are your words in my mouth when I read them in your language

Æ starta dagen – i en vid definisjon av å starte dagen kor vi egentlig regne det å være på universitetet, gå på C8 og kjøpe en enkel latte som starten på dagen, og ignorere dusj-frokost etc – med å sette mæ ned og lese Hélène Cixous, Love Itself in the Letterbox. Æ leste bare de to første kapitlan, men det va da en god start, om ikke anna? I baksideteksten e Cixous definert som «one of the world’s leading writers,» æ har hatt ho på pensum en gang, tror æ – æ huske ikke helt kæm av de der vanskelige franske teoretikeran æ faktisk hadde på pensum og kæm æ bare har hatt mareritt om i etterkant – men den her boka kjøpte æ på posesalg på Akademisk kvarter under fagboksalget demmes. Ikke fordi det va Cixous, men fordi den handla om kjærleik, og det e tydeligvis et av kriterian mine for å kjøpe fagbøker nu til dags. Eller, da blir det vel «fagbøker.» (Æ kjøpte dog How to Read a Poem og noen andre faktiske fagbøker, så det va ikke bare selvhjelpsfag.)

Æ vet ikke om ho e en leading writer, men æ like måten ho bruke tegnsetting på, eller, rettere sagt, ikke bruke den – det gjør at alle setningan av og til ramle over hverandre, ja, det finnes punktum, men komma e det ikke så farlig med, du skjønne vel såpass uten hjelp? Eller kanskje kjærlighet e litt sånn, at den ramle over sæsjøl i et forsøk på å få dæ til å forstå? (kan vi skylde den forrige setninga på at æ har starta dagen med det her?)

Æ vet ikke om det e en god bok, men den har fine tanka, og vakre setninga, som: I will never forget this is the first time that I tell you this memory, you say. (p. 4)

Og den snakke om det å lese den andre, som vel i det her tilfellet e noen man har et forhold til, men æ syns dela av det passa bra på leseopplevelsen i det hele tatt, det å lese poesien til noen og plutselig føle dæ så nært dem at det virke litt upassanes: Your language – I always come back to it – is well guarded, I try to part your lips with my tongue or else it’s you on my lips, I no longer know what is inside what is outside, are your words in my mouth when I read them in your language, the slightest touch of a syllable has the mysterious power of a penetration. (p. 6, min utheving)

I remember your arrival in the office. I remember the other being that you appeared to be to me then when I had just read the poems with a freedom for which you might reproach me. I had licked them from head to toe, chewed ruminated without paying, they were mine, and suddenly they were yours, they were something of your person that I had taken pleasure with behind your back I had helped myself, as if I had gone into the wrong bedroom, I slept in your bed, your dreams came to me, thereupon you enter, you turn on the light, it’s not as if I could say: I thought you were dead. I was with your poems and I had no need of you. (p. 12, min utheving)

…she doesn’t know how to read French, she can emit forty-eight love sounds, they are musical versions of again and always… (p. 19)

…at the corner of a dream and a waking, everything has already been told-and-forgotten, the sentence now has the charm of the Refound Ones, those unknown faces that one recognizes, those formulas that tickle sleeping memory. (p. 23)

Og siden æ bruke dagen i dag på å være dritnervøs, fortsatt, (og ikke gjøre det æ burde, enda, men først bare les Cixous), virka det her merkelig passanes: One twitches and fidgets. One feels impossible and gives up. (p. 25)

Så va det ting om mat, det andre kapittelet handla om mat, om mora hennes som snakke om the cauliflower of the Lautaret, og ho spinne videre på det der, snakke mer om det, og æ vet ikke kordan side av det her sitatet æ eventuelt tilhøre, men begge dela virke litt fin: I know a person for whom the habit of dining with someone is a staggering blow to the latter’s possibility of ever being a legendary character for us. For me, it’s the opposite. I have a passionate curiosity to the point of jealousy about what you eat, about what you eat every day, about what we have eaten together, about what we have never eaten together, about what we will one day eat together. (p. 27) Og så likte æ, kjente mæ igjen i – via omveia og litt sånt – det her sitatet, sjøl om æ kanskje ikke kultivere det sjøl, men. Omveia: I betray myself with rosy-fat-cheeked plump characters even as I cultivate slenderness. (p. 22)

Og så leste æ det her og tenkte på noen, men det kan man jo ikke si til folk: se, akkurat sånn e det når du les ting æ skriv, din dust, hold dæ unna: If you had called me my soul, if you said to me «your soul is delicious it’s as if when I read your letters I am drinking your soul,» I would have been disgusted, I would have felt offended, threatened, I would have headed for the door. (p. 28)

Little words, for example? No. You never sent me what in French we call un petit mot, «a little word,» as Albertine does to the narrator and vice versa. Between us no «little words.» Brief, sharp, strong words. (p. 46)

…I want you to come I don’t want to ask you to come I am asking nothing of you… (p. 46)

Og til slutt, uten sammenheng, egentlig, siden det e første gangen æ les den her boka, men æ tenkte på Roland Barthes da æ leste de to siste setningan, fordi det e det æ tenke hver gang æ blar litt i A Lover’s Discourse: I found the most beautiful sentence imaginable in words of the world in one of the volumes of the In Search of Lost Time, not very long ago. I don’t know how I failed to notice it earlier. And one thinks one is reading. (p. 47)

Blabla, det burde sikkert være mer kontekst her, æ vet ikke, nokka fornuftig, men nei, hei – æ leste en bok og markerte noen setninge æ likte, her ser du flesteparten av dem, æ ville dele. Så enkelt va det, ka?

To ting æ gjorde i 2006, det her føles nesten som nostalgi.

Æ leste Roland Barthes i forrige uke. Æ skulle egentlig gjøre fjorten forskjellige fornuftige ting, men så plukka æ A Lover’s Discourse ut av bokhylla tidlig på morran og visste at det ikke kom til å skje. Man kan ikke lese A Lover’s Discourse og være fornuftig samtidig, om man les den må man ta sæ tid til å stoppe opp, å sukke tungt, å stirre ut i lufta og lure litt på kordan det kan ha sæ sånn at den her gamle, døde, franskmannen har stjelt alle tankan du noensinne har tenkt. Eller, det e i hvert fall sånn om du e mæ (hvilket du jo ikke e, men æ har det sånn).

Et sted i boka, æ les ikke hele lenger, fra ende til annen lenger, æ blar, den e delt opp i fragmenta – det e ærlig talt undertittelen – så man kan lese en del om obsession her og en bit om adorable der. Den finnes på norsk, sånn i tilfelle det hjelpe på, i tilfelle du vil lese sjøl? Men et sted i boka, et sted som æ nok har lest før, men ikke har tenkt over tidligere, stod det at det å savne noen e å stadig glemme dem, for så å bli påminnet det hele, du savne dem bare etter at du huske at du har glemt å tenke på dem. Og det slo mæ som en utrolig vakker tanke – som så mye anna som slår mæ i den boka, den e full av utrolig vakre tanka – fordi det føles som tilgivelse: Du har kanskje ikke tenkt på mæ, æ har kanskje ikke tenkt på dæ, på en stund, men når æ kommer på dæ igjen, når æ plutselig huske det, kjenne æ kor mye æ savne dæ, kor mye æ lengte. (Eller du lengte, æ vet ikke om æ lengte; æ e tydeligvis ute av stand til å holde mæ til et pronomen – eller ka pokker dem nu enn hete – av gangen)

Eller kanskje æ har det sånn med Utropia? For øyeblikket slit æ litt med å lese Utropia, æ tenke som regel ikke på den, men av og til kommer æ på kordan det va den gang han eller ho eller [den spesifikke personen] jobba der, kordan det va mens æ va aktiv deltager i å få laga en avis (fordi æ hang mæ opp i alt æ ikke hadde nokka med), og æ savne det. Æ stille mæ ganske likegyldig til Utropia som den e – sjøl om det gjør litt ondt å innrømme – men æ savne avisa som den va da æ kunne ta ansvar for den, sjøl om æ aldri va ansatt der.

Men æ tror æ skal vente litt til med å lese mer Barthes, det tar så mye tid, og æ har ting æ burde gjøre. Sukk.

TIFF og ting som Tromsø internasjonale filmfestival.

Det føles galt at det går for lang tid mellom filmfestivalen og det forelska blogginnlegget, og nu e det gått en uke, og stort lenger enn det kan man ikke vente – ikke fordi forelskelsen går over, men fordi hukommelsen e dårlig.

I år så æ:

Det e en sørgelig kort liste, særlig med tanke på at æ så seks av de filman som frivilligvisninge før festivalen i det hele tatt va begynt. Det betyr at æ så ni filma i løpet av hele festivaluka, hvilket e ny personlig rekord, sånn omvendt. I tillegg så æ ikke film på tirsdag og onsdag, fordi æ hadde frivilligjobbing som stedsansvarlig fra 10-17 (eller 8.45-17, på tirsdagen), og sov som et mareritt, sånn at æ stort sett bare gikk hjem og la mæ. I tillegg va æ syk på søndag, da æ spydde og sov i cirka tyve tima. Så egentlig så æ ni filma på tre daga, og det e jo ikke så ille, i hvert fall ikke når man tar i betraktning at æ, på fredagen, så én (1) film. Og det va ikke stumfilmkonserten en gang! (Den som fikk terningkast seks av Tord i iTromsø)

Det va dog på fredag æ (etter å ha sovet til ti og holdt mæ i senga til ett, trallala) så Run if You Can med Ida, droppa å stille mæ i rushticketskø til Fortellinger fra saunaen med Gøril (fordi ho sto nesten fremst i køa, og æ kom fram til at æ ville følt mæ som en drittsekk og en dust om æ skulle bølle mæ inn sammen med ho), spiste sushi på Rå med Oda og hang på 4 roser en stund med ho og Ida; for første gang har æ brukt tid på å være sosial under TIFF – etter å, i alle år, ha hørt rykta om at det e en del av festivalopplevelsen, det også. Æ e fortsatt litt skeptisk, men det va ganske hyggelig, såpass skal æ innrømme.

På lørdag va æ også sosial, men da fikk æ tid til fire filma (en klokka ni på morran og tre på rappen på kvelden), så fredagen va mest et utslag av særdeles dårlig planlegging. Samt at ting, som Metropolis, hørtes gøy ut, men varte i over to tima, og æ eie ikke tålmodighet under filmfestivalen.

Æ tror dog æ va ganske heldig med årets utvalg av filma, sjøl om det e en finfin liste med ting æ e mer eller mindre bitter over at æ gikk glipp av – som For the Love of Movies, som æ til og med hadde billett til på søndagen:( – og æ e veldig glad for at æ fikk sett både Bran Nue Dae og Nuummioq, æ anbefale begge, særlig til andre med urfolksinteresse.

Bran Nue Dae e en musikal fra Australia, med aboriginera i de fleste rollan – og æ vet det høres ganske kleint ut, men det va kjempegøy og poengtert på samme tid, samt at den ene låta («There’s Nothing I Would Rather Be») sitt igjen som min nye themesong, om æ skulle hatt nokka sånt.

Nuummioq e den første filmen som e produsert på Grønland (eller kanskje Grønlands første spillefilm, æ huske ikke helt), og sjøl om den hadde en del filmtekniske småfeil – ille nok til at også æ beit mæ merke i dem – va historien framifrå, og skuespillerprestasjonan til å gråte av, til og med i såpass stor grad at æ nesten begynte å gråte under en helt anna film fordi æ plutselig kom på den ene scenen i båten og det va så sørgelig. I tillegg va måten språket blei brukt veldig fin, og sånn som æ sjøl kjenne den fra en slekt med både norsk- og samisktalanes (og finsk- og tysk- og tidvis fransktalanes) folk. Og besteforeldran i filmen va også litt til å gråte av, dem minte mæ om mine egne besteforeldre.

Æ likte ikke Loose Cannons, men det va nok hovedsaklig fordi den skulle avslutte kvelden som besto av Nuummioq, Bright Star og Three – det e mye å kreve av en film, og den feila monumentalt. Den va heldigvis ikke så dårlig som den italienske homofilmen æ så på TIFF i fjor, men det skal ganske mye til. (A Day at the Beach eller ka den nu enn het e så langt den eneste filmen æ har sett som va så dårlig at æ tvitra underveis i den for å klage min nød)

Machete Maidens Unleashed! kunne blitt en skikkelig interessant dokumentar, men den tok til takke med å være en skikkelig fanboydokumentar. Det kan æ jo selvfølgelig ikke stoppe den fra å være, men det plaga mæ at det dukka opp en masse interessante ting som forblei nevnt i bisetninge. Og det va en feministisk åre i filmen som kunne vært undersøkt mye mer, men æ tror filmskaperan feiga ut.

Den filmen som deprimerte mæ mest va nok Exit Through the Gift Shop, det æ satt igjen med e at kunst e håpløst eller meningsløst. Æ beskreiv den til noen som dokumentarversjonen av Inception, den e bygd opp sånn at du ikke vet ka som egentlig e sant og ka som e iscenesatt. Den anbefales, og æ tror alle andre likte den mye bedre enn det æ gjorde. Eller, æ tror ikke det e en vanlig reaksjon å syns den e deprimeranes, så den e verdt å se.

Bright Star va den vakreste tårepersen æ noensinne har sett, den e på mange måta definisjonen av en jentefilm, men den va utsøkt og briljant. Dessuten va det fint å følge opp en sånn film, kor de to elskende knapt kan ta på hverandre, med Three, Tom Tykwers nyeste tyskspråklige film, kor folk har sæ i øst og vest. TIFF-katalogen advarte mot eksplisitte sexscena, men dem va nesten skuffanes tam (klarere: når en festivalkatalog advare mot sånt ser æ for mæ SM og bondage og erigerte penisa i øst og vest, hytt og pine). Det va dog en veldig tilfredsstillanes – *rimshot* – film, og det gikk som æ ville at det skulle gå. Det kunne forresten gått på samme måte i Run If You Can, men æ tror filmskaperan feiga ut (eller at den litt overraskanes slutten va demmes måte å gjøre det samme på).

I Am A Terrorist har en skikkelig misvisanes tittel, den e fransk, ikke tysk, og den handle om en 11 år gammel jente som rømme hjemmefra med urnen som innehold aska til den avdøde bestemora. Den va ikke helt som forventa, og det va dela av den som ikke føltes som om dem hang sammen med resten – litt som om regissøren va usikker på kor dokumentarisk ho ville at det skulle være – men æ likte den, nær sagt selvfølgelig, æ har jo en svakhet for filma som handle om barn og ungdom. (Den minte mæ litt om den polske filmen fra fjorårets festival, Sztuczki, men æ likte den polske filmen bedre.) I så måte va Winter’s Bone festivalens andre ungdomsfilm for min del – æ hadde lyst å få med mæ flere, særlig Hands Up, men æ va som sagt ganske håpløs i år – og den va fæl. Og fantastisk. Den går forøvrig på kino for øyeblikket, så den burde alle se!

Årets overraskelse for min del va Littlerock, en film æ ikke hadde spesielt store forventninge til, og ikke egentlig visste ka va – men det va fornøyelig. Den handle om et japansk søskenpar som e på tur i USA, og ende opp i Littlerock, fordi bilen dem lånt går gaiken. Han snakke litt engelsk, ho kan ingenting, men blir likevel igjen i byen når broren reise videre. Æ hadde sovet i tre tima natta før, filmen starta halv elleve på kvelden, men æ holdt mæ våken gjennom hele, og et stort bedre kompliment kan æ ikke gi. Det e ikke en film som kommer til å bli publikumsfavoritt eller nokka, men det e akkurat den typen film fra USA æ vente å se på TIFF, sånt som æ aldri i verden hadde fått med mæ ellers.

Og det passe vel bra som foranledning til å klage min nød over publikumsfavoritten: Black Swan. Æ tvile ikke på at det e en bra film – hovedgrunnen til at æ ikke så den under festivalen va fordi den va sykt utsolgt og æ visste at den kommer på kino snart, da vil æ heller bruke tida mi på nokka æ neppe kommer til å se igjen – men det e et sørgelig atypisk valg av favoritt. Tidligere års vinnera finnes her, og æ kan ikke se for mæ at Black Swan kommer til å sitte komfortabelt sammen med dem. Sukk. (æ vet, æ e bæsate, men. Sukk.)

Sånn ellers? Ong-bak va gøy, men i overkant lang; Sonata for Viola va en dokumentar, den va ikke kjedelig, men den va ikke veldig interessant heller (for mæ, som et menneske som ikke egentlig har et forhold til klassisk musikk); æ likte How I Ended This Summer, sjøl om æ på et tidspunkt trodde den skulle tippe over i en homo-bdsm-greie (æ va nesten litt skuffa når den ikke gjorde det…); æ e ikke spesielt utprega fan av Werner Herzog eller David Lynch, så æ stilte mæ ganske likegyldig til My Son, My Son, What Have Ye Done, men æ så den nu i hvert fall. That’s something, som dem sir.

Sosialiseringa va hyggelig, selskapet va godt, filman va bra, maten va god (æ e ganske blakk nu), frivilligjobben va morsom som vanlig (æ vil ha jobb i TIFF, det hadde vært gøy det!), festivalforelskelsen dukka opp i år igjen (les: den ene personen æ blir betatt av hver festival, ikke den generelle følelsen av å være forelska i festivalen, sjøl om den va der den også) (i år snakka æ med han! <3); æ kom mæ ikke på noen av festan i år heller, men alt vel alt vel.

Æ endte forresten opp med et nytt nyttårsforsett: æ skal se minst fem Arthaus-distribuerte filma før sommeren. Starta på torsdag med Fortellinger fra saunaen og nu glede æ mæ til resten av årets første halvår. (den filmen fortjene et eget blogginnlegg, men kort oppsummert: se den! Og fortell mæ om du får med dæ katti den ene personen som snakke samisk dukke opp – det e min nye funderingsgreie: høre nordmenn forskjell på samisk og finsk?)

Det finnes mye mer å si (selvfølgelig, det e jo æ som skriv), men det får holde.

Tl;dr-versjonen: ♥ TIFF ♥ (eller &tiff; yeah)

sånn ellers skulle æ ønske verden inneholdt litt færre menn som får huden min til å krympe sæ og litt flere menn som gjør mæ glad, men æ skjønne at det e mye å be om

Og snart kommer sola tilbake, og tenk på det.

Egentlig burde æ si nokka om Stormberg, fordi æ sa nokka på twitter og æ sa nokka på facebook og æ syns situasjonen e litt ugrei, men akkurat nu vil æ ikke være samisk, kritisk og språkinteressert.

Æ vil være fnisate – fordi noen ganga, når man tenke på sola, så ringe den. Og æ e serviceinnstilt, så æ sa ja; men, åååå. Festivalfjortisfnisateforgapt. (æ føle at det må en presisering inn her, men æ kan ikke presisere uten også å spesifisere, og det vil æ ikke, så bare husk at æ e veldig enkel å glede)

Filmfestival e fint, æ e fornøyd og æ glede mæ.

øh. egentlig skulle æ skrive om.. savn, eller nokka sånt.

Æ vil skrive nokka akkurat nu, æ vil jakte på julestemning ett eller anna sted, men æ e litt trøtt (æ tror i hvert fall det e derfor øyan mine renn som om æ har sett verdens tristeste film) og æ e litt usikker på ka æ vil, ka æ skal (æ skal oversette nokka tekst, det skal æ, men først skal æ spise middag, det skal æ også), og æ tenke stort sett bare på ting som e ganske teit og veldig urealistisk.

Æ brukte november til å skrive en roman, på bokmål. Det e en veldig dårlig roman, og for øyeblikket hete den Kautokeino Calling fordi æ gikk tom for idea og den trengte en tittel, men den e på femti tusen – 50000 – ord, så det e forsåvidt også en veldig kort roman, men æ har skrevet den, den handle om folk som ikke finnes (stort sett) og den har en handling. En handling som man kunne skrevet om på ti tusen ord, antakeligvis, men likevel. Æ har aldri skrevet nokka så langt før, og æ har i hvert fall aldri skrevet nokka så langt som faktisk e sammenhenganes. Æ vet ikke helt ka æ skal gjøre med den, og æ vet ikke om æ vil la noen lese den (det finnes kanskje tre-fire persona som kan få lese den, om dem vil, men utover det e æ skeptisk), men den e der, den ligg på harddisken min og eksistere. Det i sæ sjøl e nok til at æ blir litt overraska hver gang æ tenke på det.

Slutten av november brukte æ i London sammen med mora mi, det va gøy. Bortsett fra at vi brukte omtrent like lang tid på å komme oss fra London som vi brukte på å være i London, og det va ikke planlagt. Æ har fått nok av Gatwick, og æ e enda ikke ferdig med å være skeptisk ovenfor Arlanda, men æ har stort sett bare kjærlighet for Gardemoen. Og SAS. Æ hjerte SAS. Æ vurdere fortsatt å skrive et kjærlighetsbrev til SAS, bare fordi æ kan – det e jo tross alt det lengstvaranes forholdet i livet mitt, sånn cirka. I London kjøpte æ for første gang mer klær enn bøker, og æ kjøpte muligens også mer klær enn sjokolade, litt avhengig av om sokka kommer inn under definisjonen klær. Æ kjøpte flere par sokka/leggvarmera enn klær ellers, tror æ.

Og ellers like æ julekalendra (æ har sjokoladekalender hjemme, hurra; Dagens Næringsliv har en slags adventskalender/julenedtelling som Kjetil Wiedswang1 står for, hurra; De 4 roser har en kaffekunstvideokalender som dem legg ut på facebook, hurra) og julegava (sjøl om æ slit litt med noen av dem, foreldra altså, dem e nokka herk gavemessig).

Og favorittbaristaen min på 4 roser har plutselig anlagt bart, og æ e helt fascinert. Æ tror kanskje det e en greie på gang, det virke som om flere av de ansatte har betydelig mer synlig skjeggvekst enn dem hadde i november. (Også har dem ansatt en ny barista, og ho e skikkelig søt, men det e nu neither here nor there)

(Å gud, æ innså nettopp kæm favorittbaristaen minne om nu når han har bart. Det e nokka galt med mæ. Men æ e i det minste konsekvent. Og nu kommer æ til å tenke andepenis resten av dagen, akk og ve!)

It was no thing to be always left behind
from the ship that would sail with everyone on it
I said give me the land, I know what I want
and where I’m wanted

[Sarah Harmer – Late Bloomer]

1Æ holdt på å si at Kjetil Wiedswang e favoritten min, men så kom æ på Espen Hauglid, og så kom æ på Kjetil B. Alstadheim, og Audun Vinger og Per A. Risnes og Kåre Bulie og han som skriv om bila som æ ikke huske ka hete (Karl Eirik Haug!), og så kom æ på Bjørn Gabrielsen og så blei det bare tull, for bortsett fra den langvarige åpenbare favoritten like æ alt og alle, siden æ e en enkel sjel og ganske billig (om enn bare på veldig sære spesifikke områda).

Drit i å bestandig skulle skrive ting med mening.

«Æ skjønne godt at du blogge så sjelden, du skriv jo så mye hver gang,» sa Therese for en stund siden, men æ vet ikke helt om ho har rett. Eller, æ kan kanskje ikke argumentere mot at æ skriv mye, men æ blogge så sjelden fordi æ e en dust som tenke «det vil æ skrive nokka om!» for så å glemme det.

Men i går skrev æ over femtusen ord (PÅ BOKMÅL, jævla!), og løste et problem æ ikke va helt sikker på om æ kunne løse – så nu har æ bare femtentusen igjen, og alt det bør æ ha skrevet før torsdag i neste uke. («Bør» kan her leses som «egentlig burde æ gjøre andre ting, men min egen evne til å tenke mest på det æ sjøl syns e viktig gjør at æ syns det her e viktigst.») Ikke det at noen av dem e å lese her, nu, men æ har skrevet mer enn fem tusen ord, på en dag, i en historie kor æ ikke ane ka æ hold på med (i likhet med omtrent alt anna æ gjør).

I dag satt æ på universitetet og skrev syvhundreogsekstini ord, og nu sitt æ på De 4 roser, og håpe på at æ kanskje klare å knø ut av mæ minst tusen til (men ei venninne av mæ e plutselig i byen, så æ skal tilgi mæsjøl om æ ikke rekk det og heller ende opp med å snakke med ho), men først ville æ bare skrive ned det her:

Æ tok bussen til byen, og da æ kom ut fra Wito – etter å ha kjøpt Dagbladet, og den ene dama i kiosken kjenne mæ igjen og vet at æ kommer til å spørre om å få kvitteringa (det va det som va planen min når æ begynte å handle på Wito, Narvesen funke ikke til gjenkjennelseseffektskaping), det e litt gøy – holdt æ på å stoppe litt opp fordi æ nesten gikk i en fyr. Det vil si, det va god klaring mellom oss – han e ikke av de plagsomme menneskan som kommer av bussen og insistere på å stille sæ opp midt på fortauet utfor Wito mens dem tenke på kor dem skal – men æ holdt på å stoppe litt opp fordi æ egentlig hadde glemt at han eksistere. Eller, kanskje ikke det, men æ hadde glemt at æ blir litt glad hver gang æ ser han. Æ har blitt litt glad hver gang æ har sett han siden æ va femten, eller nokka, så i dag slo æ fast at æ nok egentlig har vært hemmelig forelska – litt – i han omtrent så lenge. Og det e fortsatt uanstendig, sjøl om det va betydelig mer uanstendig den gangen æ va femten. Ikke det at æ hadde plana om nokka som helst, ikke det at æ har det nu – æ tror kanskje han har barn, æ tror kanskje dem e nærmere mæ i alder enn det han e, dessuten, nei – men han har et utseende æ like i noen menneska.

Og det e noen sånne menneska, sånne æ ikke egentlig e forelska i (æ begynne ærlig talt å lure på om æ kanskje ikke har evne til å bli ordentlig forelska, æ blir bare henført og sjarmert og akk-og-ve-ate – det hold forsåvidt, stort sett), men som æ like å se på, fordi dem har et interessant ansikt og en god holdning og sånn ellers har ett eller anna ved sæ som gjør at æ slit litt med å holde øyan mine for mæ sjøl. Sånn som den peneste dama i byen, som æ hadde en semi-ordentlig samtale med for første gang for ikke så lenge siden – æ va ganske imponert over mæsjøl, for æ har vært litt redd for å snakke med ho, æ syns ho e så pen at æ bestandig e litt bekymra for at æ plutselig kommer til å dette helt ut av samtalen og bare sukke henført.

Det e ikke et poeng her, det e bare 709 ord med mer eller mindre kontinuerlig babling fordi æ ikke evne å holde kjeft. Og fordi noen folk e så pen at du allerhelst vil si det til dem, men ikke helt klare å finne en måte å si det på, så du skriv nokka cirkakanskjenesten rundt det, og tenke at da har du vel gjort ditt, kanskje? (Men ja, vi snakka sammen i forrige uke og æ syns du e den peneste dama i byen, sukk.)

tillegg, 12.41 Som for å bevise mitt eget poeng hadde æ to ting æ ville nevne, mannen æ så, og det her: Æ sendte inn en tekst til Signaler – debutantantologien til CappelenDamm, vet dokker; æ tenkte å sette inn en link, men dem har teite nettside, og syns tydeligvis ikke det e nokka behov for å ha en samleside for Signaler-opplegget – så nu kan æ endelig si at æ har forfatterambisjona! Men det va ikke det som va poenget – og æ har ikke forfatterambisjona, men æ like at æ nu kan late som – fordi æ tvile på at æ kommer med (æ sendte inn en mer eller mindre uredigert tekst, på dialekt (tatt fra bloggen, med små omskrivinge)), men æ sendte den inn. Men æ blei litt sånn blablablabloggdialektubetydeligblablabla (se også dialekthelvete), ikke fordi æ ikke like bloggen min, men ja, dialekt og helvete.

Så skrev æ et blogginnlegg, og sendte en facebookmelding med en link til det innlegget til noen æ tenkte kanskje kunne ha litt glede av å lese det, men så sa han ingenting på firogtyve tima og æ tenkte «å nei, han hate det og nu hate han mæ og æ skriv bare teit uansett, uææh» (og så tenkte æ «herregud Siri, slutt å bæs, gå og legg dæ» fordi æ av og til har litt sjølinnsikt. LITT.) Men etter seksogtyve tima fikk æ en melding kor det sto «Så fint du skriver! :) leste flere av de andre innleggene dine også!» så da va alt fint igjen (samt at æ fikk litt hjerteforma pupilla fordi æ e en skikkelig enkel sjel). Det va ikke egentlig et poeng her, som sådan, bortsett fra at æ sendte inn nokka til Signaler, æ blei usikker på mæsjøl, men det dukka opp noen i akkurat riktig øyeblikk som muntra mæ opp, så alt e egentlig fint igjen. Og at æ e litt billig i tillegg, og like komplimenta (men det visste vi vel fra før av). avslutt tillegg

Om bøker, ja, men egentlig nokka helt anna.

Det e så mye å si og ka va egentlig det siste æ sa, ka har æ allerede nevnt av ting som har skjedd? Æ va i Oslo, bestemora mi døde, æ må skrive to artikla, ja.

Æ va på landsmøtet til Noereh!, det kan kanskje nevnes. Men det va ikke det æ skulle si akkurat nu (fordi æ skal si mer om landsmøtet og æ hadde noen sitata æ skreiv ned i en skrivebok æ glemte å ta med mæ, så da e det litt bortkasta å skrive om det med en gang), æ skulle bare nevne at æ va på fagboksalget til Akademisk kvarter i går, dem solgte ti bøker til to hundre krone, og æ skulle ikke ha nokka. (Alle som e overraska over at den ideen gikk til helvete kan rekke opp hånda nu.) Men æ va flink og kjøpte fem skjønnlitterære og fem sakprosaistiske, så det va da i det minste nokka. Og i dag va æ på Notabene på Nerstranda og dem har salg, et bord med en bunke bøker som koste 39 eller førtini kroner stykket, og æ skulle ikke ha nokka, men dem solgte hardcoverversjonen av Tjuendedagen og den ønske æ mæ i julegave, men det e lenge til jul og det va kort vei til kassa.

Og når æ først va der vandra æ rundt og så på ting, for det e jo hovedsaklig det Notabene selg: ting. Men den her Notabenebutikken har, av en eller anna grunn (æ gjette på en ivrig ansatt, eller én ivrig ansatt), en relativt velutvikla hylle med poesi og skuespill (nei, æ skjønne ingenting av det æ heller), og da æ til slutt havna der, i den hylla, sto Haruki og jeg pent plassert og sa hei. Og æ så litt på den, plukka den opp (tenkte at «det e en veldig tilfredsstillanes størrelse på de bøkern, det e det altså»), bladde litt i den, prøvde å legge den tilbake men kom fram til at nei. Det går jo ikke. Å legge tilbake den ville være like logisk som å vandre inn i en platesjappe, oppdage at Ani DiFranco har gitt ut et nytt album og tenke «pyttsann, æ kjøpe den seinere» – Siri 19 år hadde fått hjerteattakk og dødd på sæ om æ gjorde nokka sånt, og æ e litt svak for Siri 19 år, ho va så søt – så æ endte nu opp med den, og nu ligg den øverst i veska mi og æ ser litt på den og tenke at det va da som pokker. For den kosta akkurat like mye som æ betalte for alle de elleve andre bøkern æ har kjøpt den her uka.1

Men det va ikke egentlig Haruki og du som va poenget, det va heller det at æ, sist gang æ va innom fagboksalget, så at dem hadde ørten eksemplara av Skutt i filler av Mads Mikkelsen. Akkurat da tenkte æ ikke så mye over det, men så satt æ nu her (på De 4 roser, selvfølgelig), og tenkte på Nils-Øivind Haagensen, tenkte på Geir Gulliksen, tenkte på bøkern æ kjøpte i går (Bjørn Esben Almaas, Gøhril Gabrielsen, en om tegnsetting, litt sånt) og plutselig havna æ på SifaMM igjen. Og så tapte æ det æ har erklært å være min egen versjon av The Game: hver gang æ tenke på SifaMM tape æ og må begynne helt på nytt igjen. Sist gang æ tapte va da æ fant den ligganes i en bokkasse i Tana, men det e verre når den snik sæ inn på den måten. (Her e en link til et tidligere innlegg om boka – æ trodde æ hadde nevnt den seinere også, men google finn det ikke – som kanskje forklare koffor det føles litt som å tape hver gang æ tenke på den. Æ får bestandig litt avsmak på granatepla hver gang æ tape spillet.)

Og sånn ellers vende æ til stadighet tilbake til et par øya æ så for en stund sida (og forsåvidt personen dem satt fast i, men de øyan altså, de øyan), en enkel bevegelse i en upassanes innpakning, nokka æ definitivt ikke burde tenke, og en CD æ nu har gjort et ærlig forsøk på å bestille fra Platekompaniet (æ sett min lit til at Karsten fikse det). Det siste punktet e litt mindre skyldbetont enn de tre første, men det jevne sæ ut.

1La mæ, for ordens skyld, legge til at det ikke skjer så veldig ofte at æ kjøpe tolv bøker i løpet av en uke. Æ har litt bokhylleplassproblema, ja, men dem e ikke så alvorlig. Det kan gå måneda mellom hver gang æ kjøpe bøker (men ikke så mange måneda).