Det e midt på natta og vi les tekst

20110525-023901.jpg

20110525-024039.jpg

Hei! Klokka e midt på natta og vi korrekturles festivalavis. Pluss at æ har nådd det punktet kor æ spis fordi det e mat foran mæ, uten tanke for om æ e sulten eller ikke. Det e fint, men det e en stund siden æ har vært våken så lenge (sånn bortsett fra at sist va på lørdag, men det va bursdagen min og derfor gjelds det ikke). Eller, det e lenge siden æ har vært våken så lenge mens æ faktisk hadde intensjona om å gjøre fornuftige ting. (å skrive koherent og fornuftig kan æ aldri, men til og med æ ser at det her e eksepsjonelt usammenhenganes.)

Det e fint med sånt pirkearbeid, sjøl om æ skulle ønske det ikke blei så seint; det e det æ savne med Utropia, de gangan æ fortsatt tar mæ i å savne Utropia (for øyeblikket e æ helt oppgitt fordi den inkompetente nyhetsredaktøren plutselig e blitt nestleder i Studentparlamentet – herregud, det e så pinlig, og for en mangel på respekt for både studentdemokratiet og studentavisa! (men det e jo en helt anna sak)), arbeidet med å sette avisa, med å se på siden og si «Blir det bedre om vi flytte den dit og endre fargen på det til sånn?» «Kan vi bytte rekkefølgen på det? Tror du sida flyt bedre om sånn og sånn?» og «Den setninga må skrives om, derfor må hele sideoppsettet endres.» Det e sånt æ like, sjøl om æ ikke e en lysende layoutstjerne eller nokka sånt, men i samspill med noen som kan det: om æ kan levere en tekst æ føle mæ trygg på – ikke nødvendigvis egenskrevet, men korrigert så godt det kan gjøres – og den settes av noen som kan jobben sin, den følelsen e helt fantastisk.

Det e bare litt synd at det som regel skjer nærmere midnatt:D

(æ like at det midnattspassende blogginnlegget kom midt på dagen, mens det her e nattevaktsposten – det e nokka her om at man e mer koherent når man e ensom og sørgelig enn når man e korrekturlesanes. (nokka sånt, æ vetta pokker ka æ snakke om akkurat nu!))

Lese kaffen som en metafor? Nei.

Æ hadde litt lyst til å skrive: Det nærmeste æ kommer frelse e øyeblikket når1 æ løfte kaffekoppen til munnen første gang. Men det virke nærmest blasfemisk. Dessuten vet æ ikke om æ tør å bruke så store ord om det.

Den andre inngangen æ vurderte va: æ e ikke et menneske som kline med kæm som helst, æ plassere mæ et sted mellom anstendig og prippen2, derfor e det ofte sånn at det nærmeste æ kommer kjærtegn e øyeblikket når æ legg leppan mine rundt koppen med kaffe du lage til mæ.

(æ klare ikke holde fingran unna mæsjøl, e oppfølgeren, æ pirke på mitt eget ansikt til enhver tid; ikke fordi æ e uimotståelig, men fordi æ ikke kan sitte stille. æ tar mæ på leppan, kinnet, øreflippan, æ prøve å memorere mitt eget ansikt, fingran mine vil vite kordan æ hadde sett ut om æ miste synet. Og den eneste gangen noen andre e involvert e når æ drikk kaffen du lage, når æ hvile den halvfulle koppen mot underleppa, lar varmen fra koppen gli inn i fingertuppan, når tungespissen væte leppan og æ kan kjenne varmen fra kaffen som fortsatt sitt i.3)

Æ vurderte å si: Kanskje har æ samme forhold til baristi som folk flest – eller, «folk som faktisk snakke om sånt» e vel rettere – har til frisøra. Den personen du stole på vil ditt eget beste, som kan fortelle dæ ka du treng bedre enn du sjøl kan beskrive det? Æ e ikke sånn: hår voks ut, det har æ aldri tenkt så mye på, men kaffen skal gi mæ sjelefred, da må man stille noen krav, da kan man forvente ett og anna. Æ ber ikke om at enhver kaffe æ drikk blir laga som et forsøk på å frelse4 mæ, men æ tror ikke det e for mye å be om at du legg litt arbeid, litt innsats i det. Æ kreve ikke et kunstverk i hver kopp, det e en uventa bonus, men tenk litt på at æ skal drikke det du lage; æ velge å bruke pengan mine hos dæ, æ blir glad om du gjør en innsats som vise at du sett pris på det.

Eller: Æ velge å slippe dæ nærmere innpå mæsjøl enn nokka anna.

(snakke om hår: æ va hos frisøren for en uke siden, og klipte mæ korthåra igjen (kortere i hvert fall, korthåra va æ vel i utgangspunktet), og æ hadde helt glemt, æ gjenoppdage det hver gang, den følelsen av vind som blås lett mot nakken, når det e trekk kor som helst (i sofaen på C8), og det kjennes som et kjærtegn fra noen, nokka, flau bris og lett nytelse, alt det der)

Men kordan kan man si sånt og fortsatt bli tatt alvorlig? (… som om det e nokka æ tenke på?)

1det skjer hver gang, når-et e berettiget.

2…ikke egentlig ord æ forbind med mæsjøl. heh.

3Det e en skikkelig upassanes vits her om å svelge ting, men æ prøve å unngå den…

4Æ freudian-slippa mæ til å skrive frelske, det hørtes egentlig litt fint ut, en mellomting mellom frelse og elske, med spor av forelske(lse).

are your words in my mouth when I read them in your language

Æ starta dagen – i en vid definisjon av å starte dagen kor vi egentlig regne det å være på universitetet, gå på C8 og kjøpe en enkel latte som starten på dagen, og ignorere dusj-frokost etc – med å sette mæ ned og lese Hélène Cixous, Love Itself in the Letterbox. Æ leste bare de to første kapitlan, men det va da en god start, om ikke anna? I baksideteksten e Cixous definert som «one of the world’s leading writers,» æ har hatt ho på pensum en gang, tror æ – æ huske ikke helt kæm av de der vanskelige franske teoretikeran æ faktisk hadde på pensum og kæm æ bare har hatt mareritt om i etterkant – men den her boka kjøpte æ på posesalg på Akademisk kvarter under fagboksalget demmes. Ikke fordi det va Cixous, men fordi den handla om kjærleik, og det e tydeligvis et av kriterian mine for å kjøpe fagbøker nu til dags. Eller, da blir det vel «fagbøker.» (Æ kjøpte dog How to Read a Poem og noen andre faktiske fagbøker, så det va ikke bare selvhjelpsfag.)

Æ vet ikke om ho e en leading writer, men æ like måten ho bruke tegnsetting på, eller, rettere sagt, ikke bruke den – det gjør at alle setningan av og til ramle over hverandre, ja, det finnes punktum, men komma e det ikke så farlig med, du skjønne vel såpass uten hjelp? Eller kanskje kjærlighet e litt sånn, at den ramle over sæsjøl i et forsøk på å få dæ til å forstå? (kan vi skylde den forrige setninga på at æ har starta dagen med det her?)

Æ vet ikke om det e en god bok, men den har fine tanka, og vakre setninga, som: I will never forget this is the first time that I tell you this memory, you say. (p. 4)

Og den snakke om det å lese den andre, som vel i det her tilfellet e noen man har et forhold til, men æ syns dela av det passa bra på leseopplevelsen i det hele tatt, det å lese poesien til noen og plutselig føle dæ så nært dem at det virke litt upassanes: Your language – I always come back to it – is well guarded, I try to part your lips with my tongue or else it’s you on my lips, I no longer know what is inside what is outside, are your words in my mouth when I read them in your language, the slightest touch of a syllable has the mysterious power of a penetration. (p. 6, min utheving)

I remember your arrival in the office. I remember the other being that you appeared to be to me then when I had just read the poems with a freedom for which you might reproach me. I had licked them from head to toe, chewed ruminated without paying, they were mine, and suddenly they were yours, they were something of your person that I had taken pleasure with behind your back I had helped myself, as if I had gone into the wrong bedroom, I slept in your bed, your dreams came to me, thereupon you enter, you turn on the light, it’s not as if I could say: I thought you were dead. I was with your poems and I had no need of you. (p. 12, min utheving)

…she doesn’t know how to read French, she can emit forty-eight love sounds, they are musical versions of again and always… (p. 19)

…at the corner of a dream and a waking, everything has already been told-and-forgotten, the sentence now has the charm of the Refound Ones, those unknown faces that one recognizes, those formulas that tickle sleeping memory. (p. 23)

Og siden æ bruke dagen i dag på å være dritnervøs, fortsatt, (og ikke gjøre det æ burde, enda, men først bare les Cixous), virka det her merkelig passanes: One twitches and fidgets. One feels impossible and gives up. (p. 25)

Så va det ting om mat, det andre kapittelet handla om mat, om mora hennes som snakke om the cauliflower of the Lautaret, og ho spinne videre på det der, snakke mer om det, og æ vet ikke kordan side av det her sitatet æ eventuelt tilhøre, men begge dela virke litt fin: I know a person for whom the habit of dining with someone is a staggering blow to the latter’s possibility of ever being a legendary character for us. For me, it’s the opposite. I have a passionate curiosity to the point of jealousy about what you eat, about what you eat every day, about what we have eaten together, about what we have never eaten together, about what we will one day eat together. (p. 27) Og så likte æ, kjente mæ igjen i – via omveia og litt sånt – det her sitatet, sjøl om æ kanskje ikke kultivere det sjøl, men. Omveia: I betray myself with rosy-fat-cheeked plump characters even as I cultivate slenderness. (p. 22)

Og så leste æ det her og tenkte på noen, men det kan man jo ikke si til folk: se, akkurat sånn e det når du les ting æ skriv, din dust, hold dæ unna: If you had called me my soul, if you said to me «your soul is delicious it’s as if when I read your letters I am drinking your soul,» I would have been disgusted, I would have felt offended, threatened, I would have headed for the door. (p. 28)

Little words, for example? No. You never sent me what in French we call un petit mot, «a little word,» as Albertine does to the narrator and vice versa. Between us no «little words.» Brief, sharp, strong words. (p. 46)

…I want you to come I don’t want to ask you to come I am asking nothing of you… (p. 46)

Og til slutt, uten sammenheng, egentlig, siden det e første gangen æ les den her boka, men æ tenkte på Roland Barthes da æ leste de to siste setningan, fordi det e det æ tenke hver gang æ blar litt i A Lover’s Discourse: I found the most beautiful sentence imaginable in words of the world in one of the volumes of the In Search of Lost Time, not very long ago. I don’t know how I failed to notice it earlier. And one thinks one is reading. (p. 47)

Blabla, det burde sikkert være mer kontekst her, æ vet ikke, nokka fornuftig, men nei, hei – æ leste en bok og markerte noen setninge æ likte, her ser du flesteparten av dem, æ ville dele. Så enkelt va det, ka?

To ting æ gjorde i 2006, det her føles nesten som nostalgi.

Æ leste Roland Barthes i forrige uke. Æ skulle egentlig gjøre fjorten forskjellige fornuftige ting, men så plukka æ A Lover’s Discourse ut av bokhylla tidlig på morran og visste at det ikke kom til å skje. Man kan ikke lese A Lover’s Discourse og være fornuftig samtidig, om man les den må man ta sæ tid til å stoppe opp, å sukke tungt, å stirre ut i lufta og lure litt på kordan det kan ha sæ sånn at den her gamle, døde, franskmannen har stjelt alle tankan du noensinne har tenkt. Eller, det e i hvert fall sånn om du e mæ (hvilket du jo ikke e, men æ har det sånn).

Et sted i boka, æ les ikke hele lenger, fra ende til annen lenger, æ blar, den e delt opp i fragmenta – det e ærlig talt undertittelen – så man kan lese en del om obsession her og en bit om adorable der. Den finnes på norsk, sånn i tilfelle det hjelpe på, i tilfelle du vil lese sjøl? Men et sted i boka, et sted som æ nok har lest før, men ikke har tenkt over tidligere, stod det at det å savne noen e å stadig glemme dem, for så å bli påminnet det hele, du savne dem bare etter at du huske at du har glemt å tenke på dem. Og det slo mæ som en utrolig vakker tanke – som så mye anna som slår mæ i den boka, den e full av utrolig vakre tanka – fordi det føles som tilgivelse: Du har kanskje ikke tenkt på mæ, æ har kanskje ikke tenkt på dæ, på en stund, men når æ kommer på dæ igjen, når æ plutselig huske det, kjenne æ kor mye æ savne dæ, kor mye æ lengte. (Eller du lengte, æ vet ikke om æ lengte; æ e tydeligvis ute av stand til å holde mæ til et pronomen – eller ka pokker dem nu enn hete – av gangen)

Eller kanskje æ har det sånn med Utropia? For øyeblikket slit æ litt med å lese Utropia, æ tenke som regel ikke på den, men av og til kommer æ på kordan det va den gang han eller ho eller [den spesifikke personen] jobba der, kordan det va mens æ va aktiv deltager i å få laga en avis (fordi æ hang mæ opp i alt æ ikke hadde nokka med), og æ savne det. Æ stille mæ ganske likegyldig til Utropia som den e – sjøl om det gjør litt ondt å innrømme – men æ savne avisa som den va da æ kunne ta ansvar for den, sjøl om æ aldri va ansatt der.

Men æ tror æ skal vente litt til med å lese mer Barthes, det tar så mye tid, og æ har ting æ burde gjøre. Sukk.

TIFF og ting som Tromsø internasjonale filmfestival.

Det føles galt at det går for lang tid mellom filmfestivalen og det forelska blogginnlegget, og nu e det gått en uke, og stort lenger enn det kan man ikke vente – ikke fordi forelskelsen går over, men fordi hukommelsen e dårlig.

I år så æ:

Det e en sørgelig kort liste, særlig med tanke på at æ så seks av de filman som frivilligvisninge før festivalen i det hele tatt va begynt. Det betyr at æ så ni filma i løpet av hele festivaluka, hvilket e ny personlig rekord, sånn omvendt. I tillegg så æ ikke film på tirsdag og onsdag, fordi æ hadde frivilligjobbing som stedsansvarlig fra 10-17 (eller 8.45-17, på tirsdagen), og sov som et mareritt, sånn at æ stort sett bare gikk hjem og la mæ. I tillegg va æ syk på søndag, da æ spydde og sov i cirka tyve tima. Så egentlig så æ ni filma på tre daga, og det e jo ikke så ille, i hvert fall ikke når man tar i betraktning at æ, på fredagen, så én (1) film. Og det va ikke stumfilmkonserten en gang! (Den som fikk terningkast seks av Tord i iTromsø)

Det va dog på fredag æ (etter å ha sovet til ti og holdt mæ i senga til ett, trallala) så Run if You Can med Ida, droppa å stille mæ i rushticketskø til Fortellinger fra saunaen med Gøril (fordi ho sto nesten fremst i køa, og æ kom fram til at æ ville følt mæ som en drittsekk og en dust om æ skulle bølle mæ inn sammen med ho), spiste sushi på Rå med Oda og hang på 4 roser en stund med ho og Ida; for første gang har æ brukt tid på å være sosial under TIFF – etter å, i alle år, ha hørt rykta om at det e en del av festivalopplevelsen, det også. Æ e fortsatt litt skeptisk, men det va ganske hyggelig, såpass skal æ innrømme.

På lørdag va æ også sosial, men da fikk æ tid til fire filma (en klokka ni på morran og tre på rappen på kvelden), så fredagen va mest et utslag av særdeles dårlig planlegging. Samt at ting, som Metropolis, hørtes gøy ut, men varte i over to tima, og æ eie ikke tålmodighet under filmfestivalen.

Æ tror dog æ va ganske heldig med årets utvalg av filma, sjøl om det e en finfin liste med ting æ e mer eller mindre bitter over at æ gikk glipp av – som For the Love of Movies, som æ til og med hadde billett til på søndagen:( – og æ e veldig glad for at æ fikk sett både Bran Nue Dae og Nuummioq, æ anbefale begge, særlig til andre med urfolksinteresse.

Bran Nue Dae e en musikal fra Australia, med aboriginera i de fleste rollan – og æ vet det høres ganske kleint ut, men det va kjempegøy og poengtert på samme tid, samt at den ene låta («There’s Nothing I Would Rather Be») sitt igjen som min nye themesong, om æ skulle hatt nokka sånt.

Nuummioq e den første filmen som e produsert på Grønland (eller kanskje Grønlands første spillefilm, æ huske ikke helt), og sjøl om den hadde en del filmtekniske småfeil – ille nok til at også æ beit mæ merke i dem – va historien framifrå, og skuespillerprestasjonan til å gråte av, til og med i såpass stor grad at æ nesten begynte å gråte under en helt anna film fordi æ plutselig kom på den ene scenen i båten og det va så sørgelig. I tillegg va måten språket blei brukt veldig fin, og sånn som æ sjøl kjenne den fra en slekt med både norsk- og samisktalanes (og finsk- og tysk- og tidvis fransktalanes) folk. Og besteforeldran i filmen va også litt til å gråte av, dem minte mæ om mine egne besteforeldre.

Æ likte ikke Loose Cannons, men det va nok hovedsaklig fordi den skulle avslutte kvelden som besto av Nuummioq, Bright Star og Three – det e mye å kreve av en film, og den feila monumentalt. Den va heldigvis ikke så dårlig som den italienske homofilmen æ så på TIFF i fjor, men det skal ganske mye til. (A Day at the Beach eller ka den nu enn het e så langt den eneste filmen æ har sett som va så dårlig at æ tvitra underveis i den for å klage min nød)

Machete Maidens Unleashed! kunne blitt en skikkelig interessant dokumentar, men den tok til takke med å være en skikkelig fanboydokumentar. Det kan æ jo selvfølgelig ikke stoppe den fra å være, men det plaga mæ at det dukka opp en masse interessante ting som forblei nevnt i bisetninge. Og det va en feministisk åre i filmen som kunne vært undersøkt mye mer, men æ tror filmskaperan feiga ut.

Den filmen som deprimerte mæ mest va nok Exit Through the Gift Shop, det æ satt igjen med e at kunst e håpløst eller meningsløst. Æ beskreiv den til noen som dokumentarversjonen av Inception, den e bygd opp sånn at du ikke vet ka som egentlig e sant og ka som e iscenesatt. Den anbefales, og æ tror alle andre likte den mye bedre enn det æ gjorde. Eller, æ tror ikke det e en vanlig reaksjon å syns den e deprimeranes, så den e verdt å se.

Bright Star va den vakreste tårepersen æ noensinne har sett, den e på mange måta definisjonen av en jentefilm, men den va utsøkt og briljant. Dessuten va det fint å følge opp en sånn film, kor de to elskende knapt kan ta på hverandre, med Three, Tom Tykwers nyeste tyskspråklige film, kor folk har sæ i øst og vest. TIFF-katalogen advarte mot eksplisitte sexscena, men dem va nesten skuffanes tam (klarere: når en festivalkatalog advare mot sånt ser æ for mæ SM og bondage og erigerte penisa i øst og vest, hytt og pine). Det va dog en veldig tilfredsstillanes – *rimshot* – film, og det gikk som æ ville at det skulle gå. Det kunne forresten gått på samme måte i Run If You Can, men æ tror filmskaperan feiga ut (eller at den litt overraskanes slutten va demmes måte å gjøre det samme på).

I Am A Terrorist har en skikkelig misvisanes tittel, den e fransk, ikke tysk, og den handle om en 11 år gammel jente som rømme hjemmefra med urnen som innehold aska til den avdøde bestemora. Den va ikke helt som forventa, og det va dela av den som ikke føltes som om dem hang sammen med resten – litt som om regissøren va usikker på kor dokumentarisk ho ville at det skulle være – men æ likte den, nær sagt selvfølgelig, æ har jo en svakhet for filma som handle om barn og ungdom. (Den minte mæ litt om den polske filmen fra fjorårets festival, Sztuczki, men æ likte den polske filmen bedre.) I så måte va Winter’s Bone festivalens andre ungdomsfilm for min del – æ hadde lyst å få med mæ flere, særlig Hands Up, men æ va som sagt ganske håpløs i år – og den va fæl. Og fantastisk. Den går forøvrig på kino for øyeblikket, så den burde alle se!

Årets overraskelse for min del va Littlerock, en film æ ikke hadde spesielt store forventninge til, og ikke egentlig visste ka va – men det va fornøyelig. Den handle om et japansk søskenpar som e på tur i USA, og ende opp i Littlerock, fordi bilen dem lånt går gaiken. Han snakke litt engelsk, ho kan ingenting, men blir likevel igjen i byen når broren reise videre. Æ hadde sovet i tre tima natta før, filmen starta halv elleve på kvelden, men æ holdt mæ våken gjennom hele, og et stort bedre kompliment kan æ ikke gi. Det e ikke en film som kommer til å bli publikumsfavoritt eller nokka, men det e akkurat den typen film fra USA æ vente å se på TIFF, sånt som æ aldri i verden hadde fått med mæ ellers.

Og det passe vel bra som foranledning til å klage min nød over publikumsfavoritten: Black Swan. Æ tvile ikke på at det e en bra film – hovedgrunnen til at æ ikke så den under festivalen va fordi den va sykt utsolgt og æ visste at den kommer på kino snart, da vil æ heller bruke tida mi på nokka æ neppe kommer til å se igjen – men det e et sørgelig atypisk valg av favoritt. Tidligere års vinnera finnes her, og æ kan ikke se for mæ at Black Swan kommer til å sitte komfortabelt sammen med dem. Sukk. (æ vet, æ e bæsate, men. Sukk.)

Sånn ellers? Ong-bak va gøy, men i overkant lang; Sonata for Viola va en dokumentar, den va ikke kjedelig, men den va ikke veldig interessant heller (for mæ, som et menneske som ikke egentlig har et forhold til klassisk musikk); æ likte How I Ended This Summer, sjøl om æ på et tidspunkt trodde den skulle tippe over i en homo-bdsm-greie (æ va nesten litt skuffa når den ikke gjorde det…); æ e ikke spesielt utprega fan av Werner Herzog eller David Lynch, så æ stilte mæ ganske likegyldig til My Son, My Son, What Have Ye Done, men æ så den nu i hvert fall. That’s something, som dem sir.

Sosialiseringa va hyggelig, selskapet va godt, filman va bra, maten va god (æ e ganske blakk nu), frivilligjobben va morsom som vanlig (æ vil ha jobb i TIFF, det hadde vært gøy det!), festivalforelskelsen dukka opp i år igjen (les: den ene personen æ blir betatt av hver festival, ikke den generelle følelsen av å være forelska i festivalen, sjøl om den va der den også) (i år snakka æ med han! <3); æ kom mæ ikke på noen av festan i år heller, men alt vel alt vel.

Æ endte forresten opp med et nytt nyttårsforsett: æ skal se minst fem Arthaus-distribuerte filma før sommeren. Starta på torsdag med Fortellinger fra saunaen og nu glede æ mæ til resten av årets første halvår. (den filmen fortjene et eget blogginnlegg, men kort oppsummert: se den! Og fortell mæ om du får med dæ katti den ene personen som snakke samisk dukke opp – det e min nye funderingsgreie: høre nordmenn forskjell på samisk og finsk?)

Det finnes mye mer å si (selvfølgelig, det e jo æ som skriv), men det får holde.

Tl;dr-versjonen: ♥ TIFF ♥ (eller &tiff; yeah)

sånn ellers skulle æ ønske verden inneholdt litt færre menn som får huden min til å krympe sæ og litt flere menn som gjør mæ glad, men æ skjønne at det e mye å be om