firehundre ord for at alt kunne vært verre enn det e [det samiske håpet]

Æ leste en bok i dag som dypest sett handle om fornorskning, blant anna om en Anton Olsen Hoem som etterhvert holdt til i Nesseby (æ så det og tenkte «Unjárga<3» fordi det e nesten Tana og det e sånt æ like), fordi han flytta dit som lærer. Han fikk penga fra Finnefondet – som æ lærte av Ivar Bjørklund i forrige uke, på litteraturdagan til Sámediggi, fikk mer penga til sin opprettholdelse av fornorskning av samer (og kvener) enn det samiske (og kvenske) formål har fått så langt siden fornorskningspolitikkens påståtte slutt – og argumenterte for at han burde få dem fordi han stort sett bare hadde samiske og kvenske eleva, og dessuten gjorde en sabla god jobb med å få dem norsk (og det va ikke lett!). Det va ganske deprimeranes lesing, og æ kjente litt på den fysiske samiske smerten, der den la sæ i magen og sa «e det ikke fint å vite kor hardt dem har jobba for å få dokker bort?», men så kom æ noen avsnitt lenger inn i historien og fikk vite om sønnen hannes Erling Hoem, og sønnen til Edvard, Anton Hoem, som blant mye anna va professor II på Sámi allaskuvla, Samisk høgskole.

Og æ kjente det bobla i mæ, litt, av glede, fordi siste setning i det kapittelet va «Men med tanke på hans, men særlig hans sønn Erlings og hans sønnesønn Antons holdning til samisk språk og kultur, var kanskje ikke friplassen til Anton Hoem, vurdert som tiltak i fornorskningspolitikken, noen udelt vellykket investering fra statens side.» (henta fra Eivind Bråstad Jensen sin Tromsøseminarister i møte med en flerkulturell landsdel) og det e så velfortjent. En stat som dele ut penga til folk som jobbe med fornorskning fortjene at ungan til de folkan blir funksjonelt tospråklig og ser verdien i å være det, at ungan demmes igjen jobbe så mye med det at samiske utdanningsinstitusjona vil ha kunnskapen demmes. Sånne konsekvensa av fornorskningspolitikken e det eneste dem fortjene, og dem va akkurat det æ trengte.

For æ kan en del om samisk historie og kultur og alle de her tingan, ikke så mye, mindre enn en skikkelig engasjert same, men mer enn en gjennomsnittlig nordmann (om vi nu skal sette oss veldig lave mål), og det dukke stadig opp mer å lære. Det dukke stadig opp ting å ha troa på, sjøl om det av og til føles som det motsatte.

Det finnes stadig menneska æ ikke engang har hørt om som gjør så bra ting for det samiske samfunnet, folk som e engasjert lokalt, som arbeide jevnt og trutt for at vi skal få eksistere, folk som konsekvent snakke samisk inntil det e bevist at den dem snakke med ikke skjønne det, folk som lære sæ samisk etter fullført skolegang fordi det e kulturbæring, fordi dem ser at språket e viktig, så viktig, folk som først blir språklig engasjert etter at dem e ferdig med den obligatoriske undervisninga, når dem finn ut at det e nokka dem vil ha som ballast. (og ja, det finnes rom her for folk som aldri lære sæ språket, en same e en same e en same e ikke avhengig av at man kan samisk, tro aldri at æ nedvurdere noens samiskhet basert på språk, men tro ikke at æ ikke vet at om ingen av oss hadde språket ville vi sannsynligvis forsvinne) (og vit at æ vet at min norske syntaks sannsynligvis ville hatt godt av litt færre negasjona)

Alle de her folkan som hold kunnskapan i hevd, som lære å sy og veve og flette og bake og snakke og fange og sløye og slakte og drifte og som får all sin samiske kunnskap bakt inn i sitt samiske liv, enten majoriteten ser at det e samisk kunnskap eller ikke, æ lærte aldri å sløye fisk (æ gjorde det, æ fiska med bestemora mi i min barndom, men æ har ikke gjort det på nesten tyve år, æ vet ikke om det sitt i fingran på samme måte som dem hevde at å sykle sitt i beinan) men æ lærte å være samisk på den måten livan vårres ga rom for, og det e fullgodt, for vi kan og vi får og vi skal og vi må finnes på så mange måta, det e så mange variasjona i oss, det va oss Walt Whitman snakka om når han skreiv «I am large, I contain multitudes» (det kan hende han ikke visste det, men det får være som det vil).

For vi e ikke en enhetlig kultur ut over at vi e samer og at det i sæ sjøl e enhetlig nok, en reindriftsslekt e ikke mer eller mindre same enn en tidligere fornorska sjøsameslekt enn en innflytta bysamefamilie enn en enslig samisk svale i en familie av fortsatt kolonialiserte eks-samer; noen i slekta har kanskje brent kofta til bestemora di, noen andre grov komagtuppan så langt ned at dem aldri skulle dukke opp, men noen andre kommer til å lære dæ å sy kofte om du vil lære, noen andre kan sy den for dæ om du ikke har evna til sånt, noen kommer til å hjelpe dæ med slektsforskninga som vise at jo, noen kommer til å se dæ og se en same og si ja, og du kommer til å være sett på en måte du ikke visste at du savna før du oppleve den.

Og for noen av oss e ikke optimisme det naturligste utgangspunktet, vi tenke at verden e dømt til å gå under før eller seinere, jorda består men vi kommer til å ta knekken på oss sjøl, men det handle aldri om det samiske, vi går ikke under før alt går under, og til og med da sitt det to samer igjen og den ene sier «vi va kanskje ikke først, men du kan ta dæ faen på at vi blir sistemann på jord.» og den andre ler, fordi det e det vi gjør. Vis mæ en kafé, et offentlig rom, et sted det samles folk og æ skal vise dæ at om det e samer i lokalet e det dem som sitt ved bordet kor det flires høyest, kor dem ler mest, ka anna skal vi gjøre? Ka anna kan vi gjøre i et land i en verden som stadig vil bli kvitt oss enn å le så høyt vi kan og la de gledesstrålanes ansiktan til folkan vårres overskygge ethvert tilfelle av tvil?

Det e kanskje ikke alle av oss som har anlegg for ukuelig optimisme, men vi e ukuelig likevel, på pur trass, og noen arbeide bestandig mens de andre flire, vi kan bytte på det, noen lage en film syng en sang skriv en diktsamling syr en kofte til noen som aldri har hatt en før, og dem blir sett, vi ser dem, vi anerkjenne arbeidet (noen ganga skulle vi ønske det va bedre, uunngåelig, men et ønske om økt kvalitet betyr bare at vi vet kor bra det kan være, e vi bra e vi best), og noen ganga jobbe vi sjøl, det e ikke byttehandel på den måten, men det e å vite at det finnes et sikkerhetsnett, en samisk krets å søke til, og den e ikke perfekt, alt slår sprekka av og til, ingenting e perfekt, men den e der, vi ser dæ, vi ser hverandre, og det kunne vært bedre, alt kunne vært bedre, men om dem hevde vi har hundre ord for snø e det bare fordi dem ikke har fått med sæ at vi også har firehundre ord for at det kunne vært verre.

Vi e her fortsatt og det fortsett vi med.

å være tilstede, å oppleve bevegelser

En av fordelan med å ha blitt mer vant til å se dans (i en veldig gradvis tilvenning, fordi det e begrensa med danseforestillingeni min verden) e at æ i større grad ramle inn i dansen like ofte som æ ramle ut av den. Å lære sæ finkultur e å lære sæ å la den flyte forbi når det går sånn, uten skam. Noen ganga med sorg, fordi du ramle inn igjen og oppdage at du gikk glipp av nokka du ville se, men alt flyt, som han sa den gamle grekeren, og du lar dæ flyte med.

Til og med i en forestilling kor æ tilbrakte størstedelen av de femti minuttan med action på scenen stirranes med åpen munn, og noen ganga henrykte gisp. Som va æ en femåring på sirkus med syklanes klovna og akrobata i prinsessekjole. Æ va ikke det, æ va en henrykt toogtredveåring på Leahkit, danseforestillinga som e et samarbeid mellom Hallgrim Hansegård fra Frikar og Torgeir Vassvik (fra sæsjøl).

Men ja, æ satt der, i femti minutt cirka, og kjente kordan hjertet mitt banka hardere og hardere, pulsen spredde sæ utover i kroppen, og de eneste gangan æ ramla ut va når æ forsøkte å komponere en setning til det uunngåelige blogginnlegget. Æ har glemt alle nu, men pulsen sitt i, æ gikk ut fra salen og kjente mæsjøl i hvert skritt, skjelven av lykke, med et ønske om å se det igjen, se det på nytt. Flere nyansa, mer detalja, mer samspill, e det forskjell fra dag til dag, kæm vet, endre det sæ underveis – æ vil være forberedt på de plutselige bevegelsan som av og til kom, dunket i den ene, hoppet i det andre, æ vil se og se og se. Og lytte.

For dem som ikke har fått det med sæ (sjøl om æ antar at Venn-diagrammet over folk som følg med på Beaivváš sine forestillinge og folk som les bloggen min e en sirkel) e Leahkit en undersøkelse av møtet mellom tradisjonell norsk folkedans og joik (samisk, åpenbart), men som Hansegård forklarte i etterkant (eller som æ forstår forklaringa hannes) va det ikke et bevisst «hei, la oss prøve et kulturelt møte på tvers av tradisjona» men hannes ønske om å undersøke de transelignanes tendensan i hallingdans (som æ ikke har et begrepsapparat for, ufornorska som æ e), som det finnes historisk grunnlag for (men dem blei fornorska, sa han, på 1800-tallet, gjort til scenekunst, ikke suggesjonsgrunnlag), og når han ville ha musikk som kunne passe til, så tenkte han på musikken Vassvik lage, fordi den gjør nokka lignanes. Med andre ord, et organisk norsk-samisk samarbeid.

Det e vanskelig for mæ å skrive nokka fornuftig om en danseforestilling, fordi språket mitt ikke fungere på den måten æ vil, æ sitt her foran datamaskinen og veive med fingran i et feila forsøk på å forklare, men æ kommer aldri lenger enn til å snakke rundt det, synes æ, kordan grip man fatt i folk som har så kontrollerte bevegelsa.

Fra første øyeblikk, når Hansegård kommer på scenen – ikledd nokka som ser ut som svart skinn, et slags motorsykkelantrekk, men mindre polstra, mindre stivt (sikkert praktisk for en danser) – sett æ mæ fast i måten han røre på sæ, på samme måte som æ stadig gjør med scenekunst, særlig dans, men av og til teater, æ blir så imponert over folk som klare å bevege sæ så konstant med vilje, så bevisst. Han tenne et bål og æ nistirre på hendern hannes, det ser så vilkårlig ut, men føles intendert. Det e ikke musikk, bare lyden av bålet som knitre, og etterhvert av bevegelsan hannes – og æ kommer på, igjen, kor ukomfortabel og samtidig tiltrekkanes æ synes den lyden e, det e bare mennesket på scenen som lage lyd, og den e kanskje musikalsk (av og til i hvert fall), men den e en bivirkning av det som e poenget (kanskje?) for en danser: bevegelsen.

Han hold på en stund, og æ stirre, med halvåpen munn (dokker får unnskylde min historiske presens, det her e visst det nærmeste æ kommer sport), æ e helt med på alt, æ kunne sannsynligvis brukt femti minutt på å se på Hansegård interagere med et bål, uten anna lydspor (sjøl om det hadde vært litt upraktisk også, siden mannen ved siden av mæ insisterte på å ta med sæ en pose M på danseforestilling – det e sannsynligvis sånt som skjer når kulturhussalen til vanlig e kinosal (merk: æ va ikke på forestillinga sammen med mannen ved siden av mæ, det slo mæ at det kunne høres sånn ut. æ ville ikke dratt på en danseforestilling sammen med noen som tar med sæ godteri (med mindre det va kamferdrops, og så gammel e æ ikke (enda))), men etterhvert kom Vassvik også på scenen. Og dem varierte mellom å være i hver sin ende, hver sin sfære, og å være sammen, sjøl om Hansegård hele tida forholdt sæ til musikken, på tidvis utrolig imponeranes måta.

Mesteparten av mine danseforestillingsopplevelsa så langt har vært samisk, æ kan på ståanes fot komme på en håndfull forestillinge æ har sett, og majoriteten av dem e laga av enten Elle Sofe Henriksen eller Simone Rundberg Grøtte. Så det va åpenbart det samiske elementet som trakk mæ til den her forestillinga også, som del av den samiske (kulturopplevelses)smerten: om det skjer, så får vi det med oss/e det samisk, e vi der. Det va kanskje også derfor æ halvveis inni der tenkte «æ vil ha mer kolonialiseringshistorie», fordi æ trodde det kom nokka, og man kunne tolke det på den måten, men det va nok mest å lese mer inn i det enn det som va intendert. Dessuten vil æ jo ikke ha kolonialiseringa inn i alt, ikke egentlig, men det va den runebommelignanes tromma sin skyld, det og en plutselig bråhet i bevegelsa, i samspillet. Det kunne vært der.

Men det va forsåvidt ikke poenget, mer en bivirkning av all den samiske dansen så langt i livet mitt, mer en bivirkning av at æ les samepolitikk inn i alt. Uansett va æ oppslukt, æ holdt en hånd nærmest over hjertet nesten hele forestillinga, det dunka sånn, det va der, æ ville nærmere, æ tror i grunnen ikke æ hadde vært fornøyd med mindre æ kunne sitte på scenekanten og se på, samtidig som æ ville sitte lenger unna, æ ville ha et overblikk, æ satt på fjerde rad og det va for nært og det va for langt, og det va akkurat nok, egentlig, men æ tror kanskje ikke man noensinne kan komme nært nok scenetilstedeværelsen til Hansegård, kordan får en kropp til det der? Kordan kan et menneske gjøre sånt? Så mye fantastisk folk får til med sæ sjøl. (Han kunne i etterkant fortelle at han trene fem tima dagen, så det e forsåvidt ikke overraskanes.) Det slo mæ også at det va første gangen æ har sett en forestilling med en mannlig danser i hovedrollen, og det va nesten overraskanes, mest fordi æ etterhvert blei så skuffa over alt æ kan ha gått glipp av i verden. Mannlige dansera, altså, mer sånt.

Hansegård og Vassvik hadde en kort oppsummering i etterkant av forestillinga, for dem som ville høre litt mer, og æ e så glad for at æ gjorde det, sjøl om æ himla med øyan til mannen som mente at stev og joik kom fra samme historiske bakgrunn («sånn for lenge, lenge siden») (det kan jo godt hende, men æ blir automatisk skeptisk til «en gang var vi alle en»-tenkning, æ kan ikke nokka for det), og så himla æ litt med øyan av dama som mente at ho ante spor av strupesang i vokalen til Vassvik (bortsett fra at ho sa «sånn sibirsk sang», så æ synes det unnskylde himlinga mi) helt til han sa at det hadde ho helt rett i. Da lo æ litt av mæsjøl, men æ synes fortsatt æ har mitt på det tørre, fordi joik romme mye større nyansa enn de fleste tenke sæ, det va ikke som om det strupesangaktige brøyt med vokalen ellers.

Sidespor: det va en liten del av mæ som skulle ønske dem også hadde inkorporert beatboxing, rett og slett bare fordi det va dela av bevegelsan til Hansegård som minte mæ om breakdance (men som for alt æ vet godt kan være klassisk halling), og fordi det hadde vært et skritt nærmere å fylle ut lista over ting æ like å se på. Men nu e det jo ikke så mange som lage kunstuttrykk ens ærend for å glede mæ (sørgelig nok), så æ får satse på at det kommer seinere.

Etter en stund, kanskje halvveis ut i forestillinga (æ mista alt grep om tid og rom, i motsetning til dama som va sammen med mannen med sjokoladeposen, ho sjekka mobilen sin med jevne mellomrom og ga mæ stadig lyst til å kjølhale ho, eller i det minste be ho om å skru ned lysstyrken på skjermen, siden ho lyste opp hele salen), og æ huske ikke lenger ka som kom før, eller etter, men Hansegård sto midt på scenen, fortsatt ikledd kostymet, og æ vet ikke ka Vassvik gjorde, æ vet ingenting, fordi æ nevnte scenetilstedeværelsen, sant? Og han sto der, og så ut i mørket i salen, og æ vet at han ikke så nokka som helst (fordi dama med mobilen ikke hadde den framme akkurat da), men det føltes som om han så rett på mæ, sjøl om sannsynligheta e stor for at minst 70% av publikummeran tilstede ville sagt det samme, og det finnes ikke ord i verden som ikke får det her til å høres banalt og kjempepinlig ut, men så dro han av sæ jakka han hadde dansa i til da, også døde æ på mæ. Gurimalla for en kjekk mann.

OK, men poenget va at sjøl om akkurat det øyeblikket føltes som en frydefullt bisarr del av Magic Mike eller nokka (om Magic Mike va en kunstfilm som varte i syv tima … æ hadde sikkert sett den; æ tok mæ i å tenke at det hadde vært utrolig fornøyelig om det va litt sånn «overraskelse, ikke bare skal æ «utforske ei reise gjennom ulike måtar å vera til stades på», æ skal også gi dokker tidenes mest langsomme striptease!») (der har dokker en av grunnan til koffor æ aldri kommer til å bli en ordentlig scenekunstanmelder), så blei forestillinga enda bedre etter at han va halvnaken.

Fordi! Fordi det gjorde alle de små, intensjonelle bevegelsan mer synlig, det gjorde arbeidet han foretok sæ – og det e et utrolig imponeranes stykke arbeid! – lettere å følge med på (og nu veive æ med fingran i et forsøk på å finne språk for å beskrive detaljan, æ kunne sannsynligvis dirigert et symfoniorkester med det her); æ e ikke en fan av vilkårlig avkleddhet på scenen, uansett kjønn, men det e OK så lenge det føles forklart, grunngitt, og en av de første tankan æ hadde da han kom på scenen va at sjøl om æ forsto antrekket som sådan (æ likte kostyman), så virka det upraktisk i lengden – det e en av de der store navnan i teater eller litteratur eller nokka som sa det der med at du ikke skal introdusere en pistol i første akt med mindre den brukes i tredje, og det e kanskje det samme her: du introdusere ikke et klesplagg med veldig synlig glidelås på scenen med mindre den skal glides ned etterhvert.

Det kan hende æ må jobbe litt med formuleringa før æ når samme nivå som den personen æ ikke gidd å google (Tsjekhov? Homer? Ibsen? Noen va det, og det va sikkert en mann), men dokker vet nu. Kostymedesign e en av de her tingan æ sjelden tenke på, med mindre det e usedvanlig vellykka eller mislykka. Det samme gjeld lyssetting (og æ holdt på å si scenografi, men nei, scenografi e en av favorittingan mine med scenekunst, scenografi e tidvis viktigere enn alt anna på scenen, inkludert skuespillera), men også den va imponeranes bra. Sånn at æ la merke til det, tenkte «oi, det va et bra grep», lot mæ glede av at den gjorde like mye bra for scenen som en scenografi ville gjort i en mer utspjåka forestilling. (utspjåka med positivt fortegn, sjøl om det kanskje ikke går an, æ like forestillinge som spjåke, men æ like også dem som begrense sæ, e minimalistisk. det finnes ikke så mye æ ikke like om æ i utgangspunktet like det æ ser.)

Og så va det over, men det siste som skjedde va ulvejoiken og dansen og æ tror at om man hadde hata alt fram til da (uten at æ skjønne kordan det går an, men det e kanskje ikke alle som e like entusiastisk for undersøkelsa av folkedans, kæm vet med folk) så ville forestillinga vært verdt pengan bare for den delen, bare for de siste fem-seks-ti (æ va utfor tid og rom, for alt æ vet varte det i en halvtime) minuttan, for et klimaks! For en avrunding. Æ skjønte at det va over, men æ fikk mæ ikke til å begynne å klappe, æ satt bare der, med åpen munn og dunkanes hjerte og tenkte at det e bra fint når man miste å være så heldig å få to så bra kulturopplevelsa på fem daga, at det e et privilegium å kunne leve i verden når den innehold finkultur av den der sorten, tenk at det går an, for en flaks, for en lykke! Og så konkluderte æ med at æ bare blir mer og mer pompøs med alderen, så det kan jo bli interessant etterhvert.

(og etterpå snakka Hansegård Valdresdialekt (det vet æ bare fordi han sa han va derfra, æ høre ikke forskjell på folk), og så satt æ der med hjerteforma pupilla og tenkte ingenting, bare sukka henført, gurimalla for en kjekk mann.)

En kjærleikserklæring (Ibsen longa, vita brevis)

Æ va på tur fra Melkebaren til togstasjonen tidligere i dag da æ tenkte «… fordi karakteren til Trond Peter Stamsø Munch e utenfor tid og rom sammenligna med de andre! Og i motsetning til karakteran til Guri Johnson og Kristine Henriksen va det ikke som en liminalkarakter i overlappinga mellom de to stykkan, men som nokka utfor stykkets eksistens.»

Æ skulle til å si at det e sånn man vet at æ har vært på skikkelig bra teater, men det samme skjer når æ har vært på skikkelig dårlig teater også: æ tenke på det, i bakhodet et sted, uten at det e en bevisst tankestrøm, og plutselig kommer det flytanes fram i fragmenta, en innsikt i et scenografisk grep, en ny forståelse av en replikk, gjenklangen av stemmen til en av karakteran som gjorde inntrykk, en av skuespilleran æ kan høre lenge etter å ha gått hjem.

Æ va i Tromsø i helga (og Melkebaren ligg i Bodø, så kan dokker sette sammen reiseruta) og gjorde en rekke ting æ like å gjøre, deriblant å gå på teater. For å se Ibsen x 2: Fruen fra havet møter Lille Eyolf. Og æ likte det skikkelig godt. Så godt at æ e litt trist over å ikke få sett det en gang til, og at æ nesten vurderte muligheten for en tur til Tromsø før dem slutte å vise det (æ slo det fra mæ fordi tid og penga tale for at det e en umulighet, akk).

Det va et bra stykke, alle de positive anmeldelsan i de få median som anmeld teater tilsier at det ikke bare e æ som synes det, men det va bare så langt unna å være komponert etter en sjekkliste av ting på HT som gjør Siri glad. (Og nu blei æ distrahert av å tenke på kordan dem kunne fått inn de skuespilleran hvis åsyn æ savna, men Gunnar Eiriksson kan åpenbart ikke spille billedhuggeren (så hjernen min bare «han kan spille Elida!» men da måtte stykket antakeligvis skifte navn til Typen fra dypet, og det, vel … æ hadde sett på, helt klart!), og æ vet ikke kor æ hadde satt inn Ulla Marie Broch. Eller, jo, æ hadde bytta ut Stamsø Munch med ho, men æ vil jo fortsatt ha han med, så. Sjøl om tanken på at Ulla Marie Broch som seileren skulle returnere for å hente Gunnar Eiriksson som Elid…olf definitivt høres ut som teater æ hadde sett på.

Det som e så fint med institusjonsteater e alle skuespilleran som e fast, den her kortstokken av folk man kan se for sæ i alle de forskjellige konstellasjonan, les et teaterstykke og se for dæ kæm du vil ha med.

(Æ vil også ha med Morten Svartveit et sted i min fiksjonelle versjon av det her stykket, men det va rett og slett for få mannlige rolla involvert til at æ får plass til alle sammen. For et fantastisk problem å ha!)

Snakk om mange distraksjona på veien til å forklare at det va et teaterstykke æ likte veldig godt. Æ skylde på at æ starta å skrive på toget, så æ skreiv et avsnitt, og så så æ ut vinduet på Saltfjellet, og så skreiv æ et avsnitt til og så så æ for mæ alle de alternative versjonan av teaterstykket og så blei æ distrahert. Men ja, det va et teaterstykke laga etter en sjekkliste av ting æ like, og ikke bare skuespillermessig, men scenografien! Og kombinasjonen av to stykka, uten at dem va en mash-up eller skulle finne en felles tråd til slutt, ikke en av de der irriteranes smarte historian kor fjorten separate tråda til slutt vise sæ å munne ut i samme bryllup (et grep som bare e OK i Playing by Heart, og da muligens også fordi æ ikke har sett den filmen på ti år, minst), kor de mest taletrengte scenan med inderlige samtala mellom to karaktera blei brutt opp innimellom av en samtale i det andre stykket, og man skulle tro at det va slitsomt, men det va engasjeranes. Sjøl om akkurat det kanskje kommer an på publikummeren som ser, men for mæ fungerte det utmerket, særlig i de scenan kor to karaktera fra hvert sitt stykke sto ved siden av hverandre, speila hverandre, uten å reagere på hverandre, men kun samtalepartneren som tilhørte riktig stykke.

Og det med at det va så mange karaktera på scenen nesten hele tida, at æ ikke egentlig visste kor æ skulle feste øyan, at æ fikk med mæ at æ gikk glipp av ting (fordi æ nistirra på … ja, dokker vet nu), men aldri følte at æ gikk glipp av handling, ikke tapte nokka essensielt, det va et stykke med fotnote i skuespillsform, kor dem tilføre handlinga nokka mer, men uten å ødelegge forståelsen om du går glipp av en, samtidig som det åpenbart ikke kan være fotnote i et skuespill, fordi du ikke blir utsatt for et skuespill på samme måte som en tekst, du kan ikke se den i ditt eget tempo, og for noen kan nok det være distraheranes, herregud, har dem sex i skogen og så sitt æ her som en tulling og følg med på ting som skjer et helt anna sted!, men det e få ting som gjør mæ så glad som å bli overvelda av handling, se kor du vil, nokka skjer uansett, og som oftest blir du guida i riktig retning, slapp av.

Det e en helt anna tanke her om tegnspråk og fotnota og å snakke en ting men å kommunisere nokka anna eller nokka mer i tegn (æ vet at man kan si «to sign» på engelsk, men æ vet ikke kordan man sier det enkelt på norsk?), og å kommunisere i to lag, en oversettelse som med vilje ikke e den samme, og den tanken heng sammen med oppsetninga, men æ får ikke helt tak på kordan æ tenke at den gjør det, kanskje va det nokka med at karakteran sa en ting, men mente nokka anna, sånn som Trude Øines» omgang med den gamle skolemesteren (Kristian Fr. Figenschow) (æ huske ikke ka karakteren til Øines het, nokka fjollate, Bernadotte eller Dublette), sjøl om det vel knapt kan sies å være dobbeltkommunikasjon som sådan. Dypt tragisk va det, uansett. Og æ vet at det blei spilt som nokka morsomt, æ skjønne på den måten at folk lo, men æ fikk mæ ikke til å le, kor lite som skulle til for at man blei tvunget inn i nokka, et samliv med et menneske man ikke vil ha for å få et liv man ikke ellers kan få. Det virke latterlig nu, men det va jo ikke det, og det minte mæ på nokka klasseforstanderen vårres på videregående sa siste skoledag, da ho sa at ho ville at vi skulle velge med omhu når vi fant noen å dele livet med, og jo eldre æ blir jo mer skjønne æ ka ho mente, og koffor ho synes det va det viktigste å sende oss ut i verden med, for æ ville sagt det samme om æ skulle sagt nokka til noen som e så ung, ikke slå dæ til ro med noen som vil ha dæ, finn noen du vil være sammen med, og bare det å ha friheta til å kunne tenke sånn. Til å ikke måtte love å tenke på en billedhoggeren mens han vase meningsløst rundt i verden, eller å slå sæ til ro med en gammel skolemester fordi man bor i ingenmannsland og ikke har håp om nokka anna. (Sjøl om æ i ettertid konkluderte med at om valget sto mellom billedhoggeren (va det det han va, slår det mæ plutselig? Va det det han kalte sæ sjøl? pyttsann) eller skolemesteren, så ville æ også valgt skolemesteren.

Snakk om pest og kolera. Og æ ville åpenbart valgt Alfred fra Lille Eyolf uansett, men det overraske vel ingen at æ heie mest på Marius Lien, om og om igjen. Æ tvitra det tidligere i dag, som sæ hør og bør, «Sikreste tegn på at æ har vært på teater: vandre rundt dagen derpå og tenke «Ååå, Marius Lien.»» Men den her gangen va det like mye åååå, alle sammen, for alle va så bra. Æ kan ikke huske sist æ digga Guri Johnson så mye — det virke litt slemt å si, siden ho stort sett vandre rundt og mumle ting ingen skjønne, men ho va et funn, et funn!, som Rottejomfrua, overraskanes skummel, hele tida i bakgrunnen, et gufs, æ like ikke skumle ting eller skumle karaktera eller sånt, men æ vil se ho i mer! Skumle voksne damer. (Skreiv æ og ser for mæ kor mange dårlige sånne rollekaraktera mannlige forfattera må ha skrevet, uelska psykopata stappfull av stereotypia, men ikke det, æ vil se nokka bra.) Æ tror kanskje ho e litt for gammel til å spille Pianolærerinnen til Elfriede Jelinek, men å. Det hadde vært nokka! (Den boka anbefales på det varmeste, sjøl om det virke som feil ord å bruke.)

Æ vet ikke ka slags rolle ho malerinna til Kristine Henriksen (som het nokka fjollate ho også, Ballsted? Ball-s-nokka) hadde i stykket på ordentlig, æ har ikke lest hverken Fruen fra havet eller Lille Eyolf (æ skulle låne dem fra depotbiblioteket, men så va det hundre versjona av hvert stykke og åtti av dem va teatermanus som ikke e til utlån, og Oria dug ikke til sånt, så æ lot være, og det her e biblioteksnerding på høyt nivå, æ e blitt et sånt menneske, jepp), men æ synes ho forsvant litt innimellom de andre, ho trådde liksom aldri fram som anna enn ho som styrte røykmaskinen (hvilket gir et helt feil, men frydefullt!, inntrykk av stykket), og det va litt kjedelig. Ho og Hilde, tror æ lillesøsterkarakteren het (storesøster Dublett og lillesøster Hilde, det blei vel feil rekkefølge på dem), va omtrent like tilbaketrukket, men lillesøstra fikk likevel mer liv.

Og Marius Lien. Og Rebekka Nystabakk. Og det skumle søskenforholdet, men dog. En bror som gifte sæ for å ta vare på søstra si, liksom, det e så dysfunksjonelt, åpenbart, men så mye kjærlighet! Og det va en scene der, med Rita og Alfred og Asta/Åsta(? huske ikke) og den va definisjonen av dysfunksjonell, men … salig Ibsen kunne skrevet et helt anna stykke (og æ hadde sett på). Æ vet forsåvidt ikke kor mye av alt som va å finne i stykkan, og kor mye som e tilpassa og endra, omskrevet og bearbeida. Æ antar i det minste at alle ungan banna litt mindre i den opprinnelige teksten, og æ prøve fortsatt å skjønne ka all bannskapen skulle signalisere, bare generell opposisjon? Ungdomsopprør? «sjekk, vi e så nordnorsk»?

Og scenografien! Herregodejessufyttifader scenografien! Æ snakka med Ida noen daga før æ dro til Tromsø, noen daga før æ skulle på teater, og vi kom innom teateret, og at æ sikkert kom til å blogge om det, og æ spøkte med at æ kunne skrevet hele greia på forhånd, bare endra litt på noen adjektiv og kanskje skrevet inn nokka handlingsspesifikt, «og så må du si nokka om scenografien» sa ho, for det gjør æ bestandig, men det e jo stadig åpenbart koffor. Fordi den e så utrolig himla bra. Den her va bygd opp som to etasja, med tre trappe mellom de to etasjan, og en rekke rom med døråpninge mellom romman, og alle sammen va åpen mot publikum (fordi dem fjerna den fjerde veggen, hah! Men heldigvis bare bokstavelig, ikke metaforisk), og det som va litt kjedelig va at vi satt på sjette rad, så vi va ganske nært, og det va en del av romman vi ikke så inn i. Det va heldigvis ikke sånn at det va til forringelse for opplevelsen av stykket, men om æ hadde visst/sjekka kordan scenografien så ut før æ bestilte billetta tror æ nok æ ville bestilt dem litt lengre unna, så vi hadde bedre oversikt. (sjøl om det va fint å sitte så nært at vi til slutt kunne se gleden stråle ut av ansiktan på skuespilleran når dem kom tilbake tredje gangen for å motta applaus. Ikke det, dem strålte så mye at man sannsynligvis så det på siste rad også.) Men det va helt klart et punkt til på lista over teater på måta Siri like, fordi det e nokka avslappanes for mæ i teater kor æ ikke helt vet kor æ skal feste øyan, også med de stramme innrammingen alle de separate romman gir, at det ene rommet en stund e kontoret til en karakter for så å være kontoret til en anna karakter, at alle romman tilhøre begge stykkan, sofaen kor Alfred og Rita sitt og e ubehjelpelig e samme rommet kor Dublett (æ vet æ kan sjekke ka ho hete, men det more mæ å late som om det faktisk va Dublett) har sæ med billedhoggeren på en måte æ e ganske sikker på at Ibsen ikke beskreiv i teksten sin. (Det minne mæ på den lille biten tekst æ blei så forelska i da æ leste En folkefiende, og som ikke så sånn ut i det hele tatt da HT satt det opp. Æ skjønne koffor det ikke gjorde det, men den delen av mæ som har lest akkurat mange nok regency romances og Jane Austen og dets like skulle ønske den va sånn. Sukk. (Inni mæ bor det en smålåten 1800-tallsjomfru som ikke kan tenke sæ nokka mer romantisk enn folk som såvidt e borti hverandre, som bare akkurat berøre hverandre på måta som ikke e anstendig. Ho gjør sæ ikke særlig godt på kulturfronten i 2015, for å si det pent))

Og så tilbake til starten, så klart! Og Trond Peter Stamsø Munch og liminalfasan, der han trår fram fra røykskyen malerinne B-stad produserte, svartkledd med gitar, en Johnny Cash for Ibsens fruer, og æ tror han så alle, han kommuniserte ikke utfor sitt eget stykke, men æ e ganske sikker på at han så utfor det, men han va også utfor det, på en måte Rottejomfrua og malerinna ikke va, sjøl om dem holdt sammen, men ikke va fra samme sted, så va dem fortsatt en del av den riktige tida, utilpass i oppførsel og væremåte, ikke eksistens. Og det fungerte så bra, æ va så med på det, æ e fortsatt med på det, dessuten har æ lest Bakhtin i min ungdom, æ lar mæ ikke forvirre av liminalitet.

Det finnes mer å si, selvfølgelig, bruken av sang, kvinnekoret som trår fram, kakofoni og potensiale, lykkelige slutta og unge kvinner som slår sæ til ro med nokka dem kanskje ikke vil ha men som virke bedre enn å ha ingenting, og æ trua Ida med at tittelen på blogginnlegget (for æ skriv jo bestandig et blogginnlegg, tydeligvis) skulle være «Ibsen e død og Marius Lien e deilig» (sjøl om også det degenererte til Ibsens døde ripsbusker og Marius Liens deilige buskevekster, men det va sånn cirka fem minutt før vi skrudde hverandre av og gikk og la oss så det tar vi ikke ansvar for), men det e jo ikke sant. Vel, halvparten av det e åpenbart sant, men Ibsen e like åpenbart ikke død, ikke så lenge regissøra som Anders T. Andersen får til å gjøre ting som det der med han, og det e mer enn nok for mæ. Det og å vite at Nina Wester styre HT-skuta i et år til, så det finnes fortsatt håp for teater som treff nesten alle punktan på lista over ting æ elske, sjøl når ingen lage teater med det som utgangspunkt (det e nok like greit).

Tromsø re:visited (æ reise dit om og om igjen)

Sist uke va en sånn uke kor æ så tre teaterstykka og en kunstutstilling, det e ikke så mange sånne uke i livet mitt, men det betyr bare at æ sett pris på dem når dem skjer. Først så æ Blodig alvor på Nordland teater – som liksom e mitt lokale teater nu? – og det va nu … det det va. Æ innser at HT har skjemt mæ bort når æ brukte nesten hele stykket på å tenke «Men koffor snakke dem BOKMÅL?» Æ kunne forstått at dem ikke flytta handlinga i stykket fra Frankrike til mer hjemlige omgivelsa, men koffor kunne dem ikke snakke ordentlig? Landsdelsteater kan jo gjerne snakke dialekta til landsdelen det hold til i. Æ e nok bare skjemt bort av HT. Det va også der æ så de to andre teaterstykkan, fordi sist uke va en sånn uke kor æ dro til Tromsø i to daga for å gå på teater. Og for å henge med folk æ kjenne, og drikke kaffe på Risø, og gå på utstilling på Romssa dáiddasiida, men mest teater.

Det første stykket æ så va Kong Lear, og det va nu som det va. Hilda Hellwig som hadde regien, har også regissert Et drømspill på HT i 2000-og-en-stund-siden, og etter Kong Lear har æ konkludert med at vi nok ikke passe sammen.

Men det siste stykket æ så sist uke, det som fikk mæ til å konkludere med at det e så fint når teaterhøydepunktet i uka e det siste stykket du ser, va Tromsø re:visited. En av grunnan til at æ blei så positivt overraska over stykket va nok at det fikk to ganske dårlige anmeldelsa av NRK og iTromsø (Nordlys va mer moderat), så æ gikk inn og forventa det verste, fordi teateranmelderan i Tromsø så ofte virke å være begeistra for alt, uansett kor dårlig æ like det, så kæm vet kordan ting e når dem synes det e dårlig. Æ burde vel forsåvidt ikke bli overraska over at æ synes det va bra når dem synes det va dårlig, kontrær som æ e. (mvh frøken synes-ikke-Les-miserables-va-nokka-særlig)

Det må sies, da, at æ likte det med forbehold, eller kanskje at æ likte det på tross av enkelte ting. Æ kan skjønne at noen som forvente et teaterstykke som skal ha et humoristisk skråblikk på Tromsø, henvendt mot voksne, ikke helt får det dem ville ha, men æ e jo en barnslig sjel, så æ e med på teater henvendt til kæm som helst – sjøl om æ nok va heldig i at æ visste på forhånd at det va retta delvis mot folk som kanskje e halvparten så ung som mæ. Æ likte Tromsø re:visited fordi det va litt skakt teater, det va plassa kor ideen va bedre enn gjennomføringa, men etter å ha tenkt på det noen tima konkluderte æ med at det for mæ va en kombinasjon av Velkommen og Alexander den store, som begge e HT-stykka æ likte veldig godt. Velkommen va vel kanskje det stykket som bikka mæ over i at det e en god idé å se teaterstykka flere ganga, og Alexander den store gjorde mæ forelska i breakdance på måta æ aldri før har vært.

Tromsø re:visited va også de to stykkan fordi det lata som om det hadde en historie, mens det ikke va sant (Velkommen skal slippe unna den sammenligninga, siden det presenterte sæ som episodisk i utgangspunktet). Konseptet: Fire forskera ved Universitetet i Tromsø skal holde en forelesning om en firehundre sider lang rapport dem har skrevet om Tromsø («den ligg ute i foajeen når stykket e over, eller så kan vi sende den til dokker på epost. Alle som har kjøpt billett på nett kommer til å få den i innboksen»). Det tar ikke så lang tid før forelesninga blir ødelagt av litt forskjellig, og til slutt oppløses det hele i et salig kaos, før det henvende sæ til ungdommen med varieranes grada av livsvisdom («og om du begynne å miste håret, bare barber hodet!»).

Det e egentlig den forsker-delen æ kanskje likte minst av alt, av et par forskjellige årsaka. Først og fremst på grunn av linja «vi e forskera på fire forskjellige fakultet …» uten å nevne fakultetan? Særlig at det skjer. Æ hadde vært mer med på det om skuespilleran heller hadde brutt ned den fjerde veggen totalt, presentert sæ med sine egne navn og sagt at dem skulle legge fram resultatan til et – falskt, åpenbart – forskningsprosjekt ved UiT. Æ kan forstå valget, men da vil æ at det skal sannsynliggjøres (fordi det e det du lære etter ett år på forfatterstudiet med Anne Oterholm: sannsynliggjøring, og kor enkelt det egentlig e), ikke bare være en billig måte å få unnslippe sine egne navn. Sjøl om æ absolutt elska Gunnar Eiriksson (æ huske ikke navnet på noen av karakteran, bortsett fra Egil, ironisk nok) som fiklate foreleser som begynne å snakke om papirkvalitet og kordan forelesninga skal foregå og det ene med det andre, mens han har hendern bak på ryggen og fikle febrilsk med ledninga til prosjektoren dem har med sæ. Æ har vært på de forelesningan før. Men æ kunne like gjerne kjøpt Gunnar Eiriksson sjøl som en nervøs type, æ hadde ikke trengt å få han pakka inn i en fiktiv forsker. (Piera Heaika sa etterpå «e han skuespiller? Han så ut som en realfagsstudent.» hjerte)

En av de tingan æ va enig med de negative kritikkan i, va at det e en veldig brå overgang fra nokka – tidvis skikkelig – morsomt til et veldig alvor, og at det ikke fungerte helt. Likevel kan æ til en viss grad være med på det, og æ kan definitivt skjønne behovet for en sånn overgang, så æ e villig til å se den platonske versjonen av den overgangen (som i idealtilstanden, ikke et ikke-seksuelt forhold), ikke den versjonen æ faktisk blei presentert for. Det æ derimot fortsatt ikke skjønne greia med, sjøl etter å ha diskutert det med Piera Heaika (som nærmest inviterte sæsjøl med på teater, æ har så bra venna), va greia med det vi endte opp med å referere til som mordrommet. Det e et klimaks (ikke den typen) et stykke ut i stykket, korpå karakteren til Trine Lise Olsen plutselig bryt ut med plana om å torturere menn. Ikke det at æ e fremmed for en god dose misandri i ny og ne, men æ skjønne på ingen måte ka den hadde i stykket å gjøre, særlig ikke der, særlig ikke så drastisk, så utprega voldelig.

Fordelen med den rare misandri-pausen va dog at det fikk sjølmordsovergangen til å virke skikkelig subtil, så det va jo fint? Men æ vet ikke om det va meninga (og om det va meninga va det kanskje ikke veldig bra tenkt). Den store dramatikken i stykket starte når – øhm, spoiler? – en karakter liksom skyt en isbjørnunge. Det føre til en dansescene kor alle gråter og hulke og danse. Og det va sånn cirka her æ slutta å være en rasjonell teatergjenger, fordi vi satt sånn at Marius Lien sto ganske nært oss og dansa og hulka, og den ene delen av mæ satt og tenkte «det her e det mest fjollate æ noensinne har sett i et teaterstykke» (men fjollate på den bra måten, fjollate morsomt, ikke fjollate ikke verdt å respektere), mens den andre delen av mæ ville reise mæ og gi han en klem, fordi æ tror på Marius Lien når han e på scenen, uansett ka han prøve å selge mæ.

Det finnes skuespillera æ ikke stole på, sånne som gir mæ inntrykk av at dem tenke «og nu skal æ spille trist og da e æ trist og så skal æ spille nokka anna fordi nu spille æ skuespill og jobben min e å spille følelsa og sånt trallala trist», og så finnes det skuespillera æ tror på men likevel ser på med et kritisk blikk om stykket ikke hold (min definisjon av) mål. Og så finnes de skuespilleran som kan gjøre ka som helst, og æ e helt med. «Marius Lien har nettopp liksom skutt en isbjørnunge så noen kasta en teddyisbjørn med falskt blod ned på scenen, og nu e han krympa i en liten klump på scenen og gråter som om han faktisk har drept noen det ikke va meninga å drepe. Det her stykket eie ikke en fjerde vegg og æ vet at alt dem sier e løgn. Men han gråter og derfor vil æ gråte.» Æ e en enkel sjel av og til (kanskje særlig ka gjeld Marius Lien, sukk).

Og sånn apropos det siste punktet der. Æ har sett to stykka på HT med mannlige skuespillera i høye hæla. Det første va i Cabaret, det andre va i Hamlet, og nu e det tre, fordi alle skuespilleran hadde høye hæla på sæ. Æ e uinteressert som oftest i kvinnelige skuespillera med høyhælte sko, fordi det i de fleste tilfella ikke vil være en bevisst handling (som den gangen æ så et HT-stykke og blei distrahert av de formålsløst korte skjørtan de kvinnelige skuespilleran hadde på sæ, fordi æ brukte hele stykket på å prøve å forklare mæsjøl koffor skjørtan demmes va så kort. Æ mene, man kan da ikke akseptere «fordi dem e ung og pen og har fine bein som burde vises fram» som et akseptabelt kostymegrep?), men mannlige skuespillera i høye hæla e en intensjonell subversivitet, om du kler på en mannlig skuespiller høye hæla gjør du det med vilje. Dessuten får folk fine bein av sånt (og det e liksom mindre problematisk å tenke om menn fordi kjønnsrolla og jævelskap), i tillegg til at æ blir så imponert fordi æ får en følelse av ødelagte ankla bare æ ser på sko med hæla. Og æ hadde kanskje ikke formulert det at «Marius Lien i høyhælte sko» va på lista over ting æ vil oppleve før æ dør (fordi det ikke e sånt æ tenke på til hverdags, faktisk), men nu kan æ i det minste krysse det av lista!

Og når æ nu først e inne på pinlige potensielle teaterreaksjona: på et tidspunkt sier karakteren til Marius Lien «e har aldri vært med ei samedame» (fordi han prøve å flørte med karakteren til Trine Lise Olsen og ho sier «men lille venn, æ e samisk») (også snakka han sin egen dialekt, og æ blir så glad når det skjer, æ e så glad i måten HT bruke språket og alle gangan dem virke å ha hatt et bevisst forhold til det, det e så viktig å ikke late som om alt teater må være bokmålsteater), og fristelsen til å kaste arman i været og rope «det kan vi gjøre nokka med, æ melde mæ frivillig!» va enorm. Men æ lot være, fordi æ tross alt har litt skam i livet, og dessuten like æ å late som om den fjerde veggen finnes sjøl når skuespilleran insistere på å late som om den ikke gjør det.

Siden æ så stykket på lørdag har æ tenkt på det, fram og tilbake, vurdert kordan dem heller kunne ha gjort noen dela, tenkt på ka æ ville tatt bort (mordrommet; kortere dansescena i enkelte dela) og ka æ ville hatt mer av (universitetsnerding, men det e kanskje bare mæ), sammenligna det med anna æ har sett og tenkt en del på de her stykkan som på ingen måte e perfekt, men som likevel e dem som sitt i i lengden. Om æ hadde teatervitenskaplig erfaring tror æ kanskje æ ville sagt nokka om forskjellen i det polerte og det pasjonerte (men æ vet ikke om det e sånt teatervitenskapsfolk snakke om), om kor langt æ e villig til å strekke mæ når det ligg en idé i bunnen som æ tror på – kordan det heng sammen med musikken æ av og til like, at det ikke nødvendigvis handle om å synge reinest og klarest og å holde tonan lengst (soprana e det verste æ vet), men om det som ligg i bunnen, og tekstan. På scenen i et skuespill e det ikke nødvendigvis teksten, heller, men om æ e villig til å tro på det som skjer der. Æ kan tro på ganske mye så lenge æ blir plassert i den rette stemninga, og det va det Tromsø re:visited klarte. Æ anerkjenne at det ikke va perfekt eller polert eller alle de der ordan, men det traff mæ, til og med når en del av mæ satt og tenkte «det her e kanskje det mest fjollate æ har sett», så va det på den bra måten. Det va kanskje ikke et stykke som tok teateret som institusjon på alvor, men æ satt igjen med en følelse av at det tok publikum alvorlig, æ va villig til å være med på det dem ville ha mæ med på.

Så da det ved forestillingsslutt blei ståanes applaus blant de tredve(? sånn cirka) som va i salen, reiste æ mæ, æ også, sjøl om æ i 90% av alle tilfella e motstander av ståanes applaus, fordi æ synes tromsøpublikummet av og til reise sæ for ka som helst, fordi det føltes som den eneste fornuftige måten å vise skuespilleran at æ va på demmes side, ikke de sure kritikeran sin (det og å skrive to tusen ord om det …). Og det gjør mæ trist at æ ikke får sett det en gang til, det va et sånt stykke æ gjerne ville sett flere ganga, for å kunne sammenligne, for å se, for å huske bedre. Og det va kanskje ikke et perfekt stykke, men æ synes det va bedre.

nokka som kunne vært en forelskelse men som heller e folk

Det siste som står skrevet i notatan mine fra samlinga på forfatterstudiet, den som slutta nu på søndag, e «menneskelivet er ikke anbefalelsesverdig.» Det va nokka av det siste gjeste[fore]leseren vårres sa, bortsett fra da han siterte Marquis de Sade (det va et sitat nokka ala «det hadde vært mer å si, men dette var alt vi rakk å få sagt»).

Dagen før sa æ til noen «æ visste æ hadde ramla helt ut av samtalen da æ oppdaga at æ satt og stirra på arman dine og tenkte at æ hadde lyst til å fargelegge tatoveringa di.» Også fikk æ beskjed, seinere, uten sammenheng forøvrig (tror æ), at æ e slem, «eller ikke slem, men når vi andre sitter og sier «hmmm» og «njaaa» og sånt, så skjærer du og […] gjennom og sier «det var helt håpløst!» … men det er jo ikke bare dårlig.» (med forbehold om parafrasering fordi æ blei for opptatt med å bryte ut med «det der e det snilleste noen noensinne har sagt til mæ! \o/»)

Æ tror ikke det e en sammenheng i nokka av det, men æ tenke fortsatt i fragmenta, stemmen i hodet mitt slår om til dansk (eller svelge halvparten av alle ordan fordi det e det nærmeste den kommer dansk), for det snakka gjesteleseren, og æ har – nokså overraska – slått fast at metningspunktet mitt for dansk e betydelig lavere enn andre språk æ burde skjønne uten større vanskeligheta. Så nu prøve æ å huske katti æ sist har hørt noen snakke store mengda svensk, og om det e nokka æ har hatt problema med å forstå, men æ tror det handle mest om dansk – det e et språk som svelge unna så mye.

Et sted i notatan mine står det «vi må snakke om [kontor]» ? «vi må snakke om [korrektur]» ? «vi må snakke om kultur» fordi æ ikke skjønte ka som blei sagt før æ hadde slått fast at det va eneste naturlige forklaringa. Vi kunne kanskje trengt korrektur alle sammen, men det e sjelden sånt vi tar i tekstgjennomgangan (i det minste ikke så mye som æ av og til vil, siden det e sånt æ heng mæ opp i – men æ skjønne jo at det finnes dela av teksten det e viktig å forbedre før man heng sæ opp i korrektur). Et anna sted står det «SR = sosialrealisme ≠ Sveriges radio» fordi man har de konnotasjonan man har (litt som at når noen sier PK må æ av og til tenke mæ om for å huske at dem antakeligvis mene politisk korrekt, ikke Platekompaniet eller pulekompis).

Alt det her e jo bare fjas, men det e også litt fordi æ ikke helt klare å få nokka anna nedskrevet, alt e bare fjas inni hodet mitt, æ brukte først en uke på filmfestival (og det va så fint som det bruke å være), og etter to daga kor æ ikke gjorde nokka vettig sjøl om æ visste at æ skulle så begynte samlinga som varte i fem daga (i motsetning til tre, som vanlig) og nu e hjernen min pudding og æ skal flytte til Mo i Rana om drøye to uke, men det velge æ å ikke tenke på, så i stedet for vandre æ rundt og e nesten forelska, men ikke i noen – med mindre man faktisk kan være nesten forelska i et helt studium?; gjesteleseren snakka om det æ tror må være eliminativisme (det va oversettelsen sin, det), kor man ikke e forelska så man kjenne det i hjertet, men vil erklære forelskelsen for eksempel i form av «æ kan kjenne nivået på [blablahjernegreier oksytocin] endre sæ når vi e sammen» – det e litt sånn æ e forelska? Hjernen, eller ka det nu enn e, blir full av oksytocin fordi det e så hyggelig å være sammen med de her folkan nesten hele uka, også kommer æ ikke unna å tenke på det som en forelskelse, sjøl om det ikke e det, men det e nokka lykkelig i det – æ tror æ forklarte det til Ida (eller så snakka æ med mæsjøl, en av to) som «av og til sitt æ og stirre ut i tomme lufta og så ser æ for mæ smilet til […]», og om det ikke e smilet til den ene e det øyan til den andre, latteren til noen, ansiktsuttrykket på noen hver gang æ sier nokka æ ikke burde (skjer ofte), dialekta til en av de andre, måten noen uttrykke sæ på, ønsket om å strekke ut en hånd og fargelegge tatoveringe eller ønsket om å be om en klem, nokka nokka, detalja og fragmenta av alle de her folkan æ vil fortelle dokker om, men ikke har lyst til å dele, det e nokka der og det kunne vært en forelskelse, men e det ikke, ikke på den måten.

Det e bare fjas, alt sammen, men det e så langt æ kommer: av og til bare fjase æ.

Det e midt på natta og vi les tekst

20110525-023901.jpg

20110525-024039.jpg

Hei! Klokka e midt på natta og vi korrekturles festivalavis. Pluss at æ har nådd det punktet kor æ spis fordi det e mat foran mæ, uten tanke for om æ e sulten eller ikke. Det e fint, men det e en stund siden æ har vært våken så lenge (sånn bortsett fra at sist va på lørdag, men det va bursdagen min og derfor gjelds det ikke). Eller, det e lenge siden æ har vært våken så lenge mens æ faktisk hadde intensjona om å gjøre fornuftige ting. (å skrive koherent og fornuftig kan æ aldri, men til og med æ ser at det her e eksepsjonelt usammenhenganes.)

Det e fint med sånt pirkearbeid, sjøl om æ skulle ønske det ikke blei så seint; det e det æ savne med Utropia, de gangan æ fortsatt tar mæ i å savne Utropia (for øyeblikket e æ helt oppgitt fordi den inkompetente nyhetsredaktøren plutselig e blitt nestleder i Studentparlamentet – herregud, det e så pinlig, og for en mangel på respekt for både studentdemokratiet og studentavisa! (men det e jo en helt anna sak)), arbeidet med å sette avisa, med å se på siden og si «Blir det bedre om vi flytte den dit og endre fargen på det til sånn?» «Kan vi bytte rekkefølgen på det? Tror du sida flyt bedre om sånn og sånn?» og «Den setninga må skrives om, derfor må hele sideoppsettet endres.» Det e sånt æ like, sjøl om æ ikke e en lysende layoutstjerne eller nokka sånt, men i samspill med noen som kan det: om æ kan levere en tekst æ føle mæ trygg på – ikke nødvendigvis egenskrevet, men korrigert så godt det kan gjøres – og den settes av noen som kan jobben sin, den følelsen e helt fantastisk.

Det e bare litt synd at det som regel skjer nærmere midnatt:D

(æ like at det midnattspassende blogginnlegget kom midt på dagen, mens det her e nattevaktsposten – det e nokka her om at man e mer koherent når man e ensom og sørgelig enn når man e korrekturlesanes. (nokka sånt, æ vetta pokker ka æ snakke om akkurat nu!))

Lese kaffen som en metafor? Nei.

Æ hadde litt lyst til å skrive: Det nærmeste æ kommer frelse e øyeblikket når1 æ løfte kaffekoppen til munnen første gang. Men det virke nærmest blasfemisk. Dessuten vet æ ikke om æ tør å bruke så store ord om det.

Den andre inngangen æ vurderte va: æ e ikke et menneske som kline med kæm som helst, æ plassere mæ et sted mellom anstendig og prippen2, derfor e det ofte sånn at det nærmeste æ kommer kjærtegn e øyeblikket når æ legg leppan mine rundt koppen med kaffe du lage til mæ.

(æ klare ikke holde fingran unna mæsjøl, e oppfølgeren, æ pirke på mitt eget ansikt til enhver tid; ikke fordi æ e uimotståelig, men fordi æ ikke kan sitte stille. æ tar mæ på leppan, kinnet, øreflippan, æ prøve å memorere mitt eget ansikt, fingran mine vil vite kordan æ hadde sett ut om æ miste synet. Og den eneste gangen noen andre e involvert e når æ drikk kaffen du lage, når æ hvile den halvfulle koppen mot underleppa, lar varmen fra koppen gli inn i fingertuppan, når tungespissen væte leppan og æ kan kjenne varmen fra kaffen som fortsatt sitt i.3)

Æ vurderte å si: Kanskje har æ samme forhold til baristi som folk flest – eller, «folk som faktisk snakke om sånt» e vel rettere – har til frisøra. Den personen du stole på vil ditt eget beste, som kan fortelle dæ ka du treng bedre enn du sjøl kan beskrive det? Æ e ikke sånn: hår voks ut, det har æ aldri tenkt så mye på, men kaffen skal gi mæ sjelefred, da må man stille noen krav, da kan man forvente ett og anna. Æ ber ikke om at enhver kaffe æ drikk blir laga som et forsøk på å frelse4 mæ, men æ tror ikke det e for mye å be om at du legg litt arbeid, litt innsats i det. Æ kreve ikke et kunstverk i hver kopp, det e en uventa bonus, men tenk litt på at æ skal drikke det du lage; æ velge å bruke pengan mine hos dæ, æ blir glad om du gjør en innsats som vise at du sett pris på det.

Eller: Æ velge å slippe dæ nærmere innpå mæsjøl enn nokka anna.

(snakke om hår: æ va hos frisøren for en uke siden, og klipte mæ korthåra igjen (kortere i hvert fall, korthåra va æ vel i utgangspunktet), og æ hadde helt glemt, æ gjenoppdage det hver gang, den følelsen av vind som blås lett mot nakken, når det e trekk kor som helst (i sofaen på C8), og det kjennes som et kjærtegn fra noen, nokka, flau bris og lett nytelse, alt det der)

Men kordan kan man si sånt og fortsatt bli tatt alvorlig? (… som om det e nokka æ tenke på?)

1det skjer hver gang, når-et e berettiget.

2…ikke egentlig ord æ forbind med mæsjøl. heh.

3Det e en skikkelig upassanes vits her om å svelge ting, men æ prøve å unngå den…

4Æ freudian-slippa mæ til å skrive frelske, det hørtes egentlig litt fint ut, en mellomting mellom frelse og elske, med spor av forelske(lse).