Hélène Cixous

by

Menn med kam og anna som ikke finnes

Det starta i og for sæ ganske uskyldig. Eller, nei, det blir helt feil, da høres det ut som om det har utarta. Det har ikke utarta.

Det starta ganske forsiktig, det kan man si? Sjøl om det ikke va som vanlig, siden det va en skikkelig fancy middag på 4 roser, men det va liksom ikke min skikkelige fancy middag, fordi den va Ida sin, og det va fint. Men det som skjedde under middagen va at æ på et tidspunkt i løpet av kvelden greip muligheten til å tvitre «Det e litt sjarmeranes med menn som veldig tydelig har kjemma håret når dem kommer tilbake fra toalettet.» Og så sa Therese «Æ lure nu litt på korr du e… (æ vet, 4roser e det åpenbare svaret, men dette hørtes spanande ut)», og det faktum at alt fortsatte blir egentlig hennes feil, for det va da æ svarte «Å, nu skulle æ ønske æ hadde vært aleina på restaurant med en mann som bestandig hadde en kam i baklomma. Det hadde vært fint.» Og så brukte æ litt tid på å tenke på kor fint det hadde vært, æ tror det e nokka æ har plukka opp i ganske ung alder – menn med kam e respektable folk (mvh Siri, alder lettpåvirkelig).

Dagen etterpå va æ fortsatt litt opphengt i ideen, fordi det e sånne ting æ blir opphengt i (enn om æ ble opphengt i nokka fornuftig en gang!), så da fortsatte æ med følgende monolog: «Æ e nesten litt forelska i ideen om å dra på date med en mann med kam i baklomma. Men det hadde vel endt opp med å måtte være en på 40+ …» «Eller det som verre e. En Høyre-mann? Og et sted går grensa. (Grensa går et sted mellom Venstre og Høyre, tror æ. Kanskje?)» «Spørsmålet e vel: finnes det fortsatt menn på rundt tredve som går med kam i lomma? Og stemme dem eventuelt Høyre?» (sidenote: æ ombestemte mæ – æ tror det va fordi æ fikk Ola Borten Moe, for ikke å snakke om de lokale Sp-politikeran, langt opp i halsen et sted – så æ konkluderte med at grensa går til høyre for halve Sp.)

Og så, den tredje november, blogga æ så vidt om det og han som mente at æ ikke burde ønske mæ ting som ikke finnes. (Æ innser jo nu at det rette svaret ville være «koffor skulle æ slutte med det nu, når æ har gjort det så lenge?» L’esprit de l’escalier, altså. (det tok litt googling, det uttrykket der – det anbefales å leite etter det på engelsk, ikke norsk. Eller så kan du jo bare huske det. Det e fransk og betyr at du kommer på alle de skikkelig smarte tingan du kunne svart akkurat for seint til å kunne si dem. Eller, som i det her tilfellet, en måned etterpå. Det va en lang trappenedgang.))

Men det va etter det at det blei litt morsomt. Kor morsomt e ganske relativt og betyr at det underholdt mæ. Men den fjerde november kunne æ rapportere følgende: «Det lå en kam på fortauet i Fr. Langes gate! Æ vurderte å ta det som et tegn, men æ vet ikke helt ka det skulle vært et tegn på.» Og åtte daga seinere kom følgende: «Storgata. @gaski. En henslengt/velplassert kam. «Alt e tegn», sa Barthes. Æ leve i en roman av Robbe-Grillet.» Legg merke til at det va nu æ introduserte et fransk tema i det hele – æ e litt usikker på kordan det skjedde, men æ tenkte litt på Robbe-Grillet («koffor kan ikke vi ha grillfest når Robbe-Grillet?» for eksempel. Høyverdig tenkning!), og så tenkte æ på Barthes, men det gjør æ ganske ofte.

Og så, den 18. november, fordi æ hadde gjenfunnet Love Itself in the Letterbox av Hélène Cixous, og bladd mæ gjennom den – æ har fortsatt ikke blogga mæ ferdig om den boka, men her e det æ skreiv i mars, etter å ha lest to kapittel – og da va æ såpass betatt av verden og Cixous og alt sammen at æ tvitra: «Revidert ønskeliste: Æ vil ha en mann med kam i baklomma som lar mæ bedrive høytlesing av Hélène Cixous. (for en bok; for en tanke).» Dagen etterpå, den 19., va æ fortsatt såpass forelska i Cixous at æ tok det hele på samisk: «Jurddaš jorgalit Cixous sámegilli! «lea go du sánit mu njálmmis go logan daid du gielas.» (gal dat varra birge bures dan ovta cealkagin.)» («Tenk å oversette Cixous til samisk! [are your words in my mouth when I read them in your language] (det hold antakeligvis med den ene setninga.)»)

I det æ hadde slått mæ til ro med at alt rant ut i sanda, som ting jo har en tendens til å gjøre, dukka følgende opp, 1. desember: «En kam! Type svart. Ved inngangen til parkeringstunnelen ovafor Lehnesmåttet. (det e for mørkt til å sikre fotobevis) <3" og æ blei litt lykkelig, fordi det va den tredje, og alle gode ting e tre.

Sjette desember hadde æ slått mæ til ro med at livet mitt mangle menn med kam, men til gjengjeld bestemte æ mæ for at det æ vil ha e "Et sted i verden finnes det noen æ kan sjarmere i senk/til sengs med høytlesing fra Hélène Cixous; en dag skal æ møte det mennesket. Jepp.» Det va mest fordi linja «til sengs med Cixous» høres skrekkelig fin ut, det hadde vært så bra å kunne skrive nokka med det som tittel, derfor ønsket. Men så måtte æ klargjøre litt, for ordens skyld: «Det høres ut som om æ har et veldig forhold til Cixous, æ har ikke egentlig det. Æ kan like gjerne sjarmere noen med Terry Pratchett, altså.»

Den åttende desember endte æ opp med følgende hjertesukk: «Hei Freud, æ skulle nettopp skrive «kæm» og så blei det «kam», kan du fortelle mæ kordan æ skal tolke det?» og det e egentlig der det slutte – inntil videre, i hvert fall – bortsett fra at i går, den 10. desember, da æ va på tur fra 4 roser til busstoppet via Ica for å kjøpe fløte og Solo, så gikk æ forbi en kam. Den lå på andre sida av gata fra den forrige æ oppdaga i samme område, men æ har en mistanke om at det va samme kammen.

Man skal ikke tolke for mye inn i ting (i motsetning til alt æ har skrevet så langt tyde på), men æ smilte litt oppgitt av det – kanskje han e der ute, et sted, likevel? Æ mene, om det e det om å gjøre, så kan æ vel alltids kjøpe kammen sjøl, det e tanken som tell.

by

Kontekst e for feiginga og æ skal være mindre feig.

Æ tenkte på intertekstualitet? Eller på kjærleik? Og kanskje æ ikke huske forskjellen, når alt kommer til alt? Fordi alt heng sammen her i verden, det ene med det andre; å høre folk diskutere et Brennpunkt-program om nokka samisk heng sammen med «Arktisk hysteri», særlig når Per Henrik sir at grunnen til at dem/dokker/de andre ikke forstår e fordi dem aldri e blitt forska på som ape. Og æ tenke «om att og om att» og går i sirkelbevegelsa rundt mæsjøl, også det her e en nordområdebevegelse, også æ e nordområdebevega. Og e det sant at saman e dem det e blitt forska mest på opp gjennom åran? Det e ikke godt å si – det e sikkert mulig å si, men ka vet vel æ? – men skjelettan vårres får dem aldri! Eller, nei, vent, jo, ja. Faen. Men sjela vårres får dem aldri? («I spend 57 minutes of every hour being a part of your white world.»)

Og æ tenkte på «Arktisk hysteri» og smilte av mæsjøl, for det va det æ tenkte om «Arktisk hysteri» da æ så det, «det her e nokka æ kommer til å vende tilbake til» og så gjør æ det, men i stedet for å tenke på teksten – æ glemte navnan på forskeran, menneskan – tenke æ på den ene sangen «om att og om att» og rundt og rundt og alt på tre språk og æ kan ikke finsk – det e litt trist, om enn veldig mye mindre sårt enn at æ ikke kan skrive ordentlig samisk – men æ føle at æ kjenne det igjen.

Og æ tenke på ei historie om tåke. Detta e ei historie om tåke, tenke æ, fordi det e sånn diktet til Sigbjørn begynne, æ skriv for å fortelle at også andre e berøva, og det e en nydelig tekstbit, det e et nydelig dikt, sjøl om æ har hørt det hundre ganga – kunne sikkert hørt det hundre til og fortsatt vært fornøyd.

Æ tenke på «tighte folkedrakte/av hud» æ tenke på å slite sålan mellom salan/dette e altså ting som dem e, og å skrive dialektnært, å snakke dialektnært, og æ tenke at æ vil døpe om NaNoen min fra i fjor «Velkommen til Kautokeino suburbia». Og man kan ikke egentlig bruke ordet dette på dialekt, æ kan ikke det, dette e altså ting, som dem e, dette: æ e altså som æ e. Dette og ennå. Det blir enda uansett, det blir bestandig enda, det e enklere, det føles rettere, sjøl når det skal være ennå, og det e jo litt trist, e det ikke? At man skriv feil fordi man skriv dialekt? Men sånn e det.

Og dem tok skjelettan vårres – vårres liksom, ka har æ med Neiden å gjøre? ka har æ med hundre år gamle skjelett å gjøre? Ka har æ å gjøre med retten til land og vann og et liv uten nordmenn? – og vi kontre, visstnok, kanskje, med kultur? Med finkultur, med teater og språk og litteratur, med bøker ingen les og teaterstykka ingen forstår, med å si at vi blir forska på, som ape, at vi blir møtt med forståelse så grenseløst forståelsesfri at det nærmest e litt fint – tenk at du ikke engang skjønne kor mye du ikke vet! At du ikke forstår kordan du høres ut.

Og alt handle om intertekstualitet, og en tekst æ leste en gang, at æ tenkte på Barthes men ikke lenger kunne forklare kordan han tenkte, are your words in my mouth when I read them in your language, kunne æ tenkt, kunne æ lurt på? Æ kunne spurt, e ordan mine i munnen på dæ når du les mæ? Får æ plassere mine ord i din munn, æ vet ikke ka anna æ har å by på, æ vet ikke kæm æ e, men æ kan skrive dæ sekshundreognittini ord om ting ingen forstår, som ikke heng sammen, intertekstualitet og identitet, og en dag skal æ være lei av å snakke om mæsjøl og ka vi e, men så lenge det e så mange som ikke forstår fortsett æ.

Ikke fordi æ vil gjøre mæ forstått, æ vil gjøre dem forvirra. Ingen kan beskylde mæ for å ha noble mål, det skal æ ha.

by

are your words in my mouth when I read them in your language

Æ starta dagen – i en vid definisjon av å starte dagen kor vi egentlig regne det å være på universitetet, gå på C8 og kjøpe en enkel latte som starten på dagen, og ignorere dusj-frokost etc – med å sette mæ ned og lese Hélène Cixous, Love Itself in the Letterbox. Æ leste bare de to første kapitlan, men det va da en god start, om ikke anna? I baksideteksten e Cixous definert som «one of the world’s leading writers,» æ har hatt ho på pensum en gang, tror æ – æ huske ikke helt kæm av de der vanskelige franske teoretikeran æ faktisk hadde på pensum og kæm æ bare har hatt mareritt om i etterkant – men den her boka kjøpte æ på posesalg på Akademisk kvarter under fagboksalget demmes. Ikke fordi det va Cixous, men fordi den handla om kjærleik, og det e tydeligvis et av kriterian mine for å kjøpe fagbøker nu til dags. Eller, da blir det vel «fagbøker.» (Æ kjøpte dog How to Read a Poem og noen andre faktiske fagbøker, så det va ikke bare selvhjelpsfag.)

Æ vet ikke om ho e en leading writer, men æ like måten ho bruke tegnsetting på, eller, rettere sagt, ikke bruke den – det gjør at alle setningan av og til ramle over hverandre, ja, det finnes punktum, men komma e det ikke så farlig med, du skjønne vel såpass uten hjelp? Eller kanskje kjærlighet e litt sånn, at den ramle over sæsjøl i et forsøk på å få dæ til å forstå? (kan vi skylde den forrige setninga på at æ har starta dagen med det her?)

Æ vet ikke om det e en god bok, men den har fine tanka, og vakre setninga, som: I will never forget this is the first time that I tell you this memory, you say. (p. 4)

Og den snakke om det å lese den andre, som vel i det her tilfellet e noen man har et forhold til, men æ syns dela av det passa bra på leseopplevelsen i det hele tatt, det å lese poesien til noen og plutselig føle dæ så nært dem at det virke litt upassanes: Your language – I always come back to it – is well guarded, I try to part your lips with my tongue or else it’s you on my lips, I no longer know what is inside what is outside, are your words in my mouth when I read them in your language, the slightest touch of a syllable has the mysterious power of a penetration. (p. 6, min utheving)

I remember your arrival in the office. I remember the other being that you appeared to be to me then when I had just read the poems with a freedom for which you might reproach me. I had licked them from head to toe, chewed ruminated without paying, they were mine, and suddenly they were yours, they were something of your person that I had taken pleasure with behind your back I had helped myself, as if I had gone into the wrong bedroom, I slept in your bed, your dreams came to me, thereupon you enter, you turn on the light, it’s not as if I could say: I thought you were dead. I was with your poems and I had no need of you. (p. 12, min utheving)

…she doesn’t know how to read French, she can emit forty-eight love sounds, they are musical versions of again and always… (p. 19)

…at the corner of a dream and a waking, everything has already been told-and-forgotten, the sentence now has the charm of the Refound Ones, those unknown faces that one recognizes, those formulas that tickle sleeping memory. (p. 23)

Og siden æ bruke dagen i dag på å være dritnervøs, fortsatt, (og ikke gjøre det æ burde, enda, men først bare les Cixous), virka det her merkelig passanes: One twitches and fidgets. One feels impossible and gives up. (p. 25)

Så va det ting om mat, det andre kapittelet handla om mat, om mora hennes som snakke om the cauliflower of the Lautaret, og ho spinne videre på det der, snakke mer om det, og æ vet ikke kordan side av det her sitatet æ eventuelt tilhøre, men begge dela virke litt fin: I know a person for whom the habit of dining with someone is a staggering blow to the latter’s possibility of ever being a legendary character for us. For me, it’s the opposite. I have a passionate curiosity to the point of jealousy about what you eat, about what you eat every day, about what we have eaten together, about what we have never eaten together, about what we will one day eat together. (p. 27) Og så likte æ, kjente mæ igjen i – via omveia og litt sånt – det her sitatet, sjøl om æ kanskje ikke kultivere det sjøl, men. Omveia: I betray myself with rosy-fat-cheeked plump characters even as I cultivate slenderness. (p. 22)

Og så leste æ det her og tenkte på noen, men det kan man jo ikke si til folk: se, akkurat sånn e det når du les ting æ skriv, din dust, hold dæ unna: If you had called me my soul, if you said to me «your soul is delicious it’s as if when I read your letters I am drinking your soul,» I would have been disgusted, I would have felt offended, threatened, I would have headed for the door. (p. 28)

Little words, for example? No. You never sent me what in French we call un petit mot, «a little word,» as Albertine does to the narrator and vice versa. Between us no «little words.» Brief, sharp, strong words. (p. 46)

…I want you to come I don’t want to ask you to come I am asking nothing of you… (p. 46)

Og til slutt, uten sammenheng, egentlig, siden det e første gangen æ les den her boka, men æ tenkte på Roland Barthes da æ leste de to siste setningan, fordi det e det æ tenke hver gang æ blar litt i A Lover’s Discourse: I found the most beautiful sentence imaginable in words of the world in one of the volumes of the In Search of Lost Time, not very long ago. I don’t know how I failed to notice it earlier. And one thinks one is reading. (p. 47)

Blabla, det burde sikkert være mer kontekst her, æ vet ikke, nokka fornuftig, men nei, hei – æ leste en bok og markerte noen setninge æ likte, her ser du flesteparten av dem, æ ville dele. Så enkelt va det, ka?