og Hamlet-historie og alt sammen, den va så mye bedre enn anmeldelsen i Dagbladet, som æ leste og tenkte «men … hæ?» fordi den sa så lite. Og æ skjønne at hyppige linjeskift gjør sæ i avisspalte, men når det ligg på nett ser det bare fælt ut, og ødelegg for tekstpoengan – teksten flyt ut i intet, det e litt trist. Men ja, Therese Bjørneboe sin anmeldelse va imponeranes – æ tok mæ i å ønske at æ hadde den typen teaterkunnskap å skrive fra, eller så gleda æ mæ til æ en dag kanskje har det. (sidespor: æ like å tenke på det, ideen om kumulativ læring: det her vet æ nu, en dag kommer æ til å vite mer, og tenk kor mye kunnskap æ sitt på når æ bikke førti, femti, når æ kan se linje tyve-tredve år tilbake i tid uten engang å måtte prøve – det e en overveldanes tanke, den gjør mæ glad langt inn i sjela, æ håpe ikke æ glemme den gleden etterhvert som æ kumulere kunnskap.)

Og det æ glemte å nevne i første runde av Hamletblogging va lysriggen. Det va litt dumt å glemme, fordi æ synes det va et fantastisk, effektivt, grep – å senke hele lysriggen framheva den klaustrofobiske stemninga, særlig i andre akt, og det e kanskje det æ like best med teater, når æ tenke mæ om – måten æ i større grad enn når æ ser film både kan tenke på handlinga samtidig som æ sett pris på de tekniske grepan som gjøres for å underbygge det skuespilleran gjør. Æ vet, på et nivå, at det samme skjer i film og tv og absolutt alt, men når man ser det på scenen føles det nærmere – æ ser at lyset skifte fra den ene spotten til den andre, æ oppfatte at bevegelsen karakter A gjør fra sted C på scenen til sted D skjer fordi det skape dynamikk og for at det skal passe sammen med karakter B sin bevegelse fra punkt E til punkt F – det e lettere å oppfatte – for mæ – når det skjer foran øyan på mæ i en teatersetting, æ e ikke vant til å skulle se etter det samme i film.

Æ e kanskje ikke interessert, heller, i å se etter det samme på film, æ vet ikke, det føles som om æ i større og større grad tenke at teater e min greie, æ like det flyktige i det, sjøl når det frustrere mæ endeløst. For eksempel: i går hadde æ stemmen til Morten Svartveit i hodet mitt, «det går dårlig, pappa,» (det e godt æ snakke samisk til faren min, ellers hadde æ begynt å si det til han i hytt og vær) og omtrent samtidig hang Ulla Marie Broch sin «ai ai ai ai ai ai AI!» fra En folkefiende igjen, noen ganga høre æ et tonelag og tenke på Guri Johnson – alle de her øyeblikkan som æ bare kan holde fast ved inni mæ, alt æ må skrive ned for å huske det, det e jo håpløst, og fantastisk; æ skulle ønske æ kunne se Cabaret en gang til, i 2012 ikke i 2007, æ skulle ønske æ huska mer av det-og-det stykket, men likevel, kanskje æ foretrekk situasjona kor det e legitimt å applaudere når dem e over? Sjøl om det gjør det vanskeligere å huske direkte sitata, å huske akkurat kordan det så ut, det øyeblikket der, så e adrenalinrushet etter forestillinga verdt det. Adrenalinrushet som sier: æ va tilstede, æ så folk lage kunst mens æ satt i salen og så på, dem gjorde det rett foran øyan på mæ – æ vet at Frank Kjosås e Frank Kjosås, men akkurat der, akkurat da va han Hamlet, akkurat da hadde æ tatt alt for god fisk så lenge stykket ber mæ gjøre det – det e nesten som å være forelska (æ tror det her e forklaringa på minst halvparten av alle blogginnleggan mine som handle om teater: det e nesten som å være forelska), å nyte synet, å se at ikke alt e perfekt, men likevel, å se det skjønne i det. (det her va blogginnlegget sitt, digresjonsmessig.)

Og det æ egentlig skulle si, bortsett fra lysriggen og scenografisammenligninga – va at æ, etter å ha sett Hamlet for andre gang, ikke klare å slutte å tenke på Trude Øines. Eller Ofelia, men nei, det e like mye Trude Øines.

Haha, nu passa det nesten inn i «Selma» av Herman Wildenwey – «det er Trude Øines – denne gang.» Hvilket, digresjon atter en gang, kanskje e det perfekte diktet for å beskrive teaterforelskelsen min: «Og det er liten HT/den er ærlig verd en sang/det er HT, som jeg elsker/det er HT denne gang!» bare at man med jevne mellomrom kan bytte ut HT med #heitehilmar eller Espen Østman eller Ulla Marie Broch eller Marius Lien eller Ketil Høegh eller Guri Johnson eller … ja. Æ e enkel å glede.

Men Trude Øines. Ida påpekte at ho like Trude Øines som Ofelia fordi ho ikke e det man gjerne ser for sæ når man tenke på karakteren – og ikke bare som karakter i stykket, kor Ofelia jo e kledd opp med ettervekst i det farga, blonde håret, ho spring rundt i lilla Doc Martens og dongerishorts, en oversized t-skjorte (ka nu enn det kalles på motenorsk, oversized, ikke tskjorte) – men om æ skulle beskrive karakteren Ofelia ville æ landa på at ho e høy, litt tander og vever, kanskje litt sånn modellpen, med langt hår og alt det der. Mer Angelina Jolie enn Janeane Garofalo for å være platt og enkel. Og Trude Øines e skikkelig pen, men ikke på den måten. Dessuten e spillestilen hennes i Hamlet kroppslig – om man kan si det sånn – på en måte æ aldri hadde forbundet med Ofelia. Og det e nokka der – æ har, på en eller anna måte, lyst å trekke en linje mellom den tanken her og den æ e innom i blogginnlegget «om kunstfotografi og tjukkebolla feita» – det e ikke så enkelt som at Trude Øines sin Ofelia får mæ til å tenke at alle kan få kjærlighet, det blir for enkelt – det blir ærlig talt litt simpelt, men om Ofelia kan være sånn som Ofelia e i den her versjonen av Hamlet, så e det håp? Det e nokka nærmere det. Og ikke håp om kjærlighet, men håp om at det e greit, at det kan være lov. Æ vet ikke helt, den her tanken e litt mer Welhaven enn Wildenwey, litt mer uudsigelig. (det e sånt æ bruke litteraturutdannelsen min til. jaja.)

Nu e æ ganske sikker på at det e nokka æ har glemt, igjen, enda en tanke om Hamlet som æ gjerne vil prøve å formulere, nokka æ vil gjøre et forsøk på å gripe, som om æ kan skrive hele forestillinga på bloggen min og dermed komme tilbake hit etter å ha samla kunnskap i tyve år til og tenke «sånn va det, ja!» At æ kan lese det her og komme på koffor æ synes det virke fornuftig å omså se Hamlet fire ganga i løpet av en knapp måned – koffor æ tror æ hadde angra om æ lar være, at æ kan vende tilbake om fire år, når æ forelske mæ i et nytt teaterstykke som minne mæ vagt om nokka æ har sett før, og tenke at «jo, det minne mæ om Hamlet og det va på grunn av det og det, sånn som æ skreiv der – sånn må det være» og så kan æ skrive entusiastisk om ka det enn måtte være og gå tilbake til entusiasmen nu. Og så bygge æ kunnskap og til slutt kan kanskje noen – forhåpentligvis – lese mine teatertanka og tenke «oi, æ håpe æ kan skrive sånn en dag!»

Konklusjonen e altså: kunnskap e makt, teater e forelskelse, og kombinasjonen e best.

by

Fredlaus, igjen (fortsatt rastlaus, fortsatt heit).

Æ va på teater i dag! Og æ skal på teater imorra! Og æ skal på teater neste torsdag! Fordi æ e dritfull av høykultur! … jaaa.

OK da, kanskje ikke, men æ va på teater i dag, og så Fredlaus. En gang til. Fordi Nordlys hadde et abonnenttilbud om billetta til åtti krone. Og æ e blitt litt interessert i ideen om å se teaterstykka flere ganga. Det fascinere mæ, ideen om det, fordi teater liksom e sånt du skal oppleve en gang, og så e du ferdig med selve den fysiske opplevelsen, så det som eventuelt blir igjen e minnan av den – etterlatenskapa, resta – og dem kan man jo aldri stole på. Æ kan i hvert fall ikke det.

Så æ har sett teaterstykka på nytt, noen ganga. Også fordi, som æ sa på twitter, det føles som om det e nokka subversivt i det. Sjøl om æ kanskje ikke tror subversivt e rette ordet, egentlig. Men det e nokka med det å dra på samme stykke for andre gang som gjør at det virke rart, tror æ.

Æ va litt uheldig da, dessverre. Æ tenkte at æ hadde litt lyst til å se publikum også, så æ satt mæ på fjerde eller femte rad, sånn cirka på midten. Men dama rett foran mæ hosta litt, kremta, cirka annahvert minutt. Og noen til venstre for mæ hosta med jevne mellomrom. Og noen rett bak mæ satt og fikla på en brusflaske. Og enten så va det nokka som va litt feil med lyden, eller så satt æ i en slags dødsone, for det va ganske dårlig lyd – særlig va musikken og dialogen av og til jevnhøy, sånn at æ ikke hørte så mye, og diksjonen, særlig i enkelte av dialogan, va heller ikke all verden. Og så satt æ sånn at æ ikke egentlig kunne se enkelte av scenan som foregikk langt fremme på scenen – særlig dem mellom Anders og lillesøstra, og det va synd, for det va noen av favorittan mine. Anders og lillesøstra og Anders og Hilmar.

Hilmar va forresten fortsatt like heit, heldigvis. Og nu oppdaga æ at dialekta til Morten Svartveit, da han spilte profeten Lazarus, hadde noen anslag av det æ tenke på som Karasjok-norsk – en viss Finnmarkssleng, med en anelse samisk som morsmål. Æ frykte egentlig at det mest av alt betyr at han nok burde holde sæ til – den fantastisk vakre – dialekten sin, men æ e jo et menneske som e ganske enkel å glede, så det gjorde mæ glad (språklige finurligheta, altså, der har du tingen sin).

Marius Næss har kanskje vokst litt mer inn i rollen som Anders; æ brukte i hvert fall betydelig mindre tid på å lure på kordan Espen Østman hadde gjort sæ i den. Og det e, når æ tenke mæ om, imponeranes at han klare å spille så overbevisanes når samme skuespiller skal være både lillesøstra og kjæresten hannes (heldigvis ikke samtidig – sjøl om det jo hadde vært litt av en prestasjon for et teaterstykke for unge/ungdom!), at han også får til de endringan, helt uten å kunne skifte kostyme eller nokka – ærlig talt, nesten uten å være av scenen i det hele tatt.

Æ va mer glad i rolletolkninga til Cecilie Lundsholt den her gangen, uten at æ vet om det va nokka særlig forskjell på kordan ho gjorde det sist1, kanskje det e fordi æ har observert ho i virkeligheta siden premieren (les: stalka ho hver gang ho har vært innom 4 roser? …ikke egentlig, bare observert! Fordi æ har øya! Og bruke dem! (æ love, det e bare det)), og at æ knapt kjenne ho igjen. Æ vet ikke ka det e, men kanskje den forskjellen mellom ho på scenen og ho av scenen gjør at æ va mer bevisst på karakteran ho spille? Alle karakteran blei litt mer krystallklar fordi det e åpenbart kor forskjellig dem e fra personen. (Nu høres det definitivt ut som om æ har stalka ho, men æ har bare trukket veldig mange slutninga! Eller så prøve æ desperat å forklare nokka æ ikke får grep på – en av de to.)

Æ e dog ikke kommet mæ så veldig mye lenger enn Espen Østman, herregud. Herregud, Espen Østman. For en fyr! Æ elske måten han klare å spille både sympatisk unggutt og drittsekk og nyfrelst mann og alt det andre, æ tror like mye på han uansett ka han sir og hver gang han smile på scenen har æ mest lyst til å smile tilbake (det gjaldt dog alle fire skuespilleran. Se også: Siri e enkel å glede). Æ mene, æ har lyst til å si at han virke så sympatisk, men så tenke æ litt videre og har mest lyst til å si at han virke som en drittsekk, men kanskje ikke bare det, likevel. I am large, I contain multitudes og alt det der (han altså, ikke æ, æ e enkel og billig). Æ har fortsatt lyst til å smile til han hver gang æ ser han, men så får æ mæ ikke til å gjøre det likevel. Men æ håpe han får fortsette på HT lenge, det hadde i det minste gjort mæ glad! (og det e jo tross alt det viktigste!)

Og så en hel masse greier om Anders og Hilmar. Men æ klare ikke sette ord på nokka av det, det e bare.. det va så fint! Anders får, i enkelte scena, være ung på en måte han ikke lenger vil være med foreldran sine, og sjøl om det e åpenbart at Hilmar ikke vet ka han skal gjøre med det, så e han sånn en fin fyr likevel. Øyeblikkan av stillhet mellom de to e virkelig fin, det blir små pausa i et tidvis heseblesende teatertempo. Og Anders og lillesøstra e så søskenaktig, det e nesten som æ kan kjenne igjen mæ og broren min i det, sjøl om ingen av oss har bodd i skogen. Og scenen med lillesøstra og minstesøstra, kor ho e en dukke som Morten Svartveit styre – det vekke mye latter (i hvert fall de to gangan æ har sett stykket), men æ syns ikke det va så morsomt, kanskje æ bare e for villig til å kjøpe ting som dem blir presentert? Om noen sir «det her e minstesøstra til Anders, men vi har bare en kvinnelig skuespiller, så ho e en dukke som blir styrt av den eneste skuespilleren som ikke allerede e i den her scenen» så tenke æ «OK.» Æ tenke ikke «Haha, voksen mann skal være seks år gammel jente.» Æ e sikkert bare for metaforisk og bokstavelig av mæ. (dessuten skulle dokker ha sett smilet hannes, akk.)

Så, ja. Utilfredsstillanes publikum, men det plaga mæ kanskje ikke så mye som æ trodde det gjorde?

Og de to andre teaterstykkan? I morra skal æ se Min duoddarat III og neste torsdag skal æ, selvfølgelig, se En folkefiende. Æ gledegrue mæ til begge dela (som vanlig).

1Æ har litt lyst til å sette inn et billig poeng her om at det sikkert va fordi æ va forberedt på heitheta til Hilmar og at ho dermed ikke blei overstråla av den. Men det virke upassanes, så den får holde sæ i en fotnote – dem e det jo ingen som les uansett!

by

«så solbrun du e, har du vært ute i verden og forska?»

Egentlig burde æ skrive nokka om Magnar Nilsen, om da Magnar Nilsen va i Nordlys, i det som på den ene sida virka som en kontaktannonse, og på den andre sida virka som et forsøk på å vinne velgera på å si «Ja, vi stemte ja til de her samegreian, men herregud, vi e jo ikke for det, egentlig; vi kan bare ikke ombestemme oss nu, sorry!» Eller kanskje det bare virka sånn fordi Oddvar Nygård skreiv hele saken med utgangspunkt i at sama e teit. Dessuten e det pokker så usympatisk med noen som sir «æ har ikke plana om å lære mæ ett ord [tilfeldig valgt språk, i det her tilfellet… samisk, selvfølgelig].» Ja, gud forby at du gidd å lære nokka, nei, huff, sånt skal vi ha oss frabedt!

Men siden det e kjipt og kjedelig, har æ mer lyst til å skrive om Thomas Hylland Eriksen. Ikke det at det e så mye å si om Thomas Hylland Eriksen – i den her sammenhengen, æ har skjønt at det e ganske mye å si om han ellers, sjøl om æ ikke har lest nokka han har skrevet – men æ så han, her om dagen, i Tromsø! (Det visste sæ etterhvert at han va i byen for å delta på doktordisputas, en samisk en som sådan.)

Ida og æ satt på 4 roser, etter å ha sett Fredlaus, og snakka om laust og fa(u)st (… og #heitehilmar (æ skal slutte å snakke om han snart, æ love)), da æ så ut vinduet og sa «Æ tror det der e Thomas Hylland Eriksen» og Ida snudde sæ og va enig. Æ blei dog litt usikker, fordi han va så solbrun, og det e det ikke så ofte akademikera e, i hvert fall ikke her i byen; sorry Thomas Hylland Eriksen, ikke til forkleinelse for dæ, men æ bor i Tromsø, solbrune akademikera e ikke hverdagskost! Men det visste sæ at det va han – vi stirra, konfererte, stirra og fniste oss fram til det – og det va da Ida sa «Kom igjen, trekk fram en bok, sånn at han ser at vi e skikkelig intellektuell!»

Og æ måtte svare «… men æ har bare den her» og trakk følgende bok opp av veska:

"We have an appointment to see a man about a horse"

Dokker skulle ha sett ansiktsuttrykket til Ida, men ho summa sæ ganske raskt og sa «Jaja, da kan han i hvert fall se at du kan lese.» Æ feiga dog ut og la den tilbake i veska, det e liksom ikke sånn man vil gjøre inntrykk på folk, særlig ikke Thomas Hylland Eriksen.

by

søndagsrot og sånt

Når vi snakke om Fredlaus, så endte æ opp med atter et øyeblikk av «åja, det va sånn sosiale medier fungere.» For etter å ha sett stykket, tvitra æ følgende: «Opinionen etter «Fredlaus» e at Hilmar (Morten Svartveit) va heit. Marius Næss funka til å spille femten. Også likte vi katta og hjorten.»1 (her) Og det e jo.. legitimt? Legitimt til å være mæ, i hvert fall. Dagen etterpå så æ – på iPhonetwitterappen min – at noen hadde retweeta den (altså syns at den va interessant nok til at dem ville at demmes følgera også skulle få lese at æ hadde sagt det og dermed resirkulert den, i ordets andre betydning), men siden æ va på iPhonetwitterappen kunne æ ikke se kæm. Så overraskelsen va stor, som dem sir, da æ endelig kom hjem og oppdaga at det va teatersjefen sjøl som hadde retweeta den. (Egentlig burde æ si omtvitra, ikke retweeta, for å holde på fornorskninga.)

Dem sir jo, de såkalte ekspertan, at du ikke skal si nokka i sosiale medier som du ikke vil være komfortabel med å se spredt utover førstesida på lokalavisa di. Men æ vet ikke helt om det gjeld ting som at æ syns Morten Svartveit va heit eller at æ e hemmelig forelska i Kjetil Wiedswang. Og det e ikke som om æ e pinlig berørt av det faktum at æ syns Hilmar va heit, men.. det e kanskje ikke det første æ hadde valgt å fokusere på om æ visste at teatersjefen skulle lese det æ skriv. Heldigvis eie æ ikke skam, så æ reagerte stort sett med latter (og så blei æ litt pinlig berørt da det visste sæ at #heitehilmar e på twitter, og følge teatersjefen, sånn at det finnes en halv mulighet for at han har sett det; litt ekstra pinlig ettersom han virke å ha adoptert stamkafeen min/vårres. Men stort sett e det bare underholdanes, alt sammen).

For øvrig har æ litt oppussingsarbeid å gjøre på bloggen, fordi æ innså at det æ har brukt som tagga på livejournal, passe best som kategoria her (eller i det minste bedre, stort sett), så æ skal før eller seinere knø mæ gjennom alt for å endre og fikse. Æ lurte litt på om æ kanskje – siden æ da vil gjøre ting som teatralske opplevelsa til kategoria – skulle gå hen og lage navnetagga på alle skuespilleran æ nevne i sånne settinge, og artista æ nevne i musikk, etc etc. Det hadde jo gjort mæ mer.. søkemotorvennlig? Men så vet æ ikke helt om det e nokka æ vil satse på. Skal man være søkemotorvennlig når man stort sett ikke sir anna om menneska enn at dem enten e skikkelig pen, skikkelig dum eller skikkelig flink (eller, om man e mæ, at man e [skikkelig] hemmelig forelska i dem)? Alt man må ta stilling til her i verden.

Og sånn ellers skal æ si fornuftige ting på museet om ti daga. Og om tolv daga skal æ til Oslo. Så om det går skikkelig dårlig med førstnevnte e det mulig at æ ikke kommer tilbake igjen fra sistnevnte. Æ like i hvert fall å ha den fluktmuligheten!

1La mæ for ordens skyld si at æ tror æ brukte ordet opinionen på den måten fordi æ skulle prøve å tvitre og snakke med Ida cirka samtidig, av og til multitaske æ dårlig.

by

Fredlaus (og rastlaus og endelaust heit)

Æ va og så Hålogaland teater sin premiere på Fredlaus (basert på boka av Ragnar Hovland) på torsdag, sammen med Ida. Det va gøy. Vi va litt usikker på korvidt det kommer til å treffe publikum i den alderen det ville treffe (over ti, under tyve, nokka sånt tror æ?), men vi likte det i hvert fall (over tyve, under tredve-segmentet e jo også nokka å satse på?).

For første gang på ganske lenge va æ generelt mer imponert over skuespillet enn æ va over scenografien. Det e et ganske dårlig kompliment, æ vet det. Det æ mene e at æ syns scenografien va litt kjedelig, nesten; eller: den va ikke en like vakker åpenbaring som scenografien på de fire-fem(-seks-åtte?) siste stykkan æ har sett på HT. Men til gjengjeld så har omgangskvedet på mange av de stykkan vært «scenografien trakk i hvert fall opp» – her va det skuespilleran som trakk opp, og det må jo nesten være bedre enn at scenografien skal trekke opp, egentlig?

Det vil si, de fleste skuespilleran trakk opp. Marius Næss fungerte utmerket som femtenåring – sjøl om æ slit litt med å forstå at folk som e to år yngre enn mæ kan ha jobb på et teater, men det e bare fordi æ ikke huske på at æ fylle ått-og-tyve i år, ikke nitten – men Ida sa i etterkant at det hadde vært interessant å se Espen Østman i hovedrolla, ikke alle birollan, og æ e enig. Æ tror han kunne gjort sæ i den rollen, sjøl om han kanskje ikke hadde vært en like overbevisanes femtenåring. Til gjengjeld va han det mest fantastiske æ har sett i alle de andre rollan han spilte.

Æ vet ikke kor mange det va, men alle skuespilleran hadde mange forskjellige rolla – bortsett fra Marius Næss – og det fungerte utmerket. Cecilie Lundsholt va overbevisanes både som jevngammel liksomkjæreste, ensom lillesøster, mor og tilfeldig gammel dame, mens Morten Svartveit spilte Hilmar frå Skogane (eller heite Hilmar som vi døpte han i etterkant, evt #heitehilmar om du e på twitter og digge hashtags) og en masse andre rolla, og va omtrent like kjekk i alle sammen (fnis). Han va dog best når han ikke trengte å snakke nordnorsk, så det va kanskje fornuftig å la ham holde på – det æ antar va – sin egen dialekt i noen av rollan.

Og Espen Østman, herregud. Herregud, Espen Østman. Det va litt fornøyelig, for salen va ganske full av HT-skuespillera, og du kunne høre dem le hver gang han dukka opp i nye, rare bekledninge (særlig va det skummel MC-dude som vakte lattermilde reaksjona), men så spilte han alle rollan så bra. Æ visste jo, etter å ha sett Velkommen, at han beherske det der godt, men i det her tilfellet va det ekstra imponeranes. Særlig at han rakk å skifte så fort som han gjorde! (Æ så han i en glippe i scenografien kor han reiv av sæ et antrekk og tydeligvis hadde det andre under, eller i nærheta, det må ha vært slitsomt å skulle holde styr på kordan klær som trengs kor for å komme inn når, og sånt.)

Stykket sånn reint generelt likte æ også, det hadde et dryss av Hovland over sæ – uten at æ har lest boka, så æ vet ikke kor tekst(u)tro dem eventuelt har vært – og det at Anders snakka direkte til salen en gang i blant, gjorde sikkert at dem kunne beholde ting som det ellers ikke ville vært naturlig å inkludert. Oversettelsen va gjort av Morten Kjerstad (… æ antar at til og med Ragnar Olsen treng ferie en gang i blant), og der va det rom for forbedring. Æ vet ikke, dem sa ting som «søstrene mine gråt(er?)» og det hørtes bare rart ut; han har kanskje brukt for mye tid på å ville få det til å høres naturlig ut på sin egen dialekt? Eller så har han vært for tekstknytta og litt lite muntlig. Men Kjerstad e jo ikke så gammel, så om han har lyst å fortsette å nordnorskifisere teaterstykka så kan han sikkert bli flinkere etterhvert. (Haha, nu hørtes æ gammel og fordomsfull ut, og han e vel egentlig eldre enn mæ. Dessuten har æ vært på fest med han, men det har han kanskje ikke et behov for å huske, enkelte spørsmål tatt i betraktning (ooo, kryptisk).)

Men slutten va teit. :( OK, det va ikke så ille, det va bare… :(